Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO 


Dato 08.02.2000 
Vår ref.: 2000/000088
NØA/SIH
Deres ref.: 99/5431 FM fb




HØRING AV UTKAST TIL LOV OM INNSKUDDSPENSJONER I ARBEIDSFORHOLD, NOU 1999:32 

Det vises til departementets høringsbrev av 03.11.99 til blant andre Norges Forsikringsforbund og Den norske Bankforening. Som kjent fusjonerte de to næringsorganisasjonene 01.01 2000 og dannet Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH). Høringsuttalelsen avgis således av den nye organisasjonen.


I INNLEDNING 
En overordnet målsetting med å innføre innskuddspensjon i arbeidsforhold er å gjennomføre en modernisering av regelverket for tjenestepensjon, og at flere enn i dag skal få tilbud om pensjonsordning på arbeidsplassen. Etter FNHs oppfatning gir lovutkastet et godt utgangspunkt for at innskuddspensjon i arbeidsforhold kan bli en utbredt og god ordning. Selv om det foreliggende utkastet er mer fremtidsrettet enn forslag til lov om foretakspensjon, går også dette lovutkastet for langt i retning av en detaljert regulering av produktutformingen. I tillegg legger lovutkastet opp til at enkelte viktige bestemmelser skal fastsettes i forskrifter og ikke direkte i loven. Forskriftsregulering av enkelte sentrale bestemmelser vil kunne bidra til redusert forutsigbarhet for deltakerne i ordningen, både på tilbudssiden og på etterspørselsiden. 

Ordninger i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er forutsatt omfattet av skatteloven på lik linje med ordninger i henhold til lov om foretakspensjon. Dette begrunner at myndighetene stiller visse fordelingskrav til innskuddsordningen, slik det også gjøres for foretakspensjon. Ut over dette er det FNHs oppfatning at det i størst mulig grad bør gjelde avtalefrihet mellom partene innenfor ordningen, noe som vil bidra til å sikre at produktutformingen utformes mest mulig i tråd med markedsutviklingen og kundenes behov. 

Ordninger med innskuddpensjon i arbeidsforhold kan utformes på flere måter. Det kan tenkes en rekke ulike produktvarianter, fra rene spareprodukter til tradisjonelle forsikringsprodukter. Innskuddsbasert tjenestepensjon kan utformes:

· med eller uten avkastningsgaranti
· med eller uten dødelighetsarv 
· med eller uten investeringsvalg for bedriften eller for den ansatte
· med eller uten fleksibelt innskudd fra år til år
· med overskudd som tilføres bedriften, eller som tilføres den ansatte eller pensjonisten

FNH mener at regelverket bør åpne for tilbud av et vidt spekter av produktvarianter som illustrert ovenfor. Det bør være konkurransen i markedet om å tilfredsstille kundenes behov som er bestemmende for produktutformingen, mens myndighetenes rolle først og fremst bør være å sette fordelingsmessige og andre samfunnsmessige begrunnede rammer for ordningen. 


II HOVEDSYNSPUNKTER 
FNH ønsker å gi utrykk for følgende prioriterte hovedsynspunkter: 

II.1 Sparing eller forsikring
I avsnitt 3.4.3, Innskuddspensjon og forsikring, foreslår utvalget at pensjonsordning i henhold til denne loven skal være "rene spareordninger" i innbetalingsperioden (før pensjonsalder). Lovutvalgets flertall foreslår at innskuddsordninger med forsikringselement (dødelighetsarv) i innbetalingsperioden bør reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon. FNH mener at

· alle innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger med skattefavorisering bør reguleres i denne loven, herunder ordninger med forsikringselementer i innbetalingsperioden.

Det vises til avsnitt IV.2 i denne høringsuttalelsen, "Nærmere om forsikring eller sparing", der FNH foreslår enkelte endringer i lovutkastet slik at også innskuddspensjon med dødelighetsarv reguleres i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. 

FNH konstaterer at utvalget ikke har gått i mot at innskuddsordninger skal kunne utformes med dødelighetsarv i innbetalingsperioden. Utvalgets flertall mener således at det vil være naturlig å regulere slike innskuddsordninger i et tillegg til lov om foretakspensjon. Vi oppfatter derfor utvalget slik at valg av lov for å regulere innskuddsordninger med dødelighetsarv ses på som en lovteknisk problemstilling. For FNH er det ikke avgjørende om slike produktløsninger reguleres i denne loven eller i et tillegg til lov om foretakspensjon. Det sentrale for næringen er at ordninger med forsikringselement, herunder dødelighetsarv, og ordninger uten forsikringselement:

· gis samme skattemessig behandling 
· likebehandles når det gjelder adgang til kollektive og individuelle investeringsvalg 
· iverksettes samtidig.

Lovutvalget foreslår at fripoliser utgått av pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon kan slås sammen med pensjonskapitalbevis utgått av pensjonsordning i henhold til lov om innskuddspensjon. FNH mener at slik sammenslåing medfører så vidt mange problemer at en slik løsning ikke bør tillates. FNH anbefaler i denne sammenheng et system med to hovedtyper av pensjonsavtaler innenfor privat sektor; rene pensjonspareavtaler på den ene siden og pensjonsforsikringsavtaler (med dødelighetsarv) på den annen side. Innenfor et slikt system anbefaler FNH at pensjonskapital fra rene spareordninger kan slås sammen og at midler fra forsikringsordninger (med dødelighetsarv) kan slås sammen. Innenfor et slikt system kan arbeidstakere ved oppnådd pensjonsalder ha samlet sine pensjonsmidler fra arbeidsforhold i privat sektor i to kontrakter. I tillegg kommer eventuelle pensjonsytelser fra offentlige tjenestepensjonsordninger.

Ett medlem i FNH, Storebrand ASA, ønsker å anføre at de kun gir en betinget støtte til synspunktet om at innskuddspensjon i arbeidsforhold skal kunne utformes med dødelighetsarv. Storebrand ASA mener at hvis det åpnes for sammenslåing av kapital knyttet til ordninger uten dødelighetsarv med kapital knyttet til ordninger med dødelighetsarv, så bør innskuddsordninger kunne utformes både med og uten dødelighetsarv. Storebrand ASA mener imidlertid at uten slik rett til sammenslåing, vil valgmuligheter mellom produkter med og uten dødelighetsarv virke begrensende på flyttemuligheten av pensjonsmidler og pensjonsordninger og dermed skape uklarhet for kundene. Dersom slik sammenslåing av midler ikke tillates, mener Storebrand ASA at innskuddsordninger bare bør kunne utformes som rene spareprodukter. Storebrand ASA mener at uten adgang til sammenslåing, vil et system hvor innskuddsordninger kun utformes som rene spareprodukter sikre oversiktlighet for kundene og et velfungerende pensjonsmarked. Storebrand ASA går i så fall også imot at det skal være anledning til å etablere en innskuddspensjonsordning der pensjon bygges opp gjennom årlig kjøp av forsikringspoliser, slik utvalget har antydet i avsnitt 3.4.3. 



II.2 Pensjonsalder og førtidspensjonerte 
Lovutkastet foreslår at pensjonsalder skal være 67 år, med det unntak at Kongen kan fastsette særaldersgrenser for spesifiserte grupper. Lovutkastet foreslår også at førtidspensjonerte ikke kan være medlem av pensjonsordningen. I kommentarer til lovutkastets §§4-4 og 7-1 foreslår FNH:

· ordinær pensjonsalder settes til 67 år, men det kan avtales at medlemmene av pensjonsordningen kan fratre fra 64 år etter eget ønske 
· loven bør åpne for at førtidspensjonerte arbeidstakere fortsatt kan være medlem av pensjonsordningen. Fortsatt medlemskap kan, men må ikke, innebære at det gjøres innskudd for førtidspensjonerte frem til ordinær pensjonsalder

II.3 Livslang og/eller opphørende alderspensjon
Lovutkastet foreslår at alderspensjon skal sikres i forsikringsselskap eller i pensjonskasse på pensjoneringstidspunktet. Videre skal alderspensjonen løpe så lenge den forsikrede lever og utbetalt beløp skal hvert år være minst like stort som i foregående år. I kommentarer til lovutkastet §§7-3 til 7-5 foreslår FNH:

· alderspensjon skal også kunne sikres i bank 
· alderspensjon sikret i bank skal løpe i et begrenset antall år, men minst 15 år. 
· alderspensjon sikres i forsikringsselskap eller i pensjonskasse kan være: 
- livsvarig 
- løpe i et begrenset antall år, men minst 15 år
· ved livsvarige ytelser skal det kunne avtales at årlig utbetalingen utover de første 15 år kan settes ned med et nærmere angitt beløp


II.4 Det bør åpnes for separate porteføljer i tradisjonelle livsforsikringsselskaper
Lovforslaget åpner for både kollektive og individuelle investeringsvalg. Livselskapene kan ut fra dagens rammebetingelser ikke tilby ulike kunder individuelt tilpassede løsninger når det gjelder investering av midlene. FNH foreslår at tradisjonelle livselskaper skal gis mulighet til å differensiere mellom ulike kundegrupper og dermed kunne ivareta ulike gruppers behov. FNH mener livselskapene må gis mulighet til å

· tilby ordninger med investeringsvalg 
· tilby ordninger med separat oppbygging av bufferkapital 
· differensiere avkastningsgarantier mellom ulike kundegrupper 
· tilby ulike modeller for overskuddsdeling

Videre bør det særnorske skillet mellom unit linked selskaper og tradisjonelle livsforsikringsselskaper oppheves. Problemstillingene drøftes i avsnitt IV.3, "Nærmere om forholdet til virksomhetsreglene i forsikring - separate porteføljer".


II.5 Parallelle og kombinerte innskudds- og ytelsesordninger
I følge lovutkastet kan ikke et foretak som har pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon opprette pensjonsordning i henhold til lov om innskuddspensjon. Forbudet innebærer også at det ikke vil være tillatt med pensjonsordninger som kombinerer ytelsesmodellen og innskuddsmodellen, for eksempel ved en innskuddsordning på "toppen" av en ytelsesordning. I kommentar til lovutkastets §2-1 første ledd foreslår FNH:

· forbudet mot parallelle og kombinerte pensjonsordninger tas ut av loven. 

Med parallelle ordninger tenker FNH her først og fremst på situasjonen der en eksisterende ordning er lukket for nye medlemmer, men videreføres for alle som var i ordningen før den ble lukket, parallelt med en ny ordning for nye arbeidstakere. 

II.6Omdanning av foretakspensjon til innskuddspensjon - overgangsregler
           

Utvalget foreslår at ved omdanning av ytelsesordning til innskuddsordning kan foretakspensjonsordningen videreføres for arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder. FNH vil påpeke at langt flere arbeidstakere kan risikere å komme dårligere ut som pensjonister ved slik omdanning. I kommentarer til lovutkastets §14-2 foreslår FNH:

·det bør legges opp til at det er adgang til å lukke ordningen (for nye medlemmer) slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning vil stå i ordningen frem til pensjonsalder.       

·subsidiært bør det gis adgang til å videreføre ytelsesordningen for arbeidstakere som er eldre enn 50 år.       

·alternativt kan alle gå over til ny ordning, men at det tillates høyere innskudd for eldre arbeidstakere for å kompensere for antatt tap ved omdanning av pensjonsordningen.       

IIIMERKNADER OG ALTERNATIVE FORSLAG TIL DE ENKELTE BESTEMMELSER
           

III.1Institusjon, § 1-2 (2) b
           

I lovutkastet §1-2 annet ledd bokstav b) defineres institusjon som institusjon eller filial av institusjon som er omfattet av lovutkastets §2-2. I §2-2 og i lovteksten for øvrig omtales institusjon i entall. Lovteksten kan dermed oppfattes slik at foretaket kan opprette innskuddsbasert pensjonsordning ved avtale med kun én institusjon.

Det legges videre opp til at et foretak kan opprette innskuddsbasert pensjonsordning med individuelle investeringsvalg, jf lovutkastets §3-3. Det kan tenkes at et foretak som oppretter slik pensjonsordning i utgangspunktet ønsker å gi sine ansatte anledning til å velge mellom flere verdipapirfond og flere investeringsporteføljer med avkastningsgarantier.

Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold bør utformes slik at arbeidstakere innenfor en pensjonsordning kan velge mellom investeringsporteføljer med og uten avkastningsgarantier.

FNH legger til grunn at foretaket kan opprette pensjonsordningen ved avtale med en institusjon, og at denne institusjonen gis tillatelse til å formidle investeringsporteføljer fra andre (under)leverandører. Dette kan gjennomføres ved for eksempel å tillate at livsforsikringsselskap kan formidle investeringsporteføljer uten forsikringselement fra institusjoner som har konsesjon til å drive virksomhet som bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

III.2Medlemmer, § 1-2 (2) d
           

I lovutkastet §1-2 annet ledd, bokstav d, defineres medlemmer. Det er uklart om medlemskap innebærer krav om innbetaling av innskudd. FNH antar at dette ikke er et krav idet lovutvalget foreslår at alderspensjonister som har sluttet i foretaket ved oppnådd pensjonsalder også regnes som medlemmer.

I paragrafen defineres personer som er 100 % uføre som ikke medlemmer av ordningen (jf avsnitt 7.1.1). FNH ser ingen gode grunner til at definisjonen av medlemmer i denne type pensjonsordning skal avvike fra tilsvarende definisjon i ny lov om foretakspensjon, selv om oppregulering av ytelser under utbetaling ikke skal skje ut fra annet enn overskuddet/avkastningen knyttet til den enkelte kontrakt.Det vil være naturlig at uføre, som alderspensjonister, betraktes som medlemmer av ordningen, i den grad ordningen også har tilknyttet uførepensjon eller innskuddsfritak (jf utkastets § 2-4 første ledd).

Ved å beholde flest mulig innenfor ordningen av de som naturlig kan betraktes som medlemmer i ordningen, blir det også mindre arbeid forbundet med å skille ut pensjonskapitalbevis, og kostnadene blir mindre for den enkelte forsikrede.

Det vises i denne sammenheng også til våre merknader til lovutkastet §4-4.

III.3Samboer, §1-2 (2) f
           

Det er i det totale regelverk og praksis vedrørende forsikring mange ulike definisjoner av samboere. Som eksempler kan nevnes yrkesskadeforsikringsloven, gruppelivsavtaler og IPA-regelverket. Som det påpekes i NOU 1999:25, Samboere og samfunnet, er dette uheldig. FNH anbefaler at det etableres en best mulig praktikabel og hensiktsmessig definisjon som legges til grunn i allesituasjoner hvor samboere er omfattet som forsikret eller sikret. I denne sammenheng vises det til brev fra Norges Forsikringsforbund til Barne- og Familiedepartementet av 15. desember 1999.

FNH foreslår at følgende formulering legges til grunn:

III.4Parallelle og kombinerte ordninger, § 2-1
           

I følge lovutkastet § 2-1 første ledd kan ikke et foretak som har foretakspensjon opprette pensjonsordning i samsvar med reglene i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Verken lovutkastet om innskuddspensjon i arbeidsforhold eller Ot prp nr. 47 (1998-99) lov om foretakspensjon, gir åpning for såkalte parallelle eller kombinerte ordninger.

Med ”kombinerte ordninger” menes her ordninger der en innskuddspensjon legges på toppen av en ytelsesbasert pensjon, dvs. at samtlige ansatte både er omfattet av en ytelsesdel og en innskuddsdel. Eksempelvis kan det tenkes at en bedrift i forhandlinger med de ansatte, ønsker å gå inn for å omdanne en 66% ytelsesordning til en kombinert 60% ordning og et innskudd på toppen. Innskuddet på toppen gir eksempelvis muligheter for årlige forhandlinger om variable innskudd som bedriften kan ønske å betale, mens ytelsen i bunn utgjør en slags ”grunnsikkerhet” knyttet til et bestemt ytelsesnivå som det kan tenkes at de ansatte vil ønske.

Med ”parallelle ordninger” menes her en ytelsesordning og en innskuddsordning i samme bedrift. Det er ulike mulige varianter av parallelle ordninger. En mulig variant er at dagens ytelsesordning for en bedrift lukkes, mens de som blir ansatt etter lukkingen tas inn i en innskuddsordning på nye vilkår. For de tidligere ansatte vil det da fortsatt være premieinnbetaling med videreføring av gjeldende regler i ytelsesordningen. En annen mulig variant kunne være at bedriften har både en ytelses- og en innskuddsordning i samme bedrift, og der det er full frihet til å avtale om den nyansatte skal tas inn i ytelsesordningen eller innskuddsordningen (for eksempel avhengig av hvilken ordning hans tidligere arbeidsgiver har hatt).

Det er førstnevnte forståelse av parallelle ordninger som best harmonerer med de fordelingspolitiske retningslinjene for tjenestepensjoner som myndighetene har trukket opp, og det er denne forståelsen av begrepet ”parallell ordning” FNH legger til grunn iargumentasjonen for at det åpnes for parallelle ordninger. 

Utvalget skriver i avsnitt 3.4.7:

”Kombinerte pensjonsordninger kan brukes til å belønne utvalgte deler av arbeidstokken mens andre deler får et dårligere produkt. Dette vil stride mot likhetsprinsippet som er en viktig begrunnelse for å skattefavorisere pensjonsordningen, og gjøre den mindre oversiktlig, både for foretaket, medlemmene og for myndighetenes kontroll.”

FNH mener at prinsippet om likebehandling kan ivaretas i en slik kombinert ordning. Det vil naturligvis være krav om forholdsmessighet til ytelsene på ytelsesdelen. Videre vil det være et krav om at innskuddet på toppen skal utformes i tråd med forholdmessighetsprinsippet i lovutkastets §5-2. Dette vil for eksempel være tilfellet ved en ordning der innskuddet utgjør samme prosentsats av lønn for samtlige medlemmer, jf lovutkastets §5-4. Dersom en innskuddsordning av denne typen er innenfor bestemmelsen i lovutkastets §3-2, investeringsvalg i kollektive ordninger, så vil pensjonen som følger av innskuddsdelen være den samme for alle ansatte i samme alder som andel av lønn.

Det er i tillegg i §3-3 foreslått en innskuddsmodell med individuelle investeringsvalg. En kombinert ordning med denne typen innskudd på toppen kan medføre at pensjonen som andel av lønn ikke blir lik for samtlige ansatte. Dette er i så fall et avvik i forhold til kravet om forholdsmessige ytelser i foretakspensjon. Sammenlignet med en ren innskuddsmodell med individuelle investeringsvalg, vil likevel samlet pensjon fra en slik kombinert løsning gi mindre forskjeller mellom arbeidstakerne. En kombinert løsning vil således kunne oppfylle kravet til likebehandling som følger av forholdsmessighetsprinsippet i utkastets §5-2.

I tilknytting til prinsippet om likebehandling skriver utvalget i avsnitt 3.4.7:

”Utvalget mener at alle medlemmer av pensjonsordningen bør ha samme pensjonsvilkår”

FNH mener at et krav om likebehandling av alle ansatte også kan oppfylles når foretaket oppretter parallelle ordninger. Lovutkastets §5-2, Forholdsmessighetsprinsippet og §5-4, Innskuddsgrenser, forutsetter at det utarbeides retningslinjer og beregningsmetoder som muliggjør sammenlikning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger. Prinsippene i disse beregningsmetodene bør også kunne benyttes for å sikre en viss likebehandling av medlemmer i pensjonsordning med kombinerte og parallelle løsninger.

I samme avsnitt uttaler utvalget:

”Utvalget vil understreke at lovutkastet gir en rammelovgivning med store muligheter til å tilpasse ordningen til foretakets behov,...”

FNH kan ikke helt slutte seg til denne vurderingen. I dagens arbeidsmarked er det større behov for fleksibilitet og valgmuligheter i utformingen av tjenestepensjonsordningene, enn det som muliggjøres i lovutkastet. Utvalget sier videre

”Formålet er at innskuddspensjoner skal være et alternativ for foretak som ikke har sett seg i stand til å opprette ytelsesordning.”

Det bør ikke utelukkes at manglende muligheter til å kombinere de to typer pensjonsordninger kan føre til at enkelte av dem som i dag ikke har pensjonsordning på arbeidsplassen, også i fremtiden vil stå uten et slik tilbud. Det kan tenkes at et foretak vil vurdere en kombinert pensjonsordning hvor innskuddspensjon legges på toppen av ytelsesbasert pensjon som bedre enn en ren innskuddsbasert pensjonsordning og en ren ytelsesbasert pensjonsordning.

Det vil uansett være et for snevert utgangspunkt å utforme lov om innskuddspensjon slik at ordningen primært blir et tilbud til de bedrifter som ikke har foretakspensjon i dag. Innskuddspensjon kan være et interessant alternativ også for mange bedrifter som i dag har ytelsesbaserte ordninger. Slike hensyn bør ivaretas i vurderingen av bedriftenes mulighet til å ha parallelle og kombinerte ordninger.

FNH mener det bør være tillatt å kombinere en pensjonsordning i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold med en pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon. Lovverket bør både gi adgang til at et foretak kan ha parallelle ordninger i ett foretak med for eksempel en lukket ytelses- eller innskuddsordning, og gi adgang til at et foretak kan ha en pensjonsordning som inneholder både en ytelsesbasert del og en innskuddsbasert del ut fra samme skattemessige prinsipper som for pensjonsordninger i henhold til lov om foretakspensjon. Lukking av eksisterende ytelsesordning er nærmere omtalt i kommentarene til §14-2.

På denne bakgrunn støtter FNH utvalgets mindretall, Erik Garaas, som mener at det bør åpnes for kombinerte og parallelle ordninger innen det enkelte foretak.

FNH foreslår at det i motivene til §2-1 fremgår at det skal være tillatt å kombinere en pensjonsordning i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold med en pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon.

III.5Uføreytelser. Ytelser til de etterlatte, §2-4
           

Lovutkastets §2-4 annet ledd lyder:

”Forsikring som nevnt i første ledd kan tegnes etter reglene om foretakspensjon, selv om foretakets pensjonsordning for alderspensjon er opprettet i henhold til loven her.”

I §4-3 i lov om foretakspensjon kreves tvungen lineær opptjening på ytelsene. Dette kravet kan oppfattes slik at det også kreves at uføre- og etterlatteforsikringene må tegnes med opptjening av fripoliserettigheter. 

I utredningens kapittel 4.6.3.2 står det imidlertid

”Bestemmelsen i lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7 er utformet slik at de ikke spesifikt omhandler fratrådtes rettigheter, og de inneholder i og for seg ikke noe utrykkelig forbud mot bruk av rene risikopremier”

Dette utsagnet må tolkes dit hen at det i lov om foretakspensjon, og følgelig også i lov om innskuddspensjon, åpnes for risikoytelser uten spareelement, dvs risikoytelser uten opptjening av fripoliserettigheter. FNH støtter denne valgfriheten i produktutformingen, men vil påpeke at slike produkter også bør kunne utformes slik at det er mulig å ha en ferdig betalt etterlattedekning på pensjoneringstidspunktet.

FNH vil anbefale at lovgiver presiser forholdet nevnt over, og at det gis skattefradrag for premiene til slike forsikringer.  

Dersom det likevel ikke er slik at lov om foretakspensjon åpner for risikodekninger uten opptjening av fripoliserettigheter, vil FNH presisere at denne type risikoprodukter bør inkluderes i lov om innskuddspensjon, i betydningen at det gis skattefradrag for premien til slike forsikringer.

III.6Styringsgruppe, §2-6
           

I lovutkastets §2-6 kreves det at foretak som har pensjonsordning med 15 eller flere medlemmer, skal opprette en rådgivende styringsgruppe for pensjonsordningen bestående av minst tre personer hvorav minst en av personer skal velges blant medlemmene. Lovutvalget skriver i avsnitt 4.2.6 at hensikten med styringsgruppen er å gi de ansatte anledning til å legge frem sitt syn for foretaket, samt at en slik gruppe kan bidra til at ansatte opparbeider særlig kunnskap om pensjonsspørsmål. I samme avsnitt skriver utvalget:

”Utvalget legger videre til grunn at ansatte i mindre foretak lettere vil kunne ta opp pensjonsspørsmål direkte med ledelsen og at opprettelse av en slik gruppe i slike tilfeller vil kunne medføre unødig administrasjon av ordningen.”

FNH slutter seg til forslaget om å innføre krav om styringsgruppe for pensjonsordningen. Pensjonsordningen er en del av den enkeltes lønns- og ansettelsesvilkår, og det er da naturlig at de ansatte kan påvirke de beslutninger som tas i pensjonsordningen. FNH har ingen merknader til at det gjøres unntak fra kravet om styringsgruppe i mindre foretak for å unngå unødig administrasjon av ordningen.

FNH vil likevel vise til lovutkastets §1-2 annet ledd bokstav d, hvor det fremgår at det ikke er en entydig sammenheng mellom størrelsen på foretaket og antall medlemmer i pensjonsordningen. I visse tilfeller kan foretak med svært få ansatte ha pensjonsordning med mer enn 15 medlemmer. På den annen side er det ikke opplagt at kommunikasjonen mellom de ansatte og ledelsen i foretak med 15 ansatte alltid er så god som utvalget legger til grunn.

FNH viser også til lovutkastets kapittel 10 Konsernforhold hvor det fremgår at flere foretak kan opprette felles pensjonsordning, og at foretakene i så fall kan ha felles innskuddsplan for alle medlemmene, felles forvaltning av pensjonspensjonskapitalen og felles innskuddsfond. Bestemmelsene i kapittel 10 viser imidlertid ikke til lovutkastets §2-6 Styringsgruppe. Dermed kan bestemmelsene i kapittel 10 oppfattes slik at kravet til styringsgruppe for foretak med 15 eller flere medlemmer gjelder hvert av foretakene i en felles pensjonsordning og ikke til samlede antall medlemmer i en felles pensjonsordning. FNH legger imidlertid til grunn at lovutkastets §2-6 ikke er til hinder for at det kan opprettes styringsgruppe i pensjonsordninger med mindre enn 15 medlemmer. 

III.7Informasjon til arbeidstakerne, §2-7
           

I §2-7 første ledd står det blant annet

”Det skal legges vekt på å gi arbeidstakerne et godt bilde av (…) hvilken alderspensjon disse kan ventes å gi.”

Det er naturlig at lovverket for innskuddspensjon setter krav til informasjonsplikt overfor arbeidsgiver og arbeidstakere fra forvaltere av pensjonsordningene. Bestemmelsene i §2-7 omhandler foretakets informasjonsplikt overfor arbeidstakerne og ikke informasjonsplikt fra forvaltere av pensjonsordningen. Det er likevel grunn til å tro at denne informasjon vil inngå i foretakets løpende vurderinger for valg av leverandør. Størrelsen på beregnet alderspensjon med utgangspunkt i oppspart pensjonskapital vil være avhengig av en rekke usikre forutsetninger. Det bør ikke bli slik at forutsetningene som benyttes når forventet alderspensjon skal beregnes ut fra et gitt nivå på pensjonskapitalen, blir en konkurranseparameter. Det bør derfor gis retningslinjer for hvordan slik informasjon skal gis, herunder retningslinjer om hvilke forutsetninger som benyttes ved beregning for å komme frem til antatt pensjon og informasjonsplikt om viktige, men usikre, forutsetninger benyttet i beregningene. Samtidig er det viktig at krav til informasjon ikke utformes slik at det legger vesentlige begrensinger på den informasjon som institusjonene ønsker å gi foretak/arbeidstakere.

FNH vil understreke at dersom kravet om informasjon til arbeidstakere skal fungere på en hensiktsmessig måte, må det også fremgå tydelig på hvilken måte fremtidige kostnader på pensjonskapitalbevis og for løpende pensjoner skal belastes. Det må også klargjøres om belastningen kan skje forskjellig ut fra hvilken institusjon som forvalter midlene, jfvåre merknader til §14-2. 

III.8Alminnelig forvaltning, §3-1
           

Lovutkastets § 3-1 omhandler alminnelig forvaltning av pensjonskapitalen. I lovutkastet § 3-1 annet ledd gis en forskriftshjemmel til å fastsette høyeste avkastningsprosent som kan tillegges pensjonskapitalen. I samme bestemmelse gis det også forskriftshjemmel til å fastsette at en bestemt del av avkastningen skal tilføres pensjonskapitalen. Videre fremgår det av denne bestemmelsen at avkastning som ikke tillegges pensjonskapitalen skal tillegges innskuddsfondet. Tilsvarende forskriftshjemmel gis for modellen investeringsvalg i kollektivordninger, jf § 3-2 annet ledd. 

Som et generelt utgangspunkt bør flest mulig bestemmelser fastsettes i loven og minst mulig i forskrift. Retningslinjer for fordeling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond er et viktig spørsmål i utformingen av foretakets pensjonsordning. FNH mener det bør være tilstrekkelig at det fremgår i loven at foretaket gis anledning til å fastlegge slike retningslinjer i ordningens regleverk.

De krav som stilles til ordningen bør være fleksible slik at institusjonene kan imøtekomme ulike behov hos ulike kundegrupper. Spesielt bør loven gi rom for valgfrihet når det gjelder forhold som påvirker risikoprofil på forvaltning av investeringsporteføljen. Bestemmelser om fordeling av avkastning til pensjonskapital og innskuddsfond vil være avgjørende for valg av risikoprofil på forvaltningen av investeringsporteføljen. Det er ønskelig at modellene i §§3-1 og 3-2 skal bli gode alternativer til øvrige løsninger for pensjon i arbeidsforhold. Partene bør derfor, innenfor visse grenser, gis anledning til å fastsette i regelverket (ved avtaleinngåelse) retningslinjer for oppbygging av innskuddsfond.

I avsnitt 4.3.4 Fordeling av overskudd begrunner utvalget sitt syn ved blant annet følgende:

”Grensen for en slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk. En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene. (…)Det vil være uheldig om foretaket fastlegger en så lav grense at tilført avkastning til pensjonskapitalen ikke når en bestemt størrelse av betydning.”

FNH er enig i at retningslinjer for fordeling av oppnådd avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond må fremgå i regelverket for pensjonsordningen, og at en andel av oppnådd avkastning bør godskrives arbeidstakerne. Det er også rimelig at det i regelverket skal fremgå at all avkastning inntil en fastsatt grense skal tilføres pensjonskapitalen. Hvor lav denne grensen skal være bør imidlertid kunne avtales i regelverket og ikke fastsettes av myndighetene.

Det er samtidig viktig å understreke at utvalget ikke har ment at denne grensen skal være en avkastningsgaranti. Dette fremgår tydelig i avsnitt 4.3.4 hvor utvalget skriver

”Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets avkastning vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen. Det vil ikke være noe krav til at arbeidsgiver skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og oppnådd avkastning.”

Når det gjelder den høyeste avkastningsprosenten som kan tilføres pensjonskapitalen skriver utvalget i samme avsnitt:

”Utvalget foreslår at Kongen kan fastsette en høyeste avkastningsprosent for hvor stor del av oppnådd avkastning som kan tillegges pensjonskapitalen. En slik øvre grense vil føre til at endelig pensjon blir mer forutsigbar og at arbeidsgiver får tilført midler som kan anvendes til pensjonsformål. Kjennskap til nivået på denne øvre grensen vil også gjøre det lettere for arbeidsgiver å fastsette innskuddsprosent i ordningen.”

Arbeidsgivers muligheter til å bygge opp innskuddsfondet kan, ifølge lovutkastet, skje enten ved at avkastning utover avkastningsprosenten tilføres fondet og/eller ved egne innskudd til innskuddsfondet begrenset oppad til 150% av årets innskudd til pensjonskapitalen. Det bør være opp til partene å avgjøre hvilke av disse mulighetene til å bygge innskuddsfond som skal tas i bruk og i hvilken utstrekning disse mulighetene skal tas i bruk, eventuelt om begge mulighetene skal utnyttes. Det bør være tilstrekkelig at loven angir at avkastning kan deles mellom pensjonskapital og innskuddsfond.

Det er liten tvil om at en slik øvre grense for avkastning tillagt pensjonskapitalen vil bidra til forutsigbarhet. I dette tilfellet vil imidlertid forutsigbarhet bety at det settes en absolutt øvre grense for størrelsen på pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder. En slik grense vil normalt ikke være til medlemmenes fordel.

I utvalgets mandat står det blant annet at utvalget skal vurdere skatt på avkastning som tiltak for å utjevne faktiske alderspensjoner i ytelses- og innskuddsbaserte ordninger. Forslaget om øvre avkastningsgrense kan ses på som et alternativ til en slik skatt, et alternativ som klart er å foretrekke.

Et ønske om tiltak for å utjevne pensjonene kan oppfattes som et ønske om tiltak for å hindre ”for høy” alderspensjon i innskuddsbaserte ordninger. Muligheten til å oppnå ”for høy alderspensjon” forutsetter innbetalinger gjennom tilnærmet hele yrkesaktiv alder. I et moderne arbeidsmarked er det vanlig å skifte arbeidsplass flere ganger i løpet av yrkeskarrieren. En forutsetning om innbetalinger gjennom hele yrkesaktiv alder betinger at alle arbeidsplassene individet er knyttet til i løpet av yrkeskarrieren har pensjonsordning. Det er neppe realistisk å anta at dette blir ”normalsituasjonen”, selv om innføring av denne loven fører til større utbredelse av tjenestepensjonsordninger enn i dag. I dag er kun 35 prosent av de ansatte i privat sektor omfattet av en tjenestepensjonsordning. Tiltaket vil derfor være lite målrettet mot ”for høye” pensjoner idet det også rammer de mange som ikke vil ha en pensjonsordning på arbeidsplassen gjennom hele yrkeskarrieren.

I lovutkastets §5-4 legges det opp til at myndigheten kan fastsette øvre grenser for innskuddene. FNH mener dette bør være tilstrekkelig for å ivareta myndighetenes behov for å utjevne faktisk pensjon i ytelses- og innskuddsbaserte ordninger. Også av denne grunn vil det være en unødig produktregulering å lovfeste en forskriftshjemmel av øvre avkastning som kan tilføres pensjonskapitalen.

III.9Investeringsvalg i kollektivordninger, §3-2
           

I lovutvalgets mandat punkt 2 andre strekpunkt står det at forslaget til lovverk skal gi rom for:

”En utforming der kapitalen i pensjonsordningen forvaltes kollektivt, og all avkastning på ordningens midler tilføres arbeidstakerene gjennom økning av premiereserven. Pensjonsplanen kan åpne for kollektivt investeringsvalg.”

I lovutkastet § 3-2 tredje ledd kreves det en 0% avkastningsgaranti på markedsverdien av investeringsporteføljen. En slik avkastningsgaranti vil nødvendigvis innebære at pensjonsordningen utformes slik at avkastning over et visst nivå tilføres innskuddsfondet og ikke pensjonskapitalen. I realiteten gir således lovutkastet ikke rom for en utforming i tråd med mandatet.

Utvalget begrunner kravet om 0% avkastningsgaranti i avsnitt 4.3.4 som følger:

”Utvalget mener videre at arbeidsgiver må ha et økonomisk ansvar hvis avkastningen bli negativ, og ikke bare en økonomisk gevinst hvis avkastningen blir høy. Insitamentstrukturen i en pensjonsordning der arbeidsgiver tar sentrale beslutninger og får del i overskuddet (…), men ikke vil belastes finansielt hvis ordningen taper penger vil være meget uheldig.”

Kravet om 0% avkastningsgaranti er begrunnet i, og knyttet til en ordning hvor arbeidsgiver foretar investeringsbeslutning og får del i overskudd. Dersom ordningen er utformet slik at arbeidsgiver ikke får del i overskudd, men all avkastning tilfaller pensjonskapitalen, bør kravet til 0% avkastningsgaranti ikke gjøres gjeldende.

Det kan også reises spørsmål om det er hensiktsmessig å kreve 0% avkastningsgaranti på markedsverdien. Det bør i denne sammenheng vurderes om pensjonsordningen kan opprette kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger tilsvarende de regler som gjelder livsforsikring i dag.

III.10Førtidspensjonerte arbeidstakere, § 4-4
           

I følge lovutkastet § 4-4 skal førtidspensjonerte arbeidstakere ikke være medlem av pensjonsordningen, med mindre arbeidstakeren fortsatt skal ha deltidsstilling i foretaket. Dette utgjør en innstramming i forhold til gjeldende regler og praksis i ytelsesbaserte ordninger. Forslaget er heller ikke i tråd med forslaget i NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. Det er imidlertid en oppfølging av Finansdepartementets forslag i Ot prp nr 47 (1998-99) lov om foretakspensjon, et forslag som blant annet har vakt sterke reaksjoner på arbeidstakersiden.

Forslaget kan medføre at ansatte som har avtale om førtidspensjon, ikke får dekket dette forsikringsmessig. Det kan dermed bli et større antall uforsikrede ytelser. Dette er klart uheldig, selv om forsikring utenfor skattereglene er et mulig alternativ. Fleksibiliteten som følger av gjeldende regler for ytelsesbaserte ordninger bør være tilstede også i innskuddsbaserte pensjonsordninger i arbeidsforhold. Innskuddspensjon har uansett positive egenskaper på arbeidstilbudet gjennom at det gis pensjonsmessig uttelling å stå lengre i arbeid, samt at dette fremkommer klarere for den enkelte enn i ytelsesbaserte ordninger.

Det bør som i dag være opp til den enkelte ordning å fastsette regler for om førtidspensjonerte skal få være medlem av pensjonsordningen. Det bør også være opp til avtale i den enkelte ordning, om det i tillegg skal betales innskudd for disse.

Det vises også til merknad til § 1-2 (2) d), avsnitt III.2.

III.11Forholdsmessighetsprinsippet, § 5-2
           

I utvalgets mandat vises det til at Stortinget i ved behandlingen av Velferdsmeldingen la vekt på at skattefavorisering av tjenestepensjonsordninger berettiger at det stilles visse fordelingspolitiske krav til ordningen. Innledningsvis i avsnitt 4.5.3 referer også utvalget flertallsinnstillingen fra sosialkomiteen hvor det legges grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på ytelsene fra tjenestepensjonsordning, samt at maksimal kompensasjonsgrad skulle avta med lønnsgrunnlaget. FNH er enig i at prinsippene knyttet til fordelingspolitiske krav som stilles til pensjonsordninger i henhold til lovforslag om foretakspensjon også bør gjøres gjeldende for innskuddspensjon så langt disse passer. FNH vil påpeke atdet vil være vanskelig å regulere alderspensjonsytelsene i en innskuddsordning. Av denne grunn vil det være uheldig å fokusere for sterkt på ytelsene i en innskuddspensjonsordning. Tolkningen av §5-2 bør være slik at innskuddsplanen skal fastsettes i ”god tro” og ikke være ”for kategorisk knyttet til ytelsene” i betydningen av at det i innskuddsplanen legges opp til en rimelig likebehandling av arbeidstakerne. 

I det foreliggende lovutkastet er slike prinsipper blant annet ivaretatt i lovutkastets §5-2, Forholdmessighetsprinsippet. FNH mener imidlertid at utvalgets tolkninger av §5-2 går ut over det som kan betraktes som rimelig i forhold til et mål om utjevning og likebehandling.

I utgangspunktet er et krav om forholdsmessighet for pensjonsytelsenet fremmedelement i en innskuddsordning. I lovutkastet §5-2 er forholdsmessighet søkt tilpasset innskuddsordninger ved å kreve at innskuddsplanen skal fastsettes i samsvar med et forholdsmessighetsprinsipp knyttet til antattpensjonsytelse. Denne tilnærmingen legger opp til utstrakt bruk av skjønn og vil kreve nærmere retningslinjer.

Utvalget har ikke utarbeidet konkrete retningslinjer, men legger en rekke føringer på hva som skal legges til grunn ved utarbeiding av retningslinjene. Dersom utvalgets føringer legges til grunn, kan §5-2 innebære en skattemessig forskjellsbehandling av innskuddspensjon i forhold til foretakspensjon.

I følge utkastets §5-2 første ledd bokstav a skal innskuddsplanen fastsettes slik at det kan antas at:

”forholdet mellom de enkelte medlemmers samlet alderspensjon fra pensjonsordningen og folketrygden blir rimeligut fra lønn og yrkesaktivt arbeid”. (vår understrekning).

I kapittel 7.1.5 er betegnelsen ”rimelig” brukt i §5-2 tolket ved følgende:

”Med rimelig må forstås at de ytelsene som kan forventes ut fra innskuddene, verken skal fremstå som markert høyere eller lavere enn en normal ytelse i foretakspensjon”

Betegnelsene ”rimelig” i lovteksten sammen med betegnelsene ”markert høyere” og ”normal ytelse” i kapittel 7.1.7 innbyr til utstrakt bruk av skjønn. Det er grunn til å anta at begrepsbruken må presiseres i egen forskrift slik utvalget foreslår i avsnitt 4.5.3.

Andre steder i rapporten omtales ”normal ytelse” som om lag 66%. Dermed ligger det an til at presisering av forholdsmessighetsprinsippet i tråd med utvalgets begrepsbruk vil innebære en skattemessig forskjellsbehandling av innskuddspensjon i arbeidsforhold i forhold til pensjonsordning etter lov om foretakspensjon. 

Det vises til at det i lovforslaget om foretakspensjon ble foreslått en maksimal kompensasjonsgrad på 100% for inntekt mindre enn 6G, avtrappende til 82,5% for inntekt opp til 12 G. Forholdsmessighetsprinsippet bør ikke være til hinder for at innskuddsplanen kan fastsettes slik at det kan antas at disse kompensasjonsgradene kan oppnås også i pensjonsordninger i henhold til denne loven. I motsatt fall blir ikke myndighetenes intensjon om skattemessig likebehandling oppfylt.

III.12§ 5-3           Innskuddenes størrelse,

FNH har gjort beregninger som tyder på at det kan bli vanskelig å fastsette èn prosentsats som oppfyller intensjonen ved forholdsmessighetsprinsippet, gitt at ikke alle ansatte meldes inn i ordningen fra ung alder, jf utredningens vedlegg 2, og vedlegg 1 til dette brev. Ut fra disse beregningene vil det kunne bli aktuelt å fastsette en prosentsats for innskuddet som varierer med aldersgrupper.

III.13Innskuddsgrenser, § 5-4
           

Som et generelt utgangspunkt bør flest mulig bestemmelser fastsettes i loven og minst mulig i forskrift. Et såpass sentralt spørsmål som maksimal innskuddsgrense, jf. § 5-4 første ledd bør ikke fastsettes i forskrift, men maksimale prosentgrenser bør framgå direkte av loven.

Arbeidsgruppen i Finansdepartementet ledet av Hilde Olsen skisserte maksimale innskuddssatser på 10% for innskudd inntil 6G og dobbel prosentsats mellom 6 og 12G i modellen med forvaltning uten investeringsvalg (modell 1). I de to øvrige modellene, dvs. investeringsvalg i kollektivordninger (modell 2) og investeringsvalg for egen pensjonskonto (modell 3) ble det skissert maksimalsatser på 5% for innskudd til 6G og dobbel prosentsats mellom 6 og 12 G.  

Grunnlaget for dette var beregninger der det ble lagt til grunn at forventet kompensasjonsgrad i innskuddsordninger blir om lag som i en ytelsesbasert ordning med 66 prosent kompensasjonsgrad (som er mest vanlig) og 35 års opptjening. Denne rapporten refererte til forslaget i NOU 1998:1 til 35 års minste opptjeningstid for full pensjon i foretakspensjon, mens Finansdepartementet i den tilhørende proposisjonen gikk inn for 30 år. Ut fra dette bør maksimale innskuddsgrenser beregnes ut fra 30 års opptjening.

Det ble også antatt lavere gjennomsnittlig årlig avkastning i modell 1 enn i modell 2 og modell 3. Begrunnelsen var blant annet i modell 2 og i modell 3 skulle all avkastning tilføres pensjonskapitalen, mens i modell 1 skulle avkastning utover en angitt grense tilfalle innskuddsfondet. Av denne grunn ble det skissert ”høy” maksimale innskuddssatser i modell 1 og ”lav” maksimale innskuddssatser i modell 2 og i modell 3. I det foreliggende lovutkastet gis det forskrifthjemmel for å fastsette en høyeste avkastning som kan tilføres pensjonskapitalen i ordninger i henhold til §§3-1 og 3-2. Dersom det fastsettes maksimale innskuddsatser så bør disse satsene vurderes i henhold til eventuelle forskrifter i henhold til lovutkastets §3-1 annet ledd og §3-2 annet ledd.

Videre taler hensynet til skattemessig likebehandling av innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger for at en ikke legger gjennomsnittligekompensasjonsgrader i ytelsesbaserte ordninger til grunn for beregning av maksimale innskuddsgrenser i innskuddsbaserte ordninger. En bør hindre at enkelte arbeidstakergrupper kommer dårligere ut, og med en svakere skattefavorisering, enn det de vil gjøre med dagens ytelsesordninger. Maksimalsatsene i innskuddsordninger bør således gjenspeile det som kan oppnås i ytelsesbaserte ordninger beregnet ut fra 30 års minstekrav for opptjening av full pensjon. I den sammenheng kan det vises til at det i lovforslaget om foretakspensjon ble foreslått maksimal kompensasjonsgrad på 100 prosent for inntekt mindre enn 6G, avtrappende til 82,5 prosent for inntekt lik 12 G.

Som det framgikk av den nevnte rapporten fra Finansdepartementet, var beregningene vedrørende maksimalsatser beheftet med usikkerhet. Noe ”slingringsmonn” knyttet til nivået på maksimalsatsene i forhold til de nevnte beregningene, kan således forsvares. Men det synes uansett å være grunnlag for å argumentere for noe høyere innskuddssatser enn det arbeidsgruppen har lagt til grunn. I tillegg bør maksimale innskuddssatser bli uttrykt uten omkostninger.

I lovutkastes §7-1 annet ledd åpnes det for lavere pensjonsalder enn 67 år for visse grupper. Idet innskuddsgrensene skal fastlegges slik at det kan antas at alderspensjonen fra ordningen skal stå i forhold til det som kan oppnås foretakspensjon bør det kunne foretas større innskudd for de med lavere pensjonsalder enn 67 år. FNH legger til grunn at forskrifter om særaldersgrenser endres i tråd med dette.

III.14Flytting av pensjonskapital, § 6-3
           

FNH støtter utvalget når det i §6-3 første ledd foreslår at det gis adgang til å slå sammen pensjonskapital fra ulike pensjonskapitalbevis. Det bør imidlertid ikke være anledning til at pensjonskapitalbevis uten dødelighetsarv slås sammen med eventuelle pensjonskapitalbevis med dødelighetsarv, jf avsnitt II.1 ”Sparing eller forsikring” i denne høringsuttalelsen.

I lovutkastet § 6-3 tredje ledd foreslår utvalgets flertall at arbeidstakeren kan flytte midler i henhold til pensjonskapitalbevis til en foretakspensjonsordning ved skifte av arbeidsplass. FNH viser til utvalgets mindretall Garaas og Aabakken som i avsnitt 4.6.4.3 utrykker at de er av den oppfatning at

”(...)adgang til å flytte midler fra en innskuddsordning til en foretakspensjonsordning vil medføre betydelige seleksjonsproblemer blant annet fordi forslaget til lov om foretakspensjonsordning forutsetter at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midlene skal overføres til ny pensjonsordning. (…) Dette mindretallet finner at adgang til flytting ved skifte av stilling medfører så vidt mange problemer at en slik løsning ikke bør tillates.”

FNH støtter Garaas og Aabakken på dette punktet. Flytting av pensjonskapital bør kun skje mellom innskuddsordninger uten dødelighetsarv. Tilsvarende bør midler under pensjonskapitalsbevis utgått fra innskuddsordninger utformet med dødelighetsarv kun overføres til tilsvarende innskuddsordninger. Seleksjonsvirkningene må her tillegges vesentlig vekt. FNH vil derfor gå inn for et flytteregime i tråd med dagens regelverk for Individuelle pensjonsspareavtaler.

III.15Sammenslåing av pensjonskapitalbevis, § 6-4
           

Utvalgets flertall foreslår i §6-4 annet ledd at det skal gis adgang til sammenslåing av fripolise med pensjonskapital i en innskuddsordning ved skifte av stilling. I de tilfeller innskuddsordningen er utformet med dødelighetsarv støtter FNH dette forslaget. FNH vil imidlertid ikke anbefale at det gis adgang til sammenslåing av fripoliser med pensjonskapital til innskuddsordning uten dødelighetsarv, jf avsnitt II.1 ”Sparing eller forsikring” i denne høringsuttalelsen.

Som et generelt utgangspunkt bør lovverket utformes slik at det stimulerer til sunn konkurranse i markedet for pensjonsmidler. Flertallet i utvalget anfører at en sammenslåing av alle kontrakter vil føre til en fleksibilitet som de mener er nødvendig. Mindretallet, Garaas og Aabakken mener imidlertid at en slik sammenslåing reiser mange av de samme prinsipielle problemstillingene som de som gjelder ved § 6-3. Disse synspunktene bør tillegges avgjørende vekt.

Det er grunn til å vise til IPA-regelverket, hvor det ikke gis anledning til å konvertere en pensjonsforsikringsavtale til en pensjonsspareavtale, nettopp for å unngå skjevseleksjon. Hvis det åpnes for en slik mulighet, er det nærliggende å forvente at en person med svekket helse og utsikter til et kort liv vil være tilbøyelig til å flytte til en ren spareordning uten forsikringselement, for dermed å øke sannsynligheten for at innbetalte midler og tildelt overskudd skal tilfalle ham selv eller hans etterlatte (og ikke gå til andre forsikringstakere i form av dødelighetsarv).

Utvalgets flertall uttaler i avsnitt 4.6.4 følgende:

”Flertallet legger vekt på at seleksjonsproblemene reduseres av at pensjonskapitalen uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder.”

Det er nærliggende å anta at utvalgets flertall legger til grunn at sannsynligheten for å oppnå pensjonsalder er relativt høy, og at av denne grunn vil eventuell (alders)pensjonskapital som ikke tilfaller et eller annet forsikringskollektiv bli moderat. Det må imidlertid påpekes at i den gruppen personer som kan forventes å flytte midler fra en ordning med forsikringselement til en ren spareordning, vil høyst sannsynlig dødeligheten være større enn hos befolkningen for øvrig. Seleksjonsproblemene vil derfor kunne bli betydelige. Problemstillingen må også ses i lys av FNHs forslag om spareavtaler i utbetalingsperioden.

I tillegg vil utvalgets flertallsforslag gi urimelige konkurransebetingelser for leverandører av forsikringsprodukter med dødelighetsarv. Det er ikke grunn til å tro at omfanget av flytting fra forsikringsordninger til rene spareordninger vil påvirkes i særlig grad av at pensjonskapitalen eventuelt skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Dersom det antas at (netto) avkastning i en ren spareordning og i en forsikringsordning er om lag lik, så vil de personer som ønsker å sikre sine etterlatte likevel ha incitamenter til slik flytting. I slike tilfeller spiller det liten rolle om personene antar at de vil nå pensjonsalder så lenge det er en viss sannsynlighet for det motsatte. For å motvirke slik flytting må tilført overskudd i forsikringsløsningen være (til dels betydelig) større enn netto avkastning i en ren spareordning. Adgang til slik flytting vil dermed gi forsikringsordninger en til dels uforutsigbar risiko i form av skjevseleksjon som medfører at slike ordninger vil få konkurransemessige ulemper i forhold til spareordninger.

I forbindelse med flytting og sammenslåing pensjonsmidler anbefaler FNH at det legges opp til et system med to hovedtyper at pensjonsavtaler innenfor privat sektor, rene pensjonspareavtaler på den ene siden og pensjonsforsikringsavtaler (med dødelighetsarv) på den annen side. I et slikt system vil det være anledning til å slå sammen pensjonskapital fra rene spareordninger slås sammen, jf merknadene til lovutkastets §6-3. Videre vil det være anledning til å slå sammen pensjonskapital fra innskuddsforsikringsordninger (med dødelighetsarv) og at disse igjen kan lås sammen og midler knyttet til fripoliser frsa ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger. Innenfor et slikt system kan arbeidstakere ved oppnådd pensjonsalder ha samlet sine pensjonsmidler fra arbeidsforhold i privat sektor i to kontrakter.

På denne bakgrunn foreslår FNH at det i §6-4 ikke åpnes for sammenslåing av fripoliser og pensjonskapital utgått fra forsikringsordninger med dødelighetsarv til rene spareprodukter.

III.16Fortsatt pensjonssparing mv, § 6-5
           

Lovutkastets§6-5 regulerer fortsatt pensjonssparing etter at medlemskap er opphørt. I annet ledd foreslås det at årlig innskudd ikke kan overstige det beløp, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som ble innbetalt siste år arbeidstakeren var medlem av ordningen. Loven bør ta hensyn til at størrelsen på innskuddene kan variere fra et år til et annet. På denne bakgrunn foreslår FNH følgende 

III.17Pensjonsalder, §7-1
           

Det er et viktig samfunnsmessig mål å øke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i Norge. Denne målsettingen bør imidlertid søkes realisert ved virkemidler som stimulerer til dette, snarere enn å legge begrensninger på mulighetene til å gå av tidligere for dem som har et sterkt behov eller ønske om det. Spørsmålet bør ses i sammenheng med oppfølgingen av Olsen-utvalgets utredning om fleksibel pensjonering (NOU 1998: 19).

Ønsket om å trekke seg tilbake fra yrkeslivet er i stor grad individuelt betinget. Samfunnet bør generelt bidra til å legge forholdene til rette slik at flest mulig selv kan velge sin pensjonsalder. Da må imidlertid det samlede pensjonssystemet, dvs. både folketrygden og supplerende pensjonsordninger, utformes slik at kostnadene ved tidligpensjonering synliggjøres for, og i størst mulig grad bæres av, den som tar beslutningen. Reglene for utbetaling av ytelser fra folketrygden og fra supplerende pensjonsordninger bør endres slik at dette blir mulig.

En formell pensjonsalder på 67 år er svært høyt i europeisk sammenheng. I Sverige er det 65 års pensjonsalder, men mulighet til å avtale 55 år. Samtidig er den gjennomsnittlige reelle pensjonsalder i Norge betydelig lavere enn 67 år. AFP gir store grupper av ansatte både i offentlig og privat sektor anledning til å gå av med pensjon allerede fra 62 år.

Den fleksibilitet som ligger i AFP-systemet og det betydelige AFP-uttaket i Norge i dag, bør tillegges vekt ved vurderingen av hvilken pensjonsalder som skal tillates innenfor skattestimulerte tjenestepensjonsordninger. Videre kan det også nevnes at pensjonsalderen i egen pensjonsforsikring etter skatteloven (nå individuelle pensjonsavtaler) nylig er senket fra 67 år til 64 år, formodentlig i erkjennelsen av at det er et reelt behov for løsninger som muliggjør fratreden tidligere enn 67 år. Uten tilsvarende muligheter i innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger kan det bli mer attraktivt å sikre de ansattes behov for supplerende pensjonsordninger gjennom førtidspensjonsordninger utenfor skattereglene eller ved lønnstillegg som kan anvendes til tegning av individuelle pensjonsavtaler for den enkelte. Slike løsninger kan påvirke muligheten til å oppnå fordelingspolitiske målsettinger i pensjonspolitikken.

Innskuddspensjon har uansett positive egenskaper på arbeidstilbudet gjennom at det gis pensjonsmessig uttelling å stå lengre i arbeid, samt at dette fremkommer klarere for den enkelte enn i ytelsesbaserte ordninger.

På denne bakgrunn går FNH inn for at laveste pensjonsalder innenfor pensjonsordninger i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold bør senkes til samme nivå som for individuelle pensjonsavtaler,dvs. 64 år. I så fall bør tilsvarende endring gjøres gjeldene for pensjonsordninger i henhold til lov om foretakspensjon.
 

III.18Alderspensjon, §§ 7-3 og 7-4
           

Det fremgår av §7-3 første ledd at alderspensjon kun kan sikres i forsikringsselskap og pensjonskasse og av §7-4 første ledd at alderspensjonen skal løpe så lenge den forsikrede lever. Utvalget har vurdert om alderspensjonen skal være livsvarig eller om det skal gis anledning til å avtale en begrenset løpetid på utbetalingene. Lovutvalgets mindretall har foreslått at det skal gis anledning til å avtale opphørende ytelsesperiode, men da som en ren spareavtale. 

Et regelverk som tillater valgfrihet ved utforming av ytelsene vil bidra til å styrke konkurransen i markedet for innskuddspensjonsordninger. Blant annet på dette grunnlag bør det gis anledning til at pensjonsytelsen kan være opphørende både i innskuddsbaserte ordninger og i det nye regelverket for ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger, slik det er adgang til i IPA og i dagens ytelsesbaserte ordninger. 

Videre bør reglene om ytelsestid gis en mer fleksibel utforming. Det bør for eksempel være tillatt med avtrappende ytelsesprofiler. Et eksempel kan være “høy” ytelse i en begrenset periode etterfulgt av en lavere livsvarig ytelse.

I kapittel 4.7.2 skriver utvalget:

”Alderspensjonsforsikringsavtaler er godt egnet for langvarig eller livsvarig pensjon. (…) Spareavtaler er derimot lite egnet for langvarig, og spesielt livsvarig, alderspensjon.”

FNH er enig i disse vurderingene.

I avsnitt 4.7.2 gis enkelte argumenter for at alderspensjonen skal være livsvarig. Innledningsvis i kapittelet skriver utvalget om opphørende ytelser

”Medlemmer som lever lengre enn først antatt, vil i en spareordning risikere å slippe opp for finansielle ressurser. Dette kan motvirkes ved å legge opp til et stort antall utbetalingsår, slik at det er ”nesten” sikkert at de finansielle ressurser varer i hele pensjonisttilværelsen. En slik fremgangsmåte vil imidlertid måtte innebære vesentlig lavere alderspensjon. I tillegg vil deler av oppspart kapital i slike ordninger kunne bli utbetalt som arv og ikke som alderspensjon.”

Under ”utvalgets vurderinger” i samme kapittel står det:

”Utvalget vil peke på at pensjon fra en innskuddsordning skal være en tilleggsytelse til folketrygden, som er livsvarig.”

Det faktum at innskuddspensjon er forutsatt å være et supplement til folketrygden, og at ytelsen fra folketrygden er livsvarig, tilsier at det bør åpnes for en begrenset ubetalingsperiode i supplerende pensjonsordninger på arbeidsplassen. De som eventuelt lever lenger enn ordningens utbetalingsperiode vil likevel neppe slippe opp for finansielle ressurser, men vil fortsatt motta folketrygdens ytelser, som normalt er bedre tilpasset inntektsbehovet i den siste fasen av pensjonisttilværelsen.

Innenfor IPA-regelverket og i dagens kollektive tjenestepensjonsordninger (TPES) er det anledning til å avtale 10 års utbetalingsperiode. Det bør også være mulig å avtale en begrenset utbetalingsperiode i innskuddsordningen. FNH vil støtte utvalgets medlemmer Reinertsen og Selvig som foreslår at en opphørende ytelse skal løpe i minst 15 år ut fra en oppfatning at pensjonen bør løpe så lenge at det er nesten sikkert ”at de finansielle ressurser varer i hele pensjonisttilværelsen” Det er imidlertid uansett nødvendig å se regelverket i sammenheng med tilsvarende regler for foretakspensjon.

Utvalget argumenteres også mot spareavtaler i utbetalingsperioden ved å anføre at deler av oppspart kapital i slike ordninger vil kunne bli utbetalt som arv og ikke som alderspensjon. Det synes vanskelig å tillegge dette argumentet vekt når utvalget samtidig legger til grunn at innskuddsordningen skal være en spareavtale i innbetalingsperioden.

Utvalgets medlemmer Reinertsen og Selvig foreslår å føye til en ny §7-5 i utkastet om alderspensjon ved spareavtale. I dette forslaget åpnes det for at ytelsesperioden kan settes ned til 15 år i pensjonsspareavtaler. Samtidig legges det til grunn at ytelsen skal være livsvarig i pensjonsforsikring (§7-4 annet ledd). De av kundene som isolert sett foretrekker produkter med dødelighetsarv, bør også gis anledning til å velge en begrenset ytelsesperiode. Hvis det tillates en begrenset ytelsesperiode for pensjonsspareavtaler bør tilsvarende også tillates for kollektiv pensjonsforsikring.

FNH støtter forslaget til Reinertsen og Selvig når det gjelder adgang til å avtale en begrenset ytelsesperiode. FNH mener at det bør gis anledning til å avtale opphørende utbetalingsperiode både i form av en pensjonsspareavtale og i form av en pensjonsforsikringsavtale.

Når det gjelder individuell adgang til å velge hvordan pensjonskapitalen skal kunne plasseres skriver utvalget:

”Individuell adgang til å velge om alderspensjonskapitalen skal plasseres som en spareavtale eller i en forsikringsavtale vil kunne medføre en viss skjevseleksjon av medlemmer som velger forsikring. (…) Individuell risikomåling vil delvis kunne motvirke slik uheldig seleksjon, men vil øke kostnadene.”

FNH er enig i denne vurderingen og mener at lovverket bør utformes med sikte på å unngå slike seleksjonsvirkninger. En mulighet er at ytelsesperioden fastsettes i ordningens regelverk og gjelder for alle medlemmer i ordningen samt for pensjonskapitalbevis utgått av ordningen.

I lovutkastets §7-4 (3) foreslås det at all avkastning, herunder overskudd, på midler knyttet til pensjonsforsikringen skal tilfalle den forsikrede. I lov om foretakspensjon legges det opp til overskuddsdeling mellom pensjonist og bedrift. Reglene i de to lovene om overskuddsdelingen mellom foretak og forsikrede, og dermed reglene for regulering av løpende pensjoner, bør samordnes.

Ved å tillatte rene spareordninger også i utbetalingsperioden, dog uten investeringsvalg, samt ved å åpne for kortere utbetalingstid, vil reglene for innskuddspensjoner nærme seg dagens regler for individuelle pensjonspareavtaler på en hensiktsmessig måte. FNH foreslår følgende endringer i §§7-3 og 7-4 som en delvis støtte til mindretallets syn, samt at forslag til ny §7-5 fra utvalgets medlemmer Reinertsen og Selvig tas inn.

Alternativt forslag: § 7-3 (1) Ordningens regelverk skal fastsette om pensjonskapitalen skal benyttes til å sikre medlemmenes alderspensjon ved pensjonsforsikringsavtale i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse i samsvar med §7-4 eller ved pensjonsspareavtale i bank, livsforsikringsselskap eller pensjonskasse i samsvar med §7-5. (2) Er pensjonskapitalen i pensjonsordningen plassert i verdipapirfond, skal den overføres til institusjon som nevnt i første ledd på det tidspunkt den benyttes til sikring av rett til pensjon.(3) Foretaket skal sørge for at det til enhver tid foreligger nødvendig avtale med institusjonen som skal forestå utbetalingen av pensjonsytelser og forvaltning av den kapital som sikrer rett til pensjonsytelser i utbetalingsperioden.

Alternativt forslag: § 7-4 første og annet ledd Alderspensjon ved pensjonsforsikring(1) Alderspensjon skal ytes fra den tid medlemmet etter §7-2 har rett til pensjon, og løpe så lenge den forsikrede lever med mindre ordningens regelverk i henhold til annet ledd i denne paragraf fastlegger annet. (2) Det kan i ordningens regelverk fastsettes at alderspensjon kan løpe i minst 15 år og at utbetalt beløp i hvert år i minst 15 år skal være minst like stort som i foregående år. Det kan også avtales at årlig utbetaling utover de første 15 år kan settes ned med et nærmere angitt beløp

Forslag til ny § 7-5 Alderspensjon ved pensjonsavtale Forslaget til Reinertsen og Selvig i avsnitt 4.7.2 side 70 tas inn.


III.19 Medlem som dør før pensjonsalderen, § 7-5
Utvalget har, for å sikre at pensjonskapitalen ikke blir likestilt med ordinær sparing, foreslått at arverekkefølgen og anvendelsen av pensjonskapitalen skal være annerledes enn ved vanlig arv. FNH mener det vil være mer hensiktsmessig at §7-5 erstattes med samme regelverk som gjelder for IPA, når navngitt begunstigede ikke er oppnevnt. 

Lovutkastets §7-5 femte ledd omhandler de tilfeller hvor alderspensjonsordningen er i henhold til denne loven og det i tillegg er tegnet særskilt forsikring i henhold til lov om foretakspensjon som skal gi fastsatte ytelser til etterlatte ektefelle, partner eller samboer. Når etterlatte har rett til pensjon fra begge ordningene foreslås det at pensjon fra den ytelsesbaserte forsikringen skal avkortes etter reglene gitt i lov om foretakspensjon §§7-5 og 7-6. 

Når det gjelder samordning med andre ytelser, foreslår FNH at det bør være opp til bedriften å velge etterlatteprodukter som sikrer at de etterlatte ikke får uforholdsmessig mye utbetalt. Bedriften vil ha en egeninteresse i dette ut fra kostnadsmessige hensyn. Det forutsettes i denne sammenheng at det utvikles etterlatte-pensjons-produkter med skattefradrag som er forskjellige fra dagens, for eksempel med avtrappende pensjonsytelser.

Lovutkastet §7-4 fjerde ledd legger opp til at pensjonskapital utover det som trengs til å sikre rimelig pensjon til barn/ ektefelle/partner/samboer utbetales som engangsbeløp til dødsboet. I de fleste tilfeller vil dødsboet tilfalle nettopp disse personer. Bestemmelsens femte ledd vil derfor innebære en innskrenkning av bestemmelsens fjerde ledd, hvis det er tegnet egne etterlatte forsikringer. Disse bestemmelsene kan oppfattes som urimelige og bør derfor endres. FNH foreslår et alternativt forslag til § 7-5, som er tilpasset IPA-forskriften. Endringen ligger både i "arverekkefølgen" og i at det foreslåtte punkt (5) utgår.

Alternativt forslag: § 7-5 (1) Dør et medlem før oppnådd pensjonsalder, skal pensjonskapitalen tilfalle ektefelle, registrert partner eller samboer i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon kapittel 7, som ektefellepensjon, samt etterlatte barn i henhold til arvereglene som barnepensjon.(2) Ektefellepensjon og barnepensjon skal sikres som pensjon for en ytelsesperiode på minst 3 år etter medlemmets død. Barnepensjon skal maksimalt løpe til barnet fyller 21 år.(3) Er pensjonskapitalen ikke tilstrekkelig til å sikre en rimelig pensjonsytelse i minst 3 år, utbetales pensjonskapitalen som engangsbeløp til dødsboet.Fjerde og femte ledd utgår.


III.20 Flytting av pensjonsordning og omdanning til foretakspensjonsordning, §8-5 og §14-1 
I lovutkastet §1-2 første ledd f defineres pensjonskapital i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse til også å omfatte andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. I lovutkastets §14-1 annet ledd foreslås det at opptjent alderspensjonskapital kan benyttes som premiereserve i den nye pensjonsordningen ved omdanning av pensjonsordning fra innskuddsordning til foretakspensjonsordning. I §8-5 Flytting av pensjonsordningen mv. foreslås det at pensjonsordningens midler kan flyttes til annen institusjon i henhold til ellers gjeldene regler.

FNH vil påpeke at lovutkastets §14-1 (2) sammen med definisjonen i §1-2 (1) f) innebærer at bufferfond kan gjøres om til premiereserve ved omdanning av pensjonsordning. Forslaget innebærer spesielt at det vil være mulig å omgjøre kursreguleringsfond i avgivende selskap til premiereserver i mottakende selskap. Dette kursreguleringsfondet vil således endre karakter fra å være en slags felles buffer for selskapet til å bli en reserve knyttet til den enkelte forsikrede. FNH legger til grunn at departementet vil vurdere lovutkastets bestemmelser i lys av mulige gevinster ved flyttearbitrasje ved omdanning av pensjonsordning.

I §8-5 vises det til gjeldende regler. Gjeldende regler innenfor livsforsikring i Norge er generelt mer flyttevennlig enn det som gjelder internasjonalt. På dette punktet anser FNH det særnorske regleverket som positivt fordi det er kundevennlig og stimulerer konkurransen i forsikringsnæringen. 

Gjeldende regelverk har likevel uheldige effekter i form av utilsiktede gevinster for dem som flytter. De norske flyttereglene innebærer at flytting i seg selv kan gi utilsiktede fordeler til dem som flytter, da stort kursreguleringsfond i avgivende og mottakende selskap gir insentiver til flytting, uavhengig av kvaliteten på selskapenes tilbud. 

En kunde kan ved flytting få transformert buffere fra typer som er mindre attraktive sett med kundens øyne, til mer attraktive former. I tillegg kan en flytter få med betydelige buffere fra det selskapet som det flyttes fra, og samtidig få tilgang til relativt store buffere i det nye selskapet, som han ikke har bidratt til oppbyggingen av. 

Etter gjeldende regler vil flytting innebære omgjøring av kursreguleringsfond i avgivende selskap til tilleggsavsetninger i mottakende selskap slik at disse midlene endrer karakter fra å være en slags felles buffer for selskapet til å bli en reserve med et langt sterkere individuelt preg. Den som flytter får også tilgang til kursreguleringsfond i det mottakende selskapet, som han ikke har bidratt til oppbyggingen av. Etter gjeldende regler skal kundene tildeles 75% av kursreguleringsfond ved flytting og ved avsluttet kontraktsforhold. De som flytter får alt etter to år også del i allerede opparbeidede kursreguleringsfond ved at det opparbeides fulle rettigheter til disse over en to års periode. Gevinstene ved flyttearbitrasje vil således kunne være størst dersom slik flytting skjer annenhvert år. 

Det er særlig transformering av midler av typen fordelt kursreguleringsfond til tilleggsavsetninger, og transformering av midler av typen tilleggsavsetninger til ordinær premiereserve, som vil innebære flyttearbitrasje. 

FNH viser til Norges Forsikringsforbunds synspunkter knyttet til flyttearbitrasje (og særmerknadene fra mindretall av Forsikringsforbundets medlemmer) i høringsuttalelsen datert 13. november 1998 til Kredittilsynets forslag til forskrift om årsregnskap mv. for forsikringsselskaper. Her stiller Forsikringsforbundet seg i hovedsak positiv til Kredittilsynets forslag om:

"
· etablering av kursreguleringsfond som ufordelt blandet egenkapital/gjeldsfond 
· at kursreguleringsfondet inngår i finansregnskapet og balansen, men ikke i overskuddsdelingen 
· at kundene ikke gis rett til andel av kursreserver ved oppgjør og flytting"

FNH legger til grunn at departementet vurderer dette lovutkastets §1-2 (1) f), §8-5 og 
§14-1 i lys av Kredittilsynets forslag til forskrift om årsregnskap mv for forsikringsselskaper og de problemstillingen høringsinstansene har pekt på. 

III.21 Fellesordninger - Konsernforhold, §§10-1 til 10-5
Det er fra mange hold uttrykt forventninger om at tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet blir et instrument som kan bidra til pensjonsordninger til nye arbeidstakergrupper i Norge. Innskuddspensjon er i utgangspunktet godt tilpasset "tariffveien". Midler avsatt til pensjon er å betrakte som utsatt lønn. Det kan derfor være hensiktsmessig at arbeidstakere gjennom sine arbeidstakerorganisasjoner gis anledning til å medvirke til å velge ordningens utforming og regelverk innenfor de rammer lovverket for øvrig gir. 

Lovutvalget har ikke utredet muligheten for at for eksempel arbeidstakerorganisasjoner kan være avtalepart, og således inneha rollen som forsikringstaker når ordningen etableres som følge av tariffavtale mellom partene i arbeidslivet. FNH vil anbefale departementet å vurdere slike løsninger nærmere i det videre arbeid med tjenestepensjonsordninger på arbeidsplassen.

I lovutkastets §10-1 åpnes det imidlertid for at foretak i samme konsern kan opprette felles pensjonsordning. I §10-1 annet ledd gis Kredittilsynet kompetanse til å samtykke i at andre foretak, som har tilsvarende nær tilknytting til hverandre, har felles pensjonsordning. Reglene i kapittel 10 bør tilpasses slik at det også klart fremgår at foretak tilsluttet samme tariffområde kan opprette felles pensjonsordning i henhold til bestemmelsene i §§10-2 til 10-5. 


Alternativt forslag til § 10-1 Felles pensjonsordning(2) Flere foretak kan gjennom avtale med arbeidstakerorganisasjoner opprette felles pensjonsordning i samsvar med reglene i §§10-2 til 10-5.(3) Lovutkastets annet ledd 


III.22 Omdanning av foretakspensjonsordning, § 14-2
Utvalget foreslår at foretakspensjonsordninger skal kunne omdannes til innskuddsordninger. FNH støtter at loven inneholder bestemmelser som regulerer hvordan slik omdanning skal gjennomføres. FNH mener primært at et foretak som har pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon og som skal opprette pensjonsordning i henhold til denne loven, bør ha anledning til å lukke eksisterende ordning (for nye medlemmer). Adgang til lukking må ses i sammenheng med foretakenes mulighet til å ha parallelle pensjonsordninger, jf våre kommentarer til lovutkastets §2-1 avsnitt III.4. 

En lukking av eksisterende ordning innebærer at de arbeidstakere som er inne i en ytelsesordning vil stå i ordningen frem til pensjonsalder, mens de som blir ansatt etter lukkingen ikke kommer inn i den samme ordningen. For de som er ansatt i foretaket før omdanningen, vil eksisterende ordningen opprettholdes med fortsatt premieinnbetaling. Med adgang til lukking av eksisterende ordning, vil en lettere kunne forene bedriftenes og/eller arbeidstakernes krav til nye pensjonsløsninger. 

Mange bedrifter vurderer i dag sin ytelsesordning fordi den er i ferd med å bli kostbar. Økt gjennomsnittsalder i arbeidsstokken (forsmak på "eldrebølgen") kan være en årsak. Eventuell sterk økning i de årlige innbetalingene ved innføring av ny lov om foretakspensjon, med bl.a. krav om lineær opptjening av pensjonsrettigheter, kan være en annen mulig årsak. Muligheten til å lukke dagens ytelsesordning (helst med dagens regelverk) vil kunne bedre flere bedrifters finansielle muligheter til å tilby de ansatte en pensjonsordning.

Omdanning av eksisterende ytelsesordning uten rett til lukking reiser et særskilt problem når det gjelder håndteringen av administrasjonsreserver, en problemstilling som ikke er omtalt i lovutkastet. I tillegg kan mange arbeidstakere tape på en omdanning i henhold til §14-2 annet ledd, jf våre kommentarer til denne bestemmelse side 23. 

a) Generelt om administrasjonsreserver
I kollektiv pensjonsforsikring er selskapene pålagt å ta høyde for administrasjonsreserver for fratrådte og pensjonister, slik at det ikke belastes kostnader av enten avkastning/overskudd eller av oppspart kapital på såkalte "ferdig betalte" forsikringer. F.eks. lyder § 1-2 i utkast til lov om foretakspensjon slik:

"d. Premiereserve: Avsetning til dekning av kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede, inklusive administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader."

Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold bør legge til rette for mest mulig like rammebetingelser for de ulike typer institusjoner som kan tilby alderspensjon innenfor ordningen. Likhet i rammevilkårene, så langt det passer, bør for eksempel tilstrebes mellom banker og forsikringsselskaper, særlig dersom det åpnes for at banker kan forvalte utbetaling av pensjoner slik FNH går inn for. Innenfor et nytt innskuddsbasert system vil et eventuelt krav om administrasjonsreserver innen livsforsikring kunne være konkurransevridende. Det er derfor ønskelig at det legges opp til at forsikringsløsninger innenfor innskuddspensjon kan utformes slik at et krav om administrasjonsreserver ikke er nødvendig.

I dagens ytelsesbaserte ordninger er det imidlertid et krav om administrasjonsreserver.
Administrasjonsreservene skal for fripoliser tilsvare kontantverdien av forventede fremtidige kostnader i oppsettelsestiden og i utbetalingstiden. I brev fra Kredittilsynet til alle livsforsikringsselskaper av 20. desember 1995, angir Kredittilsynet regler for avsetninger til administrasjonsreserve for kollektiv rente- og pensjonsforsikring. Det fremgår at kostnader knyttet til fripoliser kun skal finansieres ved bruk av administrasjonsreserver. Det ble også satt krav til at administrasjonsreserve for hele kollektivporteføljen i et selskap på minst 4 prosent av premiereserven (eksklusiv administrasjonsreserve) per 31.12.98. Som det fremgår av tabellen under vil administrasjonsreserven for en enkelt fripolise kunne utgjøre mer enn 4 prosent. 


Tabell 1: Nødvendig administrasjonsreserve ved overgang til fripolise i for personer i gitte aldre

Alder Premiereserve Administrasjonsreserve Administrasjonsreserve i prosent av premiereserve
25         8.346           10.964         131,4
35       80.868             9.758         121,1
55     149.106             7.330            4,9
67   1.344.939             5.622           0,4
Forutsetninger: Årlige kostnader på kr. 500 hele livet, fra og med aktuell alder. Beregningsgrunnlag K63, neddiskontert med 4 % avkastning på administrasjonsreserven. Det er tatt utgangspunkt i konkrete personer (menn) i en kollektivordning.

b) Spesielt ved opphør av en ordning
Avsetningene til administrasjonsreserve har blitt gjort med utgangspunkt i retningslinjer fra Kredittilsynet og med antakelser om forventet antall arbeidstakere som slutter i bedriften med rett til fripolise. Alternativt har avsetningene blitt beregnet som en prosentandel av den totale administrasjonsavsetningen i livselskapet. Som det fremgår av tabellen under, vil en avsetning på 4 prosent ikke kunne dekke administrasjonsreserver for fripoliser dersom pensjonsordningen går til opphør.

Tabell 2: Nødvendig administrasjonsreserve for en bedrift ved opphør

Bedrift Antall ansatte Administrasjons-reserve 4 % Administrasjons-reserve hvis alle fripoliser skal dekkes nå Hvor stor adm.reserven ville vært i prosent av reserven hvis alle ble fripoliser i dag
A 173 895.097 1.505.713 6,7 %
B 161 653.670 1.514.885 9,2 %
Forutsetninger: Årlige kostnader på kr. 500 hele livet, fra og med aktuell alder. Beregningsgrunnlag K63, neddiskontert med 4 % avkastning på administrasjonsreserven. Det er tatt utgangspunkt i to konkrete kollektivordninger, men det er antatt at alle ansatte er menn.

Foreløpig har omfanget av opphør vært av en begrenset art at selskapene har kunne håndtere dette. Ved store lovmessige og samfunnsmessige endringer er det imidlertid en risiko for at antall opphør øker så mye at det kan bli et solvensproblem for selskapene. En slik endring kan f.eks. være innføring av innskuddspensjon ut fra det lovutkastet som nå foreligger.

I lovutkastet om innskuddspensjon åpnes det for at foretak kan omdanne sin ytelsesbaserte pensjonsordning til en innskuddspensjon, slik at det skrives ut fripoliser på samtlige forsikrede i ordningen. Dermed vil administrasjonsreservene bli for lave til å finansiere kostnader til fripoliser. Denne underfinansieringen skal i utgangspunktet dekkes av overskudd fra gjenværende ytelsesbaserte pensjonsordninger, eventuelt ved økte premieinnbetalinger fra disse. 

Resultatet kan bli betydelig flytting fra ytelsesordninger til innskuddsordninger. Myndighetene må ta stilling til hvordan administrasjonsreserve knyttet til utstedelse av fripoliser ved et opphør av en ordning skal dekkes inn i en slik situasjon.

Det er rimelig å kreve at foretaket som har pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon og ønsker å oppretter pensjonsordning i henhold til loven her, selv skal stå for finansieringen av fripoliser fra eksisterende ordning. Som hovedregel bør manglende midler innbetales fra premiefondet eller kontant. For å unngå eventuell uheldig konkurransevridning bør det i tillegg åpnes for alternative finansieringsmodeller ved at eksisterende ordning skal kunne lukkes. I så fall kan innbetalinger til administrasjonsreserver fortsette etter dagens struktur. FNH foreslår at lovutkastets §14-2 endres slik at en unngår uønskede problemer når det gjelder håndteringen av administrasjonsreserver.

Adgang til å lukke eksisterende foretakspensjonsordning vil også være hensiktsmessig for å sikre at eldre arbeidstaker ikke taper pensjonsrettigheter ved eventuell omdanning av pensjonsordning. FNH ber departementet vurdere forholdet mellom ytelsesordningene og innskuddsordningene nærmere i det videre arbeidet med kollektive pensjonsordninger.

FNH mener at i tilknytting til bestemmelsen i §14-2 Omdanning av foretakspensjon bør følgende legges til grunn i det videre arbeid med kollektive pensjonsordninger:Hvis eksisterende pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon ikke lukkes så skal følgende gjelde:1) Manglende administrasjonsreserve belastes foretakpensjonsordningens premiefond.2) Er premiefondet ikke tilstrekkelig, må foretaket avtale med institusjonen at a) Det foretas årlig premieinnbetalinger til å bygge opp administrasjonsreserverb) Deler av overskudd som ellers tilfaller fripoliser benyttes til å bygge opp administrasjonsreserver

III.23 Omdanning av foretakspensjon - konsekvens for eldre arbeidstakere §14-2 (2)
I §14-2 annet ledd står det at ved omdanning fra ytelsesordning til innskuddsordning kan foretakspensjonsordningen videreføres for arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder. 

Et slikt forslag kan likevel medføre at mange arbeidstakere taper på en overgang. Våre beregninger viser at det ikke er entydig hvilken aldersgruppe som taper mest. Beregninger gitt i vedlegg 1, viser at hvis en fastsetter en prosentsats for innskudd slik at en 34-åring har en forventet ytelse på 70% av lønn, vil alle eldre tape på en overgang, gitt 6,5% avkastning årlig. Økes innskuddet (fra 3,5% til 5%), vil alle over 43 år tape på en overgang. En 50-åring vil få ca. 17% lavere årlig pensjon, enn om han ble stående i den ytelsesbaserte ordningen, mens en 57-åring vil tape ca. 23%. Det vises til vedlegg 1. Problemene vil kunne være vesentlig mindre for ordninger som har gått over til lineær opptjening. 

Ut fra dette mener FNH at det primært bør legges opp til at man lukker ordningen ( for nye medlemmer) slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i ordningen frem til pensjonsalder. 

Våre beregninger viser at også grupper yngre enn 57 år vil kunne tape til dels betydelig pensjon på en overgang. På denne bakgrunn, gir FNH subsidiær støtte til utvalgets medlemmer Gaaras og Aabakken som i kapittel 4.14.3 foreslår følgende:

"ved omlegging fra ytelsesbaserte pensjonsordning til innskuddspensjonsordning gis adgang til å lukke pensjonsordningen for nye medlemmer slik at arbeidstakere som er eldre enn 50 år vil kunne fortsette i eksisterende ytelsesbaserte ordning."

III.24 Ikrafttredelse, §15-1
I §15-1 første ledd står det at loven trer i kraft på det tidspunktet Kongen fastsetter. Fra lovutvalgets side antas det at loven kan tre i kraft 1.1.2001. Det er grunn til å minne om at Stortingsflertallet i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1998 uttalte følgende:

"Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre ei ordning med innskottsbasert tjenestepensjon som skattemessig skal jamstellast med ytelsesbasert tjenestepensjon, med sikte på gjennomføring i 1999."

Det må antas at dette lovutkastet kan følges opp ved en rekke bestemmelser i forskrifter. FNH legger til grunn at selv om lovutkastet legger opp til enkelte bestemmelser kan gis i forskrifter så bør det ikke være et krav at forskriftene må være klare før loven trer i kraft. 


IV NÆRMERE OM FORSKRIFTER, VIRKSOMHETSREGLER OG FORSIKRINGSPRODUKTER I INNBETALINGSPERIODEN

FNH legger til grunn at det gjøres endringer i enkelte sentrale forskrifter i forbindelse med iverksettelse av lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Vi vil nedenfor gi forslag til endringer i enkelte sentrale forskrifter som bør gjennomføres samtidig med iverksettelse av denne loven.

IV.1 Endringer i forskrifter om kapitaliseringsproduktet 
For at forsikringsselskaper og pensjonskasser skal kunne tilby spareavtaler (kapitaliseringsprodukter) i henhold til lovutkastet om innskuddspensjon i arbeidsforhold, må forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling endres. Dette har også utvalget påpekt i kapittel 4.3.5. FNH legger til grunn at departementet følger opp dette.

FNH antar at forsikringsselskapers og pensjonskasser adgang til å tilby pensjonsspareavtaler vil bli begrenset til kapitaliseringsproduktet. Det blir således avgjørende hvilke betingelser myndighetene vil stille for slike produktene. Vi har per i dag bare en form for kapitaliseringsprodukter i Norge, nemlig innenfor IPA. Her er det krav om 3 prosent garantert årlig avkastning og garantien er uoppsigelig for institusjonen. I en bedriftsordning vil i utgangspunktet en rentegaranti gjelde så lenge ordningen består. Hvis tilsvarende betingelse blir gjort gjeldende innen innskuddspensjon, vil dette bety at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser påføres en konkurranseulempe i forhold til banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. 

Reguleringen av spareprodukter som kan tilbys av livsforsikringsselskaper bør ikke være strengere enn det som følger av EUs første livdirektiv. I første rådsdirektiv av 5 mars 1979 avdeling I artikkel 1 punkt 2b defineres forsikringstypen som i Norge benevnes kapitaliseringsprodukter. Definisjonen lyder:

"Kapitaliseringsvirksomhet med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, mot innbetaling av engangsbeløp eller terminpremier"

Denne bestemmelsen kan tolkes slik at det skal være en eller annen form for avkastningsgaranti i innbetalingsperioden. Denne garantien kan utformes som en årlig avkastningsgaranti. Det følger imidlertid ikke av denne bestemmelsen hvor stor den årlige garantien skal være. 

Den konkrete utformingen av avkastningsgarantien knyttet til kapitaliseringsproduktet vil påvirke forsikringsselskapenes konkurransesituasjon i markedet for pensjonsspareavtaler. I lovutkastets §3-2 Investeringsvalg i kollektivordninger settes det et krav til årlig garantert avkastning på 0%. Et eventuelt krav om at pensjonsspareavtaler med kollektiv investeringsvalg tegnet i et forsikringsselskap skal utformes med en garantert årlig avkastning høyere enn 0%, vil være strengere enn det som generelt følger av lovutkastet. Et slikt krav kan påføre fondsforsikringsselskapene en konkurransemessig ulempe, mens de tradisjonelle livselskapene uansett vil bli utelukket fra å tilby innskuddsordning med investeringsvalg, jf avsnitt IV.3 under. 

Med henvisning til lovutkastets §3-2 kan det være naturlig å foreslå at avkastningsgarantien knyttet til kapitaliseringsproduktet settes til 0% per år. Etter FNHs oppfatning kan imidlertid også et slikt forslag være strengere enn det som følger av EUs første livdirektiv. Det bør innenfor livdirektivet være rom for å tilpasse et krav om avkastningsgaranti til de produkter og investeringsvalgene som kan leveres av fondsforsikringsselskapene. FNH antar at det i forhold til livdirektivet vil være tilstrekkelig med et krav om at kapitaliseringsproduktet utformes slik at forsikringsselskapet (minst) må garantere innbetalt beløp. På denne bakgrunn foreslår FNH at følgende legges til grunn når det gjelder kapitaliseringsproduktet. 

Forslag til endring i Forskrift nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling.

§ 1- VI Kapitaliseringsprodukter
Klassen omfatter sparekontrakter med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, og som er inngått enten som individuell pensjonsavtale i samsvar med forskrift 25. september 1997 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, eller som innskuddspensjon i arbeidsforhold i samsvar med lov av xx.xx.2001

Forslag om fastlegging av avkastningsgaranti knyttet til spareavtaler som er inngått som innskuddspensjon i arbeidsforhold i samsvar med lov av….. 

Er pensjonsordning opprettet i forsikringsselskap i samsvar med lov om innskuddspensjon av xx.xx.2001 utformet som en pensjonsspareavtaler (kapitaliseringsprodukt) skal forsikringsselskapet til enhver tid garantere innbetalt beløp. Det kan avtales årlig avkastningsgaranti inntil 3 prosent. 

IV.2 Endring i forskrift om kollektiv pensjon i fondsforsikringsselskaper 
I forskrift nr 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning §14 fremgår det at privat tjenestepensjon etter skatteloven ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. FNH mener at denne forskriften bør endres slik at fondsforsikringsselskapene kan tilby skattefavorisert kollektiv pensjonsordninger.

Lovutvalget har foreslått at innskuddsordninger med dødelighetsarv bør reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon. FNH legger til grunn at selv om innskuddsordninger med dødelighetsarv reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon så skal slike innskuddsordninger likevel kunne utformes med investeringsvalg og dermed kunne tegnes i et fondsforsikringsselskap, jf avsnitt II.2 i denne høringsuttalelsen. 

På denne bakgrunn foreslår FNH følgende:

Forslag til endring i Forskrift nr 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning

§ 14 - Siste setning utgår. 


IV.3 Nærmere om forholdet til virksomhetsreglene i forsikring - Separate porteføljer 
Det er grunn til å påpeke at virksomhetsreglene i livsforsikring ikke er laget med utgangspunkt i at det skal kunne tilbys innskuddsbasert tjenestepensjon. Lovgiver bør derfor åpne for andre virksomhetsregler enn de gjeldende ved innføring av lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. 

Livselskapene kan ut fra dagens rammebetingelser ikke forskjellsbehandle kunder med ulik rentegaranti, verken når det gjelder investering av midlene eller andel i kundeeid bufferkapital. Det er heller ikke anledning til differensiert egenkapitalbetjening ut fra hvilken avkastningsrisiko de ulike produktene innebærer. Dette til tross for at kundene i økende grad etterspør mer differensiering og individualisering, herunder blant annet nye produkter som inneholder andre nivå og former for avkastningsgarantier. Den norske regelen om at hele aktivasiden i livselskap i hovedsak skal forvaltes i en portefølje, innebærer at kunder med lave rentegarantier må dele avkastning med høy rentegarantier. Det er dermed ingen grunn for en sparekunde i livsforsikring til ikke å velge maksimal nivå for garantert avkastning. 

Separate porteføljer med individualisert bufferkapital vil gi en bedre tilpasset kapitalforvaltning i forhold til kundenes behov samt i forhold til det som er vanlig internasjonalt. Dette vil åpne for at livselskapet kan velge kapitalforvaltning for grupper med små eller ingen buffere og relativt høye rentegarantier, som gir en mer stabil men også lavere forventet avkastning. Midlene til kunder med store buffere og med lave eller ingen rentegarantier, kan gis en forvaltning med høy forventet avkastning, men hvor svingningsrisikoen til gjengjeld er større. Dette gir imidlertid også en viktig valgmulighet for kundene, for eksempel ved at kunder med betydelige buffere kan velge å få omgjort disse til midler som omfattes av rentegarantien, ved å velge en mer forsiktig portefølje. Det er adgang til separate porteføljer innen livsforsikring i de fleste andre europeiske land.

Utviklingen går klart i retning av at kapitalforvaltning i blandede finanskonsern organiseres i egne selskaper der livselskapet utgjør en av flere konserninterne og konserneksterne forvaltningskunder. Dette svekker argumentene mot separate porteføljer om fare for sammenblanding av midler som tidligere er anført fra myndighetene.

For uten Norge har Sverige vært det eneste land i EØS-området med krav om separasjon av unit-linked selskaper. I Sverige har man opphevet dette kravet fra 1. januar 2000, noe som må ses i sammenheng med at svenskene endrer regelverk for overskuddsdeling på en slik måte at det ikke anses som nødvendig å ha unit linked og tradisjonell livsforsikring i ulike selskaper. Norge er således det eneste land i EØS-området med et slikt krav. Dette gir redusert fleksibilitet og økte kostnader.

Det bør være en målsetting å sikre at livselskapene er egnet som leverandør av langsiktige spareprodukter. Livselskapene bør derfor gis mulighet til å differensiere mellom ulike kundegrupper. Dette tilsier at livselskapene bør gis adgang til å tilby ordninger med investeringsvalg, differensiere avkastningsgarantier mellom ulike kundegrupper og tilby ulike modeller for overskuddsdeling. Det bør åpnes for at det kan foretas investeringsvalg i livselskaper i tillegg til i unit linked selskaper. Dette vil blant annet føre til økt fleksibilitet og valgfrihet. Det vil være et paradoks om livsselskapene vil bli utelukket fra markedet for investeringsvalg for kollektiv tjenestepensjon, slik det er lagt opp til i NOU 1999:32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. 


IV.4 Nærmere om forsikring eller sparing
FNH mener at lovverket bør åpne for innskuddsbasert tjenestepensjon utformet som pensjonsforsikringsavtaler i innbetalingsperioden, slik det også var lagt opp til i lovutvalgets mandat, i avsnitt 6.1 i Nasjonalbudsjettet 1999, i den bakenforeliggende utredningen "Hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon", som det vises til i utvalgets mandat, og slik Stortingsflertallet ga utrykk for ved behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1999. 

FNH mener at alle innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger med skattefavorisering i utgangspunktet bør reguleres i denne loven. Lovutvalgets flertall går inn for at innskuddordninger med forsikringselement reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon. Valg av lov for å regulere innskuddspensjonsordning utformet som forsikringsløsninger kan dermed ses som en lovteknisk problemstilling. For finansnæringen er det således ikke avgjørende om slike produktløsninger reguleres i denne loven eller i et tillegg til lov om foretakspensjon. Det er imidlertid helt sentralt for næringen at ordninger med forsikringselement og ordninger uten forsikringselement 

· gis samme skattemessig behandling 
· har samme mulighetene når det gjelder kollektive og individuelle investeringsvalg 
· iverksettes samtidig.

FNH oppfatter lovutvalgets innstilling slik at det ikke har vært lovutvalgets hensikt å redusere valgmulighetene for arbeidstakere gjennom å forby forsikringsløsninger i innbetalingsperioden, men at utvalgets flertall ikke fant det hensiktsmessig å regulere slike løsninger i denne loven. I avsnitt 3.4.3 skriver utvalget: 

"Utvalget mener det som et alternativ til spareordningene bør være anledning til å etablere en pensjonsordning der pensjon bygges opp gjennom årlig kjøp av forsikringspoliser, slik det er lagt opp til i mandatet. (…) En slik ordning kan vanskelig utformes med individuelle konti og investeringsvalg."

FNH legger til grunn at utvalget med denne beskrivelsen angir et eksempel på en modell som tilsvarer §3-1 i lovutkastet, og ikke en uttømmende skisse på hvordan innskuddsbasert tjenestepensjon med forsikringselement skal reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon. FNH mener at også modeller tilsvarende de som er regulert i lovutkastets §§3-2 og 3-3 også skal kunne utformes med dødelighetsarv.

I utgangspunktet er det grunn til å tro at en del foretak vil foretrekke de egenskaper som ligger i en kollektiv pensjonsordning utformet med dødelighetsarv fremfor rene spareprodukter. Slike ordninger er basert på det tradisjonelle prinsippet om risikoutjevning mellom de forsikrede. Slike ordninger vil fremstå som "billigere" ved at utbetalt pensjon til medlemmene for et gitt innskudd fra foretaket blir større enn i en ren spareordning, alt annet likt. Dette følger av at dødelighetsarven tilføres kollektivet og ikke går til utbetaling ved død. Det er også grunn til å tro at i mange bedrifter vil intensjonen med å opprette en pensjonsordning på arbeidsplassen være å kompensere for eventuell bortfall av inntekt, enten som følge av oppnådd pensjonsalder eller som følge av uførhet eller død. En pensjonsordning utformet med dødelighetsarv vil være målrettet i forhold til slike intensjoner. Det kan også være enklere for bedriften og de ansatte å forholde seg til ordninger hvor alderspensjonen utformes med dødelighetsarv og er kombinert med ytelsesbaserte forsikringer som dekker uføre- og/eller etterlattepensjon. Slike preferanser hos enkelte bedrifter bør likevel ikke være til hinder for at andre bedrifter som ønsker det kan utforme sin pensjonsordning som en rent spareprodukt.

Betydningen av dødelighetsarv for størrelsen på innskudd som skal sikre en gitt pensjon kan illustreres på mange måter. I vedlegg 2 har FNH tatt med et lite utvalg av sammenlikninger av produkter med og uten dødelighetsarv i oppsparingsperioden. Med utgangspunkt i disse beregningene anslår FNH at et foretaks samlede innskudd til en pensjonsordning med dødelighetsarv vil være i størrelsesorden 10-20% lavere enn i en ordninger som er utformet uten dødelighetsarv, gitt samme ytelsesnivå. 

Det er viktig at lovverket utformes med sikte på å fremme konkurransen om pensjonsmidlene. I denne sammenheng bør næringen gis mulighet til å imøtekomme ulike behov hos ulike kundegrupper. Et lovverk som åpner for både pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler i innbetalingsperioden vil bidra til å fremme konkurransen om nytegning av innskuddspensjon i arbeidsforhold. Det er grunn til å tro at markedet vil avgjøre om det er grunnlag for mange modeller. Verken kundene eller tilbydere vil være tjent med at loven legger for sterke begrensinger på utformingen av innskuddspensjon i arbeidsforhold. 

FNH vil påpeke at innskuddspensjon med individuelle investeringsvalg og dødelighetsarv i innbetalingsperioden er et produkt som unit-linked selskapene kan tilby med små forskriftsendringer og uten å komplisere loven om innskuddspensjonsordninger for øvrig, jf avsnitt IV.1 og IV.2 over, samt FNHs forslag til endringer i denne loven under. Det må forutsettes at innskuddsforsikring blant annet kan utformes på tilsvarende måte som dagens kontoprodukter innenfor individuell pensjon.

Som nevnt går FNH inn for at blir åpnet for skattefavorisert innskuddspensjon med forsikringselement, både med investeringsvalg og uten investeringsvalg, enten gjennom denne loven, eller gjennom et tillegg til lov om foretakspensjon. FNH mener imidlertid at det vil være hensiktsmessig at lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold utformes slik at denne loven regulerer alle innskuddsordninger, herunder ordninger hvor pensjonskapitalen i innbetalingsperioden kan plasseres som forsikringskontrakter med dødelighetsarv i forsikringsselskap. Slike produktløsninger er i utgangspunktet godt tilpasset prinsippene som fondsforsikringsselskapenes produkter bygger på. 

På denne bakgrunn støtter FNH hovedtrekkene i forslaget fra utvalgets medlem Jo Aabakken til endring av enkelte bestemmelser, jf utredningens vedlegg 4 side 173. FNH foreslår følgende konkrete endringer i lovutkastet i den hensikt at innskuddsordninger med dødelighetsarv i innbetlingsperioden skal reguleres i denne loven:

Forslag til endringer i §1-2 første ledd

(f) Pensjonskapital i pensjonsspareavtale: Innskudd foretatt i samsvar med innskuddsplanen med tillegg av tilført avkastning. Pensjonskapital i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse omfatter i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. 

(ny) Pensjonskapital i pensjonsforsikringsavtale: Innskudd foretatt i samsvar med innskuddsplanen med tillegg av tilført overskudd, herunder tilført avkastning samt tilført dødelighetsarv og eventuell garantert avkastning. Pensjonskapital omfatter også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. 

Forslag til endringer i §2-2 krav til institusjon(2) Aabakkens forslag til §2-2 første ledd(3) Aabakkens forslag til §2-2 annet ledd(4) Pensjonsforsikringsavtale etter loven her kan opprettes ved avtale med livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som oppfyller kravene i første og annet ledd. Merknad til forslag til tredje ledd: I Aabakkens forslag benyttes begrepet tradisjonelt livsforsikringsselskap. FNH foreslår at denne bestemmelsen omtaler livsforsikringsselskap i den hensikt å klargjøre at pensjonsforsikringsavtale kan opprettes ved avtale med et fondsforsikringsselskap.

Forslag til endring i § 3-5 Opptjent pensjonskapital(1) Et medlem i en kollektiv ordning har til enhver tid opptjent en pensjonskapital tilsvarende summen av de innskudd foretaket har innbetalt til institusjonen for medlemmet, og en forholdsmessig del av avkastningen, eventuelt overskudd og dødelighetsarv, tilført pensjonsordningen i medlemskapsperioden.

I tillegg vises det til FNHs merknader til §§6-3 og 6-4 side 14 til 16. FNH mener at midler i henhold til pensjonskapitalbevis utgått fra pensjonsforsikringsordninger (med dødelighetsarv) må holdes atskilt fra tilsvarende midler utgått av pensjonsspareordninger (uten dødelighetsarv). Pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis med dødelighetsarv bør derimot kunne slås sammen med fripoliser fra foretakspensjonsordninger. Det kan derfor være hensiktsmessig at begrepet fripoliser også benyttes som betegnelse på fratrådtes rettigheter i forbindelse med innskuddspensjonsordninger opprettet som pensjonsforsikringsavtale i henhold til FNHs forslag til §2-2 tredje ledd. På denne bakgrunn foreslås nevnte paragrafer endret. Vi forutsetter at ordlyden i flytteforskriften får den nødvendige tilpasningen.

Forslag til endringer i §6-3 Flytting av pensjonskapital/fripoliser(1) Kontohaveren har rett til å få pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis eller fripolise overført til alderpensjonskonto i annen institusjon som nevnt i §2-2 eller til annen innskuddsordning etter reglene i paragrafen her. Er pensjonskapitalen mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, kan pensjonskapitalen også overføres til Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) (2) Ved overføring av pensjonskapitalen til annen innskuddspensjonsordning skal opptjent pensjonskapital etter §3-5 forhøyes med det overførte beløp. (3) Pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis kan ikke overføres til innskuddsordning opprettet som pensjonsforsikringsavtale i henhold til §2-2 tredje ledd. Tilsvarende kan ikke pensjonskapital i henhold til fripolise utgått av pensjonsforsikringsordning som nevnt i §2-2 tredje ledd overføres til innskuddsordning i opprettet som pensjonsspareavtale i henhold til §2-2 første og annet ledd.(4) Ved overføring av pensjonskapital i henhold til fripolise til foretakspensjonsordning som har regler om medregning jf. lov om foretakspensjon §§ 4-11 til 4-13, anvendes Forskrift om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring av 27.11.91.


Alternativt forslag § 6-4 Sammenslåing av pensjonskapitalbevis og fripoliser

(1) Arbeidstakeren kan kreve at pensjonskapital utgått av pensjonsspareordninger knyttet til flere konti i samme institusjon blir slått sammen og at nytt pensjonskapitalbevis utstedes av institusjonen. Tilsvarende kan fripoliser utgått av pensjonsforsikringsordninger i henhold til §2-2 tredje ledd og fripoliser i henhold til §4-7 i Lov om foretakspensjon slås sammen. Dette gjelder også etter flytting etter § 6-3.
(2) Ved anvendelsen av første ledd kan det ikke legges til grunn lavere pensjonsalder enn det som følger av § 7-1 første ledd, med mindre pensjonsalderen i alle pensjonsordningene er lavere enn dette.

Deretter slutter FNH seg til de endringer Aabakken foreslår til lovutkastet kapittel 6. Når det gjelder bestemmelsen i lovutkastets §§7-3 til 7-5, vises det til merknadene til disse bestemmelsene i avsnitt III.18 i denne høringsuttalelsen.


V AVSLUTTENDE MERKNADER

Etter FNHs oppfatning gir den foreliggende utredningen et godt utgangspunkt for en modernisering av regleverket for pensjonsordninger i arbeidsforhold. FNH oppfatter lovutvalget slik at det har vært et siktemål å utforme en lov som legger til rette for konkurranse i markedet om å tilfredsstille kundenes behov, og samtidig ivareta tradisjonelle krav til fordeling og likebehandling fra myndighetene. På mange områder ivaretar utredningen de synspunkter som finansnæringen tidligere har tilkjennegitt. FNH mener likevel at det er rom for forbedringer i lovutkastet som kan bidra til at flere enn i dag får tilbud om en pensjonsordning på arbeidsplassen. 

Etter FNHs oppfatning bør generelle bestemmelser i lov om innskuddspensjon og i lov om foretakspensjon samordnes så langt det passer. Det er også mange likhetstrekk mellom dette lovutkastet og Regjeringens forslag til Lov om foretakspensjon. Dette taler for at det på sikt kan utarbeides en lov som omfatter begge pensjonsordningene. Et slikt arbeid bør imidlertid ikke føre til ytterligere forsinkelser med iverksettelse av pensjonsordningene. 

Lovutvalget har foreslått at innskuddsordninger med forsikringselement i innbetalingsperioden skal reguleres i et tillegg til lov om foretakspensjon. FNH finner det mest naturlig at alle produktutforminger av innskuddsordninger reguleres i samme lov. FNH antar uansett at et eventuelt tillegg til lov om foretakspensjon blir utformet i tråd med hovedprinsippene i det foreliggende lovutkastet. FNH legger til grunn at lovverket til de to produktutformingene iverksettes samtidig, og senest 01.01.2001. 


Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON


Arne Skauge
Administrerende direktør



Stein Inge Hove
Seniorøkonom



Vedlegg