Kredittilsynet
Postboks 100 Bryn
0611 OSLO
Att.: Bjørn Andersen


Dato 12.04.2000 
Vår ref.: 2000/000196
FJA/TH
Deres ref.: 2000/1688



HØRINGSUTTALELSE - ENDRING AV KAPITALDEKNINGSFORSKRIFTEN 

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til Kredittilsynets høringsbrev datert 02.03.2000 vedr. forslag til endring av kapitaldekningsforskriften som følge av rådsdirektiv 98/32/EØF og 98/33/EØF.

FNH har vurdert forslagene ut fra hvilke soliditets- og konkurransemessig virkninger de vil kunne ha. Utgangspunktet for vår konkurransemessige vurdering er likt med det prinsipp Konkurranseflateutvalget la til grunn i sin innstilling til Finansdepartementet datert 28.03.2000, dvs.: 

"at det norske regelverket på finansområdet er veltilpasset til markeds- og konkurranseforholdene i finansmarkedene og at regelverk og reguleringsbestemmelser harmoniseres med det som tilsvarende gjelder internasjonalt, i den grad mangel på slik harmonisering kan virke konkurransehemmende for norsk finansnæring."

Vi antar at dette også har vært Kredittilsynets utgangspunkt. FNH vil videre understreke at det er viktig at det behov for revisjon av enkelte av bestemmelsene i kapitaldekningsforskriften, som blir påpekt nedenfor, ikke må bli utsatt i lang tid. Vi vil vise til at den omfattende revisjonen av de internasjonale kapitaldekningsreglene for kredittinstitusjoner, som Basel-komiteen og EU-kommisjonen arbeider med, tidligst vil få virkning fra år 2003 og muligens enda senere. Innretningen av kapitaldekningsreglene har stor betydning for incitamentsstrukturen i finansinstitusjonene med hensyn til risikotagning, og muligheten til å skape en konkurransedyktig avkastning på egenkapitalen. De bør derfor løpende tilpasses utviklingen i finansmarkedene nasjonalt og internasjonalt, spesielt med hensyn til nye produkter og risikoreduserende teknikker.

I. Forslag basert på Rådsdirektiv 98/32/EØF

a. Vekting av "mortgage backed securities" 

I rådsdirektivet heter det under pkt. (1) i innledningen at EU-parlamentet og Rådet finner det hensiktsmessig ("appropriate" på engelsk) å behandle eksponeringer i mortgage backed securities (MBS) likt med lån sikret med pant i boligeiendom, dersom de relevante myndigheter anser dem for å ha tilsvarende egenskaper med hensyn til kredittrisiko. Bestemmelsen har til hensikt å likebehandle plasseringer i sikre lån med pant i boligeiendom med plasseringer i verdipapirer som tilbyr tilsvarende sikkerhet, ut fra en betraktning om at de sistnevnte har minst like lav risiko. 

Kredittilsynet har slik det fremgår av høringsbrevet ikke tatt stilling til hvorvidt MBS kan anses å ha en kredittrisiko som tilsvarer lån med pant i boligeiendom. Tilsynet viser i stedet til at spørsmålet om verdipapirisering for tiden behandles av Banklovkommisjonen og foreslår å avvente en eventuell implementering av bestemmelsen til etter Banklovkommisjonen har lagt frem sin innstilling, og denne har blitt behandlet av Finansdepartementet og Stortinget. Kredittilsynet skriver videre at en slik utsettelse ikke vil innebære en nevneverdig konkurranseulempe for norske institusjoner siden disse, etter det Kredittilsynet kjenner til, i liten grad investerer i utenlandske MBS.

FNH finner ikke å kunne dele Kredittilsynets vurderinger på dette punktet. Det er riktig at Banklovkommisjonen skal behandle spørsmålet om verdipapirisering, men de har liten foranledning til å foreta en tilsynsmessig vurdering av kredittrisikoen knyttet til det finansielle instrumentet MBS, spesielt ikke en vurdering av risikoen knyttet til MBS utstedt av utenlandske spesialselskaper. Kommisjonen skal ta stilling til prinsipielle og juridiske sider ved verdipapirisering av norske låneporteføljer. Dette vil spesielt vedrøre opprettelse av spesialselskap for utstedelse av MBS i Norge, samt forhold rundt overdragelser av låneporteføljer til disse spesialselskapene. Kommisjonen behandlet imidlertid allerede i sin forrige utredning spørsmålet om kapitaldekning for finansinstitusjoner, og den har gitt sitt forslag til rammebestemmelser, jf. NOU 1998:14, lovforslagets kap. 6, III. Det sistnevnte forslaget ligger nå til behandling i Finansdepartementet etter å ha vært på høring. Etter lovforslaget er det forutsatt at de spesifikke vektene knyttet til ulike aktiva, skal fastsettes i forskrift av departementet. 

Det tilligger, etter vårt syn, tilsynsmyndighetene å gjøre en konkret vurdering av hvilken risiko som er knyttet til de MBS som i dag utstedes av utenlandske SPVer, og som er relevante investeringsobjekter for norske finansinstitusjoner. Inntil videre er MBS utstedt av selskaper under norsk jurisdiksjon et uaktuelt tema. Det faktum at norske finansinstitusjoner historisk har hatt få eller ingen plasseringer i slike instrumenter, er ikke i seg selv et argument for å utsette vurderingen. Tvert i mot. Markedet for slike instrumenter har inntil nylig vært svært begrenset i Europa, men det er nå i sterk utvikling og vekst. Videre påvirkes norske institusjoners plasseringer i slike fordringer av hvordan de behandles innenfor kapitaldekningsreglene. 

De sikreste MBS-transjene, som er en naturlig innfallsport til dette markedet, gis i dag en spesielt ugunstig kapitaldekningsmessig behandling. Verdipapirisering medfører en sammensetning av enkeltlån i store porteføljer, samtidig som gjeldspapirene som utstedes for å finansiere låneporteføljene deles opp i ulike klasser (transjer), avhengig av kredittkvalitet (prioritetsrekkefølge). Dette gir institusjoner som investerer i MBS med god kredittkvalitet, mulighet til å redusere investeringsrisikoen vesentlig sammenlignet f.eks. med det å plassere midler i enkeltlån eller -obligasjoner. Så lenge den reelle risikoen knyttet til plasseringer i slike fordringer ikke blir reflektert i det norske kapitaldekningsregelverket, vil utstedelsene med den høyeste kredittkvaliteten være mindre attraktive plasseringsalternativ for norske institusjoner. Årsaken er den uforholdsmessig høye kapitalbindingen som disse investeringene medfører i relasjon til risiko og avkastning, hvilket gjør dem lite lønnsomme i forhold til det å skape en tilfredsstillende egenkapitalavkastning. Med en fortsatt 100 pst. vekting av alle MBS, vil norske institusjoner, ut fra et ønske om å oppnå en høyest mulig risikojustert avkastning på egenkapitalen, ha klare incentiver til å investere i de mer risikofylte delene av dette markedet. 

Den manglende muligheten for norske finansinstitusjoner til å verdipapirisere egne eiendeler, representerer allerede en økende konkurranseulempe, bl.a. i relasjon til prisingen av institusjonenes egenkapitalinstrumenter. Etter hvert som tilsynsmyndighetene i stadig flere land i Europa tillater verdipapirisering av låneporteføljer, og disse instrumentene blir mer vanlige investeringsobjekter, er det viktig at norske forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner ikke avskjæres fra å utvikle hensiktsmessige plasseringsstrategier som også omfatter MBS med god kredittkvalitet. I denne sammenheng bør det tas hensyn til at kapitaldekningsreglene har et større virkeområde i Norge enn i andre europeiske land, ved at de også legger føringer på forsikringsselskapers plasseringer. Skulle spørsmålet om vekting av MBS i sin helhet bli utsatt, slik Kredittilsynet foreslår, vil en mulig implementering av de nevnte vektingsreglene i endringsdirektivet for MBS tidligst kunne skje med virkning fra 2002, dvs. minst 3 ½ år - 4 år fra ikrafttredelsen av endringsdirektivet (juli 1998). Årsaken er at Banklovkommisjonens siste innstillinger tidligst vil kunne bli behandlet i Stortinget høsten 2001 eller våren 2002. 

FNH er klar over at internasjonale tilsynsmyndigheter har uttrykt en viss bekymring over risikoen knyttet til de mer risikofylte transjene ved verdipapiriseringer. En løsning på dette tilsynsmessige problemet er imidlertid ikke å unnlate å tilpasse regelverket, slik en opprettholdelse av 100 pst. vekting vil være. Basel-komiteen og EU-kommisjonen har i arbeidet med revisjon av Capital Accord og Solvency Ratio Directive, fremmet forslag som bør kunne benyttes som utgangspunkt for en norsk regulering på området. Etter vårt syn bør norske myndigheter utvikle et system for vekting ned til 50 pst. for MBS, basert på kredittverdighet i samsvar med det som er foreslått av de ovennevnte myndigheter. Utstedelser med en lav kredittkvalitet, kan i et slikt system gis en vekt som er høyere enn 100 pst.. Basel-komiteen legger til grunn at obligasjoner utstedt av spesialselskap ved verdipapirisering, skal vektes iht. den klassifisering anerkjente kredittvurderingsbyrå foretar av deres verdipapirer. I denne sammenheng vil vi vise til at norske myndigheter allerede baserer en bestemmelse i CAD-forskriften (§ 4-5 pkt. 5 om spesifikk risiko, gjeldsinstrumenter) på slik kredittvurdering. En kunne benytte samme liste for anerkjente kredittvurderingsbyråer som for bestemmelsen i CAD-forskriften også i denne sammenheng, jf. Appendiks 6 til Kredittilsynets veiledning til rapport 800. 

En vektingstabell basert på klassifikasjonssystemet til Standard &Poor's vil, etter vårt forslag kunne se slik ut:

Tabell: Vekting av obligasjoner utstedt ved verdipapirisering 

Alle investeringer under såkalt "investment grade" - dvs. "BB" og lavere hos Standard &Poor's - gis en vekt som er høyere enn dagens regel. De mest risikofylte transjene trekkes til og med fra i den ansvarlige kapital. Sistnevnte tilsvarer en motpartsvekt på 1250 pst. Ved en slik løsning som skissert her, vil norske myndigheter kunne skape et system med incentiver til en sunn risikokultur innenfor dette nye plasseringsområdet for finansinstitusjoner. 

Det ventede Rådsdirektivet om Asset Backed Securities (ABS), som vil utvide muligheten til å vekte plasseringer i verdipapirer utstedt av spesialselskap i henhold til den sikkerhet som foreligger i de underliggende låneporteføljer, bør kunne implementeres på samme måte, jf. vedlagte informasjon fra European Mortgage Federation. 

Vi vil i denne sammenheng også vise til Kredittilsynets og Norges Banks uttalelse til EU-kommisjonens forslag til revisjon av kapitaldekningsreglene av 31.03.2000, der det heter: 

"Tranches of securitised loans issued in the international capital market are generally rated, and risk classification by external rating agencies should therefore be well suited to fixing capital charges on such assets. As the proposal from the Basel Committee and the Commission now stands, the weights on securitised claims could turn out to be lower than if the bank has a direct claim in its balance sheet. The proposal can probably be justified in terms of the fact that the loan portfolio underlying the securitised claims is broader based and therefore carries lower risk." 

Vår konklusjon er at norske myndigheter snarest bør utvikle et regelverk for vekting av MBS innenfor de rammer som følger av R.dir. 98/32/EØF, basert på den metode som er skissert i Basel-kommiteens forslag til nytt kapitaldekningsregelverk fra juni 1999, og eventuelt "best practice" fra andre tilsynsmyndigheter. 

b. Lån sikret ved pant i kontorbygg eller næringseiendom

Det følger av pkt. 3 i innledningen til rådsdirektivet at EU-kommisjonen har utført en studie av tap knyttet til den type lån som dekkes av Artikkel 1 punkt 2 i det samme endringsdirektiv, dvs. visse typer næringslån sikret innenfor nærmere angitte grenser. Kommisjonen har kommet til at "there is no significant difference between the rates of losses recorded" i de land som har hatt mulighet til å vekte slike eksponeringer 50 pst. og de som har vektet dem 100 pst.. Ut fra disse funnene, den internasjonale utvikling og behovet for å unngå en uheldig konkurransemessig vridning til fordel for de land som opererer med vekter på 50 pst., har EU-parlamentet og EU-kommisjonen valgt å utvide det tidligere unntaket, jf. Artikkel 1, pkt. 2. Unntaket er nå åpent for alle land i EØS-området, i første omgang fra juli 1999 frem til desember 2006, dvs. i om lag 6 ½ år. 

Kredittilsynet foreslår at det ikke innføres tilsvarende regler for norske institusjoner. Tilsynet viser til at "unntaket foreløpig er tidsbegrenset og at slike lån historisk har vært forbundet med høy risiko". Kredittilsynet påpeker også at en implementering av bestemmelsen vil innebære en betydelig utvidelse av muligheten til å anvende en lavere risikovekt enn 100 pst.. 

Når det gjelder det sistnevnte argumentet bør det etter næringens syn være slik at vektingsreglene reflekterer den reelle risikoen best mulig. Kredittilsynet og Norges Bank peker i høringsuttalelsene til EU-kommisjonen og Basel-komiteen av 31.03.2000 på at den største svakheten ved dagens reguleringsregime, er at regelene "fail to measure credit risk precisely, i.e. the weights fail to reflect the actual likelihood of default on part of the debtor". Konsekvensene av for høye vektingsregler i forhold til den underliggende risiko vil bl.a. være, slik Kredittilsynet og sentralbanken påpeker i ovennevnte høringsuttalelser, at man kan få en feilprising av kreditt og en underoptimal allokering av kapital. 

Etter det vi kjenner fra en rundspørring foretatt av European Mortgage Federation høsten 1999, var ovennevnte Artikkel 1 pkt. 2 implementert i Danmark, Italia, Luxemburg, Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike. Enkelte andre land vil trolig også implementere bestemmelsene, om de ikke allerede har gjort det.

EU-kommisjonen peker som nevnt på at det er vanskelig å finne noen vesentlig forskjell i kredittrisikoen knyttet til de fordringer det her er snakk om, mellom de ulike landene i EU. Kredittilsynet viser på sin side til at "slike lån" historisk sett har vært forbundet med høy risiko. Vi antar at Kredittilsynet her refererer til lån med pant i næringseiendom generelt og ikke den avgrensede form for relativt sikre lån som direktivet omhandler. Rådsdirektivet stiller strenge krav både til kvaliteten på låntaker og den belåningsgrad som kan benyttes for å kunne benytte 50 pst. vekting, samt metode for utregning av belåningsgrad:

- Lånet skal i sin helhet være fullt og helt sikret ved pant i den aktuelle eiendommen. Dette gir sikkerhet i eiendommen for hele lånets beløp.

- Den reduserte vektingen gjelder kun for lån opp til 50 pst. av eiendommens markedsverdi eller 60 pst. av en nærmere bestemt lånetakst. Dette sikrer at eiendommen kan falle opp til 50 pst. i verdi, før det vil oppstå tap i forbindelse med en realisasjon, 

- Det stilles krav om at eiendommen det tas pant i, skal benyttes av eller være utleid av eieren. Dette sikrer bl.a. at lån til eiendomsutviklere faller utenfor.

- Videre stilles det krav om at eiendommens skal bestå av et kontorbygg eller en næringseiendom som kan benyttes til flere formål. Dette reduserer risikoen knyttet til et evt. mislig hold fra leietakers side, og sikrer alternativ bruk av eiendommen uten for store ombygningskostnader.

Disse krav gjør at den type lån som omfattes av unntaksbestemmelsen har vesentlig lavere risiko enn hva som er den gjennomsnittlige risiko for norske institusjoners lån med pant i næringseiendom. Det vil derfor ikke være riktig å legge til grunn de generelle historiske erfaringer norske banker har hatt med lån ytt med pant i næringseiendom, når man skal vurdere vektingsreglene for den aktuelle type lån med begrenset risiko. FNH vil derfor be Kredittilsynet vurdere på nytt hvilken kredittrisiko som ligger i de aktuelle lån med pant i næringseiendom, som omfattes av ovennevnte artikkel i endringsdirektivet.En implementering av bestemmelsen for norske lån er viktig både ut fra å få utviklet en mer riktig prisingsstruktur i forhold til risiko, samt ut fra hensynet til næringens langsiktige konkurransekraft. 

I tillegg ber vi om at norske myndigheter implementerer bestemmelsen i samme artikkel i endringsdirektivet, som åpner for at hjemlandets myndigheter kan tillate at landets institusjoner benytter en 50 pst. risikovekting på denne type lån som er ytt innenfor territoriet til de EØS-stater som tillater 50 pst. risikovekting.En opprettholdelse for norske institusjoner av en 100 pst. vekting av slike engasjementer ytt på andre EØS-lands territorium, kan bli sett på som en overprøving av risikovurderingen til de kompetente myndighetene i de aktuelle vertsland.

c. Leasingtransaksjoner i forbindelse med fast eiendom

Rådsdirektiv 98/32/EØF, Artikkel 1, pkt. 3 omhandler en forlengelse av et annet tidligere avvik fra hovedreglen for risikovekting frem til 31. desember 2006. Dette avviket gjelder 50 pst. vekting, i stedet for 100 pst. vekting, for leasingtransaksjoner i forbindelse med fast eiendom, der eiendommen er til kommersielt bruk og beliggende i hjemlandet til kredittinstitusjonen. For å oppfylle vilkårene til redusert risiko er det videre krav om at kredittinstitusjonen (utleieren) skal ha full eiendomsrett til den utleide eiendel, inntil leieren eventuelt benytter seg av sin rett til å kjøpe. Kredittilsynet tilrår ikke å innføre slike regler for norske institusjoner, og viser til argumentasjonen i relasjon til lån sikret ved pant i kontorbygg eller næringseiendom. 

Etter det FNH kjenner til er markedet for denne type leasingtransaksjoner samlet sett begrenset i Norge. En kan imidlertid ikke utelukke at leasing av fast eiendom kan få økt betydning etter hvert. I så fall vil større spesialinstitusjoner fra EØS-land, med vektingsregler i samsvar med unntaksbestemmelsen, kunne komme til å utnytte en slik fordel knyttet til lavere avkastningskrav på egenkapitalen, til å bygge opp en sterk markedsposisjon i Norge. En slik utvikling vil konkurransemessig være uheldig for norsk finansnæring. FNH ber derfor om at norske myndigheter på nytt vurderer å implementere den ovennevnte bestemmelsen.Vi vil for øvrig kunne være åpne for at myndighetene i en slik sammenheng kan fastsette enkelte eventuelle ytterligere krav til transaksjonene, for å sikre at de aktuelle eksponeringene ikke har en risiko som overstiger risikoen knyttet til 50 pst. vektede lån sikret ved pant i kontorbygg eller næringseiendom, jf. punktet ovenfor. 


II. Rådsdirektiv 98/33/EØF

a. "Expanded matrix" - kapitalkrav for derivater 

FNH har i utgangspunktet ingen merknader til hvordan Kredittilsynet har foreslått å implementere de nye minstekravene fra EU for kapitalkrav for kredittrisiko knyttet til derivater. 

Vi vil imidlertid be myndighetene rette opp en mindre forskjell mellom EUs regelverk og det norske, som vi antar skyldes en inkurie.I henhold til teksten i R.dir. 89/647/EØF, skal valutarelaterte kontrakter med en opprinnelig løpetid på 14 dager eller mindre ikke tas med i kapitaldekningsberegningene. I gjeldende norske kapitaldekningsforskrift heter det at dette unntaket gjelder kontrakter med "opprinnelig løpetid mindre enn 14 dager". Denne formuleringen er også benyttet i Kredittilsynets utkast til endring i § 6 annet ledd i kapitaldekningsforskriften. I veiledning til rapport 800, post 14.65, som Kredittilsynet har utarbeidet, fremgår det at "bare valutakontrakter med opprinnelig forfallstid over 14 dager skal rapporteres". Kredittilsynet utelater således kontrakter på eksakt 14 dager fra kapitaldekningsrapporteringen, slik direktivet også gjør. På denne bakgrunn legger vi til grunn at den forskjell som tilsynelatende eksisterer mellom kapitaldekningsforskriften og det aktuelle rådsdirektiv, ikke har materiell betydning. Det vil imidlertid være hensiktsmessig om kapitaldekningsforskriften justeres slik at dette er helt klart. Vi foreslår derfor at teksten i forskriften endres slik: "….. valutakontrakter med en opprinnelige løpetid på 14 dager eller mindre, er unntatt"(endringen er understreket) .

b. Motregningsbestemmelser

Det nye punkt 8 i kapitaldekningsforskriften § 6 annet ledd ("expanded matrix"), vil utvide de finansielle kontrakter som finansinstitusjoner og verdipapirforetak må stille kapitalkrav for. I denne sammenheng er det svært viktig at det foretas en tilsvarende utvidelse av de kontrakter som disse institusjonene kan ta med i motregningsavtaler i henhold til kapitaldekningsforskriften § 6A. Dette vil bl.a. sikre en hensiktsmessig incentivstruktur som vil medvirke til bruk av risikoreduserende motregningsavtaler. 

Vi vil peke på at det kan være hensiktsmessig å søke å skille mellom to spørsmål i det videre arbeidet med motregningsbestemmelsene:

- Hvilke fordringer skal iht. norsk lov gis særskilt beskyttelse i forhold til dekningslovens alminnelige bestemmelser ?

- Hvilken anerkjennelse skal gis i kapitaldekningssammenheng til norske finansinstitusjoner for gyldige motregningsavtaler inngått med derivatmotparter ? 

Motregningsrett iht. verdipapirhandelloven § 10-1 
Førstnevnte spørsmål omhandler den rettslige forankring for motregningsavtaler i norsk lovgivning. Dette spørsmålet er av stor betydning for den motpart - norsk eller utenlandsk - som har en netto fordring på en norsk motpart som følge av handel med derivater. Norske finansinstitusjoner er avhengige av at det er en slik lovmessig forankring for motregningsavtaler i derivater, for den handel de har mot utenlandske institusjoner. Rettslig bindende motregningsavtaler, som omfatter alle finansielle derivater og lån av finansielle instrumenter, er vanlig benyttet internasjonalt. Store internasjonale institusjoner krever ofte at det inngås dekkende motregningsavtaler for alle de aktuelle typer instrumenter, før de opptar handel med en institusjon. Alternativt vil institusjoner uten tilsvarende motregningsavtale oppnå dårligere priser på de kontrakter som blir handlet.

Vi ser det på denne bakgrunn som svært sentralt at verdipapirhandelloven § 10-1, så raskt som mulig, blir supplert med en forskrift i samsvar med den hjemmel som allerede eksisterer. Det vil si en forskrift som utvider anvendelsesområdet til kapittel 10 i verdipapirhandelloven til å omfatte alle derivater som norske institusjoner handler, samt lån av finansielle instrumenter. Ideelt bør forskriften ikke virke uttømmende på eksakt hvilke instrumenter som skal kunne tas med, fordi det stadig blir utviklet nye instrumenter innenfor de ulike kategorier kontraktstyper. Det vil være lite hensiktsmessig om man skulle måtte endre forskriften for å inkludere nye instrumenter innenfor en gjeldende kategori. Konkret ber vi om at forskriften til vphl. § 10-1 utformes slik at den minimum åpner for at de nedenfor nevnte instrumentene kan inngå i motregningsavtaler, ut over rente- og valutarelaterte kontrakter.

i) Opsjoner, terminer og bytteavtaler vedrørende verdipapirer og indekser, samt kombinasjoner av nevnte kontraktstyper. 

ii) Tegningsrettigheter og warrants.

iii) Lån av finansielle instrumenter og gjenkjøpsavtaler vedrørende verdipapirer.

iv) Varederivater.

I relasjon til pkt. i) og ii) vil vi peke på at aksjederivater og derivater basert på aksjeindekser faller utenfor dagens bestemmelse. Det samme gjelder tegningsrettigheter og warrants. I henhold til en streng forståelse av bestemmelsen i verdipapirhandelloven 
§ 10-1, faller også opsjoner på obligasjoner utenfor motregningsadgangen, da disse har et verdipapir som underliggende og ikke en rente. 

Når det gjelder varederivater viser Kredittilsynet til at motregning av varerelaterte kontrakter først vil kunne vurderes når Varederivatutvalgets innstilling - NOU 1999:29 er ferdig behandlet. Dette utvalget har anbefalt at virkeområdet til kap. 10 i verdipapirhandelloven utvides til å omfatte varederivater. FNH er av den oppfatning at spørsmålet om en rettslig forankring for netting av også disse kontraktene, er så viktig for næringen og konkurransekraften til den norske markedsplassen bl.a. hva gjelder omsetning av kraftderivater, at spørsmålet bør prioriteres og behandles særskilt. Dette forholdet er for øvrig lite relatert til de øvrige spørsmål som Varederivatutvalget har tatt stilling til, og som vi ser det kan ta noe tid å få ferdigbehandlet. Utvidelse av motregningsreglene krever videre kun en forskriftsendring, mens mange av de øvrige forslagene i NOU 1999:29 krever lovbehandling.

Kapitaldekningsforskriften §6A
I forhold til det andre spørsmålet - om hvilken anerkjennelse norske finansinstitusjoner skal gis i kapitaldekningssammenheng for gyldige motregningsavtaler de inngår med andre motparter - er vi av den oppfatning at dette spørsmål bør vurderes på et selvstendig grunnlag. Rettstilstanden hva gjelder den lovmessige forankringen av nettingavtaler inngått iht. norsk rett, vil i denne sammenheng kun være relevant dersom finansinstitusjonenes motpart er norsk. Norske institusjoner inngår imidlertid i stor grad nettingavtaler med utenlandske motparter. De norske finansinstitusjonenes fordringer mot disse motpartene, hensyntatt motregningsavtaler, vil avhenge av den lovmessige forankring nettingavtaler har i de utenlandske institusjonenes hjemland. Det er vanlig internasjonalt at alle derivatkontrakter og lån av finansielle instrumenter omfattes av motregningsadgang. Med dagens rettstilstand innebærer dette at norske institusjoner får redusert sin reelle kredittrisiko på utenlandske motparter i større grad enn det kapitaldekningsforskriften 
§ 6 A anerkjenner, fordi den kun viser til det norske regelverket for motregning. Beregningsgrunnlaget for kapitaldekning som norske institusjoner beregner reflekterer således heller ikke den reelle risikoen knyttet til de samlede utenombalanse-engasjementene med disse utenlandske motpartene. 

I den grad det fortsatt opprettholdes visse forskjeller mellom motregningsadgangen iht. til verdipapirhandelloven kap. 10 og hva som er vanlig internasjonalt, bør kapitaldekningsforskriften § 6 A første ledd første punktum, til og med nr. 1, endres slik: 

"Ved konvertering til kredittrisiko av rente- og valutarelaterte instrumenter som nevnt i § 6 annet ledd punkt 78 (konvertering etter markedsverdimetoden), godkjennes bilaterale motregningsavtaler som nevnt i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 10-1, samt andre juridisk holdbare motregningsavtaler, som risikoreduserende på følgende vilkår:"
1. Institusjonen må ha inngått en motregningsavtale med sin motpart som skaper én enkelt juridisk forpliktelse for de som omfatter samtlige transaksjoner som omfattes
i rente- og valutarelaterte instrumenter, slik at institusjonen ved motpartens manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser, vil ha en fordring på eller forpliktelse til å betale nettosummen av transaksjonenes positive og negative markedsverdi. "
I forslaget til endringer ovenfor er det også tatt inn enkelte endringer for å sikre at det ikke vil være behov for en ny forskriftsendring, når Finansdepartementet evt. fastsetter en forskrift iht. vphl. § 10-1, som utvider motregningsadgangen fra kun å gjelde rente- og valutarelaterte instrumenter. 

Endringsdirektivet 98/33/EØF innebærer for øvrig en endring i EUs nettingbestemmelser som også bør reflekteres i kapitaldekningsforskriften kapittel 6A. Punkt 6 i vedlegget til endringsdirektivet åpner for nasjonale myndigheter kan anerkjenne som risikoreduserende i kapitaldekningssammenheng motregningsavtaler som dekker valutarelaterte kontrakter med en opprinnelig løpetid på 14 dager eller mindre, samt utstedte opsjoner eller lignende poster utenom balansen, som ikke er underlagt kapitalkrav for kredittrisiko, fordi de er forbundet med beskjeden eller ingen kredittrisiko. Implementering av denne direktivbestemmelsen er viktig for å sikre overensstemmelse mellom kapitaldekningsreglene og den reelle kredittrisikoeksponering hensyntatt motregningsavtaler. Vi viser for øvrig at det allerede følger av vilkåret i § 6A første ledd nr. 1 at motregningsavtalen skal omfatte samtlige transaksjoner i rente- og valutarelaterte instrumenter. Dette innebærer at valutakontrakter med opprinnelig løpetid under 14 dager skal omfattes av motregningsavtalene. Det er således formelt sett bare i forhold til utstedte opsjoner eller lignende poster utenom balansen, det er behov for en reell endring. For ordens skyld foreslår vi likevel at man også presiserer forholdet i relasjon til valutarelaterte kontrakter. For å sikre en konsistent behandling av slike poster ved beregning og innrapportering av kapitaldekningen, kan det stilles krav om at institusjonene skal ha interne regler om hvilke instrumenter som skal inngå i kapitaldekningssammenheng, når slik motregning foretas. 

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår vi at følgende tekst tas inn som et nytt siste ledd i § 6A:

"Institusjonen kan ved konvertering til kredittrisiko av instrumenter iht. første ledd ta hensyn til valutarelaterte kontrakter med en opprinnelig løpetid på 14 dager eller mindre, samt utstedte opsjoner eller lignende poster utenom balansen som ikke er underlagt kapitalkrav etter forskriften her. Institusjonene skal ved utnyttelse av denne muligheten ha interne regler om hvilke instrumenter som skal inngå ved beregningen."

Formel for potensiell fremtidig kreditteksponering
Det fremgår av høringsbrevet til Kredittilsynet, punkt 2 B, at endringsdirektivet 98/33/EØF endrer nettingdirektivet (rådsdirektiv 96/10/EØF) med hensyn til formelen for beregning av potensiell fremtidig kreditteksponering knyttet til kontrakter som omfattes av motregningsavtaler. Tilsynet skriver at denne endringen er foreslått implementert i kapitaldekningsforskriften § 6A. 

FNH støtter forslaget om at endringene med hensyn til anvendelsen av markedsverdimetoden for posisjoner som er nettet, blir tatt inn i det norske regelverket slik de fremkommer i direktivteksten, jf. punkt 7 i vedlegget til endringsdirektivet.Etter FNHs oppfatning bør formelen tas inn i forskriftsteksten, eller i veiledningen til kapitaldekningsrapporteringen. 

I direktivteksten fremkommer det at medlemsstaten skal fastsette hvilke(n) metoder som skal benyttes for å beregne "NGR = netto/brutto-forholdet" i den aktuelle ligningen. Det åpnes for at myndighetene kan tillate institusjoner å benytte begge de beskrevne metodene, forutsatt en konsistent behandling. FNH vil be om at begge metodene skal kunne benyttes. I den grad kun én metode skal kunne benyttes, vil vi be om at myndighetene faller ned på den første metoden, som er basert på særskilt beregning pr. motpart, fremfor den andre metoden som benytter en samlet vurdering for alle motparter. Førstnevnte gir det mest korrekte uttrykk for netto/brutto-forholdet. 

Fotnote til tabell 1
Tabell 1 i vedlegget til endringsdirektivet inneholder en fotnote vedrørende kontrakter med mellomliggende oppgjør, som ikke er reflektert i kapitaldekningsforskriften eller veiledningen til kapitaldekningsrapporteringen. Det vil være hensiktsmessig å ta denne fotnote (c) inn i regelverket for å sikre en konsistent behandling av slike kontrakter Vi ber på denne bakgrunn om at fotnote (c) til tabell 1 i vedlegget til endringsdirektivet tas inn i veiledningen til kapitaldekningsrapporten. Fotnoten lyder slik i den norske oversettelsen av direktivet: 

"For kontrakter som er sammensatt med henblikk på oppgjør av utestående risiko ved visse fastsatte betalingsdatoer, og der vilkårene justeres slik at kontraktens markedsverdi er lik null på nevnte fastsatte datoer, skal den gjenværende løpetid være lik tidsrommet fram til neste justeringsdato. For renterelaterte kontrakter som oppfyller disse kriterier og som har en gjenværende løpetid på mer enn ett år, skal prosentsatsen ikke være lavere enn 0,5 %."

c. OTC-kontrakter i bankporteføljen clearet av anerkjent oppgjørssentral 

FNH støtter forslaget fra Kredittilsynet om å implementere det tidsbegrensede unntaket fra kapitalkrav for OTC-derivater i bankporteføljen, når disse er clearet av godkjent oppgjørssentral. Vi deler Kredittilsynets oppfatning om at dette vil bidra til å gi institusjonene incentiv til å cleare OTC-kontrakter, slik at kreditteksponeringen reduseres.

d. Risikovekting av lånegarantier og kausjoner mv.

Direktivendring - artikkel 6 nr. 4 i rådsdirektiv 89/647/EØF
Endringsdirektivet åpner for en redusert vekt (fra 100 pst. til 50 pst.) for utenombalanseposter som er "surities" (oversatt til "kausjon" i den norske direktivteksten) eller "guarantees having the character of credit substitutes", som er fullt ut sikret i samsvar med de direktivkrav som kompetente nasjonale myndigheter skal stille til lån med pant i boligeiendom som vektes 50 pst. Kredittilsynet tilrår å implementere denne direktivendringen som en kan-bestemmelse, ut fra en risikovurdering. FNH støtter Kredittilsynets vurdering, og vil understreke at bestemmelsen bør implementeres som en kan-bestemmelse, da slike garantier/kausjoner etter gjeldende regelverk kan vektes 0, 10 eller 20 pst. avhengig av motparten.

Gjeldende artikkel 6 nr. 4 i rådsdirektiv 89/647/EØF
Den ovennevnte bestemmelsen som Kredittilsynet tilrår å implementere, er et tillegg til en tidligere bestemmelse som ikke er implementert i den norske kapitaldekningsforskriften. Bestemmelsen lyder (engelsk versjon): 

"4. Where off-balance-sheet items carry explicit guarantees, they shall be weighted as if they had been incurred on behalf of the guarantor rather than the counterparty. Where the potential exposure arising from off-balance-sheet transactions is fully and completely secured, to the satisfaction of the competent authorities, by any of the asset items recognized as collateral in paragraph 1 (a) (7) or (b) (11), weightings of 0 % or 20 % shall apply, depending on the collateral in question."

Første punktum i denne direktivbestemmelsen omhandler utenombalanseposter som er garantert av en tredjepart, og her legges det til grunn et substitusjonsprinsipp for risikovektingen. I andre punktum legges det også til grunn et substitusjonsprinsipp for utenombalanseposter sikret ved pant i: 

"Zone A central government or central bank securities, or securities issued by the European Communities, or by cash deposits placed with the lending institution or by certificates of deposit or similar instruments issued by and lodged with the latter"
eller
"securities issued by the EIB or by multilateral development banks".

FNH ber om at også disse bestemmelsene tas inn i kapitaldekningsforskriften ved den revisjon som nå skal foretas. Dette begrunnes ut fra samme risikovurdering som Kredittilsynet har lagt til grunn ovenfor.Når det blir stilt sikkerhet som oppfyller de nevnte krav i rådsdirektiv 89/647/EØF til sikkerhetens dekning, kvalitet på motpart og omsettelighet/tilgjengelighet, er den reelle risikoen knyttet til slike utenombalanseposter for alle praktiske formål knyttet til den sikkerhet som er stilt, og ikke den opprinnelige motpartens kredittverdighet. De endringer som vi her ber om, vil føre til et bedre samsvar mellom risikovurderingene i regelverket og den reelle risikoen knyttet til slike utenombalanseposter. Dette vil videre oppmuntre til en økt grad av sikring for slike transaksjoner, noe som også bør være i tilsynsmyndighetenes interesse. Vi vil tilføye at det kan synes noe inkonsistent å gå inn for å implementere en tilleggsbestemmelse til ovennevnte artikkel i rådsdirektiv 89/647/EØF, uten å gå inn for å implementere hovedbestemmelsen på det aktuelle området.

Både ut fra et konkurransemessig synspunkt og ut fra en soliditetsmessig vurdering, er det relevant å se hen til hvilke vurderinger myndighetene i våre naboland har lagt vekt på. Så langt vi kan se, er de omtalte bestemmelsene i rådsdirektiv 89/647/EØF og endringsdirektiv 98/33/EØF, implementert i det danske kapitaldekningsregelverket, jf. Finanstilsynets "Bekendtgørelse om kapitaldækning for pengeinstitutter mv"., § 13, og "bilag 5: V. Poster under stregen". Tilsvarende gjelder for det svenske kapitaldekningsregelverket, jf. Finansinspektionens "Författningssamling (FFFS) 1998:29", 7. kap. §18 om "Riskviktning av omräknade belopp med ledning av motpart", og § 19 om "Riskviktning av omräknade belopp med ledning av erhållen säkerhet". Vi vil i denne sammenheng peke på viktigheten av - ut fra hensynet til konkurransekraften til norske finansinstitusjoner - at det norske regelverket ikke avviker vesentlig fra det som er vanlig i Europa, og spesielt i relasjon til våre to nærmeste naboland. Dette gjelder ikke minst i relasjon til poster utenom balansen, hvor marginene er små og den internasjonale konkurransen meget kraftig. 

e. Fordringer på regionale og lokale myndigheter 

Artikkel 7 nr. 1 i rådsdirektiv 89/647/EØF åpner for at norske myndigheter, i stedet for å anvende en 20 pst. risikovekt for fordringer på norske kommuner og fylkeskommuner, kan fastsette en vekt ned til 0 pst, dersom visse vilkår er oppfylt. Vilkårene i direktivet er at det ikke skal være forskjell i risiko på fordringer på kommuner og fylkeskommuner, på den ene siden, og fordringer på norske sentrale myndigheter, på den andre, på grunn av førstnevnte myndigheters mulighet til å inndrive midler og på grunn av evt. særskilte institusjonelle bestemmelser som reduserer risikoen for at disse førstnevnte myndigheter misligholder sine forpliktelser. Det følger videre av direktivet at en eventuelt lavere vekting kan gjelde både for fordringer direkte på de nevnte lokale og regionale myndighetene, poster utenom balansen opprettet på vegne av disse myndigheter for fordringer på tredjemann, og poster utenom balansen opprettet på vegne av tredjemann når de er garantert av slike myndigheter. Endringsdirektivet 98/33/EØF artikkel 2 nr. 4 utvider sistnevnte opplisting til også å omfatte poster sikret - til nasjonale myndigheters tilfredsstillelse - ved pant i verdipapirer utstedt av de nevnte lokale og regionale myndigheter. 

Artikkel 2 nr. 2 i førstnevnte direktiv åpner videre for at følgende poster kan gis lik behandling som ovennevnte eksponeringer på lokale og regionale myndigheter: Forvaltningsorganer uten vinningsformål som er ansvarlige overfor regionale og lokale myndigheter, foretak uten vinningsformål som eies av sentrale, regionale eller lokale myndigheter, og som etter vedkommende myndigheters mening har samme ansvar som regionale og lokale myndigheter. I henhold til endringsdirektivet 98/33/EØF artikkel 2, nr 1 b) kan også vedkommende myndigheter la kirker og trossamfunn, som er stiftet som offentligrettslige juridiske personer, omfattes av begrepet lokale og regionale myndigheter, forutsatt at de kan innkreve skatt iht. den lovgivning som gir dem hjemmel til det. Sistnevnte motparter kan imidlertid ikke omfattes av muligheten for lavere vekting enn 20 pst. 

Artikkel 7 nr. 2 i rådsdirektiv 89/647/EØF åpner dessuten for at andre lands kredittinstitusjoner kan benytte samme vekter som hjemlandets institusjoner, for eksponeringer mot motparter hvor hjemlandsmyndighetene har fastsatt lavere enn 20 pst. vekt. 

Kredittilsynet foreslår ikke å implementere endringene i rådsdirektiv 98/33/EØF på dette området. Dette begrunnes med at de ikke anses relevante, fordi Norge tidligere ikke har implementert muligheten til å kunne redusere vekten fra 20 pst. for den aktuelle type posisjoner. Dette er igjen basert på en vurdering om at norske fylkeskommuner og kommuner ikke oppfyller de formelle vilkårene i EUs direktiv. Kredittilsynet skriver videre at man ikke har endret oppfatning med hensyn til ikke å implementere artikkel 7 nr. 1 og 2 i rådsdirektiv 89/647/EØF.

FNH kan ikke uten videre akseptere Kredittilsynets konklusjon om at norske kommuner ikke oppfyller de formelle krav som stilles i direktivet til lavere vekting.Direktivteksten er relativt knapp, og spørsmålet bør derfor ses i relasjon til hvilke vurderinger tilsynsmyndighetene i andre europeiske land har lagt til grunn, spesielt med hensyn til beskattningsretten. Vi viser bl.a. til at både svenske og danske lokale og regionale myndigheter omfattes av en 0 pst. vekting iht. regelverk fastsatt av de kompetente myndigheter i de to land. 

I henhold til danske Finanstilsynets "Bekendtgørelse om kapitaldækning for pengeinstitutter mv.", § 12 nr. 1) pkt. g), skal følgende poster vektes 0 pst.: "tilgodehavender hos eller garanteret af danske amtskommuner, danske kommuner, Grønlands Hjemmestyre og Færøernes Landsstyre eller sikret ved værdipapirer udstedt af danske amtskommuner, danske kommuner, Grønlands Hjemmestyre og Færøernes Landsstyre, inden for 90 pct. af værdipapirets markedsværdi". Videre så omfatter også denne vektingsregelen tilsvarende poster i andre EØS-land, jf. pkt. h) der det heter: " tilgodehavender hos eller garanteret af regionale og lokale myndigheder i andre lande, der er medlemmer af Det Europæiske Økonomiske Samarbejdsområde (EØS), eller er sikret ved værdipapirer udstedt af disse regionale og lokale myndigheder, og hvor de kompetente myndigheder har givet nulvægt, inden for 90 pct. af værdipapirets markedsværdi". 

I den svenske "Lag (1994:2004) om kapitaltäckning och stora exponeringar för kreditinstitut och värdepappersbolag" 3 kap. § 1, fremgår det på samme måte at følgende poster skal vektes 0 pst.: "Placeringar och fordringar för vilka svenska staten, en svensk kommun eller därmed jämförlig samfällighet svarar" og "Placeringar och fordringar för vilka svarar en sådan utländsk kommun eller därmed jämförlig samfällighet, med befogenhet att kräva in offentlig uppbörd, som regeringen föreskriver". I 7. kap. i Finansinspektionens "Författningssamling (FFFS) 1998:29", under "allmäna råd" om "gruppindelning , grupp A" heter det videre at: "Finansinspektionen har till Europiska kommissionen meddelat att den i kapitaltäckningshänseende funnit en nollvikting vara befogad för svenska kommuner, kommunalförbund och landsting."

Begge lands myndigheter har videre definert kirke-/trossamfunn inn under lokale og regionale myndigheter som kan vektes 20 pst., på bakgrunn av deres mulighet til å kreve inn skatt. Dette gjelder i Danmark for "Den Danske Folkekirke" og "det mosaiske trossamfund og andre kirker og religiøse samfund der har status som offentligretlige juridiske personer med hjemmel til at opkræve skatter", mens det i Sverige gjelder "svenska kyrkliga församlingar om motsvarande samfälligheter", jf. hhv. § 12 i Finanstilsynets "Bekendtgørelse om kapitaldækning for pengeinstitutter mv." og 7. kap. § 11 i Finansinspektionens "Författningssamling (FFFS) 1998:29".

På bakgrunn av det ovennevnte ber FNH norske myndigheter på nytt vurdere om norske fylkeskommuner og kommuner oppfyller de formelle krav til skatteinnkrevning som EUs rådsdirektiv krever for å kunne vektes lavere enn 20 pst.I relasjon til det formelle kravet, bør det være tilstrekkelig at man med rimelig sikkerhet kan legge til grunn at norske fylkeskommuner og kommuner oppfyller disse formelle kravene like godt som slike myndigheter i andre EØS-land, som det er naturlig å sammenligne seg med. Hvis så er tilfelle, bør myndighetene gå inn på en drøfting med næringen av hvilket kapitalkrav som bør fastsettes for slike eksponeringer, ut fra en vurdering av den reelle risikoen som er knyttet til slike engasjementer, jf. de tidligere nevnte hensynene som tilsier at det bør være rimelig samsvar mellom den reelle økonomiske risikoen og myndighetenes kapitalkrav. Næringen vil anta at den reelle risikoen tilsier en risikovekt lavere enn 20 pst. Slik vi oppfatter det er direktivets regel om 0 pst. å anse som et nedre gulv. FNH har imidlertid på grunn av tidsfristen ikke hatt anledning til å foreta en grundig utredning knyttet til risikoen på slike engasjementer, men er åpen for at en risikovurdering kan tilsi at man bør benytte en risikovekt som er høyere enn 0 pst.. Vi vil i denne sammenheng vise til at norske myndigheter tidligere har innført en særskilt vektingsregel på 10 pst. for fordringer på og fordringer garantert av norske statsforetak, som avviker fra EUs minstekrav. For ikke å være i strid med forpliktelsene iht. EØS-avtalen, antar FNH at norske myndigheter har vurdert slike fordringer å oppfylle direktivets krav til poster som kan vektes 0 pst. En tilsvarende fremgangsmåte kan eventuelt også benyttes for fordringer på eller garantert av norske fylkeskommuner og kommuner. 

FNH vil for øvrig argumentere for at norske institusjoner bør få anledning til å bruke vertslandets vektingsregler for eksponeringer på lokale og regionale myndigheter i andre EØS-land.En endring av vektingsreglene for slike utenlandske fordringer vil for de aller fleste institusjoner ha svært liten soliditetsmessig betydning, da slik kreditteksponering har, og vil fortsatt ha, svært begrenset omfang. Årsaken til sistnevnte er den konkurranse som eksisterer i de aktuelle land for slike 0 pst. vektede lån. Med den forskjell som eksisterer i vektingsregler f.eks. mellom Norge og våre nærmeste naboland, vil det imidlertid i praksis være umulig for norske institusjoner å ta del i de nordiske markedene for kommunale lån. En endring i regelverket, slik vi her foreslår, vil styrke konkurransekraften til norske institusjoner, ved å gjøre dem i stand til å ta del i enkelte slike kreditter. Det vil også gi økt incentiv til å benytte garantier og pant i verdipapirer utstedt av slike myndigheter, som risikoreduserende tiltak i virksomheten. Vi kan ikke se at norske myndigheter kan ha gode formelle grunner eller soliditetsmessige argumenter for at norske institusjoner ikke skal kunne vekte obligasjonslån og andre fordringer, f.eks. på svenske og danske regionale og lokale myndigheter, likt med det banker fra disse landene kan. FNH vil, på samme måte som for engasjementer omtalt under pkt. II. b. ovenfor, vise til at en opprettholdelse av dagens regelverk for slike fordringer, kan bli sett på som en overprøving av risikovurderingen til de kompetente myndighetene i de aktuelle vertsland.

f. Fordringer sikret ved pant i verdipapirer utstedt av lokale og regionale myndigheter og innskudd i andre kredittinstitusjoner

Kredittilsynet viser til at artikkel 2 nr. 5 i endringsdirektiv 98/33/EØF gjelder en ikke-materiell endring i rådsdirektiv 89/647/EØF artikkel 8 nr. 1, som gir adgang til å vekte eiendeler som er sikret i form av pant i verdipapirer utstedt av lokale eller regionale myndigheter i OECD-land 20 pst. i stedet for 100 pst. Tilsynet peker på at den aktuelle bestemmelsen ikke er ikke er implementert fra tidligere og at endringen i bestemmelsen ikke endrer tidligere vurderinger om ikke å implementere bestemmelsen.

FNH vil anføre at bestemmelsen rådsdirektiv 89/647/EØF artikkel 8 nr. 1 gjelder langt mer enn kun fordringer sikret ved pant i verdipapirer utstedt av lokale eller regionale myndigheter i OECD-land. Direktivbestemmelsen lyder slik i den norske oversettelsen:

"Medlemsstatene kan anvende 20 % vektlegging på eiendeler som det, på en måte som oppfyller vedkommende myndigheters krav, er stilt sikkerhet for i form av verdipapirer utstedt av regionale eller lokale myndigheter i sone A, i form av innskudd på kredittinstitusjoner i sone A med unntak av låneinstitusjonen, eller i form av innskuddsbeviser eller tilsvarende dokumenter utstedt av slike kredittinstitusjoner."

Den ovennevnte bestemmelsen i rådsdirektiv 89/647/EØF gir incentiver til en hensiktsmessig sikring av balanseposter, som reduserer risikoen i finansinstitusjoner. FNH kan ikke se hvilke tilsynsmessige grunner myndighetene har for å opprettholde standpunktet 

om ikke å implementere denne direktivbestemmelsen. Vi vil vise til at både danske og svenske myndigheter har implementert den ovennevnte artikkel i sitt regelverk, jf. danske Finanstilsynets "Bekendtgørelse om kapitaldækning for pengeinstitutter mv.", § 12 nr. 3) pkt. j), og Finansinspektionens "Författningssamling (FFFS) 1998:29", Bilaga 1, sid 15, post G 16. 

FNH vil i denne sammenheng også vise til høringsuttalelsen fra Kredittilsynet og Norges Bank av 31.03.2000 til Basel-komiteen, vedrørende nytt kapitaldekningsregelverk, der følgende ble uttalt med hensyn til anvendelsen av risikoreduserende tiltak:

" Norges Bank and Kredittilsynet are in principle in favour of greater acceptance of the use of risk mitigation techniques in the capital adequacy context, and consider it important to create incentives in the form of capital relief for the use and further development of such systems and techniques. The key issue is how the rules should be designed so as to accommodate the techniques as far as possible."

FNH kan ikke se at Kredittilsynets standpunkt i relasjon til nevnte direktivbestemmelse står helt i overensstemmelse med sistnevnte høringsuttalelse. Vi vil også vise til at eiendeler sikret i finansinstitusjonens egne innlån, herunder innskudd, iht. kapitaldekningsforskriften § 5 første ledd litra A, skal vektes 0 pst. Den manglede implementeringen av den nevnte direktivbestemmelsen innebærer imidlertid at tilsvarende eiendeler sikret ved innskudd i en annen (f.eks. norsk) bank, blir vektet 100 pst., mens direktivet åpner for en 20 pst. vekt. Den store forskjellen i vekting for slike eiendeler, skaper en uheldig inkonsistens i regelverket. Vektingen av fordringer sikret ved innskudd i andre kredittinstitusjoner fra OECD-området, er vesentlig høyere enn den reelle risiko normalt skulle tilsi. FNH ber norske myndigheter, på bakgrunn av det ovennevnte, å implementere siste del i nevnte direktivbestemmelse, som omhandler eiendeler sikret ved innskudd, innskuddsbevis eller tilsvarende dokumenter utstedt av slike kredittinstitusjoner innen OECD-området. 

Den første delen av bestemmelsen, som omhandler eiendeler sikret ved verdipapirer utstedt av regionale eller lokale myndigheter i OECD-området, bør også implementeres.Dette bør kunne gjøres uavhengig av spørsmålet om en lavere vekting enn 20 pst. for fordringer direkte på enkelte slike myndigheter. For å sikre kvaliteten på den sikkerhet som slike verdipapirer tilbyr, kan norske myndigheter foreta en viss avkortning av den verdi som slike sikkerheter kan inngå med. Danske myndigheter har gjort dette, ved å ta inn i den aktuelle bestemmelsen at kun det som er innenfor 90 pst. av verdipapirets offisielle noterte kursverdi, kan vektes 20 pst. I tilfelle den bokførte verdien av eiendelen overstiger dette beløpet, blir det overskytende beløpet vektet 100 pst.


III. Andre forhold

Kredittderivater 
Flere av de punkter vi har tatt opp ovenfor omhandler kapitaldekningsmessig behandling av risikoreduserende tiltak, basert på det såkalte substitusjonsprinsippet. Dette innebærer at risikovekten på den opprinnelige fordringen eller utenombalanseposten byttes ut mot en lavere risikovekt, basert på den sikkerhet som er stilt. Således gis det også incentiver til å bruke sikkerheter til å redusere kredittrisikoen på en hensiktsmessig måte. 

FNH finner at dette er en viktig måte å videreutvikle kapitaldekningsregelverket på. Ikke minst fordi det gir institusjonene incitamenter til å foreta en sikring av posisjoner som er utsatt for kredittrisiko. Det er videre av stor betydning å videreutvikle regelverket slik at det på en hensiktsmessig måte omfatter nye måter å avdekke kredittrisiko. Uten at det foreligger slike økonomiske incitamenter vil vesentlige deler av det økonomiske grunnlaget for å foreta slik sikring ikke være til stede. Kredittderivater er et eksempel på slik ny måte å avdekke kredittrisiko på, som det norske kapitaldekningsregelverket i dag ikke fanger opp. Britiske tilsynsmyndigheter (FSA) har utviklet metoder for å anerkjenne de risikoreduserende effektene slike finansielle kontrakter har for britiske kredittinstitusjoner, jf. deres "Guide to banking supervisory policy". De skriver i innledningen til sitt regelverk at det ikke finnes noen omforente internasjonale standarder (Basel-komiteeneller EU-direktiver) for slik regulering. De har likevel utviklet et regelverk basert på de prinsipper som er nedfelt i EUs direktiver og i Basel-komiteens Capital Accord. 

FNH er av den oppfatning at norske myndigheter bør utvikle et regelverk for den kapitaldekningsmessige håndtering av kredittderivater i norske finansinstitusjoner, som i hovedsak tilsvarer det britiske.Både Basel-komiteen og EU-kommisjonen går i sine forslag til nytt kapitaldekningsregelverk inn for at den risikoreduserende effekten av kredittderivater, skal tas hensyn til i det fremtidige kapitaldekningsregelverket. De eksakte metodene for hvordan dette skal gjøres, er imidlertid ikke presentert, og det vil trolig ta relativt lang tid før man kommer frem til et endelig omforent regelverk. Inntil den tid vil nasjonale myndigheter utvikle sine egne metoder, basert på det substitusjonsprinsipp som finnes i gjeldende internasjonale standarder for kapitaldekningsregler. På denne bakgrunn er det viktig at også det norske kapitalregelverket blir tilpasset den internasjonale utvikling. Norske finansinstitusjoner vil bli skadelidende, dersom ikke regelverket på dette området nå blir tilpasset før det nye kapitaldekningsregelverket fra EU og Basel-komiteen skal tre i kraft om 3-4 år.

Arbeidet med implementering 
FNH ønsker avslutningsvis å uttrykke at det hadde vært fordelaktig om myndighetene hadde tatt stilling til implementeringen av de ovennevnte endringsdirektivene fra EU tidligere. De ble vedtatt allerede i juni 1998 og vil nå tidligst kunne bli implementert to år senere, hvilket også er tidspunktet EU fastsatte som den aller seneste frist for implementering. Den relativt korte høringsfristen og den korte tiden før endringene skal være implementert i norsk rett, gir dessuten næringen kort tid til å foreta en vurdering av om det også kan være andre forhold enn de som Kredittilsynet har vurdert, som det kan være hensiktsmessig å endre på i kapitaldekningsforskriften i samme omgang. 

FNH antar at det kan være vanskelig for myndighetene å imøtekomme alle de synspunkter som er fremmet ovenfor, innen den tidsplan som er satt for implementering av de nye minstekravene i de to aktuelle endringsdirektivene. Vi vil derfor på bakgrunn av de valg som myndighetene gjør i den første runden, vurdere å komme tilbake med ytterligere argumenter og innspill, dersom det skulle bli nødvendig for en rask oppfølging av eventuelle gjenværende spørsmål. Vi legger til grunn at dette kan gjelde både vekting av fordringer på kommuner og regelverk for håndtering av kredittderivater.

Vår saksansvarlige Tor A. Hvidsten kan kontaktes på tlf. 23 28 43 55, for eventuelle spørsmål knyttet til denne høringsuttalelsen.


Med vennlig hilsen



Alf A. Hageler
Direktør



Tor A. Hvidsten
Kontorsjef


Vedlegg: Informasjon fra European Mortgage Federation om direktiv vedrørende Asset Backed Securities.
l