Oslo, 3. februar 2000


Justisdepartementet 
Lovavdelingen 
Postboks 8005 Dep 
0030 OSLO 

Vår ref: SLL/-2000/000061 11.02.2000 
Deres ref: 99/11072 E HCH/EHV/mk



Høring / finansavtaleloven / unntak for Lånekassens utlånsvirksomhet

Vi viser til departementets høringsutsendelse 23.12.1999 om unntak fra enkelte av finansavtalelovens bestemmelser om utlån, for Statens lånekasse for utdanning.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen har følgende kommentarer:

1. Finansavtalelovens formål er bl a å gjøre "kontraktsforholdene mellom institusjonene og kundene tydeligere, mer balansert og rimeligere" (Ot prp nr 41 s 5). Selv om lovgiver hele veien har foretatt en avveining mellom institusjonenes og kundenes interesser, er det klart at loven i stor grad framstår som en kundebeskyttelseslov, og spesielt for forbrukerkunder. Et viktig element her er lovens omfattende krav til opplysninger til kunden, både før den aktuelle avtalen inngås og mens avtalen løper. Det foreligger intet grunnlag for å anta at kunder i statlige institusjoner har mindre behov for slikt vern enn kunder i private.

Til dette kommer at det for de statlige institusjonene som Lånekassen ofte er tale om betydelige beløp, som vil gi meget følbar innvirkning på privatøkonomien for kundene i en årrekke framover. Dette tilsier at en bør ha samme krav til forhåndsopplysninger og til avtalens innhold. 

Forretnings- og sparebankene ser i hovedtrekk positivt på den nye finansavtaleloven. Men det er på det rene at loven vil medføre store kostnader for bankene. Utover bortfall av enkelte inntektsposter som float, og større risiko for tap og erstatningsansvar i betalingsformidling, innebærer loven store endringer i kundeavtaler, i datasystemer og i rutiner, foruten at det kreves betydelig innsats i internopplæring. Denne byrden må også statlige institusjoner bære. Det er vanskelig å se på hvilket grunnlag Lånekassen skal fritas særskilt for lovens ulike krav. Det kan ikke være noe argument at Lånekassen f eks må endre sitt arkivsystem for gjeldsbrev (se Lånekassens kommentarer til loven § 6), eller at opplysningsplikten ved renteendringer vil medføre økte portokostnader (Lånekassens kommentarer til § 50).

Dette har også vært lovgivers standpunkt. Vi viser til departementes kommentarer i Ot.proposisjonen s 17:

"Departementet ser det som vesentlig at anvendelsen av lovens regler ikke gjøres avhengig av om tjenesteyteren er privat eller statlig. Departementet slutter seg derfor til Banklov-kommisjonens forslag om at loven skal gjelde også for statsbankene."

Det må således foreligge helt særlige problemer, klart utover dem som loven medfører for institusjonene generelt, før det kan være tale om å benytte adgangen til å gjøre unntak fra enkelte av lovens bestemmelser.

2. Til de enkelte punkter i departementets brev har vi følgende kommentarer:

Pkt 1. Om forholdet mellom finansavtaleloven og utdanningsstøtteloven
Vi er enige i departementets vurdering.

Pkt 2. Finavtl § 4 - nemndsbehandling
Ditto. Vi antar for øvrig at det for Lånekassens kunder er mer hensiktsmessig med den nåværende klagenemnd etter utdanningsstøtteloven, en nemnd som vil ha betydelig spesialkompetanse innen dette spesielle feltet, enn om Lånekassen skulle slutte seg til Bankklagenemnda. Bankklagenemnda er sammensatt av fagpersoner med særlig kompetanse innenfor kontraktsrett og forbrukerspørsmål, men uten særskilt kompetanse i forvaltnings-rettslige spørsmål. Vi antar at de sistnevnte ofte vil være en integrert del av sakene for Lånekassens kunder. 

Pkt 3. Finavtl § 6 - tilbakelevering av gjeldsbrev
Ifølge departementets høringsnotat burde det være kurant å gjøre unntak fra plikten til å tilbakelevere gjeldsbrevet etter at lånet er innfridd, "da det neppe er noen fare for misbruk av gjeldsbrev fra Lånekassens side".

Vi reserverer oss mot departementets premisser, idet vi ikke kan se at risikoen for slikt misbruk fra Lånekassens side er noe mindre enn risikoen for misbruk fra forretnings- og sparebankene, det vil si tilnærmet null. At Lånekassen må legge om sitt arkivsystem, slik at de enkelt kan ugyldiggjøre og returnere til låntakeren de 8-10-12 gjeldsbrevene det i normal-tilfellene vil være tale om, kan ikke være noe argument for unntak. Lånekassen bør derfor følge de regler loven angir for utlånsinstitusjoner generelt.

Pkt 4. Finavtl § 45 - overdragelse av fordringer
Lovens utgangspunkt er at det er nødvendig med låntakers samtykke, dersom institusjonens fordring skal overdras til ny kreditor som ikke er finansinstusjon. Dersom en åpner for at Lånekassen uten hinder av denne bestemmelsen kan overdra fordringer til staten (Statens innkrevingssentral), innebærer det at Lånekassen gis en meget vid adgang til balanse-avlastning, og vesentlig videre enn den forretnings- og sparebankene har. 

Det er heller ikke likegyldig for låntakeren hvem han har som kreditor. Og det var dette som var departementets begrunnelse da det foreslo denne bestemmelsen utover hva Banklov-kommisjonen hadde foreslått, jfr Ot.proposisjonen s 61 - 62:

"Selv om låntakeren gis et godt rettslig vern, kan det likevel pekes på at en overdragelse i tillegg kan ha faktiske virkninger. Slike virkninger kan bestå i at den nye kreditoren utøver en mer aktiv inndriving enn den gamle, og kan være mindre villig til å finne fram til minnelige løsninger om nedbetalingsordninger o l. (……)
En kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, vil vanligvis gjøre dette ut fra et bevisst valg mellom tilbud fra flere institusjoner. Mange låntakere vil antagelig se for seg at man kan forholde seg til den samme institusjonen så lenge låneforholdet består. Det synes likevel klart at dette ikke kan oppfylles i alle tilfeller. (…..)
Departementet ser det likevel slik at en kunde som tar opp et lån i en finansinstitusjon eller lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde seg til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet." 

Denne lovgrunnen slår her til for fullt. Statens Innkrevingssentral er en kreditor av en helt annen type enn Lånekassen, den har en meget vid informasjonstilgang, pågående innkreving og meget strenge regler for ettergivelse. Låntakeren har en klar interesse av å kunne beholde Lånekassen som kreditor, og vi kan ikke se at det foreligger noe grunnlag for unntak for Lånekassen her.

Pkt 5. Finavtl § 46 - långiverens opplysningsplikt
Vi ser klart at Lånekassen ikke har mulighet til å gi opplysninger etter finavtl § 46 første ledd bokstav a - c før låneavtalen inngås, da både lånets størrelse, rente, rentestarttidspunkt og nedbetalingstid vil være ukjent på det tidspunktet.

På den annen side har låntakeren et meget stort behov for slike opplysninger, jfr våre innledende kommentarer i dette brevet. Et generelt unntak fra opplysningsplikten for Lånekassen vil etter vårt skjønn være et meningsløst og i praksis meget omfattende innhugg i det forbrukervern som finansavtaleloven setter opp, og i strid med lovgivers premisser. 

Løsningen bør derfor være at det ved forskrift fastsettes særskilte regler om Lånekassens opplysningsplikt før låneavtalene inngås, jfr den som gjelder for bankenes rammelån etter 
§ 46 annet ledd og departementets skissemessige alternative forslag i høringsnotatet. En nærliggende mulighet er at opplysningene gis i form av et simulert individuelt eksempel, der en tar utgangspunkt i den lånesum låntakeren tidligere har tatt opp under utdannelsen, framfører denne med tilsvarende beløp for det gjenværende av den normerte studietiden for den aktuelle utdannelsen, og opplyser hva dagens nominelle og effektive rente, gebyrer, nedbetalingstid, terminbeløp gjennom hele nedbetalingsperioden og spesifisert som angitt i 
§ 46 første ledd c, samt det samlede beløp som skal betales, alt basert på de satser og de nedbetalingsregler som gjelder for Lånekassens kunder på det tidspunkt opplysningene gis. 

Pkt 6. Finavtl § 47 - frarådingsplikt
Etter vårt skjønn er frarådingsplikten generelt svakt legislativt begunnet, jfr også at departementet ikke ville fremme Banklovkommisjonens forslag her. Men når bestemmelsen først er gitt, er det - som det framgår også ovenfor - vårt prinsipielle standpunkt at Lånekassen bør underlegges de samme regler som andre institusjoner. Lånekassens kunder bør ha det samme vern som andre bankers kunder, ut fra Stortingets premisser. 

En annen sak er at vi antar at i praksis vil frarådingsplikt for Lånekassen bli utløst bare i sjeldne tilfeller. Lånebeløpene er normert av Lånekassen, innenfor ganske stramme rammer. Det er ikke mulig for Lånekassen å vurdere kundens søknad mot formue eller aktuell inntekt - Lånekassens kunder er nesten pr definisjon insuffisiente. På samme måte som andre institusjoner har Lånekassen heller ingen aktiv undersøkelsesplikt, slik at vurderingene i forhold til finavtl § 47 kan baseres på hva Lånekassen vet ut fra låntakers løpende kundeforhold samt lånesøknaden. Det forhindrer likevel ikke at ved langvarig utdannelse, og kanskje spesielt hvor låntakeren har hoppet av en utdanning og deretter er i ferd med å ta fatt på en ny, kan situasjonen i enkelte tilfeller bli slik at Lånekassen bør frarå kunden videre låneopptak.

Vi antar at det her bør være mulig å legge opp datastøttede kundebehandlersystemer, som plukker ut aktuelle låneforhold for manuell nærmere vurdering om fraråding skal skje.

Vi noterer oss departementets alternative skisse om et generelt skriv til alle låntakere, der Lånekassen ber kunden selv vurdere om han eller hun vil ha økomisk evne i fremtiden til å betjene lånet. Dette er noe annet enn vi har lagt i frarådingsplikten hittil: Institusjonens individuelle vurdering av denne kunden og denne kundens økonomi. Dersom departementet følger opp denne tankegangen i forhold til Lånekassen, må samme adgang stå åpen også for andre institusjoner.

Pkt 7. Finavtl § 48 - krav til låneavtalens innhold
Vi slutter oss til departementets bemerkninger i høringsnotatet

Pkt 8. Finavtl § 50 - endring av låneavtalen
Vi har store problemer med å forstå Lånekassens begrunnelse for anmodningen om unntak fra opplysningsplikten når renten endres. På samme måte som bankene må Lånekassen kunne foreta en beregning av hva renteendringen medfører for lånets rente- og avdragsterminer, med de presiseringer/begrensninger som følger av departementets utkast til forskrift om låneavtaler. At Lånekassens datasystem i dag ikke gir slik mulighet er selvsagt intet argument - finansavtaleloven er ikke ment å sementere dagens praksis, men innebærer ny rett og nye rutiner, noe alle institusjoner må innrette seg etter. Beregningen må basere seg på den aktuelle avtalen mellom Lånekassen og kunden, herunder avtalte/meddelte betalingslettelser - at noen kunder har en irregulær betalingsadferd slik at beregningen ikke vil stemme med faktisk tilbakebetaling hører til de mer kuriøse argumenter.

Vi kan heller ikke se at finavtl § 50 er til hinder for et todelt varsel: Først selve meldingen om renteendringen, ca 2 ½ måned på forhånd etter det Lånekassen opplyser, og deretter de nærmere opplysninger etter § 50 annet ledd, minst seks uker på forhånd. Dersom Lånekassen selv velger å gi de nevnte opplysningene på et senere tidspunkt enn selve varslet om renteendringen, kan den ikke samtidig beklage seg over økte portokostnader. 

Det avgjørende må selvsagt være kundenes interesser. Det er her ofte tale om store lån, for kunder i etableringsfasen, og hvor terminene til Lånekassen har meget stor betydning for den daglige økonomien. Kundene har åpenbart minst det samme behov for fulle opplysninger ved Lånekassens renteendringer, som ved renteendringer hos andre institusjoner.



Med vennlig hilsen
for FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON 


Tore A. Hauglie 
Avd.direktør 



for SPAREBANKFORENINGENS SERVICEKONTOR
Sven L'Abée-Lund
Ass. direktør