Barne- og familiedepartementet 
Postboks 8036 Dep 

Oslo, 15. mai 2000

Deres ref: 98/005555 b ero
0030 OSLO Vår ref: 2000 00064 SLL/-





Vi viser til departementets høringsutsendelse 04.02.00. og til telefonsamtale 27.03.00 der vi fikk høringsfristen forlenget til 22.05.00.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har følgende synspunkter.

1. Generelt
Banknæringen har hele veien stilt seg positiv til å inngå gjeldsordninger med de kunder som har kommet inn i et økonomisk uføre de ikke makter å komme ut av på egen hånd. Slike ordninger var ikke uvanlige, på frivillig basis, også før 1993 da gjeldsordningsloven trådte i kraft. Banknæringen stilte seg således også positiv til grunnlinjene i Graver-utvalgets utredning (NOU 1991:16) da den var ute på høring.

Det er bankenes erfaring at loven i hovedtrekk har fungert godt i de drøyt seks år som har gått siden den trådte i kraft. Det er inngått ca 11 000 frivillige og tvungne gjeldsordninger, og det er således svært mange mennesker som her har fått mulighet til en ny start. Det er imidlertid umulig å si hva nettoeffekten av loven har vært, idet man ikke vet hvor mange av disse som ville ha oppnådd en ordning med sine kreditorer også om loven ikke var gitt. 

I enkeltsaker har det imidlertid kunnet oppstå situasjoner som har virket lite rimelige sett fra kreditorenes side. Det er heller ikke til å unngå at et fåtall mennesker illojalt vil spekulere i lovens system, og til dels unndra midler forut for gjeldsforhandlingene mv. Vi er åpne for at det også kan være svakheter ved loven den andre veien. Dette nevnes ikke som argumenter mot loven som sådan, men som en støtte til departementets utgangspunkt om at det nå er naturlig med en evaluering og justering av loven. 

I høringsnotatet fremmes en lang rekke endringsforslag. Som det framgår er vi kritiske til en rekke av forslagene. Spesielt gjelder det forslaget om å stramme inn gjeldsordningsperiodens lengde, og forslaget om at det skal åpnes adgang til å få gjeldsordning mer enn én gang.

Vår hovedinnvending er imidlertid at endringsforslagene i sum framstår som en ikke uvesentlig svekkelse av det som er grunnpillaren i gjeldsordningslovens system: At utgangspunktet er at "folk skal betale sin gjeld", at det likevel må finnes en nødventil for dem som har havnet i et økonomisk uføre de aldri vil ha mulighet til å komme ut av på egen hånd, at skyldneren i så fall må finne seg i "en meget nøktern levestandard" og " tilpasse levestandarden til et minimumsnivå" i gjeldsordningsperioden, og at skyldneren til gjengjeld vil oppnå det betydelige gode ved utløpet av gjeldsordningsperioden at all ikke-pantesikret gjeld bortfaller (sitatene er fra Graver-utvalgets utredning). Etter vårt skjønn er det svært viktig at en ikke foretar endringer som kan medføre svekkelse av den alminnelige betalingsmoralen. 

Vi finner i denne sammenheng grunn til å gjenta det vi den gang uttalte i vår felles høringsuttalelse av 26.09.1991 s 4:

"Bankforeningene konstaterer med tilfredshet at utgangspunktet for arbeidsgruppens vurderinger er at all gjeld skal betales tilbake. Bankforeningene mener det er svært viktig ikke å miste dette utgangspunktet av syne. Almenheten må ha en klar forståelse for at en alltid skal gjøre opp for seg, og at det kun er i helt spesielle tilfeller det vil bli anledning til en gjeldsordning.

En gjeldsordning vil aldri eliminere det økonomiske tap som har oppstått ved ved at en person har vesentlig høyere gjeld enn han kan betjene: Tapet flyttes bare over på andre, i første omgang på långiver/kreditor, i andre omgang på andre låntakere/kunder. Det er derfor av avgjørende betydning at rammene for en gjeldsordning ikke gjøres videre enn at selve systemet vinner aksept i opinionen generelt og blant andre låntakere spesielt.

Bankforeningenes medlemmer har merket en tiltakende misnøye blant låntakere som betjener sine forpliktelser i henhold til inngått avtale, også om det innebærer store problemer for den personlige økonomi. Dels går misnøyen på at de må betale mens andre lar være, men også mer konkret på at de gjennom en høyere rente må være med på å betale denne type tap.

En gjeldsordningslov må heller ikke gis så vide rammer at den oppfordrer til misbruk. Dels refererer dette seg til at personer ikke må tro at de kan leve på kreditt og ta opp alt for høye lån, og at det deretter vil være en enkel og smertefri sak å få redusert gjelden gjennom en gjeldsordning. Men også dem som i dag har stor gjeld må ha en oppfordring til å gjøre sitt ytterste for å gjøre opp for seg - de må være klar over at de også ved en gjeldsordning må avhende aktiva, ofte flytte til en rimeligere bolig, og forøvrig finne seg i en meget nøktern levestandard."


2. Spesielle kommentarer

2.1 "varig ute av stand" som vilkår for gjeldsordning (notatet pkt 6.2)

Så langt vi kan se er det ikke avdekket noe behov for å endre lovens uttrykk her, et uttrykk som er vel innarbeidet i praksis. Vi slutter oss til departementets vurdering om at det uansett valg av ordlyd må foretas et skjønn. Skjønnskriteriene bør framgå av lovforarbeidene. Et slikt konkret skjønn, innenfor visse rammer, er mest egnet til å gi et rimelig resultat i den enkelte sak.

Vi er uenig i antydningen øverst på notatet s 18 om at 3-5 år kan være et riktig tidsperspektiv i noen tilfeller. Det må i så fall være rene unntakstilfeller. Normalt bør en forsøke å vurdere skyldnerens mulige situasjon 5 - 10 år fram i tid, med hensyn til om han/hun er varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. 

Gjeldens art kan etter vårt syn ikke ha betydning ved denne vurderingen (derimot kan gjeldens art ha betydning ved støtende-vurderingen). Ved vurderingen av "varig ute av stand" er gjelden et nøytralt kronebeløp, og en må se framover og vurdere evnen til å betjene denne gjelden. Derimot er vi enige med departementet i at skyldnerens alder, livsfase og familiesituasjon kan ha betydning. Typisk vil det kunne være riktig å legge et lengre tidsperspektiv til grunn for en skyldner som nettopp har begynt på en langvarig utdannelse, enn for en arbeidsløs ufaglært industriarbeider. 

2.2 Støtende-kriteriet som åpningsvilkår / bør gjeldsordning kunne oppnås mer enn én gang (notatet pkt 6.3)

Vi vil understreke at det er viktig å opprettholde kravet om at tvungen gjeldsordning ikke kan stadfestes dersom dette vil virke støtende. Det er også viktig fortsatt å ha dette som et utgangspunkt ved vurderingen av om gjeldsforhandlinger kan åpnes, for å luke ut saker som åpenbart ikke kan føre fram.Vi er likevel enige med departementet i at det kan være hensiktsmessig å ha en ikke fullt så streng norm i forbindelse med åpningen av gjeldsforhandlinger.

Vi er enig med departementet i at det er hensiktsmessig å angi nærmere hvilke momenter det særlig skal legges vekt på ved støtende-vurderingen.

Derimot har vi klare motforestillinger mot forslaget om å åpne adgang til at samme person kan få gjeldsordning mer enn én gang. Den som har fått gjeldsordning må ta lærdom av det, og ikke sette seg i samme situasjon påny. En adgang til ny gjeldsordning vil svekke den alminnelige betalingsmoral. Det gjelder også dersom første gjeldsordning er blitt opphevet: Det vil som hovedregel skyldes sterkt klanderverdige forhold fra skyldneren selv, jfr § 6-1 annet ledd. Dersom en åpner mulighet for at skyldneren kan få en ny gjeldsordning senere, vil skyldneren ikke lenger ha et så sterkt incitament til å oppfylle den ordningen han/hun selv har foreslått og fått vedtatt/stadfestet.

Subsidiært, dersom departementet skulle fastholde forslaget om å åpne for mer enn én gjeldsordning, foreslår vi at momentet tas ut av oppregningen i nytt annet ledd, og heller plasseres som et eget nytt tredje ledd. Vi antyder følgende ordlyd:

"En person kan bare oppnå gjeldsordning en gang. I helt spesielle tilfeller, der skyldneren bare er å legge svært lite til last, kan skyldneren oppnå ytterligere én gjeldsordning."

Departementets forslag til ordlyd i § 1-3 annet ledd har et forbedringspotensiale. For det første inneholder den en trippel-negasjon som gjør den unødig komplisert. Videre er henvisningen til "andre skyldnere og samfunnet for øvrig" i gjeldende lovtekst fjernet, noe vi finner uheldig. På denne bakgrunn foreslår vi følgende ordlyd: 

"Åpning av gjeldsforhandling skal nektes dersom det er åpenbart at en gjeldsordning vil virke støtende for andre skyldnere, for kreditorene, for eventuelle kausjonister eller for samfunnet for øvrig."

Vi vil særlig fremheve behovet for å trekke kausjonistenes stilling aktivt inn i denne vurderingen. En gjeldsordning vil etter forholdene kunne virke svært støtende for dem 
- skyldneren er kvitt sin gjeld etter gjeldsordningsperioden på f eks fem år, mens kausjonisten fortsatt må slite i årevis deretter med å betale ned på sin kausjonistgjeld overfor kreditor.

I kommentarene til bokstav d i oppregningen bør det framgå at "skyldnerens senere disposisjoner" sikter både til gjeldsøkende og til inntekts-/formuesreduserende skritt.

Av rent pedagogiske grunner bør bokstav f omformuleres. Alle de andre bokstavpunktene refererer til forhold som trekker i retning av at gjeldsordning vil virke støtende, da bør også bokstav f formuleres den veien. 

Det bør framgå av forarbeidene at de kriterier som er oppregnet i § 1-3 annet ledd skal legges til grunn også ved namsrettens vurdering av om en foreslått tvungen ordning kan virke støtende, jfr § 5-4, likevel slik at listen for skyldneren her skal legges høyere.

I tilknytning til loven § 1-3 understreker vi viktigheten av at skyldneren, før han/hun søker gjeldsordning, først forsøker å få til en minnelig ordning med sine kreditorer. Dette vilkåret etter § 1-3 tredje ledd synes ikke i nevneverdig grad å bli håndhevet av namsmennene. Vi ser på dette som et stort praktisk problem ved håndhevelsen av loven. Dels ville man spart kapasitet i namsmannsapparatet der skyldneren lykkes med å oppnå slik minnelig ordning. Dels vil en slik første runde også bidra til å klargjøre skyldnerens forhold og lette arbeidet for namsmannen dersom skyldneren ikke lykkes med sitt forsøk og deretter søker gjeldsordning.

2.3 Åpning av gjeldsforhandling ved namsmannen (notatet pkt 6.4)

Vi går imot forslaget om at namsmennene skal kunne åpne gjeldsforhandlinger. Kompetansen bør fortsatt ligge i namsretten, i første rekke ut fra rettssikkerhetshensyn som påpekt i lovens forarbeider. Det er intet lite inngrep i kreditorenes stilling at skyldneren gis et moratorium på tre måneder, og som etter høringsnotatet kan bli enda lenger. Vi reserverer oss spesielt mot departementets begrunnelse for forslaget: Å redusere namsmannens arbeidsbyrde med "den relativt omfattende åpningsprosedyren". Også dersom kompetansen ble lagt til namsmannen, måtte namsmannens forberedende arbeid i all hovedsak bli det samme. Vi er bekymret for at det her kan gis rom for at gjeldsforhandling åpnes på dårlig forberedt grunnlag, ut fra et rundt skjønn.

2.4 Gjeldsforhandling som konkurshinder (notatet pkt 6.7)

Vi går imot forslaget om at det ikke lenger skal være mulig å åpne konkurs hos en skyldner som er i gjeldsforhandlinger. Adgangen er lite benyttet, men er en viktig sikkerhetsventil. Det forekommer at kreditorene har mistanke om at skyldneren har foretatt illojale disposisjoner forut for søknaden om gjeldsforhandling. Bare en slik fullstendig gjennomgang av skyldnerens økonomiske forhold som konkurs medfører vil kunne avdekke dette - i hvert fall vil det i praksis ligge utenfor namsmannens kapasitet. Adgangen til å påberope illojale/omstøtelige disposisjoner som et støtende-argument når namsretten vurderer stadfestelse av tvungen ordning gir bare et begrenset vern: Problemet er at fordringshaverne kan ha en sterk mistanke, men ingen klare bevis. Da kan konkursbehandling være eneste farbare vei. Vi stiller oss også tvilende til departementets begrunnelse om at konkurstrussel kan brukes som et urimelig pressmiddel mot skyldneren - bl a vil saksomkostningsansvaret for konkurs-rekvirenten innebære en ganske effektiv sperre mot utidige konkurskrav.

2.5 Gjeldsforhandlingsperiodens lengde (notatet pkt 6.8)

Erfaring viser at dagens begrensning på tre måneder for gjeldsforhandlinger, en periode som ikke kan forlenges, er i korteste laget. Vi støtter derfor forslaget om at gjeldsforhandlingsperioden utvides til fire måneder, og at namsretten gis adgang til i visse tilfeller å forlenge perioden med inntil to måneder. Derved er det åpnet adgang til dobbelt så lang periode som i dag. Dette bør til gjengjeld være maksimum, og vi går klart imot forslaget om at namsretten kan gi ytterligere forlengelser. En slik mulighet vil svekke kravet til forarbeid før gjeldsforhandlingene åpnes, bl a kravet om at skyldneren må selge boligen dersom det er åpenbart at han/hun ikke vil kunne beholde den som ledd i gjeldsordningen. Vi understreker at det moratorium som gjeldsforhandlingene medfører er et ganske omfattende inngrep i kreditorenes rettigheter, og til forskjell fra selve gjeldsordningsperioden vil de i forhandlingsperioden ikke engang motta løpende dividende.

I notatet har for øvrig forslag til nytt sjette ledd til § 3-4 fått feil plassering - det framstår som forslag til nytt sjette ledd (?) til § 5-1.

Vi støtter forslaget om at gjeldsforhandlingsperioden forlenges med ytterligere to måneder (mot i dag én) dersom skyldneren begjærer tvungen ordning.

I forlengelsen av dette finner vi grunn til å foreslå en liten justering i departementets forslag til endret ordlyd i finansavtaleloven § 71 fjerde ledd første punktum:

"Åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven hos låntakeren, kan krav rettes mot kausjonisten når gjeldsforhandlingsperioden med sikte på frivillig gjeldsordning i henhold til gjeldsordningsloven § 3-4 er utløpt."

Poenget er å få presisert at forlengelse av gjeldsordningsperioden etter § 5-1, etter skyldnerens begjæring om tvungen gjeldsordning, ikke innebærer en tilsvarende forlengelse av moratoriet for kausjonisten. Allerede forslaget som presisert innebærer inntil en dobling av tidsfristen, fra 3 til 4 + 2 måneder. Forholdet understreker at det ikke bør komme på tale å forlenge gjeldsforhandlingsperioden med sikte på frivillig gjeldsordning ytterligere, jfr over. Enhver slik endring svekker kausjonens verdi som sikkerhet for långivere, noe som blir et problem for de låntakere som ikke kan tilby annen sikkerhet.

2.6 Pantesikrede boliglånsrenter i forhandlingsperioden (notatet pkt 6.10)

Vi støtter forslaget om at midler som er inntrukket fra skyldneren i gjeldsforhandlingsperioden, i første rekke bør benyttes til betaling av pantesikrede renter påløpt i samme periode. Når vi foretrekker denne modellen framfor løpende betaling av slike renter, har det sammenheng med at det ofte vil kunne ta noe tid å få taksert pantet og få fastlagt hvilke renter som vil falle inn under pantesikringen. Under enhver omstendighet vil det virke urimelig om slike renter ble lagt til hovedstolen og nedbetalt først i gjeldsordningsperioden.

2.7 Pantesikrede renter - utgangspunkt for beregningen (notatet pkt 6.11)

Vi er enig med departementet om at det er behov for å presisere hva som er utgangspunktet for beregningen av tidsrommet hvor da opptjente renter er pantesikret utover pantesummen, jfr panteloven § 1-5. Vi støtter også departementets forslag om at dette presiseres til åpningen av gjeldsforhandlingene. 

2.8 Gjeldsordningens utforming - "Oslo-modellen" (notatet pkt 6.13)

Vi går meget klart imot et system der gjeldsordning kan vedtas/stadfestes uten at det fastsettes hvor mye skyldneren skal yte til kreditorene i gjeldsordningsperioden, og slutter oss til departementets betenkeligheter i så måte. Vi er for så vidt enige i det er positivt med avtaler som er "fleksible", vanligvis et honnørord, men som i denne sammenheng nærmest innebærer en avtale uten klart innhold. Selv for den lojale skyldner vil det være vanskelig å beregne fra måned til måned hvor mye han/hun skal betale den enkelte kreditor. Bankenes erfaring med Oslo-modellen er at det er tilnærmet umulig å følge med i slike gjeldsordninger, spesielt med hensyn til om skyldneren betaler det han/hun er forpliktet til etter ordningen. Forutsetningen for å kunne akseptere gjeldsordninger etter Oslo-modellen måtte i tilfelle vært at det ble etablert et system der namsmannen administrerte gjeldsordningen, en mulighet som drøftes og forkastes i notatet pkt 6.32.

Vi noterer for øvrig at det etter Oslo-modellen bl a skal gjøres fradrag for "rimelige utgifter til pensjonsordning". Innbetalinger til pensjonsordninger innebærer en oppsparing på vedkommendes hånd. Vi finner det nærmest støtende om skyldneren skal kunne foreta slik sparing i gjeldsordningsperioden, på kreditorenes bekostning. Dersom dette skulle være 
kommet inn fordi det er et vilkår etter arbeidsavtale e l at vedkommende betaler en egenandel til pensjonsordningen, bør en heller ta inn lovregel om at plikten til slike ytelser fra skyldneren suspenderes i gjeldsordningsperioden, med forholdsmessig reduksjon også av pensjonsrettighetene.

2.9 Skyldnerens utgifter til livsopphold (notatet pkt 6.14)

Vi stiller oss positive til forslaget om at departementet utarbeider veiledende normer for livsoppholdsutgifter også for barn. Som departementet framhever vil satsene kun være et utgangspunkt, slik at det fortsatt må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak.

Videre støtter vi forslaget om presisering av begrepet "husstand".

Vi går imidlertid imot departementets forslag om at skyldneren skal ha rett til å sette av beløp til dekning av utgifter til gjennomføring av samværsrett med barn. Her bør det bare være en skjønnsmessig adgang, og innen relativt snevre rammer. Der hvor skyldneren har barn bosatt på motsatt kant av landet, vil det etter forholdene kunne bli lite eller intet igjen til kreditorene. Spesielt urimelig vil det virke dersom det er skyldneren som har valgt å flytte bort fra sitt tidligere bosted, og dersom gjeldsordningen medfører at skyldneren de facto får økt økonomisk mulighet til å gjennomføre samværsretten også i selve gjeldsordningsperioden.

2.10 Skyldnerens rett til bilhold (notatet pkt 6.15)

Utgangspunktet må være at skyldneren må selge aktiva for å dekke sin gjeld. Dette gjelder også eventuell bil. For så vidt bilhold har dette kravet to sider: Det ene er frigjøring av kapital, det andre er redusering av løpende kostnader - bilhold er i sum relativt dyrt. Det blir derfor et ufullstendig vurderingstema når departementet i utkastet til lovtekst skriver "Dersom verdien av tingene ikke er større enn at det etter forholdene er rimelig .. osv" 

Situasjonen kan være slik at skyldneren er absolutt avhengig av bil i sitt yrke, f eks fordi det ikke finnes alternative offentlige kommunikasjoner og arbeidsplassen ligger utenfor rimelig gang/sykkeltid. Det samme gjelder barnehage mv. I så fall bør det gis åpning for å beholde bil, ut fra det synspunkt at også kreditorene er best tjent med dette. Derimot er vi svært skeptisk til argumenter som at skyldneren har behov for bil for "kjøring av barn .. i forbindelse med idrettsaktiviteter og lignende". Slikt bilhold kan ikke skje til fortrengsel av plikten til å betale sin gjeld. Tilsvarende gjelder behov for bil til "transport i sosiale sammenhenger" i grisgrendte strøk med lite utbygd offentlig kommunikasjon.

Der hvor skyldneren gis adgang til å beholde bil, kan vi ikke se noen grunn til at det bør gis videre rammer for bilens verdi etter gjeldsordningsloven enn etter dekningsloven. I dag innebærer det at skyldneren ikke kan ha en bil til høyere verdi enn drøyt 30 000 kroner. Det er svært nøkternt, men innenfor en slik ramme er det fullt mulig å anskaffe en rimelig drifts- og trafikksikker bil. Bilhold utover det vil i hovedsak dekke komfortbehov, som skyldneren vanskelig kan kreve at kreditorene skal dekke i gjeldsordningsperioden.

Bilhold har kanskje større symbolfunksjon enn andre aktiva. For at selve gjeldsordningssystemet skal ha alminnelig aksept i opinionen, er det viktig at det synes også utad at 
skyldneren har "tilpasse(t) levestandarden til et minimumsnivå", for igjen å sitere Graver-utvalget. Også for skyldnere generelt vil dette være en effektiv terskel - det skal koste merkbart å få en gjeldsordning, samtidig som skyldneren oppnår svært mye når gjeldsordningsperioden er gjennomført.

2.11 Kausjon (notatet pkt 6.21)

Som påpekt allerede i vår høringsuttalelse i 1991 er det en svakhet ved gjeldsordningsloven at den overhodet ikke regulerer forhold knyttet til kausjoner. Vi gir derfor selvsagt full tilslutning til at slike regler tas inn i loven nå. Vi kan også i hovedtrekk slutte oss til departementets vurderinger og utkast til lovtekster.

Vi foreslår at § 3-2 annet ledd nytt annet punktum gis slik ordlyd: 

"Det samme gjelder skyldnerens eventuelle kausjonister eller andre solidarisk medforpliktede". 

Dette vil gi bedre forståelse for ikke-jurister, og harmonerer med departementets egen formulering til ny § 4-10. Samme justering bør gjøres i ordlyden til § 4-11 (blir § 4-12) første ledd.

Med hensyn til kausjoners forfall er det hensiktsmessig å presisere hva som gjelder når kausjonen er forfalt (fordringshaveren har krevd kausjonisten) før gjeldsforhandlingene åpnes. I så fall må kreditor fortsatt ha adgang til å forfølge kravet mot kausjonisten, noe som er i samsvar med finansavtaleloven (se bl a NOU 1994:19 s 193 høyre spalte øverst) og så vidt vi vet også med gjeldende rettspraksis.

Vi foreslår at forslaget til ny § 3-4 første ledd ny bokstav f utgår, og at § 3-4 i stedet får slikt nytt annet ledd:

"For fordringshavernes krav mot kausjonister gjelder finansavtaleloven § 71 fjerde ledd, også dersom kausjonsavtalen for øvrig ikke er regulert av finansavtaleloven. Har fordringshaveren krevet kausjonisten før gjeldsforhandlingene ble åpnet, har åpningen ingen betydning for så vidt".

Ved departementets foreslåtte plassering som nytt pkt f vil forlengelse av gjeldsforhandlingsperioden som følge av skyldnerens begjæring om tvungen gjeldsordning etter § 5-1, medføre tilsvarende forlengelse av kausjonistens moratorium. Vi antar at det ikke har vært departementets hensikt, og i motsatt fall vil vi gå imot en slik løsning, jfr våre kommentarer i pkt 2.5 ovenfor. Videre vil departementets forslag medføre at moratoriet blir preseptorisk også for næringsdrivende kausjonister - finansavtaleloven § 71 er preseptorisk bare overfor forbrukerkausjonister. Dette er en gjennomtenkt og nylig vedtatt lovbestemmelse, og det foreligger ingen grunn til å endre denne nå. Derimot ser vi behovet for å regulere kausjonsforhold også dersom fordringshaveren ikke er finansinstitusjon o l, og kausjonsforholdet derved faller utenfor finansavtaleloven. Det må være forsvarlig å gjøre dette ved henvisningen til finansavtaleloven som foreslått av oss. 

Med hensyn til ny § 4-10 foreslår vi i første ledd første punktum at ordet "dekning" erstattes med "dividendedekning" - det vil bare være i unntakstilfelle at kreditor kan egne med full dekning på et ordinært kausjonskrav mot gjeldsordningsskyldneren.

2.12 Gjeldsordningsperiodens lengde (notatet pkt 6.22)

Vi er enig i at det kan være greit å presisere gjeldsordningsperiodens utgangspunkt, men mener at denne fortsatt bør regnes fra vedtagelsen/stadfestelsen av gjeldsordningen. Vi er således uenig i departementets forslag om at gjeldsordningsperioden bør regnes fra åpningen av gjeldsforhandlinger. Gjeldsforhandlingsperioden er en slags interimsperiode, hvor det ikke er endelig fastlagt hva skyldneren skal yte. Vi er ubetinget enig i departementets kommentarer nede på s 49 om at det vil innskjerpe namsmannens plikt til å sikre skyldnerens eiendeler og inntekter i gjeldsforhandlingsperioden, men savner konkrete forslag her.

Vi kan for øvrig ikke se tilstrekkelig grunn til å endre lovens nåværende ordlyd: En tvungen gjeldsordning skal være på fem år, men det kan fastsettes annen periode dersom det foreligger særlige grunner. Dette gir spillerom for et konkret skjønn. Etter vår oppfatning innebærer departementets forslag ikke først og fremst reduksjon av påberopte regionale forskjeller ved skjønnet, men en vesentlig forkortelse av gjeldsordningsperioden, i forhold til det domstolene i praksis har funnet som en rimelig avveining mellom skyldnerens og fordringshavernes interesser. Vi minner i denne sammenheng om det vi har uttalt innledningsvis i dette brevet, at det er maktpåliggende at gjeldsordningssystemet fortsatt har bred aksept i opinionen. 

Dersom departementet fastholder at loven bør angi en absolutt øvre grense for gjeldsordningsperiodens lengde, vil vi subsidiært gjøre gjeldende at den bør settes til 10 år. 

Vi har ingen sterke meninger om momentene ved vurderingen bør eksemplifiseres i loven, som foreslått, eller bare nevnes i forarbeidene. Under enhver omstendighet bør bokstav f strykes. En gjeldsordning skal medføre store oppofrelser for skyldneren, men her åpner en for at skyldneren kan bruke dette som argument for å få fastsatt kortere gjeldsordningsperiode enn fem år.

2.13 Skyldnerens bolig, særlig om verdistigning (notatet pkt 6.26)

Vi er enig i departementets vurdering om at gjeldsordningsloven bærer preg av sin tid: Fokus den gang loven ble vedtatt var på fall i boligprisene, der mange skyldnere opplevde at boligen som opprinnelig var fornuftig belånt, nå var belånt vesentlig over markedsverdi. Gjennom 90-tallet er denne situasjonen snudd, slik at mange skyldnere opplever å gå ut av gjeldsordningsperioden med en betydelig netto formue i boligen. Vi kan nevne et eksempel: En enslig mann med samværsrett for sin sønn fikk beholde borettslagsbolig på 125 m2 taksert til kr 90 000 (takst + 10 %) i 1993. Ved utløpet av gjeldsordningen i 1998 var boligens verdi ca 1,5 millioner kroner, og skyldneren satt igjen med en netto boligformue på kr 1.410.000. Dette har selvsagt ikke vært meningen med loven.

For å redusere slike uheldige utslag foreslår vi derfor en ordning der fordringshaverne før utløpet av gjeldsordningsperioden kan kreve at boligen takseres pånytt. Innenfor eventuell friverdi kan fordringshaverne kreve ytterligere dividende fra skyldneren i en periode på inntil fem år, etter nærmere bestemmelse av namsretten. En slik periode vil komme i tillegg til den gjeldsordningsperioden som var fastsatt, og vil altså etter forholdene kunne innebære et unntak fra en eventuell øvre tidsgrense som omtalt i pkt 2.12 ovenfor.

Om salg kort etter gjeldsordningsperiodens utløp viser vi til våre kommentarer i pkt 2.17 nedenfor.

2.14 Foreldelse (notatet pkt 6.28)

Vi er enig i departementets forslag om at det bør innføres regler om forlengelse av foreldelsesfristene, både i forbindelse med gjeldsforhandlingsperioden og gjeldsordningsperioden. Det samme bør gjøres mht omstøtelsesfrister etter dekningsloven. 

Dette er relativt tekniske regler. Vi foreslår derfor at spørsmålet sendes ut på kort ny høring når departementet har utformet konkrete forslag.

2.15 Avslutningsprosedyre ved fullført gjeldsordning (notatet pkt 6.29)

Vi gir klar støtte til departementets syn på behovet for en avslutningsprosedyre. Vi antar at dette best kan skje ved at namsmannen sender ut et standardisert brev til fordringshaverne i rimelig tid før gjeldsordningsperiodens utløp, med frist for å reise eventuelle innsigelser om at gjeldsordningen klart er misligholdt fra skyldnerens side. Kommer slike innsigelser, varsler namsmannen fordringshaverne om innkomne innsigelser, med frist for å reise krav for namsretten om opphevelse av gjeldsordningen.

2.16 Fordeling av inntrukne midler når gjeldsordning ikke etableres (notatet pkt 6.30)

Vi støtter departementets forslag.

2.17 Etterperiode (notatet pkt 6.31)

Vi anbefaler at nåværende etterperiode på fem år opprettholdes. Det vil kunne virke støtende både for fordringshaverne og opinionen om skyldneren skal kunne komme til stor velstand kort tid etter gjeldsordningsperiodens utløp, ved arv, Lottogevinst e l, mens fordringshaverne sitter igjen med store udekkede krav. Spesielt kan dette gjelde i forhold til kausjonister, som har måttet betale den delen av lånet som skyldneren har blitt fri for. Vi har liten forståelse for kritikken fra de gjeldsrammede, at regelen innebærer et vesentlig skår i intensjonen om at skyldnerne skal få en ny start i livet. Skyldnerne skal få en ny start med en gjeldsbyrde de kan bære, men ikke en start i velstand på fordringshavernes bekostning. Vi er igjen tilbake til vårt utgangspunkt: I skyldnernes egen interesse må en passe på at regelsettet ikke utvannes slik at hele gjeldsordningssystemet kommer i vanry.

Samtidig foreslår vi innført en ny etterperiode på to år, for den situasjon der skyldneren selger sin bolig med betydelig friverdi, jfr pkt 2.13 ovenfor.

2.18 Uanmeldte og ukjente krav (notatet pkt 6.33)

Etter vårt skjønn er den beste løsningen at også uanmeldte krav omfattes av gjeldsordningen. Dersom det medfører at skyldnerens ytelser til fordringshaverne blir for høye i sum, bør skyldneren kunne kreve nødvendig forlengelse av gjeldsordningsperioden.

2.19 Andre spørsmål (utover notatet)

I forbindelse med skyldnerens ytelser og rett til å beholde bolig, bør det i forarbeidene presiseres at skyldneren etter forholdene bør kunne pålegges å leie ut deler av boligen. Ofte kan det ligge et klart inntektspotensiale her.

Det har vært en viss diskusjon i media om eventuell kontantstøtte skal regnes med i skyldnerens inntekt. Etter vårt skjønn må all inntekt regnes med, uavhengig av om det er lønns- eller kapitalinntekt, offentlige ytelser eller annet.



Med vennlig hilsen

SPAREBANKFORENINGEN I NORGE 



Einar Forsbak 
Adm. direktør


FINANSNÆRINGENS Høringsuttalelse / forslag om endringer i gjeldsordningslovenHOVEDORGANISASJON



Arne Skauge
Adm. direktør