Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO 


Dato 25.09.2000 
Vår ref.: 2000/000437
FJA/TJB
Deres ref.: 00/2427 FM KTN



HØRING NOU 2000:10 LOV OM REGISTRERING AV FINANSIELLE INSTRUMENTER (VERDIPAPIRREGISTERLOVEN)

Det vises til brev 23.06.2000 fra Finansdepartementet der det anmodes om merknader til verdipapirregisterlovutvalgets forsalg til ny verdipapirregisterlov (vprl).

Innledende merknader
Endringene i finansmarkedene - strukturelle og teknologiske, økt konkurranse mellom aktørene i Norge og fra internasjonale markeder - gjør det nødvendig å tilpasse norsk lovgivning for virksomhet som verdipapirregister. FNH er derfor tilfreds med at det nå foreligger forslag fra et lovutvalg til ny vprl som skal erstatte lov om verdipapirsentral. FNH er for en stor del enig i den innretning av ny vprl som foreslås av lovutvalget. Utgangspunktet for våre merknader nedenfor er preget av at FNH, kanskje i større grad enn lovutvalget, vektlegger et verdipapirregisters sentrale funksjon i infrastrukturen for verdipapirmarkedet.

Etter det FNH erfarer var det tidkrevende å få nedsatt lovutvalget. FNH ser det som viktig at departementet raskt kan få fremlagt en Ot.prp. i saken slik at verdipapirmarkedet i Norge ikke taper ytterligere terreng i forhold til konkurrerende markeder i andre land. 

Internasjonale rammebetingelser
Særlige regler i et marked kan lett føre til at investorer ikke plasserer i dette markedet på grunn av merkostnadene ved å sette seg inn i de særlige lover og regler. Dette gjelder i første rekke i forhold til små markeder som det norske. Redusert villighet til å plassere i et marked pga. særregler vil føre til ut utstederne vil ønske å emittere i andre markeder. Internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser er derfor ikke bare av betydning for utviklingen i den norskbaserte finansnæring (tjenestetilbyderne i verdipapirmarkedet). Det sentrale må være å gi gode rammevilkår for finansieringen av norsk næringsliv - både egenkapital og fremmedkapital.

Lovutvalget gir en beskrivelse av internasjonalt fastsatte rammebetingelser. Lovutvalget har pekt på at det innen EU-retten ikke er fastsatt bestemmelser for å harmonisere det enkelte medlemslands lovgivning knyttet eksplisitt til virksomhet som verdipapirregister. Det er et betydelig rom for nasjonale regler knyttet til infrastrukturen for verdipapirmarkedet generelt og verdipapirregistre spesielt. Det er etter FNHs syn viktig at myndighetene utnytter dette handlingsrommet til å etablere et regelverksregime som gir konkurransedyktige rammebetingelser, grunnlag for et effektivt verdipapirmarked og derigjennom økt sparing i verdipapirer fra innenlandske kilder og økt interesse fra utlandets side til å plassere midler i det norske verdipapirmarkedet.

FNH vil understreke at effektiviteten i markedet ikke bare er avhengig av offentlig fastsatte regler, men i høy grad er en konsekvens av hvordan aktørene faktisk innretter virksomheten. Utfordringen for næringen blir å etablere organisasjonsformer og beslutningsstrukturer som medvirker til at konkurrerende aktører kan samarbeide om styringen av infrastrukturen slik at denne blir effektiv og konkurransedyktig i forhold til markeder der volumene er langt større.

Hovedhensyn ved regulering av verdipapirregistre
FNH deler lovutvalgets vurdering av hovedhensynet ved regulering av verdipapirregistre - effektivisering av rutinene knyttet til verdipapiromsetningen. Effektivisering kan best oppnås ved bruk av elektroniske løsninger på basis av dematerialisering av verdipapirene. Hensynet til at et verdipapirregister skal kunne fungere effektivt som rettsvernregister og har rutiner for rasjonell og sikker innmelding og gjennomføring av rettighetsoverdragelser må derfor være bærende for reguleringen. 

I følge lovutvalget er også myndighetskontroll og offentlig innsyn et viktig hensyn for regulering av verdipapirregistre. Vi vil peke på at myndighetene gjennom adgang til innsyn i elektroniske verdipapirregistre gis et godt grunnlag for å ivareta sine kontroll- og tilsynsoppgaver på en rasjonell måte. Det må imidlertid trekkes et klart skille mellom på den ene siden myndighetsoppgaver og på den annen side formålet med et verdipapirregister. FNH mener at det vil være uheldig for effektiviteten og konkurransedyktigheten i det norske verdipapirmarkedet om et verdipapirregister skal innrette sine systemer ut fra myndighetenes ønsker og krav til kontroll av aktørene i verdipapirmarkedet. 

Markedet for verdipapirregistre
Verdipapirregisteret har som nevnt en sentral funksjon i infrastrukturen for utstedelsen og omsetningen av finansielle instrumenter. I Norge har VPS lovfestet monopol for rettsvernregistrering av verdipapirer. Videre er det pliktig registrering i VPS for bestemte typer av finansielle instrumenter.

Som det fremgår av lovutvalgets utredning er også situasjonen i andre land at det kun er et verdipapirregister (CSD) for bestemte finansielle instrumenter i hvert land. Opphevelse av lovbestemte monopoler har så langt FNH erfarer ikke ført til at det i ett og samme land er etablert flere verdipapirregistre for samme type finansielt instrument. 

FNH tror ikke at det i Norge er økonomisk grunnlag for, og heller ikke rasjonelt, med mer en ett verdipapirregister som ivaretar de samme funksjoner som dagens VPS. Flere registre vil måtte innebære at aktørene må forholde seg til ulike distribusjonskanaler, ulike rutiner og forskjellige regler for tidspunkt for rettsvern og oppgjør avhengig av i hvilken sentral det finansielle instrumentet er registrert. FNH er i tvil om etablering av linker mellom registre kan forenkle dette bildet vesentlig. Særlig vil det oppstå en uoversiktlig juridisk situasjon for en verdipapirhandel som krever oppdatering i mer enn et register. I slike tilfeller vi både regler om tidspunkt for rettsvern, prioritet og oppgjørsrutinene kunne bli meget kompliserte og bidra til å redusere oversikten og dermed også øke risikoen i verdipapiromsetningen.

Til tross for at vi ikke tror det vil være hensiktsmessig med mer en ett register som ivaretar de oppgaver som i dag dekkes av VPS, er FNH klart i favør av å oppheve VPS' lovbestemte monopol. At det foreligger muligheter for aktørene til å etablere et verdipapirregister ved siden av (til erstatning for) VPS gir incentiver for VPS til å drive virksomheten effektivt og utvikle tjenester i tråd med aktørenes behov.

FNH vil ikke utelukke at VPS kan få konkurranse når det gjelder registrering i spesielle finansielle instrumenter (spesialregistre). VPS er for så vidt i en konkurransesituasjon med hensyn til registrering av finansielle instrumenter der registreringsplikt ikke foreligger, for eksempel fondsandeler. Selv om de egne registrene som føres av forvaltningsselskapene for fond ikke er rettsvernsregistre konkurrerer VPS med andre leverandører om å tilby systemer for å føre andelseierregistre.

Med unntak av eventuelle spesialregistre vil FNH tro at en utvikling i retning av konsolidering/sammenslåing av verdipapirregistre over landegrensene vil være en mer sannsynlig utvikling enn flere konkurrerende registre i samme land. En sammenslåing av verdipapirregistrene i to (eller flere) land vil teknisk sett ikke fremstå som uoverkommelig. Dersom registeret skal kunne håndtere rettighetsoverdragelser basert på omsetning i ulike valutasorter vil det trolig være størst problemer med å etablere effektive systemer for pengesiden av oppgjørene. Konsolidering av verdipapirregistre vil derfor være enkleste å få til mellom land som benytter samme valuta (euro). Det største hinder for konsolidering/sammenslåing over landegrensene vil likevel være ulik regulering landene i mellom land når det gjelder virksomhet som verdipapirregister, tilknyttede tjenester og verdipapirmarkedet generelt. 

Konsesjon
FNH slutter seg til lovutvalgets forslag til at virksomhet som verdipapirregister underlegges konsesjon. Etter vårt syn er det i første rekke et verdipapirregister som rettsvernsregister som taler for bestemmelser om konsesjon og tilsyn. 

FNH mener videre at virksomhet knyttet til avregning og oppgjør av finansielle instrumenter bør underlegges konsesjon. Dette av hensyn til den betydning slike systemer har for forutberegnlighet og sikkerhet i selve oppgjøret av verdipapirer. Videre har verdipapiravregning og verdipapiroppgjørssystemer betydning for den finansielle stabilitet. Dernest vil slike systemer samvirke med interbankssystemer som skal underlegges konsesjon etter Lov om betalingssystemer m.v. (bsl) kapittel 2. Verdipapiroppgjørssystemene har også direkte betydning for pålagt sikkerhetsstillelse i interbanksystemer. 

I Ot.prp. nr. 96 (Lov om betalingssystemer m.v) pkt. 6.6 viser departementet til at avtaler om avregning og oppgjør av verdipapirer pr. i dag ikke er underlagt noen form for etterprøving eller kontroll. Videre heter det: "Departementet antar at den vurdering som har blitt foretatt i forbindelse med konsesjonsbehandling for oppgjørssentraler etter verdipapirhandelloven eller verdipapirsentralloven normalt vil bli ansett som tilstrekkelig for at godkjenning kan gis".

FNH er enig med lovutvalget i at rettslig vurdering av avregnings- og oppgjørsvirksomhet knyttet til finansielle instrumenter ikke bør reguleres i vprl. FNH slutter seg til lovutvalgets begrunnelse for dette - en organisering som aktørene finner hensiktsmessig. Lovutvalget legger til grunn at bestemmelsen i bsl § 4-1 vil være tilstrekkelig til å imøtekomme krav om konsesjon for avregnings- og oppgjørsvirksomhet knyttet til finansielle instrumenter. Lovutvalget synes m.a.o. å mene mener at alle verdipapiroppgjørssystemer (jf definisjonen i bsl § 1-2) vil inngå avtaler etter bsl kapittel 4 og dermed måtte underlegges konsesjon etter bsl § 4-1. Lovutvalget foreslår derfor ikke særskilte konsesjonskrav for slik virksomhet.

FNH er ikke enig med lovutvalget i at bestemmelsene i bsl § 4-1 vil være tilstrekkelig til å imøtekomme et krav om konsesjon for avregnings- og oppgjørsvirksomhet knyttet til finansielle instrumenter. Årsaken til dette er:

· Bsl innholder ikke krav til konsesjon for verdipapiroppgjørssystem. Bsl § 4-1 sammenholdt med Ot.prp. nr. 96 s. 44 forutsetter at det kun er verdipapiroppgjørssystemer som skal omfattes av de særlige rettsvernsbestemmelser som skal godkjennes av Kredittilsynet. Det er ikke uten videre gitt at avtaler om rettsvern etter bsl kapittel 4 vil redusere deltakernes risiko i alle sammenhenger. Deltagerne i et verdioppgjørssystem kan derfor la være å søke om konsesjon etter bsl § 4-1. I slike tilfeller vil verdipapiroppgjørssystemet ikke bli underlagt konsesjon. 

· Deltagerne i verdipapiroppgjørssystem i Norge kan velge at annen EØS-stats lovgivning skal gjelde for avtale om rettsvern (dersom en av deltagerne har hovedkontor i de aktuelle EØS-land). I slike tilfeller gjelder ikke bsl § 4-1 1. ledd (krav om konsesjon fra Kredittilsynet) - jf bsl § 4-1 3. ledd. I andre EØS-land kan det være tilstrekkelig at det sendes inn melding om at avtale om rettsvern er inngått. I slike tilfeller vil ikke et verdipapiroppgjørssystem som drives i Norge være underlagt konsesjon i det hele tatt. 

Hensynet til fleksibilitet i organisering av et verdipapiroppgjørssystem tilsier etter FNHs mening, at et krav om godkjenning (konsesjon) for verdipapiroppgjørssystemer som drives i Norge mest hensiktmessig kan tas inn i bsl gjennom at det der nedfelles bestemmelser for verdipapiroppgjørssystemer som tilsvarer bsl kapittel 2 "Interbanksystemer". 

Vilkår for konsesjon for verdipapirregister

Krav til organisering
Som anført ovenfor er FNH i tvil om det vil være hensiktsmessig om det i infrastrukturen blir flere konkurrerende verdipapirregistre (som registrerer samme type finansielle instrument). Vi har også gitt uttrykk for at nasjonal konkurranse om verdipapirregistrering med rettsvern trolig vil bli begrenset. Likevel vil det være nødvendig at et verdipapirregister organiseres slik at registeret raskt kan tilpasse seg endringer i markedsforhold og teknologi. I så måte fremstår organisering som aksjeselskap som hensiktsmessig. Tillegges et verdipapirregisters sentrale betydning for et stort antall aktører og behov for egenkapital ut fra risikoen knyttet til slik virksomhet, bør registeret organiseres som allmennaksjeselskap. 

Bedret effektivitet i verdipapirmarkedet, krever at alle leddene i verdipapirkjeden vurderes i sammenheng. Lovgivningen bør ikke være til hinder for at disse leddene i infrastrukturen også må kunne vurderes i en strukturell og organisasjonsmessig sammenheng for å kunne oppnå rasjonelle løsninger. Det er disse forhold som FNH legger hovedvekt på når vi går inn for at et verdipapirregister (herunder VPS) som hovedregel skal organiseres som allmennaksjeselskaper.

FNH mener likevel at det bør være anledning for konsesjonsmyndigheten å tillate aksjeselskapsform og en annen styresammensetning (mindre enn fem styremedlemmer) dersom det er tale om verdipapirregister som kun driver virksomhet innenfor spesielle finansielle instrumenter og at disse kun omsettes gjennom et begrenset antall verdipapirforetak.

Organstruktur
FNH slutter seg til lovutvalgets forslag når det gjelder organstrukturen i et verdipapirregister. FNH støtter lovutvalgets flertall om ikke å lovfeste krav til kontrollkomite. 

Kapitalkrav
FNH deler lovutvalgets syn på at det med unntak av erstatningsansvaret, normalt ikke vil være forhold knyttet til den løpende virksomhet i et verdipapirregister som skulle tilsi spesielt fastsatte kapitalkrav. FNH ser imidlertid at avvikling av et register ikke kan skje på samme måte som for annen ordinær virksomhet. Lovutvalget har i kapittel 22 i sin utredning drøftet ulike hensyn som må ivaretas ved frivillig eller tvungen avvikling. Lovutvalget har imidlertid ikke i denne drøftingen vurdert om de spesielle forhold knyttet til avviklingen av et verdipapirregister kan gi grunnlag for særlige kapitalkrav. 

Etter FNHs vurdering bør det fastsettes krav til at egenkapitalen til enhver tid gir et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for at investorenes verdier og andre rettigheter kan videreføres også dersom virksomheten avvikles. Å kvantifisere et slikt krav kan være vanskelig, men kravet kan ses i forhold til omfanget av virksomheten i registeret. FNH vil antyde krav til egenkapital svarende til ½ års driftskostnader, dog minimum NOK 40 millioner - jf kravet i dansk lovgivning.

Eierbegrensning
FNH kan for en stor del slutte seg til de vurderinger lovutvalget fremfører i sin drøfting av behovet for eierbegrensningsregler for verdipapirregistre. FNH legger i denne sammenheng særlig vekt på at slike registre vil ha en sentral funksjon i infrastrukturen og at det derfor er nødvendig å sikre tillit til at registeret ikke domineres av enkelteiere eller særinteresser.

Når det gjelder de konkrete eierbegrensningsregler foreslår lovutvalget at disse fastsettes ut fra en avveining av behovet for eierspredning opp mot ønsket om aktive eiere. Etter FNHs syn bør ikke eierspredning være en selvstendig målsetting. Det må være markedets tillit til at eierne er stabile og egnede til å ivareta registerets funksjon i infrastrukturen som er det sentrale. Stor eierspredning (eller aktive eiere), er ikke nødvendigvis det som ivaretar dette hensynet best.

Lovutvalget viser til børslovutvalgets innstilling og foreslår en tilsvarende eierbegrensning på 20% også for verdipapirregistre. Lovutvalget understreker imidlertid at i den grad lovgiver legges til grunn en annen eierbegrensning for børser bør tilsvarende gjelde for verdipapirregisteret.

FNH kan slutte seg til lovutvalgets forslag om en hovedregel som setter eierbegrensning til 20% og en adgang for departementet til å gjøre unntak for eierposisjoner utover 20% som ledd i en strategisk samarbeidsavtale, jf lovutvalgets forslag til vprl § 6-1 2. ledd.) FNH kan ikke se at det må være en sammenheng mellom eierbegrensning for børs og for verdipapirregistre. Selv om begge funksjoner inngår i verdipapirkjeden er den grunnleggende virksomhet forskjellig. Hensynet til stabile og egnede eiere må derfor kunne gi seg utslag i forskjellige eierbegrensningsregler i de to ulike virksomheter. FNH går på denne bakgrunn i mot lovutvalgets forslag om å koble eierbegrensningsregel for verdipapirregister til eierbegrensningsregel for børser.

Unntak fra eierbegrensningsregler - konsernforhold 
FNH slutter seg i hovedsak til lovutvalgets forslag til unntak fra eierbegrensningsreglene for at et verdipapirregister skal kunne inngå i konsernforhold. I første rekke er det konsernforhold med andre selskaper i verdipapirkjeden som kan synes aktuelt, og som lovutvalget har konsentrert seg om. FNH er imidlertid i tvil om det er hensiktsmessig at loven begrenser et verdipapirregisters mulighet til å inngå i konsernforhold med den type selskaper som lovutvalget trekker frem. Som påpekt ovenfor kan de ulike leddene i verdipapirkjeden bestå av relativt uensartet type virksomhet. Eksempelvis har virksomheten i et verdipapirregister (VPS) kanskje færre likhetstrekk med børsvirksomhet enn virksomhet innen betalingsformidling (prosessering av innregistrerte transaksjoner, avregning, oppgjør og bokføring på konti). FNH mener at loven ikke må forhindre at et verdipapirregister kan inngå i organisasjonsmessige strukturer som driver teknisk sett tilsvarende virksomhet. Det kan væregrunn til å peke på at ressurser og kompetanse innenfor dette området er begrenset og muligheten for å kunne oppnå synergier, både når det gjelder systemer og kompetanse, kan være større ved å tillate et verdipapirregister å inngå i konsernforhold med andre en de virksomheter som lovutvalget foreslår. 

FNH vil videre vise til at pengeoppgjøret for verdipapirhandelen er en sentral del av verdipapirkjeden. Krav til levering mot betaling (DVP) og ulike avregningsformer (netto/brutto) krever en nær integrasjon mellom avregning/oppgjør av verdipapirer og tilhørende funksjoner på pengesiden. En utvikling av DVP også ut på investornivå vil bringe denne integrasjonen videre ut til de systemer som genererer transaksjoner fra og til investorenes pengekonti. 

FNH vil ut fra ovennevnte momenter foreslå at et verdipapirregister bør kunne inngå i konsernforhold med foretak som driver virksomhet i tråd med bsl.

I utredningen drøfter lovutvalget om børs bør kunne eie et verdipapirregister. FNH slutter seg her til lovutvalgets flertall som går i mot at børs kan eie verdipapirregister. Bakgrunnen for dette er at finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister kan være opptatt til notering på flere børser. Et verdipapirregister vil også registrere finansielle instrumenter som ikke er notert på noen børs eller organisert markedsplass. Dersom børs eier et verdipapirregister direkte vil det kunne oppstå situasjoner der børsens interesser kan komme i konflikt med at verdipapirregisteret legger til rette for effektive (og elektroniske) forbindelser til organiserte markedsplasser utenfor den børs som eier verdipapirregisteret.

Virksomhetsbegrensninger
FNH slutter seg til de vurderinger som lovutvalget fremfører for å lovfeste virksomhetsbegrensninger for verdipapirregistre. FNH vil tillegge at VPS også etter opphevelse av det lovbestemte monopol i praksis trolig vil ha monopol på registrering av de finansielle instrumenter som i dag er omfattet av pliktig registrering i VPS. Hensynet til å unngå effektivitetstap som følge av kryssubsidiering mellom monopolvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet vil derfor etter FNH's syn også være viktig for å nedfelle bestemmelser om virksomhetsbegrensning.

FNH støtter også lovutvalgets flertall i synet på at børsvirksomhet ikke kan anses som tilknyttet virksomhet for et verdipapirregister, og dermed at verdipapirregisteret ikke skal kunne drive børsvirksomhet.


Rett og plikt til registrering

Rett til registrering (for verdipapirregisteret)
FNH gir sin tilslutning til lovutvalgets forslag om at et verdipapirregister bør kunne registrere alle finansielle instrumenter slik disse til enhver tid er definert i verdipapirhandelloven. FNH vil ikke utelukke at et verdipapirregister, dersom det kan være økonomisk grunnlag for det, vil kunne tilby registrering av andre formuesgoder enn de som faller inn under verdipapirhandel-loven. Utvalget foreslår adgang for departementet til å utvide registreringsadgangen for verdipapirregistre til også å omfatte slike andre formuesgoder. FNH slutter seg til dette. 

Plikt til registrering
FNH slutter seg til forslaget fra lovutvalgets flertall om å oppheve dagens registreringsplikt for obligasjoner, børsnoterte derivater, aksjer og depotbevis i utenlandske selskaper børsnotert i Norge. FNH legger i denne sammenheng særlig vekt på at virksomheter i Norge skal kunne ha anledning til å kunne utstede verdipapirer som nevnt i verdipapirregistre i andre land.

FNH hadde gjerne sett at lovutvalget også vurderte spørsmålet om å oppheve registreringsplikten for aksjer og tegningsretter i allmennaksjeselskaper. Utvalgets begrunnelse for ikke å vurdere dette er at spørsmålet ble vurdert i forbindelse med aksjerettsreformen. Etter FNHs syn vurderte Aksjelovutvalget (NOU 1996:3) ikke opphevelsen av registreringsplikten for allmennaksjeselskaper. Aksjelovutvalget drøftet behovet for en frivillig registrering av aksjeselskaper. 

Verdpapirregisterlovutvalget uttaler i utredningens punkt 14.3.2:

"Utvalget antar det vil kunne være hensiktsmessig for investor at de finansielle instrumentene er registrert i et register i vedkommendes hjemland. En registreringsplikt i norske registre vil derfor kunne være en konkurranseulempe for norske selskaper som noteres i utenlandske markeder."

FNH mener at dette vil være tilfellet også for aksjer utstedt av norske selskaper. FNH mener derfor at plikten til å registrere aksjer og tegningsretter i norske allmennaksjeselskaper i et norsk verdipapirregister bør oppheves. Norske selskaper bør kunne velge registrering i et verdipapirregister i et annet land dersom en vesentlig del av aksjeomsetningen i selskapet skjer i utlandet. FNH anmoder departementet om å vurdere dette spørsmålet i forbindelse med fremleggelse av lovproposisjonen. 

Forvalterregistrering
Innfallsvinkelen til vurdering av forvalterregistrering bør være om slik registrering for det første kan bidra til å bedre effektiviteten i verdipapirmarkedet og for det andre om det kan resultere i økt interesse for sparing/plassering i finansielle instrumenter både fra innlendinger og utlendinger. FNH kan ikke se at muligheten for forvalterregistrering (ved siden av muligheten for registrering direkte på reell eier) skulle bidra til et mindre effektivt marked. Videre vet vi at forvalterregistrering er nødvendig i forhold til utenlandske investorer i det norske marked. 

Myndighetenes oppgaver knyttet til tilsyn og kontroll blir ofte trukket frem som et argument mot forvalterregistrering. Det kan imidlertid reises spørsmål om en streng regulering og begrensning av mulighetene for forvalterregistrering faktisk vil gi myndighetene bedre innsyn i de reelle forhold sammenlignet med en større adgang for forvalterregistrering kombinert med godkjenning av forvaltere og krav om opplysninger fra (og innsyn i) de underliggende konti.

Skattehensyn kan, etter FNH's syn, neppe være et tungtveiende argument for en restriktiv praksis for forvalterregistrering. Finansinstitusjoners innrapportering av kunders gjeld/-srenter og innskudd/-srenter fungerer utmerket selv om slike konti ikke føres av ett sentralt register. Tilsvarende ordninger kan etableres i forhold til forvaltere.

Lovutvalget har også trukket frem at forvalterregistrering kan vanskeliggjøre myndighetenes arbeid med å bekjempe hvitvasking av penger. FNH kan ikke se at forvalterregistrering har særlig relevans i forhold til hvitvasking. Bekjempelse av hvitvasking er basert på at institusjonen med kundekontakt innrapporterer mistenkelige transaksjoner. Hvorvidt transaksjonen går direkte mot en konto i verdipapirregisteret eller om den kun medfører en endring i forvalters register over underliggende konti, er uten betydning i relasjon til hvitvaskingsforskriften. 

FNH slutter seg til at det i ny vprl ikke nedfelles bestemmelser som begrenser muligheten for forvalterregistrering. Bestemmelser som skal begrense slik rett til forvalterregistrering for spesifikke finansielle instrumenter eller for bestemte eiere av slike instrumenter bør hjemles i spesiallovgivningen.

Lovutvalgets mandat, slik dette er gjengitt i utredningens kapittel 1, begrenser ikke utvalgets anledning til å vurdere forvalterregistrering av aksjer som eies av innlendinger. Det fremgår imidlertid i utredningens kapittel 15 at departementet overfor utvalget har presisert at det ikke skal vurdere slik forvalterregistrering. 

Allerede i forbindelse med Ot.prp. nr. 36 (1993-94) Aksjeloven ble det reist spørsmål om å utvide adgangen til forvalterregistrering. Departementet gikk den gang inn for at spørsmålet ble gjort til gjenstand for en egen utredning. I Ot.prp. nr 23 (1996-97) om nye aksjelover heter det: 

"Som det ble uttalt i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) er departementet av den oppfatning at det er god grunn til å se nærmere på reglene om forvalterregistrering, men at dette bør gjøres gjenstand for en egen utredning. I samråd med Finansdepartementet foreslås det derfor at reglene videreføres uendret i denne omgang, og at man i stedet kommer tilbake med eventuelle forslag om lovendringer ved en senere anledning. Departementet har etter dette ikke fulgt opp Aksjelovutvalgets endringsforslag, uten at dette betyr at departementet går imot forslagene."

Etter FNHs syn bør innfallsvinkelen for forvalterregistrering av innlendingers aksjeinnehav i norske selskaper stort sett være den samme som for andre finansielle instrumenter. Både i Sverige og Danmark er det adgang til forvalterregistrering av innlendingers aksjer. 

I Norge er det tradisjon for at allmennheten skal kunne ha innsyn i eierforholdene i et selskap. Dette er etter vårt syn ikke et argument mot forvalterregistrering, gitt at forvalterne plikter å gi verdipapirregisteret opplysninger om de underliggende eiere som er ført inn i forvalterens registre. Selskapet, som er den som etter aksjelovgivningen plikter å gi opplysningene til allmennheten, vil da kunne rette henvendelse til verdipapirregisteret, som igjen hennvender seg til eventuelle forvaltere, for å få frem det totale bildet. Det vises i denne forbindelse til Sverige der allmennheten har rett til innsyn i eierforholdene i aksjeselskaper. Der har et betydelig antall svenske investorer valgt forvalterregistrering. På begjæring fra verdipapirregisteret plikter forvalteren å oppgi rette eier.

FNH ber departementet om at reglene om forvalterregistrering av innlendingers aksjeinnehav i norske selskaper nå gjøres til gjenstand for en utredning. 

Kontoførerrollen
FNH er i utgangspunktet enig med lovutvalgets flertall i at lovgivningen ikke bør legge andre hindringer i veien for organiseringen av et verdipapirregisters virksomhet enn det som fremstår som nødvendig for å sikre investorene og utstederne gode tjenester. FNH mener likevel at den konklusjon utvalgets flertall trekker mht. kontoførerrollen (eksterne registerførere) ikke er tilstrekkelig til å sikre oppfyllelsen av en slik målsetting.

FNH deler de vurderinger som et mindretall (Økland) fremfører i utredningen. FNH vil særlig understreke:

· Et verdipapirregister er en nødvendig del av infrastrukturen. VPS vil trolig i praksis inneha en monopolstilling også etter ny vprl. Hvordan verdipapirregisteret innretter sin virksomhet blir derfor ikke bare et anliggende for registeret selv, men også for de aktører som er avhengig av registeret i sin daglige tjenesteproduksjon. Etter flertallets forslag kan institusjoner avskjæres fra å gi sine kunder tilbud basert på bruk av den infrastrukturen som registeret utgjør en del av. 

· Det vil verken være hensiktsmessig eller mulig at verdipapirregisteret (VPS) selv skal stå for all kontakt med investorene og utstederne. Registeret må derfor knytte til seg institusjoner som kan inneha rollen som eksterne registerførere. Det vil være helt urimelig om registeret selv skal kunne utpeke den (eller de) institusjoner som kan være ekstern registerfører. Dette ville fått den konsekvens at andre tilsvarende institusjoner vil bli avskåret fra å tilby tjenester innenfor et viktig område innen finansvirksomhet. Mao vil de konkurransemessige rammebetingelser for institusjoner av samme type kunne bli dramatisk forskjellig avhengig av om verdipapirregisteret utpeker institusjonen som ekstern registerfører eller ikke. 

· Investorer og utstedere vil i sammenheng med de tjenester et verdipapirregister kan tilby også ha behov for tilknyttede tjenester; finansiering, rådgivning, betalingsformidling og andre servicetjenester forbundet med investors og utsteders konto i registeret. Et verdipapirregister vil ikke alene kunne tilby slike tjenester.

Ut fra disse forhold, og de argumenter som mindretallet (Økland) har fremført i utredningen, er eksterne registerførere en forutsetning for å sikre investorene og utstederne gode tjenester. Alle aktører som oppfyller objektivt fastsatte kriterier må kunne gis anledning til å være ekstern registerfører for registeret.

At et register skal benytte eksterne registerførere bør likevel ikke være til hinder for at registeret også kan velge å tilby tjenester direkte til investorer og utstedere som ønsker slik tilknytning. Et verdipapirregister bør derfor også selv kunne utøve virksomhet som registerfører direkte overfor investorer og utstedere (direkte registreringsvirksomhet).

Et register som velger å utføre direkte registreringsvirksomhet vil gjøre dette i konkurranse med øvrige eksterne registerførere. På basis av at VPS i praksis trolig vil inneha en monopolposisjon, også etter at ny vprl er trådt i kraft, bør det nedfelles rammer for organiseringen av registerets direkte registreringsvirksomhet som forhindrer uheldig kryssubsidiering mellom monopoldelen og den konkurranseutsatte virksomheten knyttet til direkte registreringsvirksomhet. FNH slutter seg til forlaget fra utvalgets mindretall (Økland) om at et verdipapirregister ikke kan drive registreringsvirksomheten (rettsvernregistreringen) og direkte registreringsvirksomhetsom (kontoførerfunksjonen) i samme selskap. 

Rett til å registrere finansielle instrumenter (for utsteder/investor)
Så lenge det i lovgivningen er fastsatt at bestemte typer finansielle instrumenter skal være registrert i et verdipapirregister må det sikres at det finnes minst ett norsk register som registrerer slike instrumenter. Etter FNH's syn kan dette løses ved at et register som har startet registrering av et registreringspliktig instrument ikke kan opphøre med slik registrering med mindre registreringen av instrumentet kan overføres til et annet register. Registreringspliktige instrumenter vil da i utgangspunktet være sikret registrering i VPS og VPS' plikt til å registre slike instrumenter vil gjelde inntill det eventuelt etableres et nytt register som registrer slike instrumenter.

Når det gjelder den enkelte utsteders rett til å få et finansielt instrument registrert i et register må det være en forutsetning at registeret registrerer den aktuelle instrumenttypen. Utover dette bør registerfører (ekstern og eventuelt verdipapirregisteret selv) som regel ha kontraheringsplikt overfor utstedersiden. En registerfører må likevel kunne nekte å føre instrumentet inn i registeret dersom det er åpenbart at utsteder ikke kan dekke utgifter som slik registrering medfører.

Videre bør en registerfører ha kontraheringsplikt overfor investorsiden. Kontraheringsplikten i forhold til investorsiden må som minimum omfatte føring av investorkonti for de finansielle instrumenter der registerfører er registerfører for utsteder. 

Rettsvern og negotiabilitet

Rettsvern og prioritet
Spørsmål knyttet til når rettsvern kan etableres og prioritet for etablering av rettsvern er kompliserte juridiske problemstillinger som skal finne sin løsning innefor relativt kompliserte systemer. Etter vår vurdering vil det kunne være hensiktsmessig å nærme seg problemstillingen på en noe mer strukturert måte enn det som kommer frem i utvalgets utredning. I tillegg synes ikke de ulike begreper alltid å være like presist definert. Dette kan lede til at samme begrep oppfattes forskjellig. Vi har nedenfor søkt å gi en beskrivelse av funksjoner med betydning for rettsvern og prioritet. Hensikten med dette er å underbygge vårt syn på at det vil være uheldig om lovgivningen regulerer disse spørsmål så detaljert som lovforslaget legger opp til, jf vår konklusjon nedenfor. 

Det er grunn til å skille mellom følgende tre funksjoner; a: avregningen av innmeldte handelstransaksjoner, b: registrering av anmeldte rettigheter i rettighetsregisteret og c: levering av motytelsen (penger). De tre funksjoner kan ses atskilt fra hverandre og kan drives av ulike virksomheter. Nedenfor har vi skjematisk beskrevet innholdet i de tre funksjoner.

a. Avregning av innmeldte handelstransaksjoner
Avregning av innmeldte handelstransaksjoner er den funksjonen som beregner hvor mye av et bestemt finansielt instrument som etter inngåtte handler skal overføres fra en konto og hvilke konti disse verdipapirer skal føres inn på. Denne avregningsfunksjonen betegnes i enkelte sammenhenger som oppgjørssystemet. (Etter vårt syn er "oppgjørssystemet" som betegnelse for denne funksjonen misvisende fordi avregningsfunksjonen kun er en prosess for å organisere de innmeldte transaksjoner uten hensyn til om avhender faktisk har de finansielle instrumenter eller ikke. Denne avregningsfunksjonen har i utgangspunktet heller ingen relasjon til motytelsen (pengeleveringen).

Avregningen skjer på distinkte tidspunkter og avregner transaksjoner som er innmeldt for gjennomføring (oppgjør) på samme tidspunkt. Selve oppgjøret (dvs. når papirene faktisk flyttes fra avhenders konto til kjøpers konto) er imidlertid ikke en del av avregningsfunksjonen. Oppgjøret skjer i verdipapirregisteret.


b. Registrering i rettighetsregisteret
Etter at en avregning er foretatt anmeldes dette til verdipapirregisteret. Registeret kontrollerer da om det er verdipapirmessig dekning for avregningsresultatet, dvs om det er tilstrekkelig dekning på den enkelte avhenders konto til å kunne belaste kontoen for summen av de handelstransaksjoner som er innmeldt til avregningssystemet for belastning av avhenders konto. Hvis det mot en konto er innmeldt både kjøp og salg av samme finansielle instrument kontrolleres det om det er dekning for nettoen. Dersom det er dekning for avregningsresultatet som helhet kan verdipapirregisteret gjennomføre overføringer mellom verdipapirkontiene i henhold til avregningsresultatet. Verdipapiroppgjøret skjer da gjennom kontooppdatering i registeret. Innehaver av den konto som finansielle instrumenter er ført inn på har rettsvern. 

Problemet oppstår når det ikke er dekning for avregningsresultatet. Det må da foretas en ny korrigert avregning basert på hva som faktisk er tilgjengelig på avhenders konto. Det er i relasjon til hvilke av de innmeldte handelstransaksjoner mot angjeldende konto som skal inngå i den nye korrigerte avregningen at prioritetsreglene kommer til anvendelse. Prioritet kan ikke fastsettes ut fra når transaksjonene ble anmeldt til registeret (fordi alle transaksjonene i avregningen ble anmeldt til registeret på samme tidspunkt). Prioritetsreglene må ta sitt utgangspunkt i innmeldingen til avregningssystemet. 

Det neste spørsmålet blir om prioriteringen av de innmeldte transaksjoner skal skje i registeret, eller om slik prioritering skal skje i avregningsfunksjonen. Dersom prioriteten skal avgjøres av regler i registeret må avregningsfunksjonen, sammen med opprinnelig avregningen, levere tilstrekkelige opplysninger til registeret om de enkelte innmeldte transaksjoner slik at registeret kan foreta korrekt prioritering. Registeret må deretter opplyse avregningsfunksjonen om hvilke innmeldte transaksjoner som helt eller delvis skal tas ut før ny korrigert avregning kan gjennomføres. 

Problemet som nå oppstår er at det kan vise seg at det heller ikke er dekning for ny korrigert avregning. Årsaken til dette er at avhenders manglende dekning lett kan føre til at andre selgere i det samme finansielle instrument kan komme i en situasjon der beholdningen på deres verdipapirkonto viser seg ikke å være tilstrekelig. Dette fordi disse hadde regnet med innganger fra den avhender som viste seg ikke å ha dekning i den første dekningskontrollen. Registeret må da foreta ny prioritering i forhold til innmeldte transaksjoner mot disse andre konti og melde tilbake til avregningsfunksjonen, osv, osv.

Dersom prioriteten avgjøres i avregningsfunksjonen vil behovet for å sende opplysninger til registeret om de enkelte innmeldte transaksjoner falle bort. Den iterasjonsprosess som er beskrevet ovenfor blir imidlertid den samme.

Bildet som er beskrevet ovenfor blir ytterligere komplekst gjennom at transaksjoner kan anmeldes til registeret utenom avregningsfunksjonen. Såkalte konto-til-konto overførsler, panterettigheter, kreditorbeslag, etc vil kunne anmeldes direkte til registeret mellom tidspunktet for registerets avvisning av første avregning og tidspunktet for når avregningsfunksjonen har levert ny korrigert avregning til registeret.

De problemer som er beskrevet ovenfor kan løses ved at avregningsfunksjonen, før den faktiske avregningskjøring tar til, får tilgang til saldo på verdipapirkontiene. Disse må være oppdatert for alle transaksjoner som er anmeldt direkte til registeret. Avregningsfunksjonen vil da kunne utføre selve avregningen og dekningskontrollen i en og samme prosess. Prioritetsreglene som avregningsfunksjonen anvender for å frembringe et avregningsresultat som faktisk kan gjennomføres ved anmeldelse til registeret, kan enten være fastsatt av registeret eller av avregningsfunksjonen selv. 

For at en skal kunne være sikker på at avregningsresultatet faktisk kan gjennomføres må en ha sikkerhet for at det ikke kommer inn andre anmeldelser direkte til registeret etter at avregningsfunksjonen har fått tilgang til saldo på verdipapirkontiene og som får prioritet foran anmeldelsen av avregningsresultatet.

c. Oppgjør av motytelsen (pengene) 
Pengesiden av verdipapirhandelen kan i prinsippet ses helt uavhengig av avregningsfunksjonen og rettighetsoverdragelsen (oppgjøret på verdipapirsiden som følge av anmeldelse av avregningsresultatet til registeret). En slik uavhengighet vil imidlertid medføre en stor risiko for aktørene. Et verdipapirmarked som i forbindelse med omsetning ikke kan tilby levering mot betaling (DVP) i forholdet mellom verdipapirforetak og større institusjonelle investorer vil neppe være konkurransedyktig.

Konsekvensen av å innføre DVP i omsetningen av finansielle instrumenter registeret i et verdipapirregister er at:
· innmelding av handelstransaksjoner til avregningsfunksjonen også må inneholde handelsbeløpet, og
· avregningsresultatet må også avstemmes mot disponibel saldo på deltakernes pengekonti 

Dersom et avregningsresultat har dekning på verdipapirsiden, men ikke på pengesiden, må avregningen foretas på ny. Slik ny avregning må skje gjennom en prosess som tar hensyn til beskrakninger både på verdipapirsiden og pengesiden. Regler for hvilke handelstransaksjoner som skal gis prioritet (inngå i det endelige avregningsresultatet) når også pengedekning skal kontrolleres vil kunne avvike fra de prioritetsregler anvendes for å sikre at et avregningsresultat har dekning på verdipapirsiden alene.

Selve motytelsen (pengene) vil gjøres opp i et interbanksystem slik dette er definert i bsl. Den pengemessige siden av avregningen gjennom VPS gjøres pr. i dag opp over deltagernes konti i Norges Bank. 

Konklusjon:
Som det fremgår av beskrivelsen ovenfor kan spørsmål knyttet til når en anmeldelse av en rettighet til et verdipapirregister har funnet sted og prioritet for anmeldelsene lett bli komplisert. Vi er i tvil om det vil være hensiktsmessig å lovregulere disse spørsmål i detalj. En slik lovregulering vil lett kunne bli lite fleksibel i forhold til mulige måter å innette avregnings- og oppgjørssystemer på (både på verdipapir- og pengesiden), teknologisk utvikling og forskjellig organisering av de ulike funksjoner. FNH går derfor inn for , i likhet med det Norges Bank fremfører i sin høringsuttalelse av 31.08.2000, at et verdipapirregister selv fastsetter regler for rettsvern og prioritet etter tidspunktet for anmeldelse til registeret. Slike regler mener vi bør godkjennes av Kredittilsynet. 

Dersom avregningsfunksjonen drives av en annen virksomhet enn verdipapirregisteret vil dette falle in under bsl. I avsnittet "Konsesjon" ovenfor har vi tatt til orde for at det i bsl eksplisitt tas inn at et verdipapiravregnings/-oppgjørssystem slik dette er definert i bsl § 1-2 skal underlegges konsesjon. De prioritetsregler som avregningsfunksjonen fastsetter vil da kunne gjøres til gjenstand for Kredittilsynets godkjenning.

FNH vil understerke at det må være mulig å fastsette regler som gir mulighet for å etablere rettighetsoverdragelser med rettsvern i realtid. FNH har, sammen med Sparebankforeningen, tidligere påpekt at dagens lovgivning som gir tvangsmessige heftelser prioritet foran alle andre rettigheter anmeldt samme dag er til hinder for dette. Det bør derfor fastsettes regler i tråd med lovforslagets § 9-4.

Negotiabilitet 
Utvalget foreslår å oppheve dagens registreringsplikt for ihendehaverobligasjoner. Dette er FNH enig i. Lovutvalget foreslår imidlertid også å oppheve negotiabiliteten til fysiske ihendehaverobligasjoner. FNH kan vanskelig se at opphevelsen av registreringsplikten blir reell dersom negotiabiliteten fjernes for fysiske ihendehaverobligasjoner. FNH går derfor i mot lovutvalgets forslag på dette punkt.

Videre har ikke utvalget vurdert om opphevelse av gjeldbrevlovens § 11 annet ledd nr.1 vil kunne få utilsiktede konsekvenser for tilsvarende lånedokumenter som i dag utstedes på fysiske dokumenter (omsetningsgjelsbrev og lignende). I denne sammenheng må også konsekvensene for norske virksomheters utstedelse av fysiske obligasjoner i utlandet vurderes. 

Taushetsplikt og innsynsrett
FNH går i mot at utstedere av obligasjonslån nå skal kunne få innsyn i hvem som eier obligasjoner i lånet. Etter vårt syn har ikke lovutvalget tilstrekkelig utredet konsekvensene av å gi utstederne av obligasjoner slikt innsyn. FNH vil i denne sammenheng vise til at det internasjonalt er en hovedregel at det ikke er innsyn i forhold til obligasjonseierne. Vi ber om at departementet besørger en egen utredning, hvor bl.a. forholdet til internasjonale investorer blir spesielt berørt, før det eventuelt fremmes forslag om å endre regelverket på dette området. 

De praktiske sider knyttet til å ivareta informasjon til obligasjonseierne (f. eks. put/call obligasjoner og konvertible obligasjoner) kan løses uten at utstederne gis innsyn. Informasjon fra utsteder til obligasjonseierne kan besørges av tillitsmann, ekstern registerfører for utstederen (så fremt disse ikke er utstederen selv) eller av verdipapirregisteret.

Omdannelse av VPS
FNH slutter seg til den grunnmodell for omdanning av VPS til allmennaksjeselskap som lovutvalget foreslår - et nystiftet allmennaksjeselskap som viderefører virksomheten, mens den selveiende institusjon i en kort midlertidig periode eier aksjene i selskapet. Sentrale spørsmål blir deretter hvordan salget av aksjene skal skje og anvendelse av salgsprovenyet. Retningslinjer for dette bør fastsettes som en del av lovarbeidet. 

FNH mener at salget av aksjene bør skje på en måte som sikrer stabile og egnede eiere. Det vil etter FNH's syn ha liten mening å fastsette kravene til eierbegrensing ut fra ønsket om egnede eiere for så i neste omgang ikke følge dette opp i forbindelse med salget av aksjene. FNH kan vanskelig se at forventet høy avkastning skal (eller bør bli) motivene bak kjøp av aksjer i VPS. I denne sammenheng vises til det som ovenfor er nevnt om at VPS i praksis trolig vil få et monopol (i hvert fall en helt dominerende stilling). Å kunne oppnå høy avkastning vil derfor ikke (på kort sikt) by på særlige problemer. Eiere i VPS bør være de institusjoner som er direkte berørt av virksomheten og som har interesse av og grunnlag for å videreutvikle VPS som en effektiv del av infrastrukturen i verdipapirmarkedet.

FNH er noe forundret over at flertallet ikke synes å ville erkjenne den betydning brukerne av VPS har hatt for sentralens virksomhet. FNH vil kort peke på:

· Det var brukerne som tok initiativet til å etablere VPS og stod bak de utredninger som ligger til grunn for etablering av sentralen.
· Brukerne deltok (og deltar fortsatt) aktivt mht. systemutformingen og kravspesifikasjoner.
· Brukerne utførte (og utfører) testingen av systemene.
· Det var brukerne (forretningsbankene) som først konverterte utstedte papirer til registrering i VPS og med en betydelig egeninnsats (og risiko) la grunnlaget for at også andre utstedere kunne registrere sine papirer.
· Det er brukerne (kontoførerne) som har stått bak opprettelsen av samtlige verdipapirkonti i VPS
· Brukerne har nedlagt store kostnader i vekslingen av fysiske obligasjoner til registrering i VPS. 
· Brukerne har gjennom prisene betalt alle kostnader knyttet til etablering, drift samt oppbygging av egenkapital i VPS.
· Brukerne (kontoførerne) har i siste instans stått økonomisk ansvarlig for sentralens økonomiske forpliktelser.

Det kan også være grunn til å understreke at dagens VPS i realiteten er et verdipapirsentralsystem der selve sentralen og kontoførere/brukere inngår som nødvendige elementer i virksomheten. Vi vil i denne sammenheng vise til Ot. prp. nr. 83 (1984-85) Lov om verdipapirsentral der det nettopp legges til grunn at eksterne kontoførere er en nødvendig betingelse for å få verdipapirsentralsystemet til å kunne fungere.

Etter vårt syn angir lovutvalgets mindretall (Birkeland, Wergeland og Økland) en modell for salget av aksjene som kan ivareta både hensynet til å kunne oppnå riktig markedspris og egnede eiere. FNH slutter seg til mindretallets forslag til salg av aksjene. 

Vi ser det som urimelig at staten tildeles salgsprovenyet for en virksomhet som i sin helhet har vært bygget opp og finansiert av brukerne. Problemer med å finne frem til rettferdige modeller for å fordele salgsprovenyet tilbake til brukerne er etter vårt syn ikke noe argument for å gi midlene til staten. Med den relativt korte historie som ligger bak VPS ville det for øvrig neppe vært et uoverstigelig problem å finne frem til en modell for tilbakebetaling til brukerne. 

Hensett til formålet med omdanningen av VPS kan FNH likevel gå inn for en annen modell enn at salgsprovenyet tilbakebetales direkte til brukerne. Salgsprovenyet må imidlertid komme VPS' brukere og deres kunder til gode. Etter vårt syn kan dette skje gjennom at salgsprovenyet avsettes som bundet fond (eller i en stiftelse) som har et todelt formål; 1: tjene som en sikringsordning i forhold til VPS' erstatningsansvar etter omdanningen (og gjennom dette redusere kostnadene knyttet til sikkerhetsstillelse etter lovforslagets § 11-2) og 2: at avkastningen kan deles ut til forsknings- og utviklingsformål som kan bidra til tiltak som kan effektivisere VPS' funksjon i verdipapirmarkedets infrastruktur og redusere risikoen. På denne måten vil brukerne og deres kunder kunne få noe igjen av de verdier som de har bygget opp i VPS.

Med vennlig hilsen



Arne Skauge
Adm. direktør ________________________



Tor Johan Bjerkedal