Sosial- og Helsedepartementet
Postboks 8011 Dep.
0030 Oslo 
Att.: Jon Olav Aspås

Dato 28.12.2000 
Vår ref.: 2000/000523
FJA/ME
Deres ref.: 

NOU 2000:16 TOBAKKINDUSTRIENS ERSTATNINGSANSVAR - HØRING

Det vises til Sosialdepartementets brev 14.08.00, der ovennevnte utredning ble sendt på høring. 

Finansnæringen Hovedorganisasjon (FNH) stiller seg i utgangspunktet positiv til det skadeforbyggende formål som utredningen har tatt sikte på, herunder at man har vurdert de samfunnsøkonomiske virkninger av røykerelaterte helseskader. Forsikringsnæringen er selv opptatt av å drive forebyggende arbeid. Næringen selger personforsikringsprodukter og yrkesskadeforsikring hvor folks helsevaner spiller en stor rolle for forsikringsutbetalingene. Likevel forekommer premiedifferensiering mellom røykere og ikke-røykere bare unntaksvis. 

FNH legger videre til grunn at gjennomføringen av undersøkelser som de foreliggende (herunder relatert til tobakkindustriens erstatningsansvar) ligger innenfor rammene for formålet med tobakksskadeloven av 09.03.73 nr. 14 og de oppgaver som der er pålagt Statens Tobakksskaderåd. Derimot stiller vi oss noe undrende til at en slik utredning sendes på ordinær høring. I så henseende fremstår dokumentet som lite balansert, og nærmest som en argumentsamling basert på en målsetning om at det i størst mulig grad bør reises erstatningssøksmål mot tobakkindustrien. Det hele blir i realiteten et partsinnlegg som det for FNH er fremmed at avgis i form av en NOU. Det er spørsmål om et dokument av en slik karakter er egnet som grunnlag for en bred og nyansert meningsutveksling, som et høringsnotat vel forutsettes å være. 

Departementet ber spesielt om merknader til anbefalingene i utredningens kapittel 1.20. FNH har merket seg at disse anbefalingene kun omfatter to lovendringer, relatert til hhv. tobakkindustriens opplysningsplikt (tobakkskadelovens §§4 og 7) og tvistemålslovens bestemmelser om fremlegging av dokumenter. FNH kan uten videre gi sin tilslutning til disse forslag.

Derimot finner vi det vanskelig - og lite meningsfylt - å kommentere en del av de øvrige anbefalinger, som retter seg blant annet mot fylkeskommuner og kommuner samt røykere og deres etterlatte og deres muligheter for initiativ og samarbeid med sikte på søksmål mot tobakksindustrien. Vi finner det heller ikke naturlig for FNH å uttale seg om hvordan fylkesmenn og domstoler skal praktisere lovgivningen om fri rettshjelp med sikte på denne type saker spesielt.

FNH må imidlertid påpeke at fremstillingen av den erstatningsmessige
situasjon virker svært forenklet. Fremstillingen bærer preg av at det er en
sammenblanding mellom de lege lata og de lege ferenda argumenter. Viktigst er det kanskje å understreke at et erstatningssøksmål fra fylkeskommuner ikke kan ses isolert fra øvrig norsk erstatningsrett og rettspraksis. Det er ingen norsk rettstradisjon for at det offentlige fremmer krav for lovpålagte naturalytelser. Her er erstatningsretten alltid sett i sammenheng med helse-og sosiallovgivningen. Det gis verken i teori eller rettspraksis støtte for at erstatningsretten skal dekke denne type krav. Det finnes en rettskraftig avgjørelse hvor Flekkefjord kommunes regresskrav overfor Gjensidige for lovpålagte naturalytelser overfor trafikkskadde avvises (Rettens Gang 1999, s.1431ff.). Det foreligger også en dom fra Oslo byrett 8 august 2000 hvor Skien kommune ikke vinner frem med et tilsvarende krav overfor Gjensidige Forsikring. Sistnevnte dom er påanket.

På denne bakgrunn synes fremstillingen av gjeldende rett i utredningen ikke
å være dekkende, men bærer som nevnt preg av et rent partsinnlegg. Med dette utgangspunkt vil FNH begrense ytterligere merknader til en mer generell side ved utredningen, nemlig domstolenes rolle i rettsutviklingen, og de ønskede endringer i den samfunnsmessige arbeidsdelingen som er sterkt fremtredende i utredningen.

Vi finner det også riktig, nærmest som en saksopplysning, å orientere litt om hvordan forsikringsnæringen berøres av tobakksskader, og om mulige konsekvenser for forsikring av eventuelle endringer i rettspraksis på dette området.

Rettsapparates rolle
FNH erkjenner selvsagt at domstolene gjennom sine avgjørelse bidrar til rettsutviklingen, og at domstolene har en viktig rolle i så måte. Vi finner likevel å stille oss noe reserverte til utredningens sterke oppfordring til å endre rettspraksis i Norge ved å fremheve domstolenes rettsskapende rolle.

FNH mener spesielt det er grunn til å utvise varsomhet når det gjelder å benytte utenlandsk rettstenkning ved tolking av norske erstatningsprinsipper. Den norske rettstradisjonen er vesensforskjellig fra den amerikanske, som er viet stor plass i utredningen. USA bygger på en annen kultur for rettsutvikling enn den norske, og har en annen oppbygging av sitt helse- og sosialvesen.

FNH legger til grunn at større rettspolitiske endringer, også når det gjelder erstatningsrett, i hovedsak bør skje gjennom lovgivningen.

FNH finner grunn til å peke på at utredningen berører sider ved arbeidsfordelingen mellom offentlig og privat sektor, noe som også reiser prinsipielle spørsmål. FNH har i utgangspunktet en åpen holdning til endringer i ansvarsdelingen og har også ved enkelte anledninger luftet forslag om et større innslag av privat tjenesteyting og privat trygghetsdekning. Vi mener imidlertid at slike endringer først og fremst bør skje gjennom demokratiske og politiske beslutninger. 

Konsekvenser for forsikringsselskapene
Utvalget nevner i utredningen (på side 227 under punkt 11.4.6.) at det i USA var argumentert med at det er urimelig at de alminnelige skattebetalerne og forsikringstakerne skal bære utgiftene til sykdommer tobakken bærer med seg. Forsikringsfellesskapet i Norge bærer i dag en del av helsekostnadene ved tobakksbruk. Det skjer gjennom personforsikringer som gir utbetaling ved dødsfall eller varig uførhet, samt i noen grad ved skadeforsikringer der omfanget av tingskader i visse tilfeller kan tilbakeføres til røyking og bruk av ild i forbindelse med røyking. 

Selv om forsikringsselskapene har en felles interesse i å få redusert denne typen skader, er forsikringspremiene normalt ikke høyere for røykere enn for ikke-røykere. Det vil bare i spesielle tilfeller være tale om avkortning av erstatningen i forbindelse med røyking. Det vil ikke være røyking i seg selv som gir grunnlag for avkortning, men at røykeren har vist uaktsomhet i denne forbindelse. FNH ser intet i utredningen som skulle tilsi en endret praksis i de former for forsikring som er skissert overfor.

Mer interessant er det å kartlegge eventuelle konsekvenser av at tobakksindustrien i ulike sammenhenger tillegges et mulig erstatningsansvar som følge av skader ved bruk av tobakk. Tobakksindustrien ansvarsforsikring vil til en viss grad kunne fange opp deres rettslig ansvar for skade som er forårsaket av mangler eller skadevoldende egenskaper ved produktet. Imidlertid vil forsikringenes sumbegrensningsregler føre til at industrien må bære en betydelig del av et eventuelt ansvar selv.

Praksis så langt er at røyking har vært ansett som en egenrisiko. Det har derfor ikke vært tatt hensyn til mulige erstatninger for helseskader ved tobakk ved selskapenes tariffering av tobaksindustriens produktansvarsforsikringer. Med tanke på den oppmerksomhet som har vært omkring dette i den senere tid, vil situasjonen i framtiden være en helt annen. 
Det vil antagelig bli tilnærmet umulig å få reassuransedekning for denne typen dekninger, og selskapene vil derfor ta inn eksplisitte unntak for helseskader pga. tobakk etc. i sine vilkår. Selv om det skulle være mulig å få reassuransedekning, eventuelt at dekningen ligger innenfor selskapets egenregning, vil risikoen for slike skader føre til at premien må settes så høyt at forsikringsdekning blir uinteressant.

Med vennlig hilsen
Finans og juridisk avdeling


Sverre Dyrhaug 
Direktør Mia Ebeltoft
Fagsjef