Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep.
0030 Oslo 


Dato 20.09.2000 
Vår ref.: 2000/000299
NØA/hh
Deres ref.: 

VURDERING AV EGENKAPITALMETODEN 

Det vises til at departementet i brev av 02.06.00 ba Kredittilsynet på bakgrunn av departementets notat av 10.04.00 og de merknader som var mottatt vurdere om det er behov for endringer i reglene om egenkapitalmetoden. FNH har fått oversendt kopi av Kredittilsynets vurdering som ble avgitt i brev av 08.08.00 og notat av 14.08.00. Det er flere forhold ved Kredittilsynets uttalelse vi finner grunn til å kommentere. Dette gjelder særlig det som er uttalt om banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper.

1. Hovedpunkter

Etter Kredittilsynets vurdering taler de sterkeste grunner for at anvendelsen av egenkapitalmetoden for investeringer i datterselskap og tilknyttet selskap i selskapsregnskapet ikke gjøres obligatorisk for andre foretak enn finansinstitusjoner. Kredittilsynet har i sin vurdering lagt vekt på at eventuell lovendring tidligst vil komme nært inntil årsavslutningen for regnskapsåret 2000, at det er bebudet en omfattende revisjon av regnskapsloven allerede i 2002, at hyppig endring av regnskapsprinsipper er uheldig og kostnadsdrivende og at det ikke foreligger ny informasjon som underbygger eller avviser de presenterte kostnadsoverslagene fra PricewaterhouseCoopers. I tillegg nevnes internasjonal harmonisering som et moment som taler for utsatt vurdering. 

Kredittilsynet har vurdert spesielt om egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for finansinstitusjoner selv om den måtte bli gjort valgfri for andre foretak. Ut fra en samlet vurdering av selskapsregnskapet som analyse- og kontrollgrunnlag, behov for sammenlignbarhet og de uheldige konsekvensene valgfrihet vurderes å ha i denne sammenheng, taler etter Kredittilsynets vurdering de sterkeste grunner for obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden på datterselskaper og tilknyttede selskaper for alle finansinstitusjoner. Det vises også til at det i Danmark er plikt til å anvende egenkapitalmetoden både for forsikringsselskaper, finansieringsinstitusjoner og banker samt at det i den bebudede revisjonen av regnskapsloven vil være nyttig at man har erfaring med egenkapitalmetoden.

FNH støtter Kredittilsynets oppfatning om at den endelige og grundige vurdering av om egenkapitalmetoden skal gjøres obligatorisk bør foretas samtidig med revisjonen av regnskapsloven i 2002, og at metoden bør være valgfri inntil revisjonen er foretatt og endringene som følge av den er iverksatt. Vi mener imidlertid at denne valgfriheten også bør gjelde for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. Dersom det skal innføres særregler for enkelte næringer, må det kunne påvises tungtveiende forhold som begrunner dette. Vi kan ikke se at Kredittilsynet med den foreliggende dokumentasjon har påvist slike tungtveiende forhold. Etter vår vurdering har Kredittilsynets begrunnelse for å foreslå valgfrihet for andre næringer enn finansnæringen også relevans for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. 

FNH er enig i at livsforsikringsselskaper bør benytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Dette følger av den helt spesielle rollen regnskapet har i livsforsikring, i det en del av overskuddet tildeles kundene.

Gjennomføringen av egenkapitalmetoden har vist seg særlig vanskelig for de store finanskonsernene med omfattende konsernstruktur. For f.eks. en bank med at begrenset antall små datterselskaper, har gjennomføringen selvsagt vært mye enklere. Dersom Kredittilsynet etter dette står fast på at alle banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper skal benytte samme metode, til tross for vår anbefaling om valgfrihet også for disse foretakene, vil vi tilrå at man går tilbake til kostmetoden som obligatorisk metode. For de av våre medlemsbedrifter som i dag anvender egenkapitalmetoden, vil en slik helomvendig ikke være ønskelig, men gjennomførbar innenfor en akseptabel kostnadsramme.

2. Nærmere om FNHs synspunkter

2.1 Revisjon av regnskapsloven
Kredittilsynet uttaler på side 2 i sitt brev til departementet at det ut fra dagens dato neppe vil være mulig å få en endelig avklaring på problemstillingene i god tid før regnskapsåret 2000. Videre bemerker Kredittilsynet at et annet vesentlig moment i forhold til vurdering av en lovendring på nåværende tidspunkt, er at det skal gjennomføres en revisjon av regnskapsloven etter tre virkeår, dvs. i 2002 gjeldende fra regnskapsåret 2003, jf. Innst. O. nr. 61 (1997-98) samt Ot. prp. nr. 43 (1998-99). Etter Kredittilsynets oppfatning synes det naturlig å utsette en omfattende vurdering av behovet for en permanent lovendring til dette tidspunktet. Dette vil bl.a. muliggjøre en bedre og mer grundig belysning av problemstillingene og man vil ha mer erfaring med bruk av egenkapitalmetoden, i tillegg til at man har kommet videre i forhold til internasjonal utvikling og revisjonen av regnskapsdirektivene. 

FNH støtter Kredittilsynets vurdering på dette punkt. Ovennevnte argumentasjon gjelder i like stor grad for finansinstitusjoner som for andre foretak. 

2.2 Kostnadsberegninger
Kredittilsynet fremholder på side 3 i brevet at det kan synes hastig å gjennomføre en lovendring, to år før den bebudede revisjonen, når man ikke gjennomfører egne kostnadsberegninger, all den tid kostnadsoverslagene synes å være av avgjørende betydning for mange av høringsinstansenes konklusjoner. Et annet moment er at det bl.a. av hensyn til sammenlignbarhet og kostnadsperspektivet anses som uheldig med hyppige prinsippendringer. Kredittilsynet bemerker videre at som også nevnt i finanskomiteens innstilling (Innst. O. nr. 50 (1999-2000)) er det vesentlig at selskapene, regnskapsførerne og revisorene har forutsigbarhet i regelverket.

FNH er enig i det syn Kredittilsynet gir uttrykk for ovenfor. Vi finner grunn til å bemerke at kostnadene ved å implementere og bruke egenkapitalmetoden vil være betydelige også for konserner i finansnæringen. Det er således ikke riktig slik Kredittilsynet antyder på side 5 i sitt brev til departementet at størsteparten av kostnadene ved implementeringen burde være tatt for finansinstitusjoner. Vi vil utdype dette nærmere senere i brevet.

2.3 Internasjonal harmonisering
I vurderingen av finansinstitusjoner på side 6 i brevet nevner Kredittilsynet at det i Danmark er plikt til å anvende egenkapitalmetoden (indre verdis metode) i selskapsregnskapet både for forsikringsselskaper, finansieringsinstitusjoner og banker. Dette har vært gjeldende samtidig som det for andre foretak, gjennom den alminnelige regnskapslovgivningen, har vært valgfri bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Vi har vanskelig for å se at spørsmålet om valg av regnskapsprinsipp for finansnæringen i Danmark i denne sammenheng er et sterkt argument for at det bør gjelde tilsvarende regler i Norge. Det vises til at det er langt enklere å finne land som ikke har krav om bruk av egenkapitalmetoden enn land som krever bruk av denne metoden. De fleste land innenfor EØS-området har ikke innført noen slik plikt, og heller ikke IAS krever bruk av egenkapitalmetoden. 

Kredittilsynet nevner på side 25 i sitt notat til departementet at flere av høringsinstansene har kommentert denne skjevheten mellom norsk implementering av regnskapsdirektivene og hvordan dette er implementert i andre EU-land. Tatt i betraktning den pågående prosessen i EU på regnskapsområdet er dette etter Kredittilsynets vurdering et moment som taler for å utsette vurderingen av en permanent lovendring til et senere tidspunkt. FNH er enig i ovennevnte syn. Internasjonal harmonisering vil selvsagt være like viktig for finansinstitusjoner som for andre foretak. Vi viser i denne forbindelse også til Innst. O. nr. 61 (1997-98) hvor finanskomiteen påpeker den nære tilknytning til IAS som bør gjelde for norsk regnskapsrett ved å uttale som følger: "Komiteen mener at lovforslagets regnskapsprinsipper kan legges til grunn for norsk regnskapslovgivning, men vil presisere at utviklingen av "god regnskapsskikk" i tillegg må bygge på en harmonisering til IAS-reglene som grunnlagfor norsk standardsetting." 

2.4 Selskapsregnskapet som analyse- og kontrollgrunnlag
Kredittilsynet har på side 5 i brevet tatt med følgende sitat fra sitt brev til departementet av 21. desember 1999:

"Kredittilsynet mener det generelt sett er lite ønskelig med valgfrihet når det gjelder regnskapsprinsipper, da dette svekker sammenlignbarheten selskapene i mellom. Regnskapene til banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper har interesse utover eiere, kreditorer og ansatte. Regnskapet brukes også av ulike offentlige myndigheter. For Kredittilsynets del blir regnskapet blant annet benyttet som grunnlag for kvartalsvise resultatanalyser og kvartalsvise analyser av balanseutvikling. Valgfrihet vil vanskeliggjøre disse analysene. På bakgrunn av at valg av regnskapsprinsipp generelt sett synes å medføre betydelige forskjeller i regnskapstallene, ser Kredittilsynet et sterkt behov for å stille krav til bruk av egenkapitalmetoden."

Dersom banker og finansieringsforetak bruker egenkapitalmetoden i morbankens regnskap, vil postene Inntekter av eierinteresser i tilknyttede selskaper og Inntekter av eierinteresser i konsernselskaper vise andre beløp enn om egenkapitalmetoden ikke benyttes. For balansen vil tilsvarende postene Eierinteresser i tilknyttede selskaper og Eierinteresser i konsernselskaper samt posten for Fond for vurderingsforskjeller vise andre beløp. Også for skadeforsikringsselskaper er det bare noen få poster i oppstillingsplanene for resultat og balanse som vil vise andre beløp enn om egenkapitalmetoden ikke benyttes. Vi har på denne bakgrunn vanskelig for å se at valgfrihet med hensyn til bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet i særlig grad vil bidra til å komplisere Kredittilsynets analyser. 

Hvis kostmetoden benyttes i selskapsregnskapet, antar vi dessuten at Kredittilsynet kan spare tid når kapitaldekningsoppgaven for morbankens regnskap skal gjennomgås, da sammenhengen mellom morbankens regnskap og denne oppgaven blir enklere når egenkapitalmetoden ikke benyttes.

Kredittilsynet uttaler på side 24 i notatet at det er svært viktig for tilsynsmyndighetene at sammenligningsgrunnlaget innad i disse bransjene er likt, noe som kan oppnås ved anvendelse av samme metode. Til dette kan det bemerkes at når det gjelder datterselskaper, er disse så forskjellige at sammenligninger vil ha begrenset verdi selv om alle selskaper bruker egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Finanskonsernene er dessuten ikke lenger like, i det de organiserer seg forskjellig med hensyn til konsernstruktur, jf. at enkelte banker kan være morselskap i konsern, mens andre banker vil være ett av flere datterselskaper, eventuelt konsernspiss i delkonsern. Både konsernene og de enkelte bedriftene innen konsernene vil dessuten utvikle ulike virksomhetsområder, og således fremstå som nokså forskjellige både i kostnads- og inntektsstruktur. Sammenligninger mellom finansinstitusjoner har følgelig i alle tilfelle en del begrensninger, og bruk av egenkapitalmetoden vil ikke nødvendigvis forbedre sammenlignbarheten på konsernnivå. Man kan ikke legge til grunn at virksomhetsområdene alltid vil følge de samme selskapsgrenser i de ulike konsernene. 

Vi støtter Kredittilsynets ønske om sammenlignbarhet, men tviler på at et ufravikelig krav om anvendelse av egenkapitalmetoden vil gi det Kredittilsynet her tilstreber. Det kan bemerkes at finansnæringen, i forståelse med tilsynsmyndighetene, vil gjøre sitt for å følge utviklingen av god regnskapsskikk på dette området, nå som regnskapsloven ventelig vil åpne for valgfri bruk av egenkapitalmetoden. Spesielt er våre medlemsbedrifter oppmerksomme på de tilfeller hvor to eller flere konserner i næringen eier aksjer i samme selskap, men med forskjellig verdi avhengig av historisk kost. Som følge av lovgivning og dispensasjonspraksis gjelder dette bare noen unntakstilfeller i finansnæringen, og dette bør således ikke være avgjørende for de valg som gjøres i lov og forskrift. I tillegg viser vi til at konsernregnskap blir utarbeidet etter samme prinsipper for alle foretak som er organisert som konserner. Blant analytikere er det disse regnskapene som brukes når det trekkes sammenligninger mellom bedrifter i ulike bransjer. Dette gjelder også analyser av finansinstitusjoner.

Det kan for øvrig nevnes at vi ikke har registrert at det har fremkommet tilsvarende synspunkter som det Kredittilsynet gir uttrykk for fra aksjonærer og analytikere som følger finansnæringen og som i betydelig grad anvender regnskapsinformasjon til analyseformål. Tvert i mot synes et krav om bruk av egenkapitalmetoden å skape større vanskeligheter med hensyn til sammenligning på tvers av næringen og mellom børsnoterte selskaper enn hva tilfellet vil være ved en valgadgang hvor selskapene kan velge den metode som gir et mest rettvisende bilde. Dette siste momentet er ikke vektlagt av Kredittilsynet.

2.5 Kost-nytte betraktning
På side 24 og 25 i notatet fremgår følgende:

"Et ytterligere argument for pliktig bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper er en kost-nytte betraktning. Som Kredittilsynet viser i tabell sist i dokumentet har mange finansinstitusjoner allerede implementert egenkapitalmetoden. Også delårsregnskapene for 1999 ble avlagt med bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapene. Videre hadde et av foretakene implementert metoden i sine foreløpige 1999 tall for så å gå tilbake til kostmetoden da den ble tillatt i de endelige 1999 tallene. Sett i lys av at det viktigste argumentet for en utsettelse av implementeringen av egenkapitalmetoden nettopp var implementeringskostnadene synes det som om kostnadene kanskje ikke, i alle fall for finansinstitusjoner, er så høye som beregningene fremskaffet av NHO hevder."

Egenkapitalmetoden ble innført ved ikrafttredelse av regnskapsloven 1. januar 1999 og først ved lovendring av 10. mars 2000 gjort valgfri for regnskapsåret 1999. Kredittilsynet viser til at mange finansinstitusjoner allerede har implementert egenkapitalmetoden og antyder at dette kan ha sammenheng med at implementeringskostnadene, i alle fall for finansinstitusjoner, ikke er så høye som beregningene fremskaffet av NHO hevder. I lys av den sene vedtakelsen av lovendringen, ville det ha vært underlig om ikke noen finansinstitusjoner hadde brukt egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet i årsregnskapet for 1999. Det vises til at også flere selskaper i andre næringer i dag anvender egenkapitalmetoden på investeringer i datterselskap og tilknyttede selskaper i selskapsregnskapet. Hvis bruk av egenkapitalmetoden nå i et par år blir frivillig, vil vi snart få et klart inntrykk av hvor mange regnskapsprodusenter som ønsker å bruke metoden, og dette vil være viktig informasjon når man skal evaluere regnskapsloven ved neste korsvei.

Kostnadene ved å implementere egenkapitalmetoden vil naturligvis være betydelige også for finanskonserner. Det vises for eksempel til at alle morselskap i et konsern må omarbeide sine regnskaper før konsernspissen kan utarbeide sitt selskapsregnskap. Dette betyr at selskapsregnskapet for morselskapet først kan utarbeides etter at døtrene er ferdige med sine regnskaper. 

For øvrig var det en kost-nytte betraktning som var den viktigste årsak til at enkelte finanskonserner valgte å gå tilbake til bruk av kostmetoden i selskapsregnskapet når det ble åpnet for dette i årsregnskapet for 1999. Egenkapitalmetoden har for disse vist seg å være langt mer komplisert og ressurskrevende å gjennomføre enn tidligere antatt, og dette forplanter seg til alle nivåer i konsernet som har et morselskap. At det blir betydelig mer komplisert og arbeidskrevende å utarbeide selskapsregnskapet når egenkapitalmetoden benyttes enn om kostmetoden legges til grunn, har bl.a. sammenheng med den utforming regelverket for fond for vurderingsforskjeller har fått samt at det ved bruk av egenkapitalmetoden vil være meget tidkrevende for foretakene å fremskaffe nødvendige tall. Også elimineringer blir betydelig mer omfattende dersom egenkapitalmetoden anvendes. Bruk av egenkapitalmetoden vil dermed bidra til å forsinke regnskapsutarbeidelsen vesentlig, uten at dette gir noen positiv tilleggsverdi for regnskapsbrukerne. 

Det kan i denne forbindelse nevnes at for å vurdere debitor's betalingsevne, gir kostmetoden bedre informasjon enn egenkapitalmetoden, da mottatt utbytte som hovedregel føres etter kostmetoden, mens det er nødvendig med beregninger for å komme frem til dette etter egenkapitalmetoden. Profesjonelle investorer forholder seg i første rekke til konsernregnskapet når de skal vurdere foretakets inntjening. For investorene er morselskapets regnskap mer interessant for vurdering av utbyttemuligheter og for dette formål må regnskapet renskes for effekter av egenkapitalmetoden. Det kan derfor anføres at morselskapets regnskap utarbeidet etter kostmetoden har større informasjonsverdi enn om egenkapitalmetoden anvendes når det i tillegg utarbeides konsernregnskap. Dette fordi bruk av egenkapitalmetoden i praksis gir to konsernregnskaper - det vanlige konsernregnskap hvor alle datterselskaper konsolideres fullt ut og selskapsregnskapet hvor datterselskapene konsolideres etter egenkapitalmetoden. 

Etter det vi er kjent med er det ikke riktig, slik det fremgår av tabellen på side 26 i Kredittilsynets notat, at et av foretakene hadde implementert egenkapitalmetoden i sine foreløpige 1999 tall for så å gå tilbake til kostmetoden da den ble tillatt i de endelige tallene for 1999. I desember 1999 kom det et forslag til lovendring som innebar at det for årsregnskapet 1999 ble valgadgang mellom kostmetoden og egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet når det gjelder investeringer i datterselskaper. Det aktuelle foretak besluttet derfor å benytte kostmetoden for vurdering av morbankens aksjer i datterselskaper i foreløpig årsregnskap. I sin innstilling vedrørende endringer knyttet til egenkapitalmetoden fremmet finanskomiteen forslag om at metoden også skulle være frivillig for tilknyttede selskaper og felles kontrollert virksomhet. Etter dette besluttet det aktuelle foretak å benytte kostmetoden i selskapsregnskapet også ved vurdering av aksjer i tilknyttede selskaper og felles kontrollert virksomhet. For øvrig har vi også merket oss enkelte andre unøyaktigheter og mangler i tabellen.

2.6 Fond for vurderingsforskjeller
Kredittilsynet uttaler på side 3 i brevet at adgang til bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet betinger at aktuell lovgivning harmoniseres og at vesentlige uklarheter knyttet til fond for vurderingsforskjeller innen kort tid blir tilfredstillende avklart. Det kan her bemerkes at både kostnadsaspekt (jf. punkt 2.5 ovenfor) og usikkerhet knyttet til anvendelse og forståelse av fond for vurderingsforskjeller er felles for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper og andre foretak. For livsforsikring, derimot, er det ikke noe fond for vurderingsforskjeller, noe som gjør det enklere å innføre metoden for livselskaper.

2.7 Konsernstruktur
Vi finner også grunn til å peke på at konsernstrukturen i finansnæringen er under stadig utvikling. Utviklingen har i de senere år gått i retning av stadig mer kompliserte eierforhold innen finansnæringen, bl.a. som følge av fusjoner og oppkjøp som har gitt seg utslag i et økende antall blandede finanskonsern. Det kan også bemerkes at omfanget av anvendelsen av egenkapitalmetoden varierer mellom selskapene. Vi er derfor ikke enig i Kredittilsynets uttalelse på side 5 og 6 i brevet om at egenkapitalmetoden må antas å være lettere å anvende for finansnæringen enn for større industrikonsern. For store finanskonserner med komplisert konsernstruktur, vil problemene bli like omfattende som for store industrikonsern.

For øvrig kan vi ikke se at Kredittilsynet har kommet med noen vesentlige argumenter for hvorfor morselskap i blandede finanskonsern skal benytte egenkapitalmetoden.

2.8 Nyttig med erfaring i bruk av egenkapitalmetoden
På side 6 i brevet uttaler Kredittilsynet at for øvrig vil det i den bebudede revisjonen av regnskapsloven være nyttig at man har erfaring med egenkapitalmetoden. Etter vårt syn kan ikke dette anses som et argument for å innføre en særregel for hele finansnæringen. 

2.9 Uttalelse til utkastet til ny regnskapslov
På side 5 i brevet har Kredittilsynet tatt med følgende sitat fra sitt brev til departementet av 21. desember 1999:

"Kredittilsynet registrerer at høringsuttalelsen til lovutredningen fra "Gruppen av store industriforetak" var negativ til egenkapitalmetoden, mens Bankforeningen på sin side argumenterte for krav til bruk av metoden. Det er vårt inntrykk at datterselskap i finanskonsern i stor grad er 100 % eiet, hvilket bør medføre noe mindre arbeidsomfang enn dersom datterselskapet ikke er heleiet. Uansett har Bankforeningen i sin høringsuttalelse til lovutredningen uttalt at hensynet til kompleksitet i utarbeidelsen av selskapsregnskapet ikke vil veie tungt, da vurderingen likevel må gjøres av hensyn til konsernregnskapet."

Både Bankforeningen og Forsikringsforbundet har tidligere stilt seg positive til bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Kredittilsynet viser i ovennevnte sitat til Bankforeningens høringsuttalelse fra april 1996 til Regnskapslovutvalgets innstilling. Det kan også nevnes at Kredittilsynet på side 1 i sitt notat til departementet bemerker at FNHs og NHOs felles høringssvar til departementets notat av 10.04.00 og høringssvaret fra Den norske Revisorforening synes å være "overraskende sammenfallende i sin ordlyd". Tatt i betraktning at Norge er et lite land med relativt små faglige miljøer, bør dette ikke overraske. Selvsagt har FNH og NHO samarbeidet med øvrige regnskapsfaglige miljøer, herunder Den norske Revisorforening, når vi skulle lage en best mulig faglig vurdering i vår høringsuttalelse. Om man skulle kritisere oss for noe i denne sammenheng, måtte det heller være at vi ikke hadde sørget for en omfattende nok utredning, gjerne i samarbeide med øvrige fagmiljøer, av dette spørsmålet i 1996. Det er i så fall en kritikk som rammer også de som hadde ansvar for lovforarbeidene på det tidspunkt. Fra Bankforeningens side ble det gjort et relativt grundig arbeide i forbindelse med høringsuttalelsen, bl.a. ble det avholdt et seminar hvor medlemmer av lovutvalget ble bedt om å redegjøre. De praktiske problemer med gjennomføringen av egenkapitalmetoden, kom ikke opp som noe betydelig tema under dette arbeidet. Heller ikke departementet gjorde noe stort nummer av denne saken da lovforslaget ble fremmet for Stortinget. 

På denne bakgrunn og i lys av at det har skjedd viktige endringer og betydelige erfaringer er høstet i løpet av de vel fire år som er gått siden høringsuttalelsen til Regnskapslovutvalgets innstilling ble avgitt, finner vi det noe underlig at denne uttalelsen uten videre benyttes i Kredittilsynets argumentasjon for fortsatt krav til bruk av egenkapitalmetoden i finansinstitusjoner. Vi viser i denne forbindelse til vårt brev til departementet av 26.01.00, som for øvrig også Kredittilsynet har fått kopi av, hvor det er nærmere redegjort for de vanskelighetene som er oppstått som følge av krav om bruk av egenkapitalmetoden. Når vi anbefalte obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden i høringsuttalelsen til Regnskapslovutvalgets innstilling, var det dels fordi vurderingen da tilsa at dette kunne gjøres uten betydelige ekstra kostnader. Lovutkastet var på flere områder uklart med hensyn til hvordan egenkapitalmetoden skulle praktiseres. Etter høringsrunden og vedtakelsen av regnskapsloven har det skjedd endringer i loven og det er fastsatt en regnskapsstandard for implementering av egenkapitalmetoden. Dette har ført til at gjennomføringen av metoden har blitt langt mer tid- og arbeidskrevende enn tidligere antatt fra vår side. 

Man må da spørre seg om nytten ved å innføre dette vurderingsprinsippet, står i forhold til kostnadene og forsinkelsene som vil komme ved hver rapportering. Nytten var bl.a. at man ventet å få større sammenlignbarhet internasjonalt etter hvert som egenkapitalmetoden var antatt å bli toneangivende i internasjonale standarder. Dette har i liten grad slått til ettersom det fortsatt bare er i Danmark at metoden har alminnelig utbredelse. Etter det vi vet er egenkapitalmetoden heller ikke gjennomført i Danmark på samme måte som Finansdepartementet har lagt til grunn for implementeringen her. Hvis egenkapitalmetoden likevel gjøres obligatorisk for norske finansinstitusjoner, vil de bli nokså alene både i Norge og internasjonalt om å praktisere denne metoden. 

2.10 Nøytralisering ved beregning av kapitaldekningsgrad
I lovforarbeidene er egenkapitalmetoden begrunnet i at den gir en riktigere periodisering av avkastningen enn kostmetoden. Imidlertid er det etter forslag fra Kredittilsynet fastsatt regler som innebærer at virkningen av bruken av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet nøytraliseres ved beregning av kapitaldekningsgraden. Vi finner grunn til å bemerke at når denne egenkapitalen etter myndighetenes oppfatning ikke kan aksepteres i kapitaldekningssammenheng, virker det underlig at det skal være krav til bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Dette er en inkonsistens i regelverket som det etter vår vurdering ikke finnes noen god begrunnelse for. I sitt brev til departementet av 23.07.99 stiller Kredittilsynet spørsmål ved om verdivurdering etter egenkapitalmetoden representerer virkelige verdier. Slik vi ser det vil den logiske konsekvens av å ikke godta denne kapitalen ved beregning av kapitaldekningsgrad, være heller ikke å benytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, slik at vurderingsreglene blir like. Manglende sammenheng mellom resultatregnskap og beregning av kapitaldekningsgrad vil redusere verdien av selskapsregnskapet, og vil gjøre det nødvendig med tilleggsinformasjon.

Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON



Arne Skauge
Adm. direktør _____________



Herborg Horvei
Kontorsjef



Kopi: Stortingets finanskomite
Kredittilsynet