Justisdepartementet
Postboks 8008 Dep.
0030 Oslo


Deres ref. 
Deres brev 
Vår ref. 2001/000401
Dato: 10.09.2001
 
ENDRINGER I INKASSOLOVEN OG INKASSOFORSKRIFTEN MV. - HØRING

1. Innledning
Det vises til Justisdepartementets brev av 19.06.01 hvor forslag til endringer i lov om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav og forskrift av 14.juli 1989 nr. 562 til inkassoloven ble sendt på høring. 

2. Opprettelse av klagenemnd for inkassosaker
FNH og Sparebankforeningen stiller seg positive til at det opprettes en klagenemnd for inkassosaker slik det foreslås i høringsnotatets pkt. 2. Foreningene ser det som positivt at man på denne måte søker å effektivisere håndhevelsen av kravet til god inkassoskikk gjennom uttalelser fra en klagenemnd hvor både inkassonæringen og organisasjoner som representerer skyldnerne er representert. 

Når det gjelder spørsmålet om en klagenemnd bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser på samme måte som ordinære domstoler, vil FNH og Sparebankforeningen støtte Justisdepartementets konklusjon om at det pr. i dag ikke bør åpnes for dette. Vi viser i denne sammenhengen til erfaringen med Bankklagenemnda, som i flere år gjennom sine uttalelser har bidratt til avklaring av rettsområder innenfor bank- og finansieringsvirksomhet. Avgjørelsene herfra respekteres og blir i stor grad lagt til grunn uten at disse er gitt status som rettslig bindende. Spørsmålet om en klagenemnd kan avsi rettskraftige avgjørelser reiser, som departementet påpeker, flere kompliserte og prinsipielle 

problemstillinger som bør drøftes nærmere før en slik ordning innføres. Det vil uansett være uheldig å innføre rettskraftige og tvangskraftig avgjørelser for en nyetablert klagenemnd som man ennå ikke har erfaring med hvordan vil fungere. 

3. Styrking av sanksjonsmidlene ved brudd på god inkassoskikk
Justisdepartementet vurderer i pkt. 3 ulike virkemidler for å styrke sanksjonene ved brudd på god inkassoskikk. FNH og Sparebankforeningen vil innledningsvis gi uttrykk for at en regel om helt eller delvis bortfall av betalingsplikten ved grove brudd på kravet til god inkassoskikk vil være svært uheldig. Ansvaret for brudd på regler og retningslinjer bør i første rekke ramme den institusjon som er ansvarlig for regelbruddet og ikke en fordringshaver som ikke kan klandres for adferden. Rent prinsipielt bør sanksjonene som rettes mot utøvelsen av innkrevingen av gjelden, sees isolert fra det underliggende kontraktsforhold mellom skyldner og kreditor. En slik regel ville sterkt bidra til å øke antallet tvistesaker ved at skyldneren vil kunne oppnå en økonomisk gevinst ved å pretendere å ha blitt utsatt for urimelige inkassometoder. Forslaget vil medføre en økonomisk risiko for fordringshaveren dersom inkassator ikke kan gjøre opp for seg og vil også kunne virke kompliserende for de gjeldsforhold hvor det foreligger en reell tvist om kravet. Foreningene noterer derfor med tilfredshet at departementet ikke foreslår å gjøre et slikt bortfall av betalingsplikten til sanksjon ved brudd på inkassoloven § 8.

FNH og Sparebankforeningen stiller seg positive til forslaget om at inkassatoren ved grove overtredelser skal kunne pålegges å betale klagenemndas saksomkostninger i den aktuelle saken. Selv om nemnda tenkes finansiert gjennom en generell abonnementsavgift, vil innbetalinger av slike saksomkostninger kunne gå til fradrag ved beregningen av neste års abonnementsavgift og dermed redusere betalingsplikten for foretak som ikke får slike avgjørelser mot seg i klagenemnda. 

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt klagenemnda rutinemessig eller ut fra et særlig utvalg bør oversende uttalelser som går mot inkassoforetakene til Kredittilsynet, vil vi påpeke at Kredittilsynet som tilsynsmyndighet uansett vil være berettiget til å få innsyn i virksomheten til det enkelte inkassoforetak. Kredittilsynet vil også på anmodning kunne få tilgang til klagenemndas avgjørelser der man blir oppmerksom på disse. FNH og Sparebankforeningen er skeptiske til innføringen av en forpliktelse for klagenemnda til å oversende uttalelser til Kredittilsynet. En slik plikt vil gi nemnda en oppgave som er knyttet opp til myndighetenes tilsyn med inkassovirksomheten og som harmonerer dårlig med statusen som et nøytralt og uavhengig tvisteløsningsorgan. Dersom man skal vurdere å innføre en slik plikt, bør dette uansett være et spørsmål som klagenemnda og dets medlemmer selv tar stilling til. 

4. Reduksjon av maksimalsatsene for skyldnerens erstatningsplikt for inndrivingskostnadene (inkassosalæret)
Det påpekes i høringsnotatet at innkasserte beløp til inkassoforetakene siste år viser en betydelig økning. Justisdepartementet antar at en del av denne betydelige økningen skyldes oppjusteringen av rettsgebyret, som særlig for år 2000 og 2001 har vært betydelig. FNH og Sparebankforeningen vil benytte anledningen til å peke på at økningen av rettsgebyret for å øke det offentliges inntekter på flere områder har hatt utilsiktede eller urimelige virkninger. Foreningene vil anmode departementet om på generelt grunnlag å gjennomgå de konsekvenser de store økninger i rettsgebyret siste år har fått på ulike områder, både når det gjelder betaling for ulike tjenester til offentlige organer og i eventuelle privatrettslige forhold.

Vi vil anta at inkassobransjen vil ha oversikt over hva det koster å foreta utenrettslige innfordring av krav og i hvilken grad disse kostnadene varierer med kravenes størrelse. I forbindelse med oversendelse av krav til inkasso vil det som utgangspunkt være det samme arbeid som må gjøres med små krav som med store krav når det gjelder oversendelse, registrering og oppstart av inkassosaker. I en startfase vil det derfor kunne være like mye arbeid med små fordringer som med krav av betydelig størrelse. Løsningsprosenten vil ofte være høyere for små saker enn for store, og erfaringsmessig vil det ofte være enklere å få løst små saker på et tidligere stadium i inndrivelsesprosessen. Større krav vil regelmessig havne raskere i en rettslig prosess, hvor det beregnes særskilte omkostninger som kommer i tillegg til inkassosalæret. Mindre krav søkes derimot som regel inndrevet uten bruk av rettslig inkasso. Det er viktig at inkassator har økonomiske rammer til å leggened arbeid i mindre saker i et utenrettslig stadium, slik at unødig rettslig pågang kan unngås. 

Selv om det som departementet påpeker skulle være riktig at utviklingen av datasystemer i saksbehandlingen har medført at det koster mindre å behandle en inkassosak i dag enn tidligere, vil det likevel være visse utgifter forbundet med små saker, hvor inkassobyråene basert på de gode mulighetene til å løse små saker utenrettslig gjerne iverksetter mye innsats for å få inndrevet slike krav. Satsene for skyldnerens erstatningsplikt for inndrivningskostnader for små saker må derfor ikke settes så lavt at maksimalsatsene ikke overstiger de faktiske utgiftene ved inndrivingen av slike krav. For banker og finansinstitusjoner som ofte vil være kreditorer for større krav, er det avgjørende at satsene for små inkassosaker ikke settes så lavt at utgiftene ved å inndrive slike krav subsidieres av satsene for de store fordringene, hvor det ofte vil være vanskeligere å løse sakene utenrettslig.

Det følger av inkassoloven § 17 at skyldnerens erstatningsplikt for utenrettslige inndrivingskostnader er begrenset til nødvendige kostnader. FNH og Sparebankforeningen har ikke innvendinger mot Justisdepartementets forslag om å endre normen for å hensynta de store økningene i rettsgebyret de siste år og de konsekvenser dette får for skyldnerne. Dersom den nye klagenemnda for inkassosaker, som departementet legger til grunn, vil kunne praktisere nødvendighetsbegrensningen i inkassoloven § 17, bør det ikke være nødvendig i tillegg å foreta endringer av beløpsgrensene i inkassoforskriftens § 2-2 og 2-3. Vi vil derfor foreslå at både beløpsgrenser og multiplikatorer i inkassoforskriftens bestemmelser opprettholdes som i dag.

5. Krav om opplysning til skyldneren om adgang til å søke gjeldsordning ved overdragelse av fordringer
Justisdepartementet foreslår i høringsnotatet en endring i finansavtalelovens § 45 annet ledd, som innebærer at långiver ved overdragelse av misligholdt fordring på en fysisk person skal gi låntakeren opplysninger om muligheten for å søke gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. 

Etter FNHs og Sparebankforeningens oppfatning synes forslaget om en slik opplysningsplikt, hvor formålet er å øke den alminnelige kunnskapen om muligheten for å få gjeldsordning, overflødig. Kunnskap om mulighetene for å søke gjeldsordning er i dag allment utbredt. Slik forslaget til bestemmelse er utformet vil skyldner få opplysning om mulighetene for å søke gjeldsordning i en rekke tilfeller hvor det ikke foreligger betalingsvansker av slike dimensjoner at det kvalifiserer for gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Selv om det kun gis nøytral informasjon om gjeldsordningsinstituttet, vil mange lett kunne få urealistiske forventninger med hensyn til mulighetene for å få innvilget slik gjeldsordning. Dersom det er behov for mer informasjon til skyldnere om adgangen til å søke gjeldsordning, bør det vurderes om det er andre og mer effektive måter å nå ut med slik informasjon på, enn å knytte slik informasjon opp mot et kreditorskifte.

Dersom det innføres en slik opplysningsplikt ved overdragelse av misligholdte fordringer, bør opplysningsplikten i tråd med den begrunnelsen som gis for forslaget, også gjelde fullt ut for de låneinstitusjoner og kreditorer som er omfattet av finansavtaleloven etter forskrift av 11.02.2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Behovet for opplysning til skyldneren om gjeldsordningsloven vil være like stort ved overdragelse av lånefordring fra slike institusjoner som fra en finansinstitusjon, forutsatt at man legger til grunn et slikt behov. 

6. Krav om samtykke fra låntakeren der lånefordringer overdras mellom finansinstitusjoner
I høringsnotatets pkt. 6 drøftes det hvorvidt det bør innføres et krav om samtykke fra låntakeren der lånefordringer overdras mellom finansinstitusjoner. Etter finansavtalelovens § 45 første ledd gjelder det i dag et krav om samtykke der lånefordringer overdras til andre enn finansinstitusjoner. Bestemmelsen er ufravikelig i forbrukerforhold.

FNH og Sparebankforeningen vil sterkt motsette seg at det innføres en slik samtykkeregel ved overdragelse av lånefordringer mellom finansinstitusjoner. For det første kan det ikke sees hva behovet for et slikt samtykkekrav skulle være der fordringen overdras til en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn av myndighetsorganer og de forpliktelser som følger av finansavtalelovens bestemmelser og lovverket for øvrig. Låntakeren har gjennom dette regelverket sikkerhet mot å komme i et gjeldsforhold med fordringshavere som vil kunne benytte hardhendte innkrevingsmetoder. Alle innsigelser knyttet til gjeldsforholdet vil likeledes være i behold overfor den nye kreditor og skyldnerens stilling vil ikke være svekket gjennom overdragelsen. 

Under enhver omstendighet bør overføringer innenfor et konsern holdes utenfor kravet til samtykke, hvor det i enda mindre grad vil være grunn til å motsette seg overføring av lånet til annen finansinstitusjon. Vi viser i denne forbindelse til Banklovkommisjonens forslag til ny § 13-8 i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet, hvor hensynet til å kunne organisere "likeartet virksomhet" i ulike selskaper i konsernet er lagt til grunn som et viktig prinsipp.

Erfaringsmessig vet man at svært få kunder vil besvare henvendelser hvor det anmodes om et samtykke eller andre former for aktiv tilbakemelding, selv der det tilbudet som gis til kunden kan betegnes som positivt eller fordelaktig for kunden. I praksis vil et krav om et aktivt samtykke fra kunden i det alt vesentlige blokkere for overdragelse av låneporteføljer selv om kunden rent faktisk ikke har innvendinger mot forespørselen. Mangelen på svar er ofte ikke et utslag av at man aktivt har vurdert det tilbud eller spørsmål man har blitt forelagt. Låntaker vil under enhver omstendighet ha anledning til å bytte långiver dersom han skulle ha motforestillinger mot å forholde seg til den fordringshaver som lånet overdras til. I den grad det måtte være behov for å innføre et krav om samtykke ved overføring av lånefordringer vil dette særlig kunne være aktuelt i forholdet til private kreditorer som i utgangspunktet ikke vil være omfattet av finansavtalelovens krav eller underlagt tilsyn av offentlige myndigheter. 

Kravet til aktivt samtykke ved overføring av lånefordringer vil forhindre forretningsmessige godt begrunnede transaksjoner, herunder omorganisering og omstruktureringer med sikte på å oppnå effektivisering av virksomheten, noe som vil være samfunnsøkonomisk uheldig. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for låntakerne i form av høyere kredittkostnader. Som departementet også peker på, vil det i tillegg være flere typer transaksjonsformer som innbærer overføring av fordringer hvor dette rettslig sett ikke ville anses som en overdragelse i finansavtalelovens § 45s forstand . De store omgåelsesmulighetene tilsier i seg selv at man ikke innfører et samtykkekrav. 

I Banklovkommisjonens utredning om oppkjøp og inndriving av fordringer m.v. (NOU 1999:31) ble spørsmålet om å innføre en eventuell forkjøpsrett ved overdragelse av lånefordringer sendt på høring. De argumenter som talte mot innføring av en slik forkjøpsrett, gjør seg også til dels gjeldende i forhold til kravet om innføring av aktivt samtykke fra lånekunden ved overdragelse av en lånefordring til annen finansinstitusjon. Vi viser her til FNHs og Sparebankforeningens felles høringsuttalelse i denne høringssaken i brev av 15.03.00 del III. Brevet følger for ordens skyld vedlagt.

Spørsmålene omkring overdragelse av fordringsmasser gjennom såkalt verdipapirisering er grundig vurdert i Banklovkommisjonens utredning om finansforetakenes virksomhet i NOU 2001: 23 kapittel 6 som nå er sendt på høring. Banklovkommisjonen foreslår her at et finansforetak med Kredittilsynets samtykke kan overdra en låneportefølje eller annen fordringsmasse som utgjør en betydelig del av foretakets utlånsvirksomhet. Det er ikke foreslått krav om aktivt samtykke fra den enkelte lånekunde i denne sammenheng. Vi forutsetter at spørsmålet om hvorvidt det skal innføres et krav til samtykke fra låntaker ved overføring av lånefordringer mellom finansinstitusjoner holdes atskilt fra den vurdering Banklovkommisjonen har foretatt for så vidt gjelder verdipapirisering. 



Med vennlig hilsen
for
FINANSNÆRINGENS                                                            SPAREBANKFORENINGEN 
HOVEDORGANISASJON                                                       I NORGE




Merethe S. Riddervold                                                           Sven L'Abée -Lund
Kontorsjef                                                                            Ass. direktør



Vedlegg.