Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep.
0030 Oslo 

Dato: 12.10.2001
Vår ref.: 2001/000432 FJA/SD
Deres ref.: 01/2864FM KSj 

HØRING - BANKLOVKOMMISJONENS DELUTREDNING NR. 6

Det vises til Finansdepartementets brev 05.07.01 hvor Banklovkommisjonens to siste utredninger ble sendt på høring. Det gjelder delutredning nr. 6 (NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet) og nr. 7 (NOU 2001:24 Ny livsforsikringslovgivning). FNH har valgt å sende to separate høringsbrev; ett vedrørende delutredning nr. 6 og ett om delutredning nr. 7.

Uttalelsen til delutredning nr. 6 er disponert slik:

1. FNHs hovedsynspunkter

2. Generelt om verdipapirisering og pantesikrede obligasjoner 

2.1 Konkurransedyktighet, stabilitet, et effektivt obligasjonsmarked
2.2 Verdipapirisering også av boliglån
2.3 Forbrukerhensyn ivaretas
2.4 Tilsynsmessige forhold ivaretas
2.5 Merverdiavgift
2.6 Arbeidet med lovtiltak må starte umiddelbart

3. Merknader til de enkelte deler av kommisjonens forslag

3.1 God forretningsskikk (§ 10-1)
3.2 Bortsetting av oppgaver (§ 10-3)
3.3 Samarbeidsavtaler (§ 10-4)
3.4 Egne verdier som sikkerhet (§ 10-7)
3.5 Risikoklassifisering - Avsetninger (§ 10-9)
3.6 Likviditet (§ 10-10)
3.7 Diverse regler om kreditt (§ 10-11 t.o.m. § 10-13)
3.8 Overdragelse av låneporteføljer. Verdipapirisering (§ 10-14 t.o.m. § 10-17)
3.9 Plasseringsgrenser, store engasjementer (§ 11-1 t.o.m. § 11-7)
3.10 Obligasjonslån med pantesikkerhet (§ 12-1 t.o.m. § 12-9)
3.11 Alminnelige regler om forholdet til kundene (§ 13-1 t.o.m. § 13-4)
3.12 Behandling av kundeopplysninger (§ 13-5 t.o.m. § 13-13)

4. Samlet oppstilling av FNHs forslag til endringer i lovtekstene mv. 50

1. FNHs HOVEDSYNSPUNKTER

Med delutredning nr. 6 har Banklovkommisjonen levert nok et bidrag til en samlet lov om finansforetak. FNHs grunnleggende holdning er, i likhet med Konkurranseflateutvalget, at regelverket og reguleringsregimet for norsk finanssektor er av stor betydning for sektorens internasjonale konkurranseevne. Det er viktig at regelverket og reguleringsregimet utformes og praktiseres slik at det legges til rette for velfungerende finansielle markeder og en effektiv finansnæring. 

FNH ser det som særlig positivt at det nå fremlegges forslag til norsk lovgivning om verdipapirisering(erverv av låneporteføljer m.v. finansiert ved obligasjonslån) og om pantesikredeobligasjoner. Vi hilser velkommen at man nå vil imøtekomme et mangeårig krav fra næringen om å få ta i bruk disse internasjonalt anerkjente låne- og finansieringsordninger også i Norge. Dette er viktig fordi norske finansforetak gradvis vil tape i konkurransen om kundene, hvis de ikke kan bruke instrumenter som er vanlig i andre land. Verdipapirisering og pantesikrede obligasjoner vil samtidig gjøre det norske markedet mindre sårbart ved at bankene i sin funding blir mindre avhengig av kortsiktige innskudd fra utenlandske banker. Resultatet blir økt finansiell stabilitet. 

Det er derfor beklagelig å måtte konstatere at deler av Banklovkommisjonens lovforslag om verdipapirisering og pantesikrede obligasjoner ikke har blitt tilstrekkelig tilpasset de reelle markedsbehov. Regelverket må utformes slik at de nye instrumenter kan få effektivt gjennomslag i markedet, med vilkår som ikke er dårligere enn de som gjelder i andre land. FNH fremlegger konkrete forslag for å få dette til. Vi viser til våre generelle kommentarer i del 2, spesialmerknader i del 3 og konkrete lovforslag i del 4, hvor vi har lagt særlig vekt på samordning i forhold til nye regler i Sverige og Finland. Når det gjelder pantesikrede obligasjoner, understreker FNH at det som nå er fremlagt ikke er tilstrekkelig i seg selv, idet det også er behov for endringer i tilstøtende regelverk som Banklovkommisjonen ikke har fremmet forslag om.

Delutredning nr. 6 er også viktig fordi den foreslår en generell og overordnet lovgivning av en del praktisk viktige organisasjonsmessige spørsmål som ikke er tilstrekkelig avklart i forhold til eksisterende lovgivning og tilsynspraksis. Det gjelder i særlig grad spørsmål om utkontraktering(bortsetting av virksomhet) og om behandling av kundeopplysninger. FNH ser at det kan være behov for en regulering av finansforetakets bruk av oppdragstakere for utføring av konsesjonspliktig virksomhet. Vi må likevel sterkt advare mot at reguleringen gjøres så stram at den vil kunne komme til å virke hemmende på en hensiktsmessig og tidsriktig organisasjonsmessig utvikling i det enkelte finansforetak og finanskonsern. 

Når det gjelder kravene til behandling av kundeopplysninger, synes forslagene i hovedsak hensiktsmessige og fornuftige. FNH mener likevel at det ikke i tilstrekkelig grad er lagt vekt på kundenes og finansforetakenes behov for at kundeopplysninger i visse sammenhenger gjøres tilgjengelig for andre konsernselskaper og samarbeidende foretak. 

Vi viser til vår nærmere begrunnelse i del 3 og til våre konkrete lovforslag i del 4. 

Innenfor de øvrige deler av delutredning nr. 6 finner man flere bestemmelser som viderefører og bygger videre på dagens lovgivning, blant annet i finansieringsvirksomhets-loven av 1988. Det er imidlertid mange av disse regler som i betydelig grad overlapper annen relevant lovgivningog bidrar til at Finansdepartementet/Kredittilsynet innehar overlappende kompetanse i forhold til Konkurransetilsynet og Forbrukerombudet. Fra næringsorganisasjonene har det gjennom flere år vært påpekt et behov for opprydding i disse forhold, spesielt hva angår forholdet mellom Finansdepartementet/Kredittilsynet og Konkurransetilsynet. Også andre har vært opptatt av dette. I innstillingen fra Konkurranseflateutvalget ble det fra et enstemmig utvalg oppstilt som et mål å få til "en klar og oversiktlig ansvars- og oppgavefordeling mellom regulerings- og konkurranse-myndigheter på finansområdet", og slik at "overlappende myndighetskompetanse bør begrenses så langt det er hensiktsmessig".

Vi registrerer imidlertid at Banklovkommisjonen ikke har utredet og drøftet disse spørsmål. FNH foreslår i den forbindelse at flere av de aktuelle bestemmelser nå tas ut av finanslovgivningen. Det gjelder reglene om samarbeidsavtaler (§ 10-4) og prisfastsetting, markedsføring, kundeavtaler og produktpakker (§ 13-1 t.o.m. § 13-4). Det vises til vår nærmere begrunnelse gitt under de enkelte punkter i del 3 og 4, der vi også fremhever de mulige EØS-rettslige komplikasjoner som kan være forbundet med en del av disse bestemmelser. 

FNH støtter ellers arbeidet med å få til en samordning av dagens spredte regelverk for de ulike kategorier av finansforetak. Vi mener at Banklovkommisjonens arbeid nå bør søkes sluttført så snart som mulig, dels ved at det fastsettes en tidsfrist for fremleggelsen av Banklovkommisjonens sluttutredning, dels ved at Finansdepartementet snarest mulig presenterer en fremdriftsplanfor det videre lovarbeid. 

En slik plan må følge flere spor, for å sikre fleksibilitet til å prioritere temaer som bør løses innenfor dagens lovregime, uten å avvente en ny samlelov for finansforetak. Særlig viktig er det at man snarest råd kan påbegynne en lovproposisjon om verdipapirisering og særskilt sikre obligasjoner. 

2. GENERELT OM VERDIPAPIRISERING OG PANTESIKREDE OBLIGASJONER

Diskusjonen i Banklovkommisjonen, har etter FNHs syn vært preget av en unødig engstelse for mulige konsekvenser ved innføring av de nye instrumentene. Vi finner grunn til å understreke de samfunnsmessige mulige fordeler som vi mener ligger i verdipapirisering og pantesikrede obligasjoner, samt å gå noe nærmere inn på enkelte av de motforestillinger som har vært anført.


2.1 Konkurransedyktighet, stabilitet, et effektivt obligasjonsmarked

Finansnæringens Hovedorganisasjon gir sin støtte til Banklovkommisjonens forslag om at både verdipapirisering og obligasjonslån med pantesikkerhet skal kunne benyttes av norske finansinstitusjoner, og at det gjøres lovendringer som gjør dette mulig.

Konkurransen internasjonalt medfører et stadig økende press mot marginene i lånemarkedene. Dette gir bla. som resultat at det søkes mot løsninger som knytter långivere og låntakere sammen på en mer direkte måte enn gjennom en tradisjonell kredittinstitusjon. Samtidig søkes det mot løsninger som klarere differensierer ulik kredittrisiko. Fra finansforetakene er målsettingen todelt: effektivisering av bruken av kapital og sikring av langsiktig funding. Verdipapirisering og særskilt sikre obligasjoner er instrumenter som ivaretar disse hensyn. Den grunnleggende fordel ved slike løsninger sett fra samfunnets side er bedrede muligheter for en prising som avspeiler reell risiko, og dermed også en riktigere prising, mer effektiv kapitalbruk samt økt finansiell stabilitet. 

FNH mener de viktigste grunnene til at det må åpnes for verdipapirisering og særskilt sikre obligasjoner i Norge, er hensynet til norske finansforetaks konkurranseevne og hensynet til den finansielle stabiliteten. 

Norge er en del av det internasjonale konkurransemiljø, og det er vesentlig at norske institusjoner får konkurransevilkår på linje med utenlandske aktører som opererer i vårt hjemmemarked. Kostnad på kapital vil på sikt være avgjørende for en banks konkurranseevne, og derigjennom krav til avkastning ved prising av tjenester ut mot markedet. Banker og andre finansinstitusjoner i Europa, og spesielt i våre naboland, har allerede en omfattende virksomhet her, rettet direkte mot norske kunder, dels via filial, og dels i form av grenseoverskridende tjenester. Hvis norske finansforetak ikke kan bruke de samme instrumentene, og tilby de samme produktene, vil de gradvis tape i konkurransen om kundene.

Historisk har situasjonen i Norge vært preget av at sparebankene ikke i samme grad som forretningsbankene har hatt krav om betjening av egenkapital. På sikt vil imidlertid avkastningskrav på kapital for ulike institusjoner nærme seg hverandre. Dette vil lede til at de institusjoner som har mest effektiv kapitalutnyttelse vil bli vinnere. Det er viktig at norske myndigheter er bevisst denne utviklingen. Foretakenes erfaring med opptak av hybridkapital viser at det tar lang tid å innføre nye instrumenter i det norske markedet. De nordiske bankenes kapitaliserte verdier viser at rammevilkår knyttet til effektiv kapitalbruk påvirker eierstrukturen i norsk finanssektor.

Et særlig hensyn gjelder norske bankers og bankkonserns økende behov for annen finansiering enn bankinnskudd for å kunne finansiere sine utlån. Det økende gap mellom utlån og innskudd fra kunder har de senere år vært dekket med kortsiktig innskudd fra utenlandske banker. Selv om dette i normale tider kan være gunstig finansiering, skal det lite til av uro og usikkerhet internasjonalt før slik finansiering kan bli knapp og dyr. Dette representerer en likviditetsrisiko for de norske bankene som kan innebære en trussel mot den finansielle stabilitet. Verdipapirisering og obligasjoner med pantesikkerhet åpner dels for en avlasting og dels for mer langsiktig finansiering. Dette er av vesentlig betydning for den finansielle stabiliteten, noe som er viktig ikke bare for finanssektoren, men også for låntakerne, i det risikoen for plutselige renteøkninger reduseres vesentlig. 

Ved verdipapirisering bæres kredittrisikoen av obligasjonskjøperne, som i hovedsak vil bestå av profesjonelle investorer. Dermed er behovet for en egenkapital i en kredittinstitusjon som buffer mot risikoen, ikke tilstede. Selv om investorene skal ha betalt for denne risikoen, ligger det i dette også en mulighet for rimeligere lån til låntakerne. Låntakernes stilling påvirkes for øvrig ikke av verdipapiriseringen, siden låneavtalene fortsatt er underlagt norsk finansavtalelov. 

FNH mener det er viktig at det åpnes både for pantesikrede obligasjoner og for verdipapirisering. I Sverige og Danmark er det store realkredittobligasjonsmarkeder, mens det i Storbritannia de senere år er utviklet et stort obligasjonsmarked basert på verdipapiriserte utlånsporteføljer. Hvilket instrument som vil ha størst sjanse til å utvikle seg her, er usikkert, derfor bør ingen av dem utelukkes. Ulike situasjoner kan tilsi ulike instrumenter. Det er her naturlig å vise til Sverige, hvor det nå er åpnet for verdipapirisering, selv om man allerede har en lang tradisjon for at de såkalte bostadsinstitut utsteder store obligasjonsvolumer. De nye instrumentene kan bidra til en aktivisering av det norske obligasjonsmarkedet, og en mulig fremvekst av et fastrentemarked. Dette vil gi økte markedsmuligheter både for investorene og låntakerne.

Det er videre av helt avgjørende betydning at regelverket utformes slik at de nye instrumentene også kan bli en realitet i praksis. Slik FNH ser det, er det kostnadseffektivt å kunne etablere store volumer. Obligasjonene må være attraktive for investorene. De må vite hva de kjøper, og det må være god likviditet i papirene. Når obligasjonsmarkedene har hatt en slik suksess i nabolandene, henger det sammen med at man har betydelige nasjonale institusjonelle investorer som er interessert i å kjøpe denne type obligasjoner, og at man har rammebetingelser som gjør det kostnadseffektivt. Forsikringsselskapene vil alltid ha et behov for å kjøpe obligasjoner. I dag plasserer de for en stor del i utenlandske verdipapirmarkeder. Vi anser det som avgjørende for at de skal fatte betydelig interesse for obligasjoner med pantesikkerhet, at kapitaldekningsregelverket og kapitalforvaltnings-regelverket for forsikringsselskapene og andre institusjonelle investorer tilpasses i samsvar medinternasjonale normer. Samtidig er det viktig at regelverket som setter rammer for utstederne, er i samsvar med internasjonalt regelverk, slik at også utenlandske investorer kan ha interesse for å investere i dem. Vi anser det som avgjørende for utviklingen av et norsk obligasjonsmarked at både norske og utenlandske investorer kan få interesse for disse instrumentene.

2.2 Verdipapirisering også av boliglån

I de land som hittil har hatt suksess med verdipapirisering synes et gjennomgående trekk å være at ordinære pantelån til boligformål har vært blant de første og vanligste porteføljer å verdipapirisere. Etter hvert som man vinner erfaring, øker interessen for å verdipapirisere også andre porteføljer, for eksempel leasing og lån til næringslivet. Vi anser det derfor av avgjørende betydning at det åpnes adgang til å verdipapirisere boliglån. Uten adgang til dette er det etter vårt syn lite sannsynlig at verdipapirisering kan få noe vesentlig omfang. Svenske og britiske tilsynsmyndigheter legger ingen begrensing på bankenes mulighet til å verdipapirisere boliglån eller andre forbrukerlån, snarere tvert i mot. SvenskeFinansinspektionen har i sine ¨Föreskrifter og allmänna råd" lagt regelverket til rette for at forbrukerlån verdipapiriseres, bl.a. ved å tillate tilbakekjøp av lån til selgende bank ifm. debitorbytte, forlengelse av kreditter og andre forhold knyttet til den løpende forvaltning av lån til forbrukere, som ikke skyldes redusert kredittverdighet hos kundene. For å sikre interessene til forbrukerne ved verdipapirisering har de tatt inn enkelte bestemmelser om informasjon til slike låntakere. Så langt vi er kjent med legger den finske Finansinspektionen vekt på beskyttelse av kundene og på kredittinstitusjonenes taushetsplikt, uten å innføre restriksjoner på adgangen til å verdipapirisere krav mot forbrukere. Det hevdes av et mindretall i kommisjonen at finske boliglån ikke kan verdipapiriseres (se s. 53 1 kolonne). Etter det vi har fått opplyst fra finsk hold, er det ingen hinder for å verdipapirisere boliglån, og en statlig boliglånsinstitusjon har gjennomført verdipapiriseringstransaksjoner gjennom et spesialselskap registrert i Irland.

2.3 Forbrukerhensyn ivaretas

Forbrukernes interesservil være fullt ut ivaretatt om man tillater verdipapirisering og obligasjoner med pantesikkerhet. Det reelle innholdet i finansavtalen endres ikke som følge av verdipapiriseringen. For overdragelse mellom finansinstitusjoner eller lignende institusjoner gjelder Finansavtalelovens § 45 om overdragelse. Det var ved vedtagelsen av denne loven lagt til grunn at et spesialforetak brukt for et verdipapiriseringsprogram skulle defineres som en lignende institusjonjf. lovens § 1 første ledd bokstav f. Dette innebærer at en overdragelse, for å være gyldig i forhold til lånetageren, må varsles, men ikke krever samtykke. I Ot.prp. nr. 41 (1998-99) om lov om finansavtaler og finansoppdrag fremgår det at Justisdepartementet er kjent med Banklovkommisjonens arbeid med verdipapirisering. Slik FNH oppfatter det synes det rimelig klart at Justisdepartementet har sett på spesialforetaket som en lignende institusjon. Det fremgår videre at departementet vil vurdere om det oppstår behov for endringer i finansavtalelovens § 45 første ledd, som følge av en slik ordning, etter at Banklovkommisjonens forslag foreligger. FNH anser det som mest ryddig at informasjonsplikten reguleres i finansavtaleloven.

Når et lån overdras fra et finansforetak til et spesialselskap, legges det til grunn at utlånet fortsatt skal forvaltes av et finansforetak. Hovedregelen er dessuten at det er det selgende finansforetak som står som forvalter, og spesialforetaket og kjøperne av disse obligasjoner har forutsatt at det selgende finansforetaks rutiner for kredittbehandling og kundebehandling skal videreføres. Det er en del av verdipapiriseringsprogrammet at kundene skal behandles på samme måte som om de fortsatt var kunder i den opprinnelige banken (finansforetaket). Spesialselskapet som var opprettet for verdipapiriseringsprogrammet kjøper således ikke bare en hvilket som helst fordringsmasse. Transaksjonen er basert på at utlånene er gitt og forvaltes i samsvar med det som er bankens kredittpolitikk og praksis på alle områder. Både bankens egen interesse og obligasjonseiernes interesser vil, slik vi ser det, hele tiden være basert på at banken i forhold til alle låntakerne skal forvalte det enkelte utlån på en slik måte at det gir best mulig avkastning, gitt den underliggende låneavtalen. Det ville kunne fremstå som brudd på avtalen mellom banken og spesialforetaket om kundene i spesialforetaket i gitte tilfeller skulle få en annen behandling enn den banken gir de øvrige kunder. 

I dette ligger også at banken i forhold til kunder med betalingsproblemer naturlig vil søke å komme til en minnelig ordning ut fra en vurdering av at det også tjener banken best. Så lenge det legges til grunn at det skal være et finansforetak med nødvendig konsesjon og under tilsyn som forvalter den verdipapiriserte utlånsportefølje, vil en overdragelse i forbindelse med en verdipapirisering ikke komme i noen annen stilling enn en overdragelse mellom finansforetak. Så lenge det er den selgende institusjonen som står som forvalter, vil lånekundene ikke merke noe forskjell, og det ville bli som om lånet var overdratt til en annen institusjon innenfor samme finanskonsern.

2.4 Tilsynsmessige forhold ivaretas

Tilsynsmessigvil, etter vårt syn, både verdipapirisering og obligasjoner med pantsikkerhet medføre klare fordeler. For å gjennomføre et verdipapiriseringsprogram på en måte som gir gunstigst mulige finansieringsvilkår, er det en forutsetning at det skjer en grundig gjennomgang av finansforetakets rutiner for innvilgning og forvaltning av utlånsmassen, slik at ratingbyråer på en kvalifisert måte kan gi obligasjonene en rating. Samtidig vil de samme byråer og andre eksterne konsulenter gi finansforetakene råd og veiledning i hvordan de skal anlegge sine rutiner og kredittpraksis med sikte på å oppnå en best mulig rating og dermed gunstigst mulig finansiering i markedet. Den prosessen og den gjennomlysningen av finansforetakenes portefølje og kredittvirksomhet som dette innebærer, regner vi med også vil komme tilsynsmyndighetene til gode. De svakheter som eventuelt kan ligge i at deler av utlånsporteføljen med god kredittkvalitet selges ut via verdipapirisering, er et forhold somtilsynsmyndighetene i alle vestlige land er klar over. Det er en svakhet som ligger innbakt i de eksisterende internasjonale standarder for kapitaldekningskrav. I Basel-komitéen for banktilsyn pågår det for tiden et revisjonsarbeide med sikte på å forbedre kapitaldekningsregelverket slik at den ulike kredittkvaliteten som finnes i de forskjellige bankers utlånsportefølje skal gis den riktige vekt i kapitaldekningskravene. Tilsynsmyndighetene i andre land ønsker ikke å forby verdipapirisering av den grunn, men ser altså behovet for å tilpasse soliditetsregelverket slik at dagens svakheter blir korrigert. Det må her også tilføyes at det ikke nødvendigvis er de beste porteføljene som verdipapiriseres. Også mindre sikre engasjementer kan være aktuelle, bare de har et visst volum og er noenlunde ensartede.

Når det gjelder bankenes sikringsfond skal dette først og fremst verne innskyterne. Utviklingen av bankinnskudd påvirkes først og fremst av publikums etterspørsel etter likvide midler, og henger sammen med den makroøkonomiske utvikling, herunder den alminnelige økonomiske vekst. Behovet for å sikre bankinnskudd vil dermed være temmelig uavhengig av om det skjer en utvikling i retning av at en større del av finansieringen går over på obligasjonsmarkedet i form av verdipapirisering og obligasjoner med pantesikkerhet. Verken kredittforetak eller spesialselskaper som står for utstedelser av obligasjoner ved verdipapiriseringsprogrammer, vil være omfattet av bankenes sikringsfond. Det er i Banklovkommisjonens utredning nevnt som et problem at beregningsgrunnlaget for avgiften til sikringsfond faller når en del av utlånene selges eller overlates til disse institusjonene. For vår del vil vi peke på at dette må ses i sammenheng med at beregningsgrunnlaget for avgiften til sikringsfondet delvis er basert på utlån. Uavhengig av dette angivelige problemet, kan det være grunn til se på alternative modeller for beregning av sikringsfondsavgiften. 

Det er ikke grunn til å anta at obligasjoner med pantesikkerhet og verdipapirisering vil påvirke utviklingen i de samlede utlånenei markedet. På samme måte som utviklingen i innskuddene bestemmes av publikums villighet til å sette deler av sine midler i bankinnskudd, vil kredittveksten i samfunnet i første rekke bestemmes av publikums etterspørsel etter lån. Konkurransesituasjonen mellom utenlandske og norske finansforetak vil så avgjøre hvor stor del av kredittveksten som vil komme norske finansinstitusjoner til del, og hvor stor del som vil falle på de utenlandske finansforetakene med virksomhet her.

2.5 Merverdiavgift

Vi vil for øvrig nevne at i henhold til Finansdepartementet tolkningsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester, er forvaltning av utlån for andre en avgiftspliktig tjeneste. Det heter i tolkningsuttalelsen under punkt 2.2 følgende:

"Avgiftspliktig forvaltning
Det er kun kredittgivers forvaltning av egen kreditt som vil være unntatt. Forvaltning som gjøres av annen virksomhet enn den som har ytt lånet vil ikke være omfattet. Det gjelder selv om tjenestene ytes til annet finansieringsforetak. Slik forvaltning kan være knyttet til oppbevaring og nedskriving av gjeld på pantebrev, mottak og administrasjon i forbindelse med innbetalinger i tilknytning til en kundefordring."

FNH vil som egen sak ta opp med departementet spørsmålet om den avgiftsmessige behandlingen av forvaltning av utlån. Vi mener at slik forvaltning må være omfattet av unntaket for finansielle tjenester, i likhet med for eksempel aktiv forvaltning og forvaltning av verdipapirfond. Dersom forvaltning av verdipapiriserte utlånsporteføljer på vegne av norske spesialforetak blir avgiftspliktig, men kan forvaltes uten avgift dersom spesialforetaket ligger i utlandet (eksport), vil slike spesialforetak neppe bli opprettet her i landet.


2.6 Arbeidet med lovtiltak må startes umiddelbart

FNH ser det som sterkt ønskelig at verdipapirisering og obligasjonslån med pantesikkerhet følges opp med lovproposisjoner umiddelbart uten å avvente den videre behandling av de øvrige forslagene. Oppfølgingen av disse to områdene må også ses i lys av forslagene i Konkurranseflateutvalgets rapport, som enstemmig går inn for at det åpnes for bruk av slike instrumenter i Norge. Vi viser også til at departementet har lagt vekt på en rask oppfølging av konkurranseflateutvalget, og at dette kan skje langs flere spor, med uavhengig behandling av en del mer avgrensede problemstillinger. Ved siden av de senere års reformer i pensjonslovgivningen anser FNH verdipapirisering og pantesikrede obligasjoner blant de viktigste bidrag til internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for norsk finansnæring. 

3. MERKNADER TIL DE ENKELTE DELER AV KOMMISJONENS FORSLAG

3.1 God forretningsskikk (§ 10-1)

Ved innføringen av en rettslig standard om at finansforetakene skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningskikk, må det påses at en slik offentligrettslig regulering ikke skaper unødvendige håndhevingsproblemer. Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse 27.09.01 påpekt at regelen ikke bør lede til et press på Kredittilsynet på å engasjere seg i enkeltsaker som gjelder tvister mellom finansforetaket og dets kunder. I de tilfeller Kredittilsynet har behov for å utferdige pålegg, vil de alminnelige hjemler i kredittilsynsloven være tilstrekkelige. En egen hjemmelsbestemmelse i § 10-1 er således unødvendig.

Endringsforslag:

• § 10-1 (1) annet punktum utgår.

3.2 Bortsetting av oppgaver (§ 10-3)

Generelle synspunkter
Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 10-3 en bestemmelse som vil gi rammer for finansforetaks bruk av oppdragstakere til utførelse av deler av virksomhet som foretaket driver på grunnlag av konsesjon eller etter finansforetaksloven. FNH har i utgangspunktet forståelse for dette. Imidlertid finner vi at lovforslaget i sin utforming er blitt uklart og derved egnet til å skape usikkerhet om hvor langt reguleringen er ment å gå.For å unngå dette mener vi at forlaget bør gjøres strammere og mer direkte målrettet, slik at man kan ivareta reelle og påviste reguleringsbehov samtidig som det markeres at reguleringen ikke fratar det enkelte foretaks rett og plikt til å organisere virksomheten på en hensiktsmessig og tidsriktig måte som ivaretar grunnleggende hensyn til kompetanse, kapasitet, kostnadseffektivitet m.v. Foretaket ved styret og ledelse må hele tiden har øye for hvilke muligheter som kan ligge i lavere kostnader og bedre resursutnyttelse gjennom utkontraktering, likesom man også må vurdere om utkontraktering kan bidra til forsvarlig drift blant annet ved å konsentrere kompetanse det er knapphet på . Forutsetningen er selvsagt at enhver utkontraktering må skje innenfor en forsvarlig ramme, dvs. at den skjer under betryggende kontroll og at foretaket har det fulle ansvar, samt at tilsynet med den samlede virksomheten ikke blir vanskeliggjort.

Den totalvurdering dette nødvendiggjør må selvsagt ligge hos styret og ledelsen i foretaket. Det vil derfor være prinsipielt galt å legge opp til en generell og inngående overprøving av alle slike vurderinger fra tilsynsmyndighetenes side. Dette tilsier at en ordning med meldeplikt til Kredittilsynet - som i prinsippet kan være vel begrunnet - avgrenses til områder hvor et reelt tilsynsbehov gjør seg gjeldende. Blir ordningen for vidtrekkende, vil den ikke bare medføre unødvendige rapporteringer med tilhørende arbeids- og tidsbruk både på foretakenes og tilsynets side, men også bidra til å skape et uriktig bilde av tilsynsmyndighetenes rolle i forhold til løpende forretningsmessige vurderinger i finansbedriftene.

FNH anser det generelt viktig at en lovregulering om utkontraktering må baseres på de økonomiske og driftsmessige realiteter som ligger til grunn for etableringen av finanskonsern.At man innenfor et konsern søker å ta ut effektivitets- og kostnadsgevinster gjennom samordning av distribusjon, markedsføring og andre funksjoner samt utvikling av bredere kompetansesentre m.v., bør lovgivningen snarere støtte enn vanskeliggjøre. Vi mener derfor at utkontraktering innenfor finanskonsernbør kunne unntas fullt ut fra meldeplikten til Kredittilsynet. Fra en tilsynsvinkel bør dette være uproblematisk, siden lovverket for øvrig påbyr konsolidert oppfylling av sikkerhetskrav, og at ethvert selskap og enhver enhet i et norsk finanskonsern pr. definisjon er underlagt Kredittilsynets kompetanse.

Ut fra et prinsipp om likebehandling legger vi til grunn at et unntak for utkontraktering innenfor finanskonsern også bør gjelde for utkontraktering fra norsk datterselskap i konsern basert i et annet EØS-land til andre enheter i konsernet.

FNH finner også grunn til å påpeke at en stram regulering av utkontraktering vil kunne ha negative virkninger på konkurransen i finanssektoren.Som påpekt av Kredittilsynet i deres høringsuttalelse 27.09.01, vil nyetablerte foretak ofte ha særlig behov for å sette bort deler av sin virksomhet - uten at det trenger å ses som noen betenkelighet. 

I vår organisasjonsmessige gjennomgang av Banklovkommisjonens forslag verdrørende utkontraktering har det fremkommet synspunkter fra flere medlemsbedrifter særlig til to områder; drift av foretakenes IT-systemer og bruk av underleverandører og felles driftsselskaper innenfor betalingsformidlingen. 

Drift av foretakenes IT-systemer
I mange tilfelle er virksomheten avhengig av eksterne systemer og medvirkning fra underleverandører. Mest iøynefallende i så måte er bortsetting av oppgaver til databehandlingsforetak (datasentraler) for driften av ulike IT-systemer. 

FNH er av den oppfatning at Banklovkommisjonens motiver og den foreslåtte bestemmelse om utkontraktering er beheftet med flere uklarheteri visse henseende, og at dette vil innebære risiko for at reguleringene vil kunne komme til å virke unødvendig hemmende på finansforetakenes og konsernenes organisasjonsmessige utvikling. Kommisjonen har i motivene skapt usikkerhet om virkeområdet for den foreslåtte til bestemmelsen om utkontraktering i § 10-3. Lovteksten trekker i retning av at det er "kjernevirksomheten", selve den konsesjonspliktige virksomhet, som omfattes, mens de alminnelige og spesielle motiver går svært langt i retning av å trekke med diverse former for støttefunksjoner. Bruk av slike eksterne støttefunksjoner eller underleverandører kan etter vår vurdering ikke anses som utkontraktering av kjernevirksomheten, men vil på den annen side kunne påvirke den konsesjonspliktige virksomheten og få betydning for finansforetakenes evne til å kunne oppfylle sine forpliktelser og utøve sine rettigheter i forhold til kunder og andre banker. Realiteten er imidlertid at verken det enkelte finansforetak, finansnæringen eller sågar det globale finansielle system kan fungere (oppfylle sine forpliktelser og utøve sine rettigheter) uten bruk av underleverandører.

Vi vil i denne forbindelse vise til at Kredittilsynet i forskrift av 16.12.1992 nr. 1157 om bruk av informasjonsteknologi (IT-forskriften) allerede i dag har fastsatt bestemmelser om forholdet mellom datasentraler og ulike typer finansforetak, VPS, BBS m.v. I forhold til utkontraktering av datadrift ivaretar IT-forskriften langt på vei de hensyn som kommisjonen legger opptil å ivareta gjennom reglene om utkontraktering.

Bestemmelsen om utkontraktering må etter vårt syn ikke være hinder for forvarlig bruk av underleverandører på virksomhetsområder der driftsmessige forhold gjør dette hensiktsmessig og rasjonelt. Nærmere regler om bruk av slike underleverandører kan eventuelt gis ved forskrift etter utkastet § 10-3 sjette ledd. 

Betalingsformidling
Generelt kan ikke betalingsformidling utøves uten medvirkning fra andre foretak - betalingsmottakers bank, avregningssystem og Norges Bank. Internasjonal betalingsformidling krever bruk av korrespondentbanker, og deltagelse i internasjonale meldings-, avregnings- og oppgjørssystemer. Innenfor betalingsformidlingsområdet driver med andre ord andre enn banken virksomhet som inngår i bankens konsesjonspliktige virksomhet. På kortområdet vil eksempelvis bankens forpliktelse overfor egne kunder (endrede fordringsforhold i forhold til egne kunder) i det alt vesentlige være direkte relatert til virksomhet som utøves av andre. 

Gjennom lov om betalingssystemer er finansforetak allerede pålagt meldeplikt til Kredittilsynet om etablering og drift av systemer for betalingstjenester. Meldeplikten omfatter bl.a. inngåtte avtaler mellom deltagerne. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om standardisering av avtaler, vilkår, tekniske forhold m.v. Betalingssystemloven fastsetter videre konsesjonsplikt for avregnings- og oppgjørssystemer (interbanksystemer). 

FNH er av den oppfatning at bruk av oppdragstakere ved betalingsformidling som reguleres i henhold til lov om betalingssystemer, bør unntas fra bestemmelsene om utkontraktering. Slik avgrensning kan eventuelt gjøres i form av forskrifter etter § 10-3 sjette ledd. 

Kapitalforvaltning
Næringen legger stor vekt på å kunne effektivisere kapitalforvaltningen gjennom samordning innenfor konsernet og gjennom å sette bort forvaltningsoppgaver også utenfor konsern. For bortsetting av forvaltningsoppdrag fra forvaltningsselskaper for verdipapirfond vil gjelde en ny bestemmelse i verdipapirfondloven. Hensikten er å kunne effektivisere kapitalforvaltningen og samtidig ivareta andelseiernes interesser fullt ut. Reglene om bruk av oppdragstaker og bortsetting av oppgaver vedrørende finansforetakenes kapitalforvaltning må kunne gjennomføres langs de samme linjer som er trukket opp som i den nevnte endringen i verdipapirfondloven. 

Etter dagens praksis er det vanlig å benytte ekstern bistand og sette bort oppgaver på en rekke områder innenfor forsikring. Det gjelder bl.a. vurdering av risiko herunder aktuartjenester, taksering av skader, skadeoppgjør, drift av pensjonskasser mv. 

FNH legger til grunn at det kan klarlegges i forskrift om slik bortsetting av oppgaver som nevnt over vil være omfattet av meldeplikten, og i den grad det omfattes at det normalt ikke vil bli gjort gjeldende innsigelser fra Kredittilsynets side. Dette bør også fremgå av motivene. 

Kommentarer til de konkrete regelforslag
Banklovkommisjonens forslag til lovregulering reiser spørsmål særlig på to plan: For det første om det bør innføres en forbudsbestemmelse som foreslått (relatert til bortsetting av "vesentlig deler av konsesjonspliktige virksomhet"), eller om man kan finne en annen reguleringsteknikk som er mer målrettet og fleksibel. For det andre om den ytre ramme for de øvrige reguleringene bør strammes inn, iallfall når det gjelder rekkevidden av meldeplikten til Kredittilsynet.

Når det gjelder det første punktet, merker vi oss at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse 27.09.01 påpeker at det foreslåtte lovforbud er uklart i sin utstrekning, og at man derfor er i tvil om hvordan en slik bestemmelse kan og bør utformes i form av absolutte grenser, kvantitative eller kvalitative grenser, og hvilke eller hvor store deler av virksomheten som bør kunne settes bort. Kredittilsynet mener at dette peker i retning av et mer generelt utformet krav, om at bortsetting av virksomhet skal være forsvarlig. FNH slutter seg fullt ut til dette, og viser til vårt konkret utformede lovforslag nedenfor (jf første ledd).

Når det gjelder det andre punktet - om rekkevidden av meldeplikten til Kredittilsynet - registrerer vi at Banklovkommisjonen har gjort denne nærmest altomfattende. Etter vårt syn kan dette skyldes at problemstillingene vedr. utkontraktering ikke er tilstrekkelig grundig analysert, slik at man ikke har fått kartlagt tilsynsmyndighetenes konkrete kontrollbehov. Med henvisning til våre merknader foran, vil vi foreslå å justere lovbestemmelsen i to retninger:

• For det første bør loven fastslå utrykkelig at meldeplikten ikke gjelder ved bortsetting av oppgaver til annet foretak innenfor samme finanskonsern (jf femte ledd). 

• For det andre bør det fastslås utrykkelig at det skal gis nærmere forskrift om rekkevidden av meldeplikten til Kredittilsynet, herunder om avgrensning og samordning i forhold til bortsetting av tjenester som omfattes av særreguleringer (jf sjette ledd).

FNH vil foreslå at forberedelsen av en slik forskrift bør kunne skje innenfor et eget utvalg med representasjon fra næringen, og at man i den sammenheng blant ser på de spørsmål som er reist i forhold til datadrift og databehandling samt deltagelse innenfor betalingsformidlingen .

I lovutkastets § 10-3 fjerde ledd foreslår Banklovkommisjonen at finansforetaket skal ha rett til å si opp avtalen med oppdragstaker med en måneds varsel. Det må antas at oppdragstaker vil kreve gjensidighet i varsling av oppsigelse av avtalen. Så kort oppsigelsesfrist som kommisjonen foreslår vil kunne påføre finansforetaket en risiko. Ordinær oppsigelsesfrist bør derfor etter vårt syn kunne fastsettes av partene ut fra forretningsmessige overveielser. Opphør av avtalen som følge av mislighold vil normalt skje med umiddelbar virkning. Etter vår vurdering må det kunnes stilles krav om at avtalen skal sikre at finansforetaket overholder sine plikter etter bestemmelsene om utkontraktering. Det sentrale bør være at dersom oppdragstaker utfører sine oppgaver på en mangelfull og utilfredsstillende måte slik at finansforetaket ikke kan ivareta sine lovmessige forpliktelser, må finansforetaket ha sikret seg rett til kunne heve avtalen med umiddelbar virkning. 

Endringsforslag:

• I § 10-3 første ledd annet punktum foreslås følgende tilføyelse: 
  "Finansforetaket må ikke bruke oppdragstakere i et omfang eller på felter som innebærer at det overlater utførelsen av vesentlige deler av konsesjonspliktig virksomhet til andre, på en måte som er uforsvarlig i forhold til foretakets evne til styring og kontroll av den samlede virksomhet, og heller ikke på en slik måte at tilsynet med dets samlede virksomhet blir vanskeliggjort. "

• § 10-3 fjerde ledd tredje punktum utgår, subsidiært omformulert til å lyde: "Finansforetaket skal også ha rett til å si opp avtalen en frist som normalt ikke skal overstige en måned."

• I § 10-3 femte ledd foreslås følgende tilføyelse: 
  "Meldeplikten gjelder ikke ved bortsetting av oppgaver til annet foretak innenfor samme finanskonsern"

• § 10-3 sjette ledd foreslås omformulert: 
  "Kongen fastsetter nærmere regler om meldeplikt etter femte ledd, herunder om rekkevidden av meldeplikten og avgrensning mot bruk av oppdragstakere innenfor virksomhetsområder som reguleres av spesialbestemmelser."

3.3 Samarbeidsavtaler (§ 10-4)

FNH mener at utkastets §10-4 om samarbeidsavtaler bør utgå fordi bestemmelsen innebærer en unødvendig og uheldig overlapping og dobbeltregulering i forhold til konkurranselovens bestemmelser, slik det er påpekt av et mindretall i Banklovkommisjonen på s. 101. Som vi vil redegjøre nærmere for nedenfor, er det også en relevant problemstilling at bestemmelsen vil innebære en overlapp og dobbeltregulering også i forhold til EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. 

Fra næringens side har det lenge vært påpekt at dagens dobbeltregulering i konkurranseloven og finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 innebærer et unødvendig byråkratisk og tidkrevende ordning. Samordningsproblemene mellom de respektive myndighetsorganer har gjort det nødvendig med en egen regulering av de praktiske sider ved saksbehandlingen, jf. Kredittilsynets rundskriv 16-97. Oppfatningen i finansnæringen er imidlertid at dette ikke har løst de problemer som i blant oppstår med hensyn til en unødvendig lang behandlingstid, og når det gjelder ulike holdninger og svar fra de to sett med myndighetsorganer. 

Vi oppfatter det slik at det var bl.a. disse erfaringer som lå til grunn for anbefalingene fra et enstemmig Konkurranseflateutvalg, som understreket viktigheten av "at det er en klar og oversiktelig ansvars- og oppgavefordeling mellom regulerings- og konkurransemyndigheter på finansområdet, og at "overlappende myndighetskompetanse bør begrenses så langt det er hensiktsmessig" (NOU 2000:9 s. 175).

Det er vanskelig å forstå at Banklovkommisjonens flertall har unnlatt å gå nærmere inn på disse problemstillinger, og i stedet lagt til grunn uten videre en videreføring av dagens dobbeltsporede system. FNH finner dette svært utilfredsstillende, fordi det dreier seg om en særegenhet ved norsk lovregulering som synes å harmonere dårlig med det som gjelder i andre land. 

I EU-retten er regelverket om tilsyn med finansbedrifter formelt atskilt fra de generelle regler av konkurranserettslig karakter. I de aller fleste EU-/EØS-land er denne sondring også lagt til grunn for så vidt gjelder kompetansefordelingen på myndighetenes hånd, slik at soliditetshensynene ivaretas av særskilte tilsynsmyndigheter, mens konkurransehensynene ivaretas av de ordinære konkurransemyndigheter. En slik organisering er egnet til å gi fordeler i form av en klarere rollefordeling som kan bidra til en bedre utsortering av motstridende hensyn på myndighetsnivå, noe som igjen kan bidra til en større foruberegnelighet for aktørene. De fleste vil nok også se den som et bidrag til tempo i saksbehandlingen. 

Opprettholdelsen av et dobbeltsporet konkurransesystem innenfor norsk lovgivning reiser to sett av spørsmål i forhold til EØS-avtalen. Det første gjelder håndheving og forrang i forhold til EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. Det andre gjelder forholdet til EØS-avtalens regler om fri tjenesteyting; I hvilken utstrekning kan norske konkurranseregler for finansbedrifter spesielt gjøres gjeldende overfor utenlandske institusjoner som driver virksomhet i Norge?

Banklovkommisjonen har ikke vurdert forholdet mellom utkast til ny § 10-4 og EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. På grunn av EØS-avtalens krav om forrang ble konkurranseloven endret ved ny § 1-7 (mai 2000), som innebærer at konkurranselovens forbudbestemmelser ikke kommer til anvendelse på avtaler omfattet av gruppefritak eller innvilget individuell dispensasjon. Selv om departementet i forarbeidene presiserer at man ikke har tatt stilling til om norske konkurransemyndigheter har hjemmel til å gripe inn etter konkurranseloven § 3-10 i slike tilfeller (jf. Ot.prp. nr. 97 for 1998-99), og Konkurransetilsynet i sin vedtakspraksis har gjentatt dette, er det vår vurdering at de samme hensyn som har begrunnet § 1-7 også gjør seg gjeldende i forhold til § 3-10. Dette innebærer at norske konkurransemyndigheter ikke kan gripe inn og forby avtaler omfattet av gruppefritak eller innvilget individuell dispensasjon. 

Tilsvarende kompetansespørsmål vil kunne oppstå i forholdet mellom ny § 10-4 og EØS-avtalens konkurranseregler ved at alle samarbeidsavtaler mellom finansforetak må ha offentlig godkjennelse for på denne måten å hindre at konkurransebegrensende avtaler implementeres. Regelen i § 10-4 vil i mange tilfeller få parallell anvendelse med EØS-avtalens artikkel 53, ikke bare i de tilfeller hvor det ene finansforetaket er utenlandsk. Forklaringen på at artikkel 53 også kan komme til anvendelse på avtaler mellom norske foretak, skyldes at det skal svært lite til før samhandelkravet i artikkel 53 (og artikkel 54) er oppfylt. 

I de tilfeller hvor også artikkel 53 kommer til anvendelse, vil EØS-avtalens krav om forrang oppstille skranker for anvendelse av § 10-4, på samme måte som i forhold til Konkurranseloven. Utvalget burde derfor ha drøftet hvilke skranker EØS-avtalens konkurranseregler oppstiller for anvendelsen av § 10-4. Dernest burde man drøftet behovet for en særlig presisering av forrangsprinsippet slik lovgiver fant behov for gjennom konkurranseloven § 1-7. Når det så gjelder spørsmålet om regelen i § 10-4 rent faktisk vil kunne gjøres gjeldende overfor utenlandske institusjoner som driver virksomhet i Norge, synes Banklovkommisjonen å ta for gitt at dette vil kunne gjøres uten problemer. Innenfor dagens lovgivning er det gjennom filialforskrifter og forskrifter om tjenesteyting i Norge lagt til grunn at finansieringsvirksomhetslovens § 2-7 om samarbeidsavtaler gjelder for institusjoner med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området. I den kommende nye lov foreslås dette spørsmål løst i selve lovparagrafens 5. ledd, hvor det heter at regelen vil gjelde tilsvarende for samarbeidsavtaler eller samordnet praksis mellom norske og utenlandske finansforetak, og mellom utenlandske finansforetak, når dette kan få innvirkning på konkurranseforholdene i riket.

FNH vil ikke med dette ta stilling til om en slik regulering vil være EØS-rettslig holdbar. Spørsmålstillingen synes imidlertid å kreve en nærmere gjennomgang dersom lovforslaget i § 10-4 ønskes fulgt opp. Et forhold som herunder vil måtte vurderes særskilt, er at regelen i utkastets § 10-4 (i likhet med dagens regel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7) tillegger Finansdepartementet en vid skjønnsmessig myndighet. Som kjent har EFTAs overvåkningsorgan (ESA) ved flere anledninger påpekt at denne type av sterkt skjønnspregede konsesjonsordninger er egnet til å skape rettslig usikkerhet i forhold til foretak fra andre EØS-land og deres rett til fri etablering og fri tjenesteyting.

FNH mener at disse uklarheter i forhold til EØS-avtalen representerer et viktig tilleggsmoment for å avslutte tradisjonen med en dobbeltregulering av konkurranserettslig karakter innenfor norsk lovgivning som utkastets § 10-4 er uttrykk for.

Endringsforslag:

• § 10-4 utgår. 

3.4 Egne verdier som sikkerhet (§ 10-7)

Etter FNHs syn er spørsmålet om adgangen til å stille egne verdier som sikkerhet ikke tilfredsstillende utredet av kommisjonen. Det er en del forskjeller mellom de ulike institusjonstypene som burde kommet klarere frem. Likeledes burde forholdet til annet regelverk vært nærmere omtalt. 

Vi vil spesielt vise til at dagens lovgivning, hvor forbudet for sparebanker mot å stille egne verdier som sikkerhet, ikke er til hinder for at sparebanker deltar i verdipapirutlån og gjenkjøpsavtaler. Før man tar sikte på en nærmere regulering av disse forhold, bør det utredes nærmere hva som er vanlig praksis i Norge og internasjonalt, og da særlig i forbindelse med handel med finansielle instrumenter. Vi viser i denne forbindelse til EUs direktivforslag om sidesikkerheter (collateral).

FNH ser behovet for samordning av regelverk og likebehandling på områder der dette er hensiktsmessig. Det er uansett meget som taler for en harmonisering mellom forretningsbanker og sparebanker når det gjelder regler om egne verdier som sikkerhet. Med de rammer og samtykkeadgangen som ligger i §10-7 første ledd, antar FNH at det ikke vil være vesentlige problemer med å la bestemmelsen gjelde generelt for alle finansforetak, og gir ut fra dette sin tilslutning til at alle finansforetak likestilles i forhold til å stille egne verdier som sikkerhet.

FNH kan imidlertid ikke gi sin tilslutning til at overdragelse av eiendeler med tilbakekjøpsplikt skal regnes som sikkerhetsstillelse i denne sammenheng. Utlån av verdipapirer og gjenkjøpsavtaler spiller en viktig rolle for et effektivt og vel fungerende verdipapirmarked. Tilsvarende kan gjelde på andre markeder hvor det handles med finansielle instrumenter. FNH viser i denne sammenheng til mindretallets merknader.
Vi finner også grunn til å understreke at den risiko som eventuelt måtte ligge i slik deltakelse, uansett blir fanget opp av de bestemmelser som pålegger foretakene å ha kontroll med sin risikoeksponering, og bestemmelser om kapitalkrav. FNH ser positivt på at også flertallet har vist forståelse for denne problemstillingen, men mener at lovteksten må avgrenses mot gjenkjøpsavtaler generelt, samt at det bør gis noe klarere føringer enn de som ligger i de spesielle motivene til § 10-7.

Endringsforslag: 

•  §10-7 (2) utgår.

• Merknad til motivene til §10-7: Det må fremgå at bestemmelsen ikke er til hinder for at finansforetak deltar i vanlig utlån av verdipapirer og som motparter i gjenkjøpsavtaler, eller annen handel med finansielle instrumenter hvor det er vanlig praksis å stille sikkerheter.

3.5 Risikoklassifisering - Avsetninger (§ 10-9)

Utkast til lovbestemmelse pålegger risikoklassifisering og avsetninger for tap. Regler om dette følger allerede av regnskapslov med tilhørende forskrifter, hvorav noen er rettet særlig mot finansforetak, herunder egne forskrifter om tapsavsetninger. I følge kommisjonen bør finansforetakets plikt til å vurdere porteføljekvalitet og avsetningsbehov fremgå direkte av loven, og ikke indirekte via regler om regnskapsføring. 

Ettersom regnskapsloven og dens forskrifter gjelder direkte for finansforetak, og kommisjonen heller ikke har foreslått endringer i regnskapsloven, vil man her få dobbelt lovregulering. Dette synes uhensiktsmessig. Ved eventuelle senere endringer i regnskapsloven, vil det kunne oppstå problemer med manglende konsistens. Samme type kommentar kan også gjøres til andre bestemmelser bl.a. til § 10-8.

Endringsforslag:

• § 10-9 utgår, subsidiært at dette vurderes ved den endelige redigeringen av en samlet lov om finansforetak.

3.6 Likviditet (§ 10-10)

FNH støtter Banklovkommisjonens forslag om å inkludere alle finansforetak i den generelle lovgivningen om likviditet. Vi støtter også at bankeneslikviditetsrisiko krever særskilt oppfølgning grunnet disse foretaks særstilling som forvaltere av innskuddsmidler fra små og uprofesjonelle aktører, samt deres sentrale rolle i betalingsformidlingen. Dagens kvantitative krav med utgangspunkt i balansetall er imidlertid utilstrekkelig til å fange opp likviditetsrisikoen i bankene, og bør ikke videreføres. 

Vi stiller oss i det hele tatt tvilende til om det er mulig å sammenfatte en banks likviditetsrisiko i ett eller eventuelt noen få konkrete måltall, som utgangspunkt for å stille kvantitative likviditetskrav. Dagens finansmarkeder er i en dynamisk utvikling der stadig nye finansieringsteknikker og finansielle instrumenter tas i bruk, både på og utenfor balansen. Et kvantitativt krav kan over tid bli foreldet og vil dermed kunne gi et misvisende bilde av den reelle likviditetssituasjonen som finansforetaket befinner seg i. Insitamentene for foretaket til å følge opp den reelle likviditetsrisikoen vil over tid kunne svekkes. Også tilsynsmyndighetenes oppfølgning av likviditetsrisiko vil kunne påvirkes av et ensidig fokus på oppfyllelsen av konkrete måltall. FNH deler således Kommisjonen syn om at nye kvalitative krav til likviditetsstyring og løpetidsrapportering er tilstrekkelig til å sikre tilsyn med finansforetakenes likviditet. 

FNH kan derfor gi sin støtte til §10-10, første til fjerde ledd i Kommisjonens forslag til ny lovtekst, der det stilles en rekke kvalitative krav til finansforetakenes styring av likviditetsrisiko. Det løpende tilsynet med likviditetsstyringen kan etter dette ta utgangspunkt i de styrings- og rapporteringssystemer som foretakene selv etablerer og er ansvarlige for. Utviklingen av styrings- og rapporteringssystemene kan dermed finne sted i en dialog mellom foretakene og tilsynsmyndighetene, blant annet i lys av markedsutviklingen og internasjonal praksis. Dette sikrer at ansvaret for likviditetsstyringen plasseres der det i utgangspunktet hører hjemme, nemlig hos foretakets styre og ledelse. En slik dialog vil også bidra til at systemene løpende kan tilpasses den internasjonale utviklingen og ivareta rimelige konkurransehensyn.

For at finansforetakenes styrings- og rapporteringssystemer kan anses som forsvarlige i forhold til lovens kvalitative krav, viser Kommisjonen til at de bør oppfylle de 14 prinsippene for god likviditetsstyring som Basel-komiteen har fremmet. FNH kan i utgangspunktet slutte seg til at disse prinsippene bør ligge til grunn for en forsvarlig likviditetstyring også i norske finansforetak. Siden det fortsatt eksisterer institusjonelle og markedsmessige ulikheter mellom landene, bør en imidlertid konsentrere seg om de viktigste forholdene som har betydning for likviditetsrisikoen i norske finansforetak. Det er viktig at tilsynsvirksomheten ikke legges så rigid og detaljert opp, at den vil kunne bremse aktiviteter som er bygget på gode faglige og forretningsmessige avveininger i finansforetaket. En god kommunikasjon mellom tilsynsmyndighetene og finansforetakene er viktig for å få dette til. 

Kommisjonen foreslår i § 10-10 femte ledd at Kredittilsynet, dersom det finner at likviditetsrisikoen ikke er forsvarlig, skal kunne gi finansforetaket pålegg som begrenser adgangen til å gi nye lån eller kreditter, eller kreve at andre tiltak blir satt i verk for å rette på forholdet. FNH er ikke uenig i at Kredittilsynet skal kunne gripe inn overfor et finansforetak i en slik situasjon, men vil påpeke at denne adgangen har Kredittilsynet i rikt monn allerede, for eksempel i medhold av kredittilsynsloven § 4 pkt. 9. 

I § 10-10 sjette ledd foreslår Kommisjonen at Kongen, når særlige grunner foreligger, skal kunne fastsette minstekrav til finansforetaks beholdning av likvider. FNH har som nevnt ovenfor begrenset tillit til effekten av kvantitative krav på forsvarlig likviditetsstyring. Vi vil også her vise til den generelle adgangen Kredittilsynet allerede har til å gripe konkret inn overfor et finansforetak som ikke driver forsvarlig. 

Et solid finansforetak vil i en normal markedssituasjon kunne skaffe seg tilstrekkelig likviditet. Erfaringene fra bankkrisen viser at likviditetsproblemer ofte oppstår i tilknytning til manglende inntjening og svekket soliditet. Men det har også hendt at markedsforholdene har vært så spesielle at ellers solide institusjoner har fått problemer med å refinansiere sine innlån. Norske banker er i betydelig grad avhengig av innlåning fra internasjonale penge- og kapitalmarkeder, samtidig som en økende finansiell formue i offentlig og privat sektor plasseres i de samme markeder. Om en vanskelig markedssituasjon internasjonalt skulle oppstå, er det ikke gitt at selv en meget konservativ risikoprofil i likviditetsstyringen er tilstrekkelig. Det er derfor grunn til å understreke Norges Banks rolle som "lender of last resort" for norske finansforetak. I denne forbindelse vil vi påpeke ønskeligheten av at Norges Bank føler et ansvar også for å stille valutalikviditet til disposisjon i tider med uro og mangel på likviditet i internasjonale pengemarkeder. Det er derfor meget viktig at det er tett kontakt og nært samarbeid mellom Kredittilsynet og Norges Bank i vanskelige markedssituasjoner.

Endringsforslag:

• § 10-10 (5) og (6).

3.7 Diverse regler om kreditt (§ 10-11 t.o.m. § 10-13)

Forslagene til §§ 10-11 til 10-13 er en videreføring av det som i dag er finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Fremstillingsmessig er det positivt at reglene om kreditt til ansatte og tillitsvalgte og kreditt til tilknyttede selskaper nå foreslås oppdelt i flere bestemmelser. Dette gir en bedre oversikt og struktur enn dagens bestemmelse. For finansforetakene som har ansvaret for at reglene overholdes i den daglige virksomhet, er det også positivt at dagens oppregning av godkjente sikkerhetsformer nå foreslås fjernet. 

På flere punkter har imidlertid FNH kommentarer til utformingen av forslagene til den nye lovbestemmelse. Våre sterkeste innvendinger retter seg mot forslaget til ny § 10-12 om kreditt til foretak med tilknytning til ansatte og tillitsvalgte. Den foreslåtte bestemmelse viderefører ordningen med særskilte sikkerhetskrav ved kreditt til slike foretak. FNH har i flere henvendelser til myndighetene gjennom en årrekke gjort oppmerksom på de problemer bestemmelsen skaper og de utilsiktede konsekvenser ordningen har for finansinstitusjoners muligheter til å innhente kvalifiserte tillitsvalgte. FNH vil derfor anmode om at man nå benytter anledningen til å gjøre endringer i bestemmelsen, slik at den kan ivareta de hensyn den skal, uten å trekke med seg slik uheldige bivirkninger.

Til § 10-11 Kreditt til ansatte og tillitsvalgte

Forslaget innebærer at finansforetaket kan yte kreditt eller stille sikkerhet for ansatt m.v. når dette skjer "i samsvar med sedvanlig finansiell bistand til ansatte eller med kredittordninger som foretaket tilbyr bestemte kundegrupper på standardiserte vilkår". 

Det er i kommentarene til bestemmelsen s. 104 andre spalte uttalt at "Sedvanlig finansiell bistand må oppfylle forsvarlighetskravet i § 12-1". Det antas at dette er ment å være en henvisning til det generelle kravet i forslaget til § 10-8 om forsvarlig kapitalforvaltning.

I § 10-11 tredje og fjerde ledd er det foreslått å gi reglene om kreditt til ansatte og tillitsvalgte anvendelse også for kreditt til eller sikkerhetsstillelse for "personlig nærstående" av ansatt eller tillitsvalgt, samt ansatt/tillitsvalgte i andre konsernselskaper og deres nærstående. Utvidelsen av anvendelsesområdet for reglene er ikke begrunnet og vi stiller derfor spørsmålstegn ved behovet for en slik utvidelse. En slik regel vil medføre store kontrollproblemer og vil være svært vanskelig å overholde. Vi vil derfor foreslå at bestemmelsen ikke får anvendelse for ansattes og tillitsvalgtes personlig nærstående. 
Vi antar for øvrig at begrensningen til personlig nærstående som nevnt i aksjelovenes § 1-5 annet ledd nr. 1 og 2 også var ment å gjelde i forhold til ansatte og tillitsvalgte i andre foretak i samme konsern, selv om ikke dette er sagt uttrykkelig. 

Konsekvensene av at foretaket likevel skulle motta garantier fra personkretsen som er omfattet av tredje og fjerde ledd er heller ikke berørt. Forslaget vil bl.a. kunne ha uforutsette konsekvenser dersom foretaket i strid med bestemmelsen har mottatt garantier som igjen har vært en forutsetning for sikkerhetsstillelse fra andre garantister/kausjonisters side. 

Endringsforslag:

•  10-11 (3) og (4) utgår. 

Til § 10-12 Kreditt til foretak med tilknytning til ansatte og tillitsvalgte

Den nåværende bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 om kreditt eller garantier for selskap hvor finansinstitusjonens tjeneste- eller tillitsmenn er ansvarlig medlem eller styremedlem, har gjennom flere år voldt store problemer. Lovbestemmelsen grunnleggende formål er å forhindre sammenblanding av interesser som kan være egnet til å svekke tilliten til finansforetaket og dets forvaltning av kundenes midler. Dette er et viktig formål som fortsatt har gyldighet. Imidlertid er det et problem at dagens § 2-15, som bygger videre på tidligere bestemmelser i forretningsbankloven og sparebankloven, har hatt virkninger langt utover de tilsiktede, ved at den i stor grad har virket som et forbud mot "kryssende styreverv". I mange situasjoner har bankene blitt stilt overfor et nærmest umulig valg mellom enten å måtte avstå fra å rekruttere godt kvalifiserte personer til sitt styre, eller å tape den bedrift personene representerer som kunde i banken. Disse bivirkninger med sikte på bankenes rekrutteringer til sentrale stillingsverv har ledet til at lovbestemmelsen har blitt justert ved en del anledninger, blant annet ved at det i 1991 ble innført en dispensasjonsbestemmelse. I den forbindelse ble det ved behandlingen av finanskomiteens innstilling om lov om endringer i lov av 10.06.88 nr. 40 (Innst.O nr. 3, jfr. Ot.prp. nr. 73 1990-91) uttalt følgende i Odelstinget (representanten Aspaas); 

"Regelverket må ikke kunne bli oppfattet som et forbud mot kryssende styreverv. En finansinstitusjon må ikke kunne tvinges til å avskrive sentrale bedrifter som kunder på grunn av sin rekruttering av kvalifiserte tillitsvalgte. En for stivbent håndtering i slike tilfeller vil kunne begrense konkurransen om sentrale bedrifter. Videre vil en for stivbent håndtering kunne føre til at spesielt de største bedriftene søker til finansinstitusjoner i utlandet og at lokale bedrifter går til de landsdekkende finansinstitusjonene." 

FNH må fastslå at lovgivers intensjoner på dette punkt ikke holder stikk. Bestemmelsen i dagens § 2-15 virker - også etter den nevnte debatt i 1991 - langt på vei som et forbud mot kryssende styreverv. Videre er det grunn til å understreke at problemene i så henseende ikke er begrenset til de største bedriftene. Som påpekt ved flere anledninger fra Sparebankforeningen og Bankforeningen, gjør nøyaktig de samme problemer seg gjeldende i mindre lokalsamfunn i forhold til sentrale bedrifter på stedet.

De mange praktiske problemer ved dagens bestemmelser i § 2-15 bør være vel kjent for Kredittilsynet. I praksis har § 2-15 vært en av de enkeltbestemmelser som det har mest ressurskrevende for tilsynet å forvalte. Dette bør i seg selv være et tungtveiende argument for å finne frem til en annen og mer målrettet lovordning. 

Et ytterligere argument - som hittil ikke har vært sterkt fremme - gjelder bestemmelsens bivirkninger i forhold til konkurransen mellom bankene. Regelen gjelder med full virkning i forhold til norske foretak, men kan ikke (som en regel basert på soliditets- og sikkerhetshensyn) gjøres gjeldende overfor utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge basert på filialetablering eller direkte grenseoverskridende tjenesteyting. Reelt sett innebærer dette at man allerede i dagens situasjon vil kunne få en utilsiktet konkurransevridning mellom de aller største finansforetakene i det norske markedet, for eksempel hvis Nordea opptrer i storbedriftsmarkedet som utenlandskbasert bank. Grunnen til at regelen trekker med seg slike bivirkninger, er selvsagt at den representerer en særnorsk regulering som så vidt vites ikke har sin parallell i noen andre europeiske land. 

FNH mener at alle de forhold som her er påpekt taler sterkt i retning av å fjerne dagens krav om særskilt sikkerhet i forbindelse med kryssende styreverv. Vi registrerer at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse 27.09.01 har gått inn for det samme, under henvisning til at de alminnelige habilitetsreglene vil være tilstrekkelig i tillegg til bestemmelser som sikrer fokus på finansforetakets behandling av slike engasjementer både i innvilgelsesfasen, i engasjementets løpetid, herunder i en eventuell misligholdssituasjon. Slik særlig fokus vil kunne sikres gjennom særlige krav til behandling av engasjementet, herunder om oppfølgning av dette fra foretakets revisor. 

Kredittilsynet foreslår på den annen side at kravet om særskilt sikkerhet opprettholdes med sikte på tilfeller hvor et finansforetak har et kredittengasjement med et foretak som en ledende ansatt i finansforetaket er styremedlem, ansvarlig deltaker, daglig leder eller har bestemmende innflytelse i. Etter dagens lovgivning er det svært begrenset adgang for ledende ansatt i finansforetak til å ha slike verv, og dette er foreslått videreført i NOU 1998:14, i utkastet til § 5-18. Mot denne bakgrunn er vi også her noe i tvil om behovet for å opprettholde en regel om særskilt sikkerhet, men vi finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå imot Kredittilsynets vurderinger for så vidt.

Den norske Bankforening kommenterte i sin høringsuttalelse til NOU 1998:14 om Finansforetak m.v. (i tilknytning til forslaget til § 7-15 om plikt til konsolidering) de tolkningsproblemer som har oppstått i tilknytning til dagens lovregulering i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Bestemmelsen kommer også til anvendelse i forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Banklovkommisjonen foreslår i utkastet til § 10-12 ikke å videreføre kravet til konsolidering i forhold til andre selskap i finanskonsernet. I de tilfeller hvor det ytes kreditt eller stilles garanti for et kundeselskap hvor tillits- eller tjenestemenn i et annet selskap i finanskonsernet har verv og posisjoner, er det heller ikke slik nærhet i forholdet at det er naturlig å oppstille særskilte sikkerhetskrav. FNH stiller seg derfor positive til at konsolideringsplikten på dette punkt faller bort, slik også Kredittilsynet foreslår i sin høringsuttalelse.

Kommisjonen foreslår at bestemmelsen også skal gjelde for kreditt ytet til selskap i samme konsern som selskapet der finansforetakets styremedlem m.v. har verv som nevnt. Dagens bestemmelse legger ikke opp til konsolidering på kundesiden, og forslaget om å utvide anvendelsesområdet er heller ikke begrunnet. Vi registrerer at Kredittilsynet ikke ser behov for en slik innstramming, og slutter oss til dette.

Endringsforslag:

•  § 10-12 (1) endres i samsvar med Kredittilsynets forslag.

3.8 Overdragelse av låneporteføljer. Verdipapirisering (§ 10-14 t.o.m. 
§ 10-17)

FNH forutsetter at det også fra departementets side i den videre oppfølging, blir lagt vesentlig vekt på norske finansforetaks konkurranseevne. Særlig viktig er konkurransesituasjonen i forhold til de øvrige nordiske landene. Likeartede vilkår i Norden vil dessuten ha en positiv sideeffekt, ved at det blir lettere for investorene å orientere seg, og at man kan få fremvekst av et nordisk obligasjonsmarked, som på vesentlige punkter kan oppfattes som enhetlig. I merknadene til de enkelte bestemmelser har vi valgt å vise til hvordan spørsmål knyttet til verdipapirisering er håndtert av svenske og finske myndigheter. Banklovkommisjonen har gitt en bred omtale av det britiske regelverket for verdipapirisering. (Det svenske regelverket fremkommer i lagen (1992:1610) om finansieringsverksamhet, lagen (1936:81) om skuldebrev og Finansinspektionens föreskrifter och allmänna råd om värdepapperisering - FFFS 2001:7, mens det finske regelverket fremkommer i Finansinspektionens anvisning nr. 103.11 om överlåtelse och värdepapperisering av fordringar fra 16.01.1996.)

Til §10-14 Overdragelse av låneporteføljer mv.

Denne bestemmelsen pålegger et finansforetak å søke Kredittilsynet dersom det vil overdra en fordringsmasse som utgjør en betydelig del av foretakets utlånsvirksomhet. En ganske tilsvarende bestemmelse ligger allerede i Banklovkommisjonens forslag nr. 4, se forslag til 
§6-20 2. ledd. Dagens finansieringsvirksomhetslov § 2a-3 inneholder for øvrig et krav om at en finansinstitusjon ikke kan overdra en vesentlig del av virksomheten til en annen finansinstitusjon uten tillatelse. Den foreslåtte bestemmelse er således nok et eksempel på dobbeltregulering. 

Endringsforslag: 

• § 10-14 utgår.

Til §10-15 Erverv av låneportefølje mv. finansiert ved obligasjonslån

Første ledd første punktum begrenser spesialforetakets mulighet til å finansiere kjøp av lån til opptak av ettobligasjonslån. I Banklovkommisjonens vurderinger om et norsk spesialforetak kan og bør unntas fra konsesjonsplikt og kapitaldekningskrav stiller kommisjonens flertall opp dette vilkåret for å åpne opp for at spesialforetaket unntas fra kravet om startkapital og kapitaldekning, se pkt. 6.9.3, første kolonne side 56 i utredningen. Dette er et svært restriktivt krav. En konsekvens er at løpetiden på obligasjonene som spesialforetaket vil utstede må være sammenfallende med utlånsporteføljens løpetid. FNH støtter merknadene fra medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Skomsvold og Vannebo i relasjon til dette spørsmålet. Det vises videre til at det er vanlig at spesialforetak utsteder flere obligasjonslån samtidig med ulik prioritet. Dette gjøres for å sikre majoriteten av obligasjonsgjelden en god rating. Bestemmelsen synes å være til hinder for slik strukturering av obligasjonsgjelden.

I andre land har man kommet til mer fleksible løsninger enn hva Banklovkommisjonen foreslår. Etter svensk rettheter det at spesialforetaket "inte löpande" skal anskaffe midler fra allmennheten. Videre heter det at fordringer kan kjøpes "vid enstaka tillfällen". I forarbeidene til disse lovbestemmelsene kommenterer svenske finansdepartementet et forslag fra Finansinspektionen om at det ville vært bedre å utforme unntaket fra lagen om finansieringsverksamhet slik at spesialforetaket høyst skal få gjøre tre kjøp av fordringer i sin virksomhetstid. Departementet skriver at utforming av unntaket valgt i lovteksten er å foretrekke, ettersom det anses å være forenlig med EU-rettens krav, samtidig som Finansinspektionen på en fleksibel måte kan tilpasse loven ut fra eventuelle endringer eller klargjøringer i EU-retten. Videre skriver departementet at begrepet "enstaka tillfällen" i hvert fall bør forstås slik at spesialforetaket kan kjøpe fordringer ved tre tilfeller i sin virksomhetstid. Finske myndigheterstiller ikke krav som begrenser finske spesialforetaks mulighet til å strukturere finansieringen av utlånene på en hensiktsmessig måte i markedet. 

FNH mener det er av helt avgjørende betydning for norske bankers bruk av verdipapirisering som instrument, at det åpnes for at norske spesialforetak kan finansiere utlånene på en mer fleksibel måte. Spesialforetaket må kunne utstede obligasjoner med kortere løpetid enn utlånene og refinansiere disse i markedet på gunstige tidspunkter, så lenge dette ikke gjøres løpende. De må også kunne utstede ulike serier obligasjoner med ulik prioritet. Ut fra hensynet til å gjøre verdipapirisering til et kostnadseffektivt og hensiktsmessig instrument vil det også være en klar fordel om spesialforetaket kan gjøre flere kjøp av lån. Det vil bl.a. være helt nødvendig for verdipapirisering av kortsiktige låneporteføljer. Dette vil også være i samsvar med praksis bl.a. i Storbritannia. Det synes under enhver omstendighet uhensiktsmessig at spesialselskapet må avvikles når obligasjonslånet er gjort opp. Det må være tillatt da å benytte dette for en ny transaksjon.

Endringsforslag: 

• § 10-15 (1) første punktum ordet "ett" tas ut.

Merknad til motivene: Det bør fremgå at spesialforetaket kan erverve nye låneporteføljer før et allerede opptatt obligasjonslån er innløst. Forutsetningen er at det skjer i klart definerte former.

Internasjonalt er det vanlig at spesialforetak (SPV) er organisert på annen måte enn som aksjeselskap. I Storbritannia og USA brukes gjerne en stiftelse enten som SPV, eller at stiftelsen eier et aksjeselskap som brukes som spesialselskap. Stiftelsesformen benyttes av økonomiske og praktiske årsaker. Svensk regulering, som sier at spesialforetaket skal ha form av et aksjeselskap eller en økonomisk forening, er ikke til hinder for at aksjeselskapet er eiet av en stiftelse. Finske myndighetersynes ikke å legge føringer på den juridiske organiseringen av finske spesialforetak i sitt regelverket, dvs. annet enn å pålegge bankene å utrede hvilke konsekvenser, skatterettslig etc, som følger av ulike juridiske organisasjonsformer. I Frankrikeer det en ordning som minner meget om verdipapirfond. I kommisjonens utredning (side 44) står det for øvrig at adgangen til å gi forskrifter etter verdipapirfondloven § 1-4 - om at loven helt eller delvis skal gjelde forvaltning av fond som tar sikte på å anskaffe andre formuesgjenstander enn verdipapirer - anses ikke å kunne brukes på spesialforetak som ledd i verdipapirisering. Vi stiller oss tvilende til denne konklusjon, som heller ikke er nærmere begrunnet. FNHs syn er at det norske lovverket ikke bør hindre bruk av andre juridiske former enn aksjeselskapsformen. Det vises videre til at lovverket i både Sverige, Finland og Storbritannia tillater bruk av utenlandske spesialforetak uten å stille nærmere krav til hvilken juridisk form de skal ha.
foretrekke, ettersom det anses å være forenlig med EU-rettens krav, samtidig som Finansinspektionen på en fleksibel måte kan tilpasse loven ut fra eventuelle endringer eller klargjøringer i EU-retten. Videre skriver departementet at begrepet "enstaka tillfällen" i hvert fall bør forstås slik at spesialforetaket kan kjøpe fordringer ved tre tilfeller i sin virksomhetstid. Finske myndigheter stiller ikke krav som begrenser finske spesialforetaks mulighet til å strukturere finansieringen av utlånene på en hensiktsmessig måte i markedet. 

FNH mener det er av helt avgjørende betydning for norske bankers bruk av verdipapirisering som instrument, at det åpnes for at norske spesialforetak kan finansiere utlånene på en mer fleksibel måte. Spesialforetaket må kunne utstede obligasjoner med kortere løpetid enn utlånene og refinansiere disse i markedet på gunstige tidspunkter, så lenge dette ikke gjøres løpende. De må også kunne utstede ulike serier obligasjoner med ulik prioritet. Ut fra hensynet til å gjøre verdipapirisering til et kostnadseffektivt og hensiktsmessig instrument vil det også være en klar fordel om spesialforetaket kan gjøre flere kjøp av lån. Det vil bl.a. være helt nødvendig for verdipapirisering av kortsiktige låneporteføljer. Dette vil også være i samsvar med praksis bl.a. i Storbritannia. Det synes under enhver omstendighet uhensiktsmessig at spesialselskapet må avvikles når obligasjonslånet er gjort opp. Det må være tillatt da å benytte dette for en ny transaksjon.

Endringsforslag: 

• § 10-15 (1) første punktum ordet "ett" tas ut.

Merknad til motivene: Det bør fremgå at spesialforetaket kan erverve nye låneporteføljer før et allerede opptatt obligasjonslån er innløst. Forutsetningen er at det skjer i klart definerte former.

Internasjonalt er det vanlig at spesialforetak (SPV) er organisert på annen måte enn som aksjeselskap. I Storbritannia og USA brukes gjerne en stiftelse enten som SPV, eller at stiftelsen eier et aksjeselskap som brukes som spesialselskap. Stiftelsesformen benyttes av økonomiske og praktiske årsaker. Svensk regulering,som sier at spesialforetaket skal ha form av et aksjeselskap eller en økonomisk forening, er ikke til hinder for at aksjeselskapet er eiet av en stiftelse. Finske myndighetersynes ikke å legge føringer på den juridiske organiseringen av finske spesialforetak i sitt regelverket, dvs. annet enn å pålegge bankene å utrede hvilke konsekvenser, skatterettslig etc, som følger av ulike juridiske organisasjonsformer. I Frankrike er det en ordning som minner meget om verdipapirfond. I kommisjonens utredning (side 44) står det for øvrig at adgangen til å gi forskrifter etter verdipapirfondloven § 1-4 - om at loven helt eller delvis skal gjelde forvaltning av fond som tar sikte på å anskaffe andre formuesgjenstander enn verdipapirer - anses ikke å kunne brukes på spesialforetak som ledd i verdipapirisering. Vi stiller oss tvilende til denne konklusjon, som heller ikke er nærmere begrunnet. FNHs syn er at det norske lovverket ikke bør hindre bruk av andre juridiske former enn aksjeselskapsformen. Det vises videre til at lovverket i både Sverige, Finland og Storbritannia tillater bruk av utenlandske spesialforetak uten å stille nærmere krav til hvilken juridisk form de skal ha.

Endringsforslag: 

• §10-15 (1) endres slik: "…….. til et aksjeselskap eller annen juridisk person (spesialforetak)som er opprettet for ….. "

Bankens eventuelle eie av aksjer i spesialselskapet og representasjon i selskapets ledelse er regulert i § 10-15 (3) første og tredje punktum. FNH er enige i at det ikke må eksistere et konsernforhold mellom banken som selger lånet og spesialselskapet, heller ikke i de tilfeller hvor aksjeeie er knyttet til de enkelte obligasjoner og banken opptrer som market maker i obligasjonene. FNH er imidlertid av den oppfatning at bankens anledningen til å eie en begrenset andel aksjer i spesialforetaket ikke bør begrenses til kun de tilfeller der aksjene eies som følge av market making virksomhet i obligasjonene til spesialforetaket. Det er etter FNHs syn i denne sammenheng relevant å se hen til hva som etter vanlig internasjonal standard utgjør grensen for en såkalt kvalifisert deltagelse som eier (10 % eierskap). Etter gjeldende finansieringsvirksomhetslov vil det heller ikke skje noen form for konsolidering for eierandeler inntil 10 %. Aksjeeie opp til dette nivået i spesialselskapet bør derfor være uproblematisk, jf. også merknadene til § 10-16. Vi foreslår derfor at man tar inn i loven en bestemmelse om at den opprinnelige banken kan eie maksimalt 10 % av aksjene, i de tilfeller man har valgt aksjeselskapsformen - altså ikke et totalforbud slik det står i 3. ledd, første punktum. Vi nevner i denne forbindelse at i det svenske regelverkethar man løst spørsmålet ved å sette krav om at selgende bank ikke skal ha vesentlig innflytelse over spesialforetaket gjennom å eie aksjer eller andeler i spesialforetaket, eller på annen måte ha slik innflytelse. Finske myndigheters kriterium knyttet til bankens eierskap av spesialforetaket, for å unngå konsolidering, er at banken ikke skal ha bestemmelsesrett i spesialforetaket, som følge av eierskap eller gjennom avtale.

Bestemmelsen i tredje ledd, tredje punktum er også unødig streng. For å skape separasjon mellom selgende bank og spesialforetaket vil det være tilstrekkelig at bankens ansatte ikke har styreflertall. Spesialselskap har som regel ikke egne ansatte, da alle daglige oppgaver, inkludert selskapets forretningsførsel, er satt bort til banken. Det vil kunne føre til praktiske problemer og ekstra kostnader hvis banken, som forutsetningsvis skal forvalte utlånene og forestå forretningsførselen for spesialselskapet, ikke på noen måte skal være representert i selskapets ledelse (styre). Det følger av regelverket i Sverige at banken normalt kan utpeke en minoritet av styret i spesialforetaket, uten at banken anses å ha vesentlig innflytelse over spesialforetaket. Finskemyndigheter tillater også at et mindretall av styremedlemmene i spesialforetaket er styremedlemmer eller ansatte i banken. 

Endringsforslag: 

• § 10-15 (3) første punktum endres til: "Banken skal ikke ha bestemmende innflytelse over spesialforetaket og heller ikke eie mer enn 10 % av aksjene, i de tilfeller man har valgt aksjeselskapsformen."

• § 10-15 (3) annet punktum, om at aksjene ikke kan være eiet av en stiftelse, utgår.

• § 10-15 (3) tredje punktum endres til: "Banken kan være representert med ansatte eller tillitsvalgte i spesialforetakets styre, men skal ikke ha et flertall."

Kommisjonen foreslår at spesialforetaket, som etter lovens § 10-15 (2) får tillatelse til å kjøpe en portefølje av utlån, skal unntas fra alle bestemmelser i loven som ellers gjelder for finansforetak. FNH støtter foreslaget om at spesialforetaket ikke skal underlegges lovens soliditetsbestemmelser og andre tilsynsmessige og særlig bestemmelser knyttet til finansforetakenes organisering og drift. Vi mener likevel at spesialforetaket bør underlegges bestemmelsene om taushetsplikt. Selv om spesialforetaket ikke selv skal forvalte sin utlånsportefølje, vil det kunne oppstå situasjoner hvor foretakets ansvarlige får behov for nærmere innsyn i taushetsbelagte kundeforhold. Det vil kunne skje for eksempel hvis det oppstår problemer og konflikter av en slik art at spesialselskapets ansvarlige må vurdere å si opp avtalen med den opprinnelige banken, som forvalter lånet. Typisk vil en vesentlig forverring av porteføljens kvalitet og en økning av mislighold, kunne føre til en slik utvikling. Ledelsen i spesialforetaket vil da måtte undersøke nærmere porteføljens status og eventuelt treffe en avtale med et annet finansforetak (muligens flere andre finansforetak) om å overta forvaltningen. En slik prosess kan vanskelig gjennomføres på en fullt ut tilfredsstillende måte om ikke spesialforetaket får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, selv om foretaket ikke selv skal overta forvaltningen av porteføljen. Vi viser til at spesialselskapets styre forutsettes å være uavhengig av banken, og dette styret vil, hvis situasjonen tilsier det, kunne ansette eller engasjere personer som på selskapets vegne skal foreta en gjennomgang av status, herunder porteføljens kvalitet.

Endringsforslag:

• Nytt punkt til § 10-15 (2):
  "Lovens bestemmelser om taushetsplikt og behandling av kundeopplysninger gjelder likevel for spesialforetaket (selskapet)."

§ 10-15 (4) første til fjerde punktum omhandler avtaleforhold mellom banken og spesialforetaket. § 10-16 innholder også bestemmelser om forholdet mellom banken og spesialforetaket - herunder markedspleie av obligasjoner. FNH hadde med fordel sett at bestemmelsene om bankens forhold til spesialforetaket hadde vært samlet i en paragraf.
I tredje punktum fremkommer en begrenset rett for banken til å yte kreditt eller stille garanti for spesialselskapet. Det er i denne forbindelse svært viktig at banken gis anledning til å benytte de former for kredittstøtte (langsiktig etterstilt kreditt), som er vanlig brukt internasjonalt, jf. merknader til § 10-16 (4). 

§ 10-15 (4) femte punktum omhandler fradrag i bankens ansvarlige kapital for fordringer på spesialforetaket. FNHs syn er at regler om ansvarlig kapital og kapitaldekning skal fastsettes i de særlige forskriftene om disse forhold. Det skaper uryddighet i loven å ha med slike bestemmelser her. Basel-komiteen for banktilsyn arbeider for tiden med blant annet nye kapitaldekningsbestemmelser vedrørende verdipapirisering. Det er viktig at innholdet i det norske regelverket blir i samsvar med det som blir den nye internasjonale standarden på området, som forventes å blir klarlagt i 2002. Vanlig internasjonal praksis i dag er at kredittstøtte i form av etterstilte lån eller begrensede investeringer i spesialforetakets egenkapital, kommer til fratrekk i den ansvarlige kapitalen, mens mer kortsiktige fordringer som oppstår som følge av market making i spesialforetakets obligasjoner eller inngåelse av rentederivatavtaler, behandles som vanlige fordringer etter de alminnelige reglene for kapitaldekning. Når det gjelder kredittstøtte som oppstår ved at porteføljen overdras til spesialforetaket med en rabatt, stilles det internasjonalt ikke krav om kapitaldekning for det beløpet som akkumuleres i spesialforetaket, enten det skjer ved oppbygging av en marginkonto (hvor beløp som overstiger en nærmere fastsatt grense utbetales til selgende bank) eller ved oppbygging av spesialselskapets egenkapital. Årsaken er at det aktuelle beløpet i praksis blir avskrevet hos banken (dvs. det oppstår et effektivt tap) ved salg av porteføljen til spesialselskapet. Det blir da dobbeltberegning om banken i tillegg skal trekke et beregnet beløp fra i den ansvarlige kapital for denne kredittstøtten. Vi foreslår at siste punktum i fjerde ledd går ut, ut og at forholdet reguleres nærmere i kapitaldekningsforskriften. 

Endringsforslag:

• § 10-15 (4) endres slik: "Avtale om forvaltning av porteføljen i forhold til låntakerne kan bare inngås med finansforetak som har adgang til å yte kreditt i Norge.[Se merknad til § 10-17 (1).] Banken kan ikke påta seg ansvar knyttet til låneporteføljen i forhold til selskapet, obligasjonseierne eller andre ut over avtale med selskapet om å forestå forvaltning av porteføljen i forhold til låntakerne. Foregående punktum er ikke til hinder for at banken, for å sikre oppfyllelsen av forpliktelsene overfor obligasjonseierne, kan yte kreditt til eller stille garanti for selskapet. Slik kreditt eller garanti må være fastsatt i avtalen om overdragelse." [Femte punktum utgår.]

FNH finner for øvrig grunn til å peke på at den foreslåtte ordningen med krav til godkjenning fra tilsynsmyndigheten før en verdipapiriseringstransaksjon kan gjennomføres, skiller seg fra hva som er praksis i Sverige, Finland og i Storbritannia. Svenske banker har en plikt til å rapportere til tilsynsmyndigheten når en verdipapirisering er gjennomført. Rapporteringen skal inneholde informasjon om hvilke fordringer som er verdipapirisert og hvordan institusjonens kapitaldekning har blitt påvirket. Videre skal banken gi tilsynsmyndigheten kopi av det endelige prospektet eller annen tilsvarende dokumentasjon. En begrenset forhåndstillatelse er kun påkrevd i de tilfeller der en bank betinger seg rett til å kunne kjøpe tilbake fordringer fra spesialforetaket, dvs. restportefølje i spesialforetaket (opptil 10 % av opprinnelig volum), eller forbrukerkreditter ifm. debitorskifter, forlengning av kreditter, og andre handlinger som skjer i den løpende forvaltningen av kredittene, som skyldes andre forhold enn fallende kredittverdighet hos låntakerne. Finsketilsynsmyndigheter stiller krav til informasjon fra finske banker under planleggingen og gjennomføringen av verdipapiriseringen. Dette for at de skal ha mulighet til å gripe inn under veis. Det samme er tilfelle for britisketilsynsmyndigheter. FNH antar at det norske kravet til godkjennelse kan være vanskelig å praktisere. Å foreta en verdipapirisering vil være til dels svært komplisert med mange ledd og parallelle prosesser. Det vil være svært vanskelig å fremlegge en komplett søknad for godkjennelse hos Kredittilsynet, uten at det har vært en betydelig dialog og forhåndsgodkjennelse av enkeltspørsmål under veis. Det omfattende arbeidet som kreves for å foreta en verdipapirisering og kostnadene knyttet til dette arbeidet medfører et sterkt behov for forutsigbarhet under veis i prosessen. FNH stiller derfor spørsmål ved om ikke den prosedyre som finske og britiske myndigheter har valgt, vil være mer hensiktsmessig og fungere bedre.

Til §10-16 Bankens stilling etter overdragelsen

Første ledd første punktum i paragrafen er den viktigste og vesentligste bestemmelsen for verdipapirisering. Hele poenget med verdipapiriseringsprosessen er å sørge for at den opprinnelige banken ikke hefter for obligasjonslånene som spesialforetaket har utstedt. Formelt vil det være slik at det ville være tilstrekkelig å opprette spesialforetaket som et datterselskap, idet en aksjonær ikke hefter for annet enn den innskutte kapital. Det har imidlertid dannet seg visse forventninger blant finansmarkedets deltagere og hos tilsynsmyndighetene, så vel her til lands som internasjonalt, om at en morbank i tilfelle et datterselskap er rammet av en krise, skal tre inn og redde datterselskapet fra konkurs. Det er derfor nødvendig å opprette spesialforetaket i dette tilfellet som et selskap som ikke er kontrollert gjennom eierskap eller på annen måte av den opprinnelige banken, og slå fast at denne heller ikke hefter for spesialforetakets lån. Så lenge dette er slått uttrykkelig fast i lovteksten, burde det for så vidt være unødvendig med ytterligere begrensninger. FNH kan likevel se at det ut fra kontrollhensyn kan være praktisk med visse absolutte grenser for selgende banks aksjeeie og eventuelt eie av spesialforetakets obligasjoner. I relasjon til § 10-15 (3) første punktum har vi ovenfor foreslått at bestemmelsen endres til at banken ikke skal ha bestemmende innflytelse over spesialforetaket og heller ikke eie mer enn 10 % av aksjene, i de tilfeller man har valgt aksjeselskapsformen. FNH kan ikke se noen grunn til at ikke banken skal kunne eie opp til en tilsvarende andel av de obligasjoner som spesialforetaket utsteder ifm. market making aktiviteter, jf. de britiske og svenske reglene på området. 

Endringsforslag:

• § 10-16 (2) endres slik: "……, men banken kan ikke på noe tidspunkt eie mer enn 10 % av obligasjonslånet."

FNH støtter forslaget i § 10-16 (3) om at banken, når det gjenstår å innfri mindre enn 10 % av det opprinnelige obligasjonsvolum, kan kjøpe tilbake lånene fra spesialselskapet til markedsverdi. Forslaget følger internasjonal standard og er viktig for å kunne gjennomføre verdipapirisering på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte. I samsvar med vårt forslag til § 10-15 (1) om å tillate spesialforetaket å refinansiere seg i markedet, ber vi om at ordlyden i § 10-16 (3) endres for å reflektere denne muligheten.

Endringsforslag: 

• § 10-16 (3) endres slik: "Dersom det gjenstår å innfri mindre enn 10 % av det opprinnelige obligasjonsvolumet (kroner), kan banken med samtykke fra Kredittilsynet kjøpe tilbake gjenværende del av låneporteføljen fra selskapet til markedsverdi."

FNH ser det som klart ønskelig at departementet klargjør at banken kan inngå kortsiktige avtaler om finansielle instrumenter med spesialforetaket på markedsmessige vilkår, selv om det kan innebære en viss motpartsrisiko. Spørsmålet synes i liten grad å være adressert av Banklovkommisjonen. Vi tenker f.eks. på at spesialselskap må kunne inngå ulike rente- og valuta derivatkontrakter og evt. andre avtaler om finansielle instrumenter med banken for å strukturere betalingsstrømmene til obligasjonseierne på en hensiktsmessig måte. 

Endringsforslag: 

• § 10-16 (4) erstattes med: "Banken kan inngå avtaler om finansielle instrumenter på markedsmessige vilkår med spesialforetaket."

Banklovkommisjonens forslag til § 10-16 (4) omhandler utbetalinger fra spesialselskapet til banken. Det faktum at banken ikke hefter for spesialselskapet, medfører ikke at det må være et forbud mot at banken skal kunne hente ut en restutbetaling fra spesialselskapet når obligasjonslånet er innfridd. I Sverigeog Storbritanniaer det utrykkelig klargjort i regelverket at banken kan gjøre dette uten innsigelse fra tilsynsmyndigheten. Det finske regelverket omtaler ikke spørsmålet direkte. Behovet for slik mulighet oppstår bl.a. fordi det er vanskelig å verdiansette lånene på salgstidspunktet. Samtidig er det vanlig at banken benytter en teknikk hvor den selger lånene til spesialforetaket med en salgsrabatt, for å sikre en "overpantsetting" i forhold til obligasjonseierne. Denne rabatten anses som en form for kredittstøtte, som kan avleires på en marginkonto i spesialforetaket, for utbetaling når beløpet overstiger en avtalt størrelse, eller inngå som egenkapital i spesialselskapet frem til obligasjonslånene er tilbakebetalt. Hvor mye en slik kredittstøtte faktisk utgjør, vil i praksis være umulig å si på salgstidspunktet. Gitt at man i utgangspunktet ønsker å legge til rette for verdipapirisering som instrument, hvor hensikten er å gi banker bedre mulighet til å funde lån til konkurransedyktige vilkår, er det uheldig at dette ikke følges opp med forslag til regler som gjør det mulig å benytte de vanligste formene for kredittstøtte. Internasjonalt er det akseptert at den som har stått for mesteparten av arbeidet og kostnadene knyttet til verdipapirisering, og som opprinnelig eide fordringene, skal kunne hente ut de verdier som blir igjen i spesialselskapet etter at obligasjonslånene er innløst. FNH ber om at det norske regelverket tar utgangspunkt i britiske og svenske tilsynsmyndigheters praksis på dette området. 

Endringsforslag: 

• § 10-16 (4) i Banklovkommisjonens forslag utgår.

Til § 10-17 Øvrige bestemmelser

FNH er enige i bestemmelsen i første ledd første punktum om at andre finansforetak enn banker må ha samme anledning til å overdra låneportefølje til et spesialforetak ervervet for formålet, på tilsvarende måte som banker. Dette bør også gjelde for finansieringsselskap. Når det gjelder annet punktum om forvaltning av porteføljen, er det vårt syn at ethvert finansforetak med nødvendig tillatelse til å yte kreditt og underlagt tilsyn må kunne forvalte en slik portefølje, uavhengig av hva slags finansforetak som har overdratt den. Det normale vil selvsagt være at det er selgeren som står som forvalter, men både bank, kredittforetak, forsikringsselskap og andre finansforetak bør kunne utføre forvaltningsoppgaver, uavhengig av hvem som er opprinnelig långiver. Sistnevnte har også betydning for bestemmelsen i § 10-15 (4) første punktum, om at avtale om forvaltning av låneporteføljen bare kan inngås med bank. - Se forslag til endring av § 10-15 (4) ovenfor.

Endringsforslag:

• § 10-17 (1) endret første punktum: "Bestemmelsene i §§ 10-15 og 10-16 gjelder tilsvarende ved andre finansforetaksoverdragelse ….." 

• § 10-17 (1) annet og tredje punktum erstattes med ett nytt punktum: "Finansforetak med adgang til å yte kreditt i Norge kan være forvalter." 

§ 10-17 (3) første punktum omhandler krav til informasjon til lånekundene. Slikt krav til informasjon fremgår allerede av Finansavtaleloven § 45, og bør ikke i tillegg taes inn i institusjonslovgivningen. Det kan eventuelt utferdiges en forskrift med hjemmel i Finansavtaleloven som klargjør at overdragelse til spesialselskap omfattes av de samme reglene som overdragelse til et annet finansforetak, så lenge porteføljen forvaltes av et finansforetak under tilsyn. Vi viser til at Justisdepartementet har forutsatt en vurdering av om verdipapirisering foranlediger behov for endringer i finansavtaleloven § 45.

I § 10-17 (3) annet punktum forslås en rett for låntakere til å nekte overdragelse. For låntakere som er forbruker er denne retten ufravikelig. FNH går i mot at det gis en slik bestemmelse. Årsaken er de praktiske og kostnadsmessige konsekvensene dette vil medføre for en eventuell gjennomføring av verdipapirisering. Disse ulempene overstiger etter vår vurdering klart faren for at kundene skal komme i en dårligere situasjon. En gjennomføring av verdipapirisering er avhengig av forutberegnelighet. Gjennomføring vil som nevnt være komplisert med mange parallelle prosesser. Kommersielt vil det være avgjørende for banken at den på forhånd vet at den kan få gjennomført en verdipapirisering med myndighetenes direkte eller indirekte godkjennelse, før den går ut til sine låntakere og orienterer dem om planene. Dersom banken er avhengig av å orientere kundene først - for å etablere hvor stor del av en aktuell portefølje det kan være mulig å verdipapirisere - uten å vite om den kan få gjennomført verdipapiriseringen på akseptable betingelser, vil den komme i en umulig situasjon i forhold til kundene. Det er FNHs klare syn at bankens kunder, også dens forbrukerkunder, ikke vil påvirkes av at lånene blir overført til et spesialforetak. Poenget med verdipapirisering er å kunne finansiere lån billigere, noe som over tid vil komme kundene til gode i form av gunstigere betingelser. Skulle kundene oppfatte at de blir behandlet dårligere etter at lånene er overført, enn de ble hos banken, står de fritt til å refinansiere lånene hos en annen bank. Skulle et større antall lånekunder gjøre dette vil de stille spesialforetaket i en vanskelig situasjon ettersom lånene vil være finansiert langsiktig. Siden banken ofte vil gi kredittstøtte til spesialforetaket, vil banken også kunne bli påvirket hvis noe slikt skulle skje. Det er således klare mekanismer bidrar til å motvirke at kundene får dårligere tjenester etter en overføring av lånene til et spesialforetak. 

Endringsforslag:

• § 10-17 (3) utgår.

3.9 Plasseringsgrenser, store engasjementer (§ 11-1 t.o.m. § 11-7)

Banklovkommisjonen presenterer sine forslag til lovregulering om store engasjementer som en videreføring av gjeldende regulering som i all hovedsak er basert på forskrift. Det uttales således at den tolkningspraksis som har dannet seg i forhold til tidligere regler vil fortsette å gjelde (side 109). FNH har lagt dette til grunn for sin gjennomgang, og har derved forholdsvis få kommentarer til forslagene. 

Et særskilt punkt gjelder lovreguleringens eventuelle anvendelse på forsikringsselskaper. Banklovkommisjonen forutsetter at de regler som nå foreslås, ikke skal gjelde for forsikringsselskaper (med unntak av den generelle forsvarlighetsbestemmelse i § 11-1 første ledd), men at kommisjonen i neste utredning vil komme nærmere tilbake til spørsmålet om å trekke forsikringsselskapene inn under en større del av regelverket. 

FNHs holdning har vært - og vil fortsatt være - at reglene om store engasjementer ikke bør gjøres gjeldende for forsikringsselskaper, fordi dette vil representere en dobbeltregulering i forhold til annen særregulering av forsikringsselskapenes virksomhet, som ikke er gjort gjeldende internasjonalt. Utover denne generelle kommentar skal vi begrense oss til to kommentarer i tilknytning til den foreslåtte konsolideringsbestemmelse i utkastets § 11-6. Vi viser for øvrig til det vi har sagt i kap. 4-9 om risikovekting av pantesikrede obligasjoner.

Til § 11-6 Konsolidering

Grensene for store engasjementer etter §§ 11-1 til 11-5 skal i henhold til § 11-6 anvendes på konsolidert grunnlag i forhold til de foretak i et finanskonsern, herunder delkonsern, som omfattes av reglene om konsolidering i § 7-15. 

FNH er enig i at reglene om store engasjementer må gis anvendelse på konsolidert grunnlag, men mener at henvisningen til § 7-15 gir uheldige konsekvenser i to relasjoner: 

- Den vil innebære at konsolideringen innbefatter forsikringsselskap i konsern. 
- Den vil bety en konsolidering for selskaper eid ned til 20 prosent, og ikke bare selskaper eid med minst 50 prosent.

FNH er uenig i en regulering som vil ha de to nevnte konsekvenser, og vi finner det ikke dekkende hvis Banklovkommisjon oppfatter disse deler av forslaget som uttrykk for gjeldende rett etter dagens forskrift. FNHs forståelse av gjeldende regelverk er sammenfattet i Bankforeningens småskrift fra januar 1999 om store engasjementer (avsnitt 2.4, side 16-18).

Etter vårt syn må det være rimelig å legge til grunn at konsolideringsplikten etter någjeldende regler er avgrenset til å gjelde de typer selskaper som er omfattet av forskriften om store engasjementer, dvs. forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak og verdipapirforetak. Selskaper som faller utenfor denne forskriften (f.eks. forsikringsselskaper, forvaltningsselskap for verdipapirfond og eiendomsselskaper) skal således slik vi ser det i utgangspunktet ikke tas i betraktning i forbindelse med konsolidering. Det vises til at problemstillingen har vært drøftet med Kredittilsynet, og at tilsynet har gitt uttrykk for at hvis de kommer til at det skal legges til grunn en annen forståelse, vil de bekjentgjøre dette gjennom rundskriv (side 17 i ovennevnte småskrift). FNH vil på denne bakgrunn be om at lovteksten blir endret slik at den vil innebære en slik avgrensing av konsolideringsplikten som er skissert ovenfor.

FNH mener videre at etter gjeldende regelverk kan minoritetsinteresser (under 50 prosent eierandel) holdes utenfor konsolideringen når det gjelder store engasjementer. Det vises til at det ble gitt uttrykk for dette syn i ovennevnte småskrift (side 17-18), og at myndighetene ikke har kommet med retningslinjer som peker i en annen retning. En slik avgrensing av konsolideringsplikten vil også ha støtte i EUs regelverk (konsolideringsdirektivet 92/30/EØF), som bygger på en 50 prosent-grense. Banklovkommisjonens forslag innebærer på sin side konsolidering for selskaper som er eid med ned til 20 prosent. Det fremstår som svært lite hensiktsmessig hvis det skal gjelde en så lav grense for konsolideringsplikt i forhold til reglene om store engasjementer. En slik løsning vil medføre både prinsipielle og praktiske problemer, blant annet i relasjon til prinsippene om taushetsplikt om kundeopplysninger og likebehandling av aksjonærer. Blant de mulige praktiske problemer vil vi nevne at ved garanterte utlån i en deleiet institusjon kan eierne være også være garantister f.eks i garantisyndikater med flere institusjoner inne i samme engasjement. For å unngå at et og samme engasjement medregnes to ganger (både som
garantiengasjement hos eier og utlånsengasjement i deleiet selskap), må det etter omfattende beregninger utarbeides detaljert informasjon med spesifiserte fordelinger av garantistinformasjon.

FNH mener på denne bakgrunn at lovteksten bør endres slik at konsolideringsplikten kun vil omfatte datterselskaper (eierandel over 50 prosent). 

For ordens skyld vil vi minne om at Bankforeningen i sin høringsuttalelse 22.12.98 til delutredning nr. 4 (NOU 1998:14 Finansforetak mv) foreslo en omredigering av § 7-15. Vi mente da at hovedbestemmelsen burde begrense seg til å gjelde konsolidering ved kapitaldekningskrav, mens spørsmål om konsolidering i forbindelse med andre soliditets- og sikkerhetskrav burde behandles særskilt. Vi fant det mest hensiktsmessig at en regulering her måtte skje gjennom en forskrift, der man fastslo hvilke lovbestemmelser som omfattes og hvordan konsolideringskravet skal forstås i henhold til de enkelte bestemmelser. 

Endringsforslag:

• § 11-6 endres til: "Grensene for store engasjementer etter §§ 11-1 til 11-5 skal anvendes på konsolidert grunnlag i forhold til datterselskaper (eierandel på 50 prosent eller mer) som er bank, finansieringsforetak eller verdipapirforetak."

3.10 Obligasjonslån med pantesikkerhet (§ 12-1 t.o.m. § 12-9)

Til § 12-1 Adgang til opptak av obligasjonslån sikret ved pant

Etter førsteledd er det bare kredittforetak som kan oppta obligasjonslån sikret ved pant i en utlånsportefølje. Med kredittforetak forstår vi det samme som i finansieringsvirksomhets-loven, nemlig foretak som etter sine vedtekter i hovedsak finansierer utlånsvirksomheten ved utstedelse av obligasjoner. FNH er enig at det bare er kredittforetak, i motsetning til banker, som bør kunne ustede slike obligasjoner, ut fra prinsippet at en bank som hovedregel ikke bør gi noen av sine kreditorer særlig sikkerhet fremfor andre.

Etter tredje ledd bokstav a kan porteføljepant omfatte lån sikret ved registrert pant i fast eiendom og rettsvernet pant i bolig. Det bør vurderes om driftsløsøre også kan omfattes siden dette nå kan pantsettes uten tilknytning til fast eiendom.

Til § 12-2 Opptak av obligasjonslån med porteføljepant

Etter førsteledd bokstav b skal kredittforetak finansiere utlånsvirkomheten hovedsakelig ved utstedelse av særskilt sikre obligasjoner. Denne bestemmelsen er unødig restriktiv. Det bør være mulig for et eksisterende kredittforetak å bruke tilpassede deler av porteføljen, ut fra kvalitet og diversifisering av risiko, som grunnlag for å yte obligasjonslån med porteføljepant. Dersom det blir krav om å etablere separate foretak kan dette bli unødig kostbart, og vanskeliggjøre en hensiktsmessig balansestyring. Regelverket bør heller ikke utformes slik at det utelukker at nye kredittforetak kan funde seg på andre hensiktsmessige måter. Regelverket bør være så fleksibelt som mulig med hensyn til matching av løpetid, terminer og renteregulering. Balansen bør kunne styres etter moderne og anerkjente metoder ved bruk av ulike fundingsinstrumenter og finansielle instrumenter for å sikre overholdelsen av offentlig og internt fastsatte rammer for rente- og likviditetsrisiko.

For et foretak som regelmessig opptar obligasjonslån mot porteføljepant må det være unødvendig med 30 dagers meldefrist til Kredittilsynet. Slike lange tidsfrister vil forhindre utnyttelse av raskt skiftende markedsmuligheter og reduserer mulighetene til å oppnå en finansiering til lavest mulige kostnader.

Endringsforslag:

• § 12-2 (1) bokstav b utgår.

• Siste punktum om 30 dagers meldingsfrist utgår.

Til § 12-4 Krav til porteføljepantet

Første leddfastslår blant annet at ingen eiendel kan medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet sikkerhet. Vi kan ikke se at UCITS-direktivet inneholder noe slikt krav. Vi kan ikke se at det er behov for å stille opp ytterligere begrensninger i enkeltengasjementer på dette området enn det som følger av de alminnelige regler iht kapittel 11 om Plasseringsgrenser, der hovedregelen etter § 11-1 (2) er på 25 prosent av foretakets ansvarlige kapital. I denne vurderingen legges det også vekt på at det dreier seg om utlån som er godt sikret med underliggende pant, eller på annen måte anses som særlig sikre.

Det synes for øvrig ikke helt klart hva som ligger i "ingen eiendel" i første ledd. Det kan i denne sammenhengen være et enkelt lån, alle lån på samme kunde eller kundegruppe eller alle lån sikret med pant i ett panteobjekt.

Endringsforslag:

• § 12-4 (1) annet punktum utgår.

Andreledd bokstav a fastslår at hypoteklån til bolig- og næringseiendommer ikke må overstige 6o prosent av eiendommens verdi. FNH har ikke innvendinger mot verdigrensen, for så vidt gjelder næringseiendommer. Imidlertid synes grensen for boliglån å være for streng. Det vises i den forbindelse til at man i kapitaldekningssammenheng opererer med en risikovekt på 50 prosent for boliglån inntil 80 prosent av verdien. Det vises til at alle våre naboland Danmark, Sverige og Finland tillater høyere finansieringsgrader for de særskilt sikre obligasjoner som skal finansiere boliglån. Under alle omstendigheter bør det være adgang for kredittforetak å yte 2. prioritets pantelån til bolig- og næringseiendommer. Det vil være svært upraktisk og uøkonomisk å måtte opprette egne foretak med formål å yte 2. prioritets pantelån. Dersom man stiller krav om særskilte kredittforetak for å kunne bruke særskilt sikre obligasjoner, kan dette bli konsekvensen.

Andreledd bokstav c sier at lån til kommune eller lån garantert av kommune medregnes i porteføljepantet med 80 prosent av lånebeløpet. Denne bestemmelsen forutsetter, tatt på ordet, at 20 prosent av denne type lån må fundes av kredittforetaket på en annen måte enn gjennom utstedelse av særskilt sikre obligasjoner. En alternativ måte å forstå bestemmelsen på er at av et gitt lån til en kommune er det bare 80 prosent av dette som kan ytes av kredittforetaket og finansiert gjennom særskilt sikre obligasjoner, mens resten av lånet må ytes av en annen kredittinstitusjon. Tatt i betraktning av at alle deler av et kommunalt lån vil ha samme sikkerhet, synes bestemmelsen ubegrunnet. Det finnes ikke tilsvarende i andre land som finansierer offentlige lån på denne måten.

Endringsforslag til andre ledd:

• §12-4 (2) endres til:
  "For de hypoteklån som skal inngå i porteføljepantet, gjelder følgende krav til sikkerhet:
  a. hypoteklån til boligeiendommer skal ikke overstige 80 prosent av eiendommens verdi,
  b. hypoteklån til næringseiendommer skal ikke overstige 60 prosent av eiendommens verdi,
  c. fartøyshypoteklån skal ikke overstige 50 prosent av fartøyets verdi."
  [ Forslagets bokstav c og bokstav d utgår.]

Til § 12 -5 Rettsvern. Forvaltning

Etter førsteledd sikres rettsvern etter gjeldende regler. Vi stiller spørsmål om rettsvern kan etableres på en enklere måte enn ved å følge håndpantregelen, jfr reglene i panteloven §§ 4-1 og 4-2. Etter tredjeledd må det opprettes et til enhver tid oppdatert register over de utlån som omfattes av porteføljepantet. Dette registeret er nødvendig etter UCITS-direktivet. Spørsmålet er om ikke dette registeret også kan anvendes som grunnlag for å sikre rettsvern for obligasjonseierne i forhold til tredjemenn, og da særlig kredittforetakets konkursbo. Registeret i seg selv bør være tilstrekkelig til å sørge for den nødvendige og tilstrekkelige notoritet og publisitet i forhold til tredjemanns behov for å få kunnskap om at det er blitt stilt pantesikkerhet i form av porteføljepant for de omtalte obligasjonene, dersom loven fastslår at rettsvernet sikres på denne måten. Vi forutsetter da at kreditorer og andre interessenter sikres innsyn i dette registeret. Denne enklere måten å sikre rettsvern på ligner på hvordan man sikrer rettsvern for avtaler om factoring etter panteloven § 4-10. 

For øvrig er FNH tilfreds med at bestemmelsen fastslår at rettsvern sikres ved at pantet kan overføres til særskilt forvaltning for obligasjonseierne i et annet foretak i samme konsern, og at dette sikrer tilstrekkelig uavhengighet mellom kredittforetaket og depotforetaket. 

Etter tredje ledd skal foretaket hver måned oversende de opplysninger som er inntatt i registeret over porteføljepantet til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet. Det bør være tilstrekkelig med en kvartalsvis rapporteringsplikt.

Endringsforslag:

• § 12-5 (3) andre punktum endres fra "Foretaket skal hver måned oversende…." til "Foretaket skal hvert kvartal oversende…."

Til § 12-6 Likviditetsreserve

Utformingen av denne bestemmelsen synes å ha sin bakgrunn at det tidligere for kredittforetakene var krav om en særskilt likviditetsbuffer i hver serie av utstedte obligasjoner. Denne bufferen ble kalt seriens reservefond. Denne ordningen hadde igjen sammenheng med at kredittforetaket bare var en forretningsfører, og obligasjonseierne kunne ikke kreve noe fra forretningsføreren eller andre låntakerne i andre serier. Etter hvert kom foreningen selv inn som låntaker og långiver. Dermed forsvant behovet for egne reservefond for den enkelte låneserie. Vi ser ikke gode grunner for å gjeninnføre et slikt krav om reservefond. Det bør være tilstrekkelig at det er en felles likviditetsbuffer for alle foretakets obligasjonslån med porteføljepant. Å reservere bestemte beløp for ulike serier av obligasjoner fører bare til unødig høyere kostnader.

Forslaget synes å forutsette at det ikke finnes andre inntekter i det utstedende foretaket som sikrer tilstrekkelig likviditet i obligasjonslånets løpetid. Dersom man lar et ordinært kredittforetak legge ut denne type obligasjoner, synes det i alle fall ikke være behov for en særskilt og øremerket likviditetsreserve. Investor kan da primært forholde seg til det utstedende foretak og sekundært til de underliggende låneforhold og porteføljepantet. 

FNH er ellers i tvil om det er behov for en egen bestemmelse om særskilt likviditetsreserve ut over det som følger av de generelle kravene til likviditetsstyring i § 10-10. Disse generelle kravene må også omfatte det forholdet at man har tilstrekkelige likvider "tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og avdrag på de utlån pantet omfatter." Vi kan heller ikke se at det er behov for eller hensiktsmessig å fastsette likviditetskravet i vedtekts form. Likviditetsstyringen er først og fremst et forretningsmessig anliggende mellom kredittforetak og investorer som ønsker å anskaffe denne type obligasjoner. 

Endringsforslag:

• § 12-6 utgår.

Til § 12-7 Endring av porteføljepantet

FNH mener at foretaket bør ha rett til å inngå endringsavtaler med låntaker så lenge endringsavtalen tilfredsstiller kravene for å kunne inngå i porteføljepantet. Det er fare for at kredittforetaket kan oppfattes som unødig stivbent av låntakere dersom kravet om "uvesentlig betydning for porteføljens verdi" blir strengt praktisert.

Til § 12-8 Sekundærpant, utlegg m.v.

Når det gjelder første ledd, stiller FNH seg tvilende til om det er rasjonelt og hensiktsmessig å ha et lovforbud mot å stifte pant med etterfølgende prioritet i porteføljepantet eller i utlån som omfattes av dette. Vi viser til bemerkningene til § 12 -2. Dette innebærer at et kredittforetak bør kunne utstede særskilt sikre obligasjoner med pant på første prioritet, jfr § 12 - 4 første ledd, obligasjoner på 2. prioritet og obligasjoner som ikke har pantesikkerhet. Dette er avveininger som bør overlates til markedet å vurdere og ta stilling til. Vi kan ikke se at investorers sikkerhet ved en eventuell konkurs i kredittforetaket blir svekket som følge av at det finnes andre obligasjonseiere med etterfølgende prioritet. 

Til § 12 -9 Konkurs eller offentlig administrasjon

Denne bestemmelsen kan synes å være overflødig. Obligasjonseierne er allerede sikret pant på første prioritet i porteføljepantet, jfr §§ 12 - 4 og 12 - 5. En panterett berøres ikke av en konkurs. 

Behov for å endre tilstøtende regelverk

FNH støtter mindretallet i kommisjonen sitt syn om at det allerede nå er behov for å endre reglene slik at obligasjonene kan gis en særbehandling i forhold til regelverket om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, lov om verdipapirfond, store engasjementer og kapitaldekning. Det vises og til medlemmene Breck, Dalsøren, Faremo, Kobberstad, Nyhagen, Skomsvold og Vannebo sine synspunkter og vurderinger under pkt. 8.6 Kommisjonens vurderinger. FNH legger til grunn at obligasjoner med pantesikkerhet kan gis risikovekt på 10% i kapitaldekningssammenheng, og at denne grensen også benyttes ved vekting i forhold til kredittinstitusjoners plasseringsgrenser. FNH legger videre til grunn at verdipapirfond kan ha inntil 25% pantesikrede obligasjoner fra samme utsteder, og at samme grense velges for livsforsikringsselskapene. Disse grensene vil ikke være i konflikt med EUs direktiver på de ulike områder, og i rimelig samsvar med praksis i de ulike landene. 

3.11 Alminnelige regler om forholdet til kundene (§ 13-1 t.o.m. § 13-4)

Banklovkommisjonen har i kapittel 13 pkt I foreslått en knippe alminnelige regler om forholdet mellom kunde og finansforetak. Bestemmelsene i lovutkastets §§ 13-1 til 13-4 omhandler enkelte avtalemessige spørsmål av offentligrettslig karakter som prisfastsetting, markedsføring, kundeavtaler og produktpakker. De forhold som Banklovkommisjonen her foreslår regulert er etter vår vurdering allerede i dag tilstrekkelig ivaretatt i annen lovgivning, så som konkurranseloven, markedsføringsloven, kredittilsynsloven og finansavtaleloven. Lovforslagene i kapittel 13 pkt I er etter FNHs mening svakt begrunnet, unødvendige og bør i sin helhet utgå. 

Til § 13-1 Prisfastsetting mv

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 13-1 en hjemmel for Kongen til å gjøre inngrep mot finansforetakenes prissetting av tjenester og forretningsvilkår. Dette til tross for at kommisjonen legger til grunn at den konkurransemessige begrunnelse for en ny og utvidet prisreguleringsbestemmelse synes svakere enn tidligere. Inngrep vil kunne gjøres i form av enkeltvedtak (rettet mot det enkelte finansforetak) eller i forskrift. Det foreslås at denne type virkemidler ikke bare vil kunne tas i bruk for å fremme virksom konkurranse, men også for å unngå prissetting som er urimelig overfor forbrukere eller virker uheldig på finansforetakenes soliditet. 

Forslaget er vel ment å skulle erstatte finansieringsvirksomhetsloven § 2-13 som har et snevrere virkeområde enn utkastet § 13-1. Utenfor finansvl § 2-13 faller i dag renter og provisjoner som reguleres av penge- og kredittreguleringsloven § 14, og adgangen til å gjøre inngrep mot finansforetakets forretningsvilkår. 

Selv om finansvl § 2-13 oppheves vil det likevel være tilbake i lovgivningen en rad med offentligrettslige inngreps- og beredskapshjemler tuftet på de samme legislative hensyn som Banklovkommisjonen viser til som begrunnelse for den nye prisreguleringsbestemmelsen i utkastet § 13-1. Når det gjelder tilsynsmyndighetenes muligheter for inngrep mot foretakenes priser og prisvilkår kan her bl.a. vises til penge og kredittreguleringsloven § 14, kredittilsynsloven § 4, pristiltaksloven og finansavtaleloven. Videre har Forbrukerombudet og Markedsrådet etter markedsføringsloven § 9a, jf §§ 12 og 13, hjemmel til å kunne nedlegge forbud mot priser og forretningsvilkår (avtalevilkår) som er anses urimelige overfor forbrukere. Tilsvarende inngrepshjemmel har Konkurransetilsynet mot konkurranseskadelige avtaler og vilkår etter konkurranseloven § 3-10. Hver for seg eller samlet dekker disse bestemmelsene de samme virkemidler som kommisjonen nå foreslår i § 13-1. 

Banklovkommisjonen har i sine merknader på side 81-82 redegjort grundig for hver og en av de lovbestemmelser som foreligger innenfor det samme reguleringsområdet. Denne oversikt munner ut i en oppsummering av den reguleringsmessige bakgrunn for dagens bestemmelse i finansieringsvirksomhetslovens § 2-13, som kommisjonen nå ønsker å videreføre (i en utvidet utgave):

"Bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven om prisfastsetting kom inn i finansieringsvirksomhetsloven i 1988. Bestemmelsen var som nevnt ovenfor i første rekke konkurransemessig begrunnet. Bank- og finansnæringen var et godt stykke ut i 1980-årene regulert gjennom ulike kredittpolitiske virkemidler. Bestemmelsen om prisfastsetting må derfor ses på bakgrunn av at man i 1988 hadde begrenset erfaring med hensyn til en friere konkurransesituasjon mellom finansinstitusjonene. Konkurransen er ulik i de enkelte delmarkeder og kan endres over tid. Slik konkurransen i finansmarkedet i dag virker synes den konkurransemessige begrunnelse for en bestemmelse å være svakere enn tidligere. Situasjonen kan imidlertid endres, og kommisjonen foreslår derfor en inngrepshjemmel i utkast til § 13-1." (Vår understrekning.)

FNH finner det utilfredsstillende at man skal videreføre reguleringsbestemmelser som skriver seg fra et tidligere og helt annet reguleringsregime på et grunnlag som nevnt. Etter vårt syn bryter dette grunnleggende med de hensyn som er trukket frem av Konkurranseflateutvalget. 

Endringsforslag:

• § 13-1 utgår.

Til § 13-2 Markedsføring

I utkastet § 13-2 er foreslått regler om finansforetakenes markedsføring av tjenester, herunder at foretakene skal påse at tilbudene er i samsvar med god markedsføringsskikk. Forslaget dekkes allerede av reglene i markedsføringsloven og finansavtaleloven. 

Etter vår vurdering er forslaget om en ekstra offentligrettslig lovregulering av finansforetakenes markedsføring unødvendig. Forbrukerombudet fører allerede i dag på grunnlag av sine inngrepshjemler i markedsføringsloven tilsyn med at finansforetakene overholder de generelle markedsføringsregler og krav til god markedsføringsskikk etter markedsføringsloven § 1, samt de særskilte bestemmelser om markedsføring som følger av finansavtaleloven og forskrifter om kontoavtaler og låneavtaler. 

Endringsforslag:

• § 13-2 utgår. 

Til § 13-3 Kundeavtaler

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 13-3 en bestemmelse som vil påby finansforetak mv å etablere betryggende systemer og interne rutiner for å sikre at foretaket oppfyller reglene i finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven og kredittkjøpsloven for så vidt gjelder opplysningsplikt og avtalens innhold. Også en slik bestemmelse synes unødvendig, dels fordi forholdet allerede i dag dekkes av foretakets alminnelige plikt til internkontroll (jf Kredittilsynets internkontrollforskrift), og dels fordi foretaket selv av mange og åpenbare grunner har en egeninteresse i at de nevnte avtalelover blir fulgt. 

I utkastet § 13-3 annet ledd er foreslått en beredskapshjemmel som gir Kongen (Finansdepartementet) adgang til å fastsette utfyllende forskrifter om opplysningsplikt og utforming av kundeavtaler. Slik forskriftshjemmel følger allerede av finansavtaleloven § 16 fjerde ledd for kontoavtaler og 48 sjette ledd for låneavtaler. Med basis i den relativt ferske finansavtaleloven er det i finansnæringen og de ulike finansforetak bygget opp strukturer, systemer og rutiner for å ivareta reglene om opplysningsplikt og avtaleutforming. Utfyllende forskrifter og tolkningsuttalelser gis av Justisdepartementet mens Forbrukerombudet fører tilsyn med at foretakene overholder reglene om god markedsføringsskikk og opplysningsplikt samt at de konkrete avtalevilkårene utformes på en slik måte at forbrukernes interesser blir ivaretatt på en rimelig måte, jf markedsføringsloven § 9a. En ytterligere forskriftshjemmel slik Banklovkommisjonen har foreslått i § 13-3 annet ledd vil ikke bare skape usikkerhet om hvilke tilsynsorganer som anses ansvarlige på området, men gir totalt sett grunnlag for et svært uoversiktelig og uforutsigbart regelregime. 

Endringsforslag:

• § 13-3 utgår.

Til § 13-4 Produktpakker 

Banklovkommisjonen foreslår med § 13-4 mer omfattende regler om produktpakker enn det som i dag følger av forskrift om produktpakker etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-14. Den foreslåtte bestemmelse åpner riktignok for at flere tjenester/produkter kan tilbys samlet i form av en produktpakke hvor også tjenester fra andre leverandører kan inngå, men det stilles i forslaget krav om at de enkelte tjenester/produkter også må kunne kjøpes hver for seg og at prisen på enkelttjenestene skal oppgis i tilbudet/markedsføringen. Bestemmelsen suppleres av en rett for Kredittilsynet til å kunne forby en produktpakke som anses uheldig for foretakets soliditet, skadelig for virksom konkurranse eller er urimelig overfor forbrukerne. 

Etter vår vurdering kan vi ikke se at Banklovkommisjonen i tilstrekkelig grad har påvist noe behov for å videreføre særlige bestemmelser om produktpakker rettet mot finansforetak spesielt. Dersom det på sikt skulle vise seg at finansforetakenes tilbud av produktpakker gir samfunnsmessige uheldige virkninger i form av for eksempel kryssubsidiering eller konkurransebegrensninger, har myndighetene allerede i dag en rekke inngrepshjemler som kan benyttes for å stanse produktet. En produktpakke som anses uheldig for foretakets soliditet kan Kredittilsynet forby med hjemmel i kredittilsynsloven. Konkurransetilsynet kan på sin side med hjemmel i konkurranseloven gripe inn mot alle typer avtaler, vilkår og handlinger herunder produktpakker som er egnet til å begrense konkurransen, mens Forbrukerombudet kan forby en produktpakke som er urimelig overfor forbrukerne. 

Foruten at forslaget stiller strengere krav til tilbudet og markedsføringen av produktpakker enn etter gjeldende produktpakkeforskrift, vil bestemmelsen også komme til anvendelse overfor næringskunder og ikke bare forbrukere som i dag. Banklovkommisjonen ønsker visstnok på denne måten å "beskytte" næringsdrivende mot å inngå hensiktmessige og kostnadseffektive avtaler om produktpakker der de enkelte tjenester og produkter ikke kan tilbys separat, for eksempel slik tilfellet ofte er i offentlige og private anbudskonkurranser. Vi kan ikke se at kommisjonen har gitt noen form for adekvat begrunnelse for at næringsdrivende har behov for særskilt vern på dette området utover de inngrepshjemler som allerede følger av konkurranseloven.

Endringsforslag:

• § 13-4 utgår, subsidiært at bestemmelsen begrenses til kun å gjelde overfor forbrukere.

3.12 Behandling av kundeopplysninger (§ 13-5 t.o.m. § 13-12)

I kapittel 13 pkt. II i lovutkastet har Banklovkommisjonen foreslått egne bestemmelser om finansforetakenes behandling av kundeopplysninger som skal supplere den nye personopplysningsloven. Mens personopplysningsloven kun gjelder for vern av fysiske personer vil Banklovkommisjonens foreslåtte spesialregler i §§ 13-6 til 13-12 også omfatte juridisk personer. Sett under ett synes forslagene hensiktsmessige og fornuftige, likevel slik at Banklovkommisjonen etter vår mening ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på kundenes og finansforetakenes behov for at kundeopplysninger innenfor nærmere definerte behandlingsformål også gjøres tilgjengelig for andre konsernselskaper (særlig til og fra fondsforvaltningsselskaper) og samarbeidende finansforetak, jf våre merknader til utkastet § 13-8 nedenfor. 

Til § 13-5 Virkeområde

Det fremgår av utkastet § 13-5 første ledd at bestemmelsene i lovutkastets §§ 13-6 til 13-12 gjelder for behandling av kundeopplysninger vedrørende både fysiske og juridiske personer, mens henvisningen til personopplysningsloven i annet ledd kun gjelder for fysiske personer (enkeltpersoner). Etter vår vurdering bør denne forskjellen i anvendelsesområde markeres klarere, for eksempel ved at det i annet ledd presiseres at bestemmelsene om utlevering av personopplysninger i personopplysningsloven (kun) gjelder for fysiske personer. 

Vi er svært skeptiske til den vide forskriftshjemmelen i utkastet § 13-5 fjerde ledd.I de etterfølgende bestemmelser i lovutkastet §§ 13-6 til 13-13 har Banklovkommisjonen fremmet forslag til en rekke spesialbestemmelser om behandling av kundeopplysninger som skal supplere de personvernregler som følger av personopplysningsloven og de ordinære taushetspliktregler. Vi kan ikke se at kommisjonen har gitt noen begrunnelse for behovet for en hjemmel til å gi nærmere regler i forskrifts form. Fjerde ledd i utkastet § 13-5 bør derfor etter vår vurdering utgå. 

Dersom Finansdepartementet likevel ser et klart behov for en forskriftshjemmel til utfylling av reglene i §§ 13-6 til 13-13, bør det etter vår vurdering fremgå uttrykkelig av bestemmelsen hvilke forhold hjemmelen skal omfatte. En eventuell forskriftshjemmel bør imidlertid ikke gi adgang til å fastsette enda strengere regler om krav til innhenting av samtykke fra kundene til utlevering av kundeopplysninger. Kommisjonen har allerede i utkastet §§ 13-6 og 13-8 til 13-12 gått svært langt i å begrense adgangen til utlevering av kundeopplysninger uten samtykke fra angjeldende kunde. 

Endringsforslag:

• I § 13-5 (2) presiseres at bestemmelsene om utlevering av personopplysninger i personopplysningsloven kun gjelder for fysiske personer.

• § 13-5 (2) utgår.

• § 13-5 (4) utgår.

Til § 13-8 Utveksling av kundeopplysninger mellom konsernselskaper

Banklovkommisjonen har i utkastet § 13-8 foreslått en bestemmelse om utveksling av kundeopplysninger mellom konsernselskaper. Vi er tilfreds med at kommisjonen har tatt tak i denne problemstillingen og langt på vei funnet en hensiktsmessig balanse mellom finanskonsernenes behov for uveksling av kundeopplysninger og kundenes behov for konfidensialitet. Forslaget er i vesentlig grad i overensstemmelse med finanskonsernenes utleveringspraksis som ble dannet på grunnlag av Datatilsynets konsesjoner om felles konsernkunderegistre og Justisdepartementets uttalelser i den såkalte CBK-saken i 1995. Det siste året har imidlertid uttalelser fra Kredittilsynet om utleveringsadgangen etter taushetspliktsreglene (jf tilsynets rundskriv 11/2000 og brev til FNH 27.04.2001) og den nye personopplysningsloven, skapt en ikke ubetydelig usikkerhet i markedet om gjeldende rett. Banklovkommisjonens forslag vil etter vår oppfatning bidra til en etterlengtet avklaring av rettssituasjonen og skape bedreoversikt og forutsigbarhet for kunder og foretak. 

Adgangen til å kunne utveksle kundeopplysninger innenfor finanskonsern er i følge utkastet § 13-5 første leddbegrenset til "finansforetak", jf NOU 1998: 14 (lovutkastet § 3-2). Utenfor virkeområdet for § 13-8 faller bl.a. forvaltningsselskaper for verdipapirfond, dog slik at det i medhold av forskriftshjemmelen i femte ledd kan bestemmes at paragrafen også får anvendelse på foretak i samme konsern som ikke er finansforetak. Vi mener at paragrafen bør gjelde direkte for utveksling av kundeopplysninger mellom finansforetak og slike fondsforvaltningsselskaper i samme konsern, ikke bare som i form av en forskriftshjemmel.

Tilbud og salg av verdipapirfondsandeler inngår som en naturlig del av konsernets (bankens eller forsikringsselskapets) spareprodukter. Det er i dag umulig å gi store kundegrupper forsvarlig informasjon/rådgivning om sparing og plassering uten at ulike produkter - fordelt på ulike selskaper i konsernet - trekkes inn. Registrering av at en kunde har produkter i konsernets fondsforvaltningsselskap gjør at forsikringsselskapet/banken/konsernet kan ta hensyn til dette ved utsendelse av informasjon og markedsføringsmateriell. For kunden innebærer dette at informasjon og tilbud om spare- og plasseringsprodukter blir mer målrettet, først og fremst ved at en slipper henvendelser om produkter som kunden allerede har, men også ved at mer selektiv adressering av informasjon/tilbud kostnadsmessig muliggjør orientering om det som er adekvat. 

Når kunden selv søker råd vil generelle grunnlagsopplysninger være tilgjengelig på ett sted for forsikringsselskapets/bankens/konsernets rådgiver. Selv om det kun er tale om nøytrale kundeopplysninger og produkttilhørighet, er dette en viktig forutsetning for videre samtale basert på videre innsyn etter kundens samtykke. Generelt er utviklingen at et økende antall kunder har klare forventninger om at konsernet er i stand til å fange opp og forholde seg til helheten i kundeforholdet, samt ikke minst å kunne gi råd på et bredt grunnlag når kunden selv etterspør dette.

Finanskonsernene er spesielt opptatt av kundenes negative reaksjoner hvis banken ikke har tilgang til de samme engasjementsopplysninger som kunden selv. Gjennom for eksempel nettbanken vil den enkelte kunde selv kunne få full tilgang til informasjon om eget kundeforhold i konsernet. Når kunden ringer banken og spør om et eller annet som vedkommende har observert om sine plasseringer i for eksempel fondsforvaltningsselskapet, vil rådgivning og oppfølging være helt umulig dersom rådgiveren ikke har tilgang til de samme opplysninger som kundene. 

FNH foreslår at det i § 13-8 første ledd (eller i et nytt femte ledd) tilføyes at paragrafen også skal gjelde for utveksling av kundeopplysninger mellom finansforetak og forvaltningsselskap i verdipapirfond i samme finanskonsern.

Bestemmelsene i § 13-8 om utveksling av kundeopplysninger bør også få direkte anvendelse på samarbeidende finansforetak med godkjent samarbeidsavtale, og ikke bare i form av en forskriftshjemmel (jf femte ledd). Behovene for informasjonsutveksling mellom finansforetak (og fondsforvaltningsselskaper) er de samme uavhengig av om samarbeidet er organisert som et blandet finanskonsern eller annen form for samarbeidsgruppering, jf vår redegjørelse ovenfor vedrørende samordning av informasjons- og rådgivningsfunksjoner.

FNH foreslår at det i § 13-8 første ledd (eller i et nytt femte ledd) tilføyes at paragrafen også skal gjelde for utveksling av kundeopplysninger mellom samarbeidende finansforetak (eventuelt etter nærmere godkjennelse av departementet). 

I utkastet § 13-8 første ledd første punktum er det foreslått at kundeopplysninger som identifiserer kunden og beskriver arten av forretningsforholdet (såkalte nøytrale kundeopplysninger) kan utveksles mellom konsernselskaper. Kommisjonen legger til grunn at ved beskrivelse av forretningsforholdets art kan omfanget opplyses, for eksempel innestående på konto, størrelse på lån og lignende. 

Etter første ledd annet punktumkan konsernforetak også utveksle andre kundeopplysningerenn de nøytrale såfremt foretakene driver likeartet virksomhet og utvekslingen gjelder kundeopplysninger for den virksomhet som er likeartet.Hva slags virksomhet som anses som "likeartet" blir i denne sammenheng helt sentralt, ettersom utveksling av ikke-nøytrale kundeopplysninger som stammer fra virksomhet som ikke er likeartet vil utløse krav om utlevingssamtykke fra kunden. Banklovkommisjonen har i merknadene til § 13-8 gitt noen synspunkter på hva kommisjonen mener med likeartet virksomhet: 

" Banken, kredittforetaket, og i og for seg også forsikringsselskapet, kan utveksle kundeopplysninger med hverandre for så vidt gjelder opplysninger knyttet til utlån til kunder. Derimot vil denne bestemmelse ikke åpne for at informasjon som knytter seg til innskudd gis til kredittforetaket eller at informasjon som knytter seg til forsikringer gis til banken."

Som et utgangspunkt synes dette være en hensiktsmessig rettesnor, likevel slik at også andre kjennetegn eller kriterier ved virksomheten må kunne legges til grunn for å vurdere hva som er "likeartet virksomhet". Etter vår mening må bl.a. formålet med produktet/tjenestenbasert på de behov kunden søker dekket, tillegges betydelig vekt. Bankens kundeopplysninger vedrørende innskudd eller andre typer innlån bør således kunne utleveres til andre konsernselskaper som tilbyr spareprodukter, for eksempel til forsikringsselskapet som bl.a. tilbyr IPA og unit linked. Basert på de samme formålsbetraktninger må finansieringsselskapets opplysninger vedrørende betalingskort kunne utleveres til andre konsernforetak som tilbyr betalingstjenester, for eksempel til banken. Innad i finansforetaket vil konfidensialitetsbestemmelsen i utkastet § 13-6 annet ledd komme til anvendelse når det gjelder hvilke ansatte, tillitsvalgte og oppdragstakere som skal kunne få tilgang til opplysningene (basert på "need to know-prinsippet"). 

Legger man kommisjonens synspunkter til grunn vil resultatet i praksis bli at det i langt større utstrekning enn i dag blir nødvendig å be kunden om samtykke før opplysninger utleveres til annet konsernselskap. Dersom dette blir stående vil det bli svært problematisk å forholde seg til all den stund erfaringene tilsier - jf samtykkeproblematikken nedenfor - at mange kunder forholder seg passiv til slike anmodninger om aktiv medvirkning. 

Endringsforslag:

• § 13-8 (1) endres slik at paragrafen også skal gjelde for utveksling av kundeopplysninger mellom samarbeidende finansforetak, samt for utveksling av kundeopplysninger mellom finansforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond i samme finanskonsern.

• I motivene må fremgå at også formålet med produktet og tjenesten skal tillegges vekt ved vurderingen av hva som er å anse som likeartet virksomhet i § 13-8 (1)

Til § 13-11 Mistanke og forsikringssvik og annen svikaktig adferd

Som kjent tillater taushetspliktreglene i forretningsbankloven § 18, sparebankloven § 21, finansieringsvirksomhetsloven § 3-14 og forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 at en finansinstitusjon etter beslutning av eller fullmakt fra styret, utleverer kundeopplysninger (meddelelser) til annen finansinstitusjon. For bankenes vedkommende utgjør dette unntaket fra taushetsplikt grunnlaget for å kunne utveksle kundeopplysninger mellom banker for gjennomføring av et betalingsoppdrag. Denne utleveringsadgangen på betalingsformidlingens område er foreslått videreført av Banklovkommisjonen i utkastet § 13-12 første ledd.

Unntaket (fra bank til bank) i gjeldende taushetspliktbestemmelse i forretningsbankloven § 18 og sparebankloven § 21 benyttes også for å kunne gi meddelelser til annen bank i den hensikt å forebygge kriminalitet og kriminelle anslag mot banker. Ikke sjelden får banker fra aktører i Norge og utlandet, herunder tilsyns- og politimyndigheter, opplysninger om svindel, bedragerier og organisert kriminalitet rettet mot enkeltbanker eller vesentlige deler av bank- og finansnæringen. Ofte er bankkunder av de involverte banker medvirkende i disse anslagene. Med det formål å forhindre eller begrense omfanget av slike kriminelle handlinger blir andre banker varslet om forholdet. Slike meddelelser kan fra tid til annen inneholde kundeopplysninger, og banknæringen har lagt til grunn at bankens styre eller noen som har fullmakt fra styret, uhindret av taushetsplikt kan gi slike opplysninger (meddelelser) til annen bank. 

Etter vår mening må den nye finansforetaksloven inneholde et unntak fra taushetsplikt som ivaretar dette forholdet, men vi er usikre på om en slik utleveringsadgang er dekket av Banklovkommisjonens utkast til § 13-11. Ordlyden peker i retning av at mottakerforetaket må ha bedt om opplysninger, mens ved varsling som beskrevet ovenfor opptrer de øvrige banker som passive mottakere av opplysningene. Bestemmelsen må gi finansforetak adgang til å utlevere kundeopplysninger til andre finansforetak i den hensikt å motvirke at foretaket utsettes for kriminelle anslag.

Loven må også gi tilstrekkelig grunnlag for at ordningen med Bankenes Misbrukerregister kan fortsette. Registreringsordningen er basert på konsesjon fra Datatilsynet, men forutsetter at en bank uhindret av taushetsplikt kan utlevere visse kundeopplysninger til annen bank slik som unntaket etter gjeldende taushetspliktbestemmelse i forretningsbankloven § 18 og sparebankloven § 21 gir anledning til. 

Bankenes Misbrukerregister ble opprettet i 1988 av Bankforeningens Servicekontor (nå Finansnæringens Servicekontor) og Sparebankforeningens Servicekontor. De to servicekontorer er register-/behandlingsansvarlige, mens BBS drifter registeret på vegne av servicekontorene. Ordningen er basert på regler og vilkår fastsatt i konsesjon fra Datatilsynet (sist utstedt 15.03.2000 ). 

Bankenes Misbrukerregister inneholder opplysninger om misbrukere av bankenes innskuddskontoer og tilhørende betalingsinstrumenter, så som sjekk, elektroniske uttaks- og betalingskort, blankettbasert giro, blankettbasert kontantuttak og andre standardiserte betalingstjenester (for eksempel AvtaleGiro). Etter den innmeldende banks vurdering må misbruket være av en slik karakter at forholdet danner grunnlag for en politianmeldelse av forholdet. Registeret inneholder innmeldende banks registernummer, misbrukerens fødselsnummer, opplysninger om hvilke(n) tjeneste(r) som er misligholdt, dato for innmelding og dato for sletting. 

Andre banker kan bare få innsyn i registrerte opplysninger ved kontroll i forbindelse med åpning av bankkonto og/eller utlevering av alminnelige betalingsinstrumenter. Formålet med registeret er således å motvirke at tidligere misbrukere går fra bank til bank for å få opprettet nye kontoer og utstedt nye betalingsinstrumenter som grunnlag for fortsatt kriminell aktivitet mot banker og bankenes kunder. Det er ikke adgang til å benytte registeret i forbindelse med kredittvurdering av potensielle kunder. Foruten Norges Bank og Kredittilsynet, er det bare banker som har tilgang til registeret. 

Endringsforslag: 

• I utkastet § 13-11 tilføyes to nye ledd: 

  • "Et finansforetak kan utlevere kundeopplysninger til annet finansforetak når dette er nødvendig for å motvirke at foretaket utsettes for en straffbar handling." 

  • "Felles bransjeregister for banker for registrering og utlevering av opplysninger om misbrukere av innskuddskonto og betalingsinstrumenter kan etableres etter tillatelse av Kongen."

Til § 13-12 Utlevering i andre tilfeller

Fjerde ledd i § 13-12 fastslår generelt at kunden kan gi samtykke til utlevering i andre tilfeller enn de som er hjemlet i utkastet §§ 13-8 til 13-12 herunder at § 13-12 første til tredje ledd er selvstendige utleveringshjemler uten krav om samtykke. 

Vi legger til grunn at det ved overdragelse av lån og låneporteføljer til annet finansforetak, jf finansavtaleloven § 45 og lovutkastet §§ 10-14 flg, ikke er nødvendig med særskilt samtykke fra låntakerne for å kunne utlevere de kundeopplysninger som naturlig inngår i selve fordringen som overdras. Slik utleveringsrett må for det første omfatte opplysninger om låntaker (navn, adresse og fødselsnummer), lånets størrelse (rest hovedstol og forfalte ikke betalte renter) og tilbakebetalingsvilkår, sikkerheter og kausjonsforhold, samt kredittopplysninger og vurderinger av stilte sikkerheter (takster og lignende). At overdragende finansforetak har slik utleveringsrett (uten krav om samtykke fra låntaker) fremgår imidlertid ikke av kommisjonens lovforslag og bør derfor innarbeides i utkastet til § 13-12. - Vi viser til at vi til utkastet § 10-15 annet ledd foran har foreslått at et spesialforetak som er opprettet for å erverve en nærmere fastsatt låneportefølje, underlegges lovens bestemmelser om taushetsplikt. Spesialforetaket vil således kunne motta taushetsbelagte opplysninger knyttet til de overdratte lån, og behandle dem i samsvar med loven.

De krav som Banklovkommisjonen har foreslått i fjerde leddfor å kunne utlevere kundeopplysninger basert på samtykke fra angjeldende kunde, er etter vår vurdering altfor strenge og en vesentlig innskjerpelse i forhold til de vilkår som følger av personopplysningsloven, ikke minst tatt i betraktning at samtykkekravene er foreslått gjort ufravikelige også overfor næringskunder. Vi mener at de foreslåtte krav til samtykke må modereres og minst bringes ned på et nivå som er i overensstemmelse med de krav som følger av personopplysningsloven. Dette gjelder særlig vilkåret om at samtykket må gis "i det enkelte (utleverings)tilfelle" og tidsbegrensningen (gyldighetstiden) på to år. Slike vilkår vil medføre betydelige praktiske og økonomiske ulemper for både finansforetakene og kundene. 

Generelt er krav om informert aktivt samtykke fra kunder til å kunne behandle og utlevere personopplysninger svært problematisk å forholde seg til for banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak. Erfaringer viser at de fleste kunder forholder seg passive til anmodninger om aktiv medvirkning, og kun et mindretall av kundene svarer på skriftlige henvendelser om sitt kundeforhold. Også myndighetene har erfaringer med problemstillingen. Da bankene i 1997 ble pålagt av Finansdepartementet å utlevere til Skattedirektoratet elektroniske lister over kundenes lønns-/brukskonti med sikte på overføring av tilgodehavende på skatt direkte til kundens/skattyters konto, ble utleveringsplikten nettopp begrunnet med at man ikke kunne påregne svar fra de skattepliktige selv dersom man i stedet hadde basert seg på å innhente opplysninger om bankkonto direkte fra kundene. 

Opplysninger FNH har mottatt viser at dersom kundene vurderer en henvendelse som meget viktig svarer ca. 20%, mens andelen svar kun er ca. 3% dersom utsendelsen ikke oppfattes som spesielt viktig eller interessant. Selv om disse tallene refererer seg til spørsmål av en noe annen karakter enn utlevering av kundeopplysninger, så er det grunn til å anta at de er representative for hva man kan forvente dersom det ble rettet spørsmål til eksisterende kunder om å avgi en samtykkeerklæring. Erfaringer viser at DM-aktiviteter generelt blir betegnet som meget suksessfulle dersom svarprosenten ligger på 20 %. Finanssektoren er ikke noe unntak i så måte. Når det gjelder kundetilfredshets-undersøkelser legges det ned mye tid og arbeid i finansforetakene for å få kundene til å besvare slike. Vanligvis blir kundene i forkant ringt opp av kunderådgiver med forespørsel om de kan være villige til å svare på et tilsendt spørreskjema, som dermed kun blir sendt de kunder som har svart bekreftende på dette spørsmål. Svarprosenten har etter dette vært 50 % - noe som karakteriseres som meget bra. Erfaringer tilsier videre at slike DM'er/undersøkelser rettet mot bedriftsmarkedet har en enda lavere svarprosent. 

Beregninger som finanskonsernene har gjort viser at kostnadenemed å innhente samtykkeerklæringer fra kunder er ikke ubetydelige, dog slik at tallene varierer noe som følge av en viss usikkerhet om kundenes svarrespons og hvor mange runder selskapene må gå med kundene. Kostnadene, som senere belastes kunden gjennom direkte prising av tjenestene, er knyttet til IT-løsninger, papir og porto/returporto og behandling av svarene samt løpende vedlikehold og arkivering av underskrifter. Omfanget av kostnadene må videre sees i sammenheng med at alle kunder må tilskrives, samtidig som erfaringsmaterialet tilsier at maksimum 50 % vil respondere. Det generelle inntrykket er at kostnadene vil ligge størrelsesorden kr 50,-/60,- pr. kunde.

Endringsforslag:

• § 13-12 tilføyelse av et nytt ledd: "Finansforetak kan ved overdragelse av lån og låneporteføljer samtidig utlevere tilhørende kundeopplysninger i den utstrekning slik utlevering er nødvendig for å ivareta erververens interesser som fordringshaver."

• § 13-12 (4) i første punktum utgår ordene "i det enkelte tilfelle". 

• § 13-12 (4) tredje punktum utgår i sin helhet. 

4. SAMLET OPPSTILLING AV FNHs FORSLAG TIL ENDRINGER I LOVTEKSTENE M.V.

I dette kapittel er samlet FNHs forslag til konkrete endringer i utkastets lovtekster, og til presiseringer som vi mener bør gis i lovens spesialmotiver Våre nærmere begrunnelser for forslagene fremgår av kapittel 3.

God forretningsskikk (§ 10-1)

• § 10-1 (1) annet punktum utgår.

Bortsetting av oppgaver (§ 10-3)

• I § 10-3 første ledd annet punktum foreslås følgende tilføyelse: 
  "Finansforetaket må ikke bruke oppdragstakere i et omfang eller på felter som innebærer at det overlater utførelsen av vesentlige deler av konsesjonspliktig virksomhet til andre, på en måte som er uforsvarlig i forhold til foretakets evne til styring og kontroll av den samlede virksomhet,og heller ikke på en slik måte at tilsynet med dets samlede virksomhet blir vanskeliggjort."

• § 10-3 fjerde ledd tredje punktum utgår, subsidiært omformulert til å lyde: "Finansforetaket skal også ha rett til å si opp avtalen en frist som normalt ikke skal overstige en måned."

• I § 10-3 femte ledd foreslås følgende tilføyelse: 
  "Meldeplikten gjelder ikke ved bortsetting av oppgaver til annet foretak innenfor samme finanskonsern"

• § 10-3 sjette ledd foreslås omformulert: 
  "Kongen fastsetter nærmere regler om meldeplikt etter femte ledd, herunder om rekkevidden av meldeplikten og avgrensning mot bruk av oppdragstakere innenfor virksomhetsområder som reguleres av spesialbestemmelser."

Samarbeidsavtaler (§ 10-4)

• §10-4 utgår

Egne verdier som sikkerhet (§ 10-7)

• §10-7 (2) utgår

• Merknad til motivene til §10-7: Det må fremgå at bestemmelsen ikke er til hinder for at finansforetak deltar i vanlig utlån av verdipapirer og som motparter i gjenkjøpsavtaler, eller annen handel med finansielle instrumenter hvor det er vanlig praksis å stille sikkerheter. 

Risikoklassifisering. Avsetninger (§ 10-9)

• §10-9 utgår, subsidiært at dette vurderes ved den endelige redigeringen av en samlet lov om finansforetak.

Likviditet (§ 10-10)

• §10-10 (5) og (6) utgår.

Diverse regler om kreditt (§ 10-11 t.o.m 10-13)

• § 10-11 (3) og (4) utgår.

• § 10-12 (1) endres i samsvar med Kredittilsynets forslag.

Verdipapirisering (§ 10-14 t.o.m. § 10-17)

• § 10-14 utgår.

• §10-15 (1) første punktum endres slik: "En bank kan med samtykke fra Kredittilsynet overdra en nærmere fastsatt låneportefølje eller annen fordringsmasse til et aksjeselskap eller annen juridisk personsom er opprettet for å erverve porteføljen og finansiere ervervet ved opptak av obligasjonslån." 

• § 10-15 (2) forslag til nytt punktum: "Lovens bestemmelser om taushetsplikt og behandling av kundeopplysninger gjelder likevel for spesialforetaket (selskapet)."

• § 10-15 (3) endres slik: "Banken skal ikke ha bestemmende innflytelse over spesialforetaket og heller ikke eie mer enn 10 % av aksjene, i de tilfeller man har valgt aksjeselskapsformen. [Annet punktum utgår.] Banken kan være representert med ansatte eller tillitsvalgte i spesialselskapets styre, men skal ikke ha et flertall." 

• § 10-15 (4) endres slik: "Avtale om forvaltning av porteføljen i forhold til låntakerne kan bare inngås med finansforetaksom har adgang til å yte kreditt i Norge. Banken kan ikke påta seg ansvar knyttet til låneporteføljen i forhold til selskapet, obligasjonseierne eller andre ut over avtale med selskapet om å forestå forvaltning av porteføljen i forhold til låntakerne. Foregående punktum er ikke til hinder for at banken, for å sikre oppfyllelsen av forpliktelsene overfor obligasjonseierne, kan yte kreditt til eller stille garanti for selskapet. Slik kreditt eller garanti må være fastsatt i avtalen om overdragelse. [Femte punktum utgår]" 

• § 10-16 (2) endres slik: "……, men banken kan ikke på noe tidspunkt eie mer enn 10 % av obligasjonslånet." 

• § 10-16 (3) endres slik: "Dersom det gjenstår å innfri mindre enn 10 % av det opprinnelige obligasjonsvolumet (kroner), kan banken med samtykke fra Kredittilsynet kjøpe tilbake gjenværende del av låneporteføljen fra selskapet til markedsverdi." 
  · § 10-16 (4) erstattes med: "Banken kan inngå avtaler om finansielle instrumenter på markedsmessige vilkår med spesialforetaket."

• § 10-17 (1) endres slik: "Bestemmelsene i §§ 10-15 og 10-16 gjelder tilsvarende ved andre finansforetaksoverdragelse av en nærmere fastsatt låneportefølje eller annen fordringsmasse til et aksjeselskap som er opprettet for å erverve porteføljen og finansierer ervervet ved opptak av obligasjonslån. Finansforetak med adgang til å yte kreditt i Norge kan være forvalter." 
  · § 10-17 (3) utgår.

• Merknad til motivene til § 10-15: Det bør fremgå at foretaket kan erverve nye låneporteføljer før et allerede opptatt obligasjonslån er innløst. Forutsetningen er at det skjer i klart definerte former.

Plasseringsgrenser, store engasjementer (§ 11-1 t.o.m. 11-7)

• § 11-6 endres til: Grensene for store engasjementer etter §§ 11-1 til 11-5 skal anvendes på konsolidert grunnlag i forhold til datterselskaper (eierandel på 50 prosent eller mer) som er bank, finansieringsforetak eller verdipapirforetak.

Obligasjonslån med pantesikkerhet (§ 12-1 t.o.m. 12-9)

• §12-2 (1) endres slik:
  Bokstav b utgår.
  Siste punktum utgår.

• §12-4 (1) annet punktum utgår

• §12-4 (2) endres til:
  "For de hypoteklån som skal inngå i porteføljepantet, gjelder følgende krav til sikkerhet:
  a. hypoteklån til boligeiendommer skal ikke overstige 80prosent av eiendommens verdi,
  b. hypoteklån til næringseiendommer skal ikke overstige 60prosent av eiendommens verdi,
  c. fartøyshypoteklån skal ikke overstige 50 prosent av fartøyets verdi."
  [ Forslagets bokstav c og bokstav d utgår.]

• § 12 -5 (3) andre punktum endres til:
  "Foretaket skal hvert kvartaloversende de opplysninger som er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet."

• § 12-6 utgår

• Merknad til andre bestemmelser som må endres samtidig: Obligasjoner med pantesikkerhet gis risikovekt på 10% i kapitaldekningsreglene. Denne vekten benyttes også i forhold til plasseringsgrenser for kredittinstitusjoner. Plasseringsgrensene for livselselskapene endres slik at maksimalgrensene for pantesikrede obligasjoner fra en enkelt utsteder settes til 25% av forsikringsmessige avsetninger. Verdipapirfond gis anledning til å plassere inntil 25% av fondet i pantesikrede obligasjoner fra en enkelt utsteder.

Alminnelige regler om forholdet til kundene (§ 13-1 t.o.m. 13-4)

• §13-1 utgår

• §13-2 utgår

• §13-3 utgår

• §13-4 utgår. Subsidiært begrenses bestemmelsen til å gjelde overfor forbrukere.

Behandling av kundeopplysninger (§ 13-5 t.o.m. 13-13)

• I § 13-5 (2) presiseres at bestemmelsene om utlevering av personopplysninger i personopplysningsloven kun gjelder for fysiske personer.

• § 13-5 (2) utgår.

• §13-5 (4) utgår

• § 13-8 (1) endres slik at paragrafen også skal gjelde for utveksling av kundeopplysninger mellom samarbeidende finansforetak, samt for utveksling av kundeopplysninger mellom finansforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond i samme finanskonsern

• Motivene bør endres: Det må fremgå at også formålet med produktet og tjenesten skal tillegges vekt ved vurderingen av hva som er å anse som likeartet virksomhet i § 13-8 (1)

• I utkastet § 13-11 tilføyes to nye ledd: 

  • "Et finansforetak kan utlevere kundeopplysninger til annet finansforetak når dette er nødvendig for å motvirke at foretaket utsettes for en straffbar handling." 

  • "Felles bransjeregister for banker for registrering og utlevering av opplysninger om misbrukere av innskuddskonto og betalingsinstrumenter kan etableres etter tillatelse av Kongen."

• § 13-12 tilføyelse av et nytt ledd: "Finansforetak kan ved overdragelse av lån og låneporteføljer samtidig utlevere tilhørende kundeopplysninger i den utstrekning slik utlevering er nødvendig for å ivareta erververens interesser som fordringshaver."

• § 13-12 (4) i første punktum utgår ordene "i det enkelte tilfelle".

• § 13-12 (4) tredje punktum utgår i sin helhet. 

Med vennlig hilsen 



Arne Skauge                                                                    Sverre Dyrhaug
Adm. direktør                                                                    Direktør