Finansdepartementet
Postboks 8008 - Dep.
0030 OSLO 

Dato: 19.09.2001
Vår ref.: 2001/000436 FJA/SSj
Deres ref.: 01/2992 SØ SAE

HØRING - BEREGNING AV EFFEKTIV RENTE PÅ UNDERKURSOBLIGASJONER

Vi viser til departementets brev av 09.07.01 vedlagt høringsnotat og utkast til forskrifter. Det vises også til det møtet som departementet hadde med vår og andre organisasjoner forut for utsendelsen. Vi viser videre til vårt brev av 22.05.01 hvor vi gjentok våre synspunkter fra det nevnte møtet.

Ved gjennomlesing av departementets notat og forslag til forskrifter må vi dessverre konstatere at man ikke har hensyntatt noen av de synspunkter som ble gjort gjeldende på det nevnte møtet. Departementet har heller ikke vurdert nærmere andre problemstillinger som ble tatt opp under møtet, herunder beregning av avkastning på obligasjoner som omsettes til underkurs som følge av svekket kredittverdighet knyttet til utsteder. Vi finner det for øvrig påfallende at departementet i sitt brev legger stor vekt på skattemessig likebehandling mellom opsjoner og obligasjoner med tilknyttet opsjonselement, men unngår å drøfte forholdet til andre plasseringsalternativer med tilknyttede opsjonselementer, herunder bankinnskudd. Av dette følger at svært like instrumenter blir beskattet etter ulike periodiseringsprinsipper. 

I høringsbrevet ber departementet om merknader på den foreslåtte metoden for å splitte opp verdien på obligasjoner med tilknyttede opsjonselementer. Formuleringen kan tyde på at de øvrige deler av forskriften ikke er gjenstand for høring. Vi tillater oss likevel å kommentere øvrige deler av utkastet til forskrifter. 

Departementets forslag innebærer at en investor som kjøper en sammensatt obligasjon til kurs 100 og med innløsing til en garantert minste verdi, også til kurs 100, om fem år, og uten noen form for løpende avkastning, må betale skatt som om han hadde fått en løpende avkastning i perioden. Om han etter 5 år ved forfall bare mottar den garanterte verdi på 100, kan han så føre et beregnet tap til utgift, tilsvarende den inntekt han har fått beregnet gjennom perioden, slik at han da får tilbake den for mye innbetalte skatt. Departementet er tydelig nok engstelig for at investorene skal nyte godt av skattekreditter, men i dette tilfellet blir virkningen altså den motsatte, der skatteyteren yter kreditt til statskassen gjennom 5 år for så å få pengene tilbake igjen ved obligasjonens forfall. For de fleste private investorer vil dette synes både urimelig og uforståelig. Vi er i tvil om departementet i tilstrekkelig grad har redegjort for slike virkninger forut for lovbehandlingen. 

Vi viser i denne forbindelse til at et av departementets argumenter for å innføre dette var at det ville innebære "at urealiserte, usikre gevinster og tap på obligasjoner ikke skattelegges løpende." (Ot.prp. nr. 1 (1999-2000), kap.15.1). Som vist ovenfor, er dette ikke riktig. Mange småsparere har de senere år kjøpt slike obligasjoner, og har da lagt til grunn at usikre gevinster først skulle beskattes ved forfall, eventuelt ved en tidligere realisasjon.

Sammenligning med en investor som kjøper to atskilte instrumenter, en klassisk underkursobligasjon med sikker avkastning og en ren opsjon, kan synes teoretisk riktig, men argumentet virker ikke særlig troverdig tatt i betraktning at andre plasseringsalternativer med opsjonselementer, herunder bankinnskudd med indeksavkastning, ikke skattlegges etter dette prinsipp. Obligasjoner og andre plasseringsalternativer med innbakte opsjonselementer markedsføres i dag i stor utstrekning til småsparere. Den markedsmessige appellen ligger i kombinasjonen av at kunden er sikker på å få igjen det innskutte beløp, og samtidig har en mulighet til å få en betydelig, om enn usikker avkastning i løpet av investeringsperioden. Til sammenligning er tradisjonelle underkursobligasjoner med sikker avkastning og rene opsjoner i liten grad benyttet som plasseringsalternativ for småsparere. Instrumentene kan knapt nok sies å være tilgjengelige for investorer som ikke har store beløp å plassere. De som kjøper rene opsjoner, vet at de, med dagens skatteregler, ikke får noe tapsfradrag før et eventuelt tap er realisert. Tilsvarende vil de som kjøper rene underkursobligasjoner (hvor underkursen ikke skyldes kredittrisiko), uten noe opsjonselement, vite at de må betale skatt løpende av den periodiserte gevinsten. Dette er dessuten en sikker gevinst. I tilfellet med den sammensatte obligasjonen må skatteyteren faktisk betale skatt løpende av en usikker, ennå ikke mottatt gevinst. 

Vårt forslag er således at utkastets § 14-23-7 Sammensatte mengdegjeldsbrev, i sin helhet tas ut av forskriften om beregning av effektiv rente på mengdegjeldsbrev. Dette spørsmålet bør gjøres til gjenstand for en mer omfattende utredning, hvor man også kan se hen til hvordan finansielle plasseringer med opsjonselementer behandles etter regnskapsloven, og dessuten hvordan andre finansielle plasseringer enn obligasjoner skal behandles. De øvrige deler av forskriften kan fastsettes uten å vente på dette.

Departementets forslag baserer seg på at de obligasjoner som omfattes av forskriften vil være registrert på VPS, og at VPS's registreringsplikter utvides vesentlig, jf. det mottatte utkast til forskrift om endring i VPS-forskriften. Både kostnadsmessig og konkurransemessig er dette uheldig. Det må antas at den pliktige registrering i VPS snart bortfaller, og det er sannsynlig at obligasjoner som ikke er registrert i VPS, og som heller ikke er registrert i noe annet norsk register, etter hvert blir tilbudt norske investorer i større omfang enn i dag. Obligasjonene kan markedsføres i flere land samtidig, basert på registrering et sted i utlandet. Departementet kan neppe pålegge slike registre de spesialløsninger for norsk skatt som her foreslås pålagt VPS for obligasjoner registrert i Norge. Dels blir det dermed en konkurransemessig ulempe for VPS og deres kunder, og dels risikerer man ulik beskatning av papirer registrert ulike steder.

Departementet forutsetter at skatteyter selv i slike tilfeller må regne ut den effektive renten - også på strukturerte obligasjoner - etter departementets kompliserte formel. Det kan imidlertid neppe forventes at norske småinvestorer som kjøper obligasjoner markedsført her, selv skal klare å gjennomføre de nokså kompliserte beregninger som følger av denne forskriften. For profesjonelle og regnskapspliktige investorer kan forholdet muligens være noe annet. Men vi er i tvil om lovgivende myndigheter har satt seg inn i det detaljerte og kompliserte regelverk som det her forutsettes at vanlige småinvestorer skal forholde seg til.

Etter departementets forslag skal også obligasjoner med flytende kupongrente behandles på samme måte. Dels virker dette unødvendig, tatt i betraktning at obligasjoner med flytende rente løpende vil tendere mot innløsningskurs, med mindre det har skjedd en merkbar endring i kredittrisiko. I tillegg kommer at en investor som kjøper en slik obligasjon i annenhåndsmarkedet til en kurs som er vesentlig lavere enn innløsningskurs - noe som vil være en konsekvens av en svekket kredittverdighet hos utsteder - vil bli beskattet løpende for en mye høyere rente enn lånets avtalte rente. Han blir beskattet for den usikre gevinst som ligger i at han kanskje får tilbake hele lånets pålydende verdi med renter. 

Det finnes eksempler på at dette kan gi ganske ekstreme utslag, idet markedet forventer at enkelte utstedere vil misligholde sine obligasjonslån. Med departementets forslag skal underkurs ved annenhåndsomsetning som skyldes svekket kredittverdighet på lån med flytende rente i sin helhet tas til inntekt i løpet av noen få måneder (selv om markedskursen på rentereguleringstidspunktet fortsatt kan være langt under pari). Også i dette tilfellet vil altså en høyst usikker gevinst bli beskattet løpende, i strid med det departementet selv har hevdet i proposisjonen.

Vi ser videre at departementet, til tross for massive råd om det motsatte, har valgt å benytte de renter som enkelte utvalgte banker indikerer i swap-markedet, som referanserenter for beregning av skattemessig avkastning. Dette fraråder vi meget sterkt. Vi tilrår heller at departementet, i egenskap av utsteder av statsobligasjoner, og Norges Bank sammen forplikter seg til å bidra til at det blir stilt kurser i statslånsmarkedet, som kan brukes som referanserenter. De banker som er listet opp i forskriftsutkastet har ingen forpliktelse til å stille disse kursene, og kan når som helst opphøre med dette. Vi viser for øvrig til at Unibank har nedlagt sin virksomhet i Norge etter fusjonen med Nordea.

Vår tilrådning er således at utkastets § 14-23-4, tredje ledd, i sin helhet utgår.

For forsikringsselskaper, banker og andre kredittinstitusjoner gjelder særlige regnskapsregler gitt i forskrift til den nye regnskapsloven fra 1999. Vi viser i denne forbindelse til brev av 22.05.01. Vi anbefaler at institusjoner som følger disse forskriftene for sine finansregnskaper, for så vidt gjelder periodisering av renter kan legge finansregnskapet til grunn for skatteregnskapet. Alle disse institusjonene er etter nevnte forskrifter pålagt å periodisere inntekter av fordringer ervervet til en pris som avviker fra innløsingsverdien, over løpetiden.

I tillegg skal disse institusjonene regnskapsføre vesentlige deler av sine obligasjoner etter markedsverdiprinsippet, dvs. at kursendringer løpende skal resultatføres. Dette tilsier en fornyet gjenomgang av spørsmålet om markedsverdivurdering også bør brukes for skattemessige formål, i det minste for de nevnte institusjonene. Erfaringen med markedsverdiprinsippet etter den nye regnskapsloven viser dessuten at mange av departementets tidligere motforestillinger ikke holder. Usikkerheten ved markedsverdiansettelsen av obligasjoner er liten, og dermed oppnår man resultater som er både økonomisk riktige, skattemessig nøytrale og pålitelige. Skattemessige tilpasninger og forstyrrelser av prisdannelsen unngås, utenlandske og innenlandske obligasjoner behandles likt, og både skattemyndigheter og skatteyter får enklere rapportering og kontrollarbeide. Hvis departementet fastholder at man vil fastsette ovennevnte forskrift slik man nå har foreslått, vil vi vurdere å ta opp dette spørsmålet på ny med lovgivende myndigheter.

Forskriftens innhold er heller ikke vurdert opp mot skl. § 14-5, (4) g, om fradrag for tap på utlån mv. Også dette kan tilsi særlige regler for banker og andre finansieringsforetak, hvis departementet fastholder at man vil vedta forskriften slik den nå er foreslått.

For øvrige skattepliktige anbefaler vi at forskriften gjøres gjeldende kun for obligasjoner som utstedes med en vesentlig underkurs. I disse tilfeller kan også obligasjonsutsteder eller tilrettelegger beregne det tillegget i renten som følger av underkursen. Obligasjoner som er utstedt til pari eller i området omkring pari, vil gjennom sin løpetid svinge omkring pari, med mindre det oppstår en svekkelse av kredittverdigheten med påfølgende tap for investorene, og vi kan da ikke se noe behov for å periodisere kursavvik ved anskaffelse. Det vil da være bedre å beskatte kursavvik ved realisasjon. 

Forskriftsutkastets § 14-23-5 foreskriver bruk av historisk valutakurs. Dette er ikke slik bedriftenes regnskaper settes opp og det vil ytterligere komplisere et allerede svært komplisert forslag. Bestemmelsen bør utgå.

Med vennlig hilsen 


Arne Skauge                                                                           ____________________
Adm. direktør                                                                          Stein Sjølie   
                                                                                              Direktør