Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO 


Dato 11.01.2001 
Vår ref.: 2000/000620
TH/-
Deres ref.: 00/1205 FM GK

HØRINGSMERKNADER - FORSLAG OM ENDRET PRAKTISERING AV 
KAPITALDEKNINGSREGELVERKET

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til Finansdepartementets høringsbrev av 11.10.00 vedrørende tilrådningen av 31.08.2000 fra Kredittilsynet om praktisering av minstekravet til kjernekapital ved opptak av ansvarlig lån, samt om vektingen av lån med pant i bolig i kapitaldekningsforskriften. 

FNH er for øvrig kjent med at Finansdepartementet i pkt. 2.2.2 i St.meld. nr. 5 
(2000-2001) - Kredittmeldinga 1999, har uttalt at det i hovedsak slutter seg til Kredittilsynets vurderinger i denne saken, dvs. før saken er blitt belyst gjennom høringsrunden. Vi regner likevel med at departementet er innstilt på å legge vekt på høringsuttalelsene som kommer inn. 

I. HOVEDSYNSPUNKTER 

De spesielle reguleringene på kapitaldekningsområdet som høringen omhandler, ble innført i 1998 etter forslag fra Kredittilsynet og etter en forutgående høringsrunde. I den sammenheng vil vi vise til høringsbrevene fra Den norske Bankforening av 01.04.98 og fra Norges Forsikringsforbund av 17.04.98 til forslagene den gang. FNH opprettholder de to foreningers prinsipielle syn på disse reguleringene. Med dette brev ønsker FNH å utdype næringens synspunkter og nærmere kommentere de spørsmål som Finansdepartementet har stilt i høringsbrevet. Høringssvaret inneholder også utfyllende merknader for å tydeliggjøre hvilke ulemper den norske finansnæringen påføres av å være underlagt et reguleringsregime på kapitaldekningsområdet som avviker fra det konkurrenter fra andre land er underlagt. 

Et hovedsynspunkt fra FNH er at den tid da næringens aktivitet kunne begrenses fra tilbudssiden, ut fra ønsket om å oppnå ulike makroøkonomiske målsettinger, er forbi. Dette systemet brøt sammen på 1970- og 80-tallet og er stort sett forlatt i alle land det er naturlig å sammenligne med. Slike tiltak vil i høyden ha kortvarige virkninger, og først og fremst ha som et resultat at man skader norskbaserte institusjoners konkurransedyktighet på en måte som vanskelig lar seg kompensere eller reversere. Tilbydere hjemmehørende under andre lands reguleringsregimer vil raskt overta de norskbaserte institusjoners markedsandeler og den makroøkonomiske målsettingen vil ikke bli oppnådd. Tiltak fra myndighetenes side for å påvirke den økonomiske aktiviteten må først og fremst rettes mot etterspørselssiden, gjennom finans- og pengepolitikk og eventuelt inntektspolitikk. Tiltakene i 1998 kan således etter vårt syn ikke forsvares ut fra stabiliseringspolitiske hensyn. 

Et annet hovedsyn er at kapitaldekningsregelverket for institusjoner som opererer i markeder der det er internasjonal konkurranse, som i Norge, ikke må være generelt strengere enn for konkurrentene hjemmehørende i andre land. De internasjonale kapitaldekningsreglene fastsetter i praksis et særdeles viktig grunnlag for institusjoners konkurransekraft. Kredittilsynet peker også selv på dette i omtalen av det stadig reduserte rommet for nasjonale soliditetstiltak, dvs. tiltak av den art vi her står overfor. De to særnorske kravene som nå er til vurdering, legger etter FNHs syn unødige begrensinger på handlefriheten til solide norske institusjoner i tider med normal drift. Dette medfører høyere kapitalkostnader og mindre fleksibilitet i utviklingen av virksomheten. Kostnadene materialiserer seg til syvende og sist i lavere avkastning på egenkapitalen og i lavere prising i aksjemarkedet. Dette reduserer institusjonenes muligheter for å generere og tiltrekke seg egenkapital, og svekker således deres langsiktige overlevelse og soliditet. 

Det er etter vårt syn noe uklart om Kredittilsynets tilrådning er basert på stabiliseringspolitiske hensyn eller er soliditetsmessig begrunnet. Hvis tilrådningen kun er basert på soliditetsmessige vurderinger, er forslagene i beste fall dårlig tilpasset forholdene i finansnæringen, som i stadig økende grad møter internasjonal konkurranse også på hjemmemarkedet. I den grad spesielle tilsynsmessige bekymringer gjør seg gjeldende for noen institusjoner - ja endog om det gjelder de fleste nasjonale institusjonene - må dette møtes ved spesielle krav til, og tilsyn med, disse institusjonene, og ikke gjøre de øvrige institusjonene skadelidende gjennom et generelt strengere regelverk for hele næringen. Det bør ikke straffe seg for godt drevne og solide institusjoner å være hjemmehørende i Norge. Dette gjelder selv om tilsynsmyndighetene tidvis skulle ha en frykt at enkelte norske institusjoner har noe svakere kontroll og styring med risikoeksponeringen enn hva som er ønskelig ut fra tilsynsmessige hensyn. Konkurransen om de beste kundene - spesielt på næringslivssiden - er nå så sterk at de best drevne institusjonene og de beste kundene fort kan ende opp i utlandet.

Når det konkret gjelder Kredittilsynets retningslinjer for opptak av tidsbegrensede ansvarlig lån, bidrar disse til at norske institusjoner i praksis står overfor et minste kjernekapitalkrav på 7 pst., som er vesentlig høyere enn minstekravet i kapitaldekningsforskriften på 4 pst. Ingen andre EØS-land har etter det vi kjenner til et krav av denne art. Det er videre vårt klare syn at tidsbegrenset ansvarlig kapital i dag har generelt bedre tapsbærende egenskaper enn det Kredittilsynet legger til grunn. Dette gjelder særlig tidsbegrenset ansvarlig kapital tatt opp av norske finansinstitusjoner og godkjent av Kredittilsynet. I samsvar med det som fremgår ovenfor finner vi det for øvrig prinsipielt galt å koble en eventuell avvikling av denne praksisen opp mot kredittveksten på et gitt tidspunkt, slik Kredittilsynet gjør. 

I samsvar med tidligere oppfatninger er det videre FNHs syn at det strenge regelverket for vekting av boliglån innenfor 60-80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag, ikke kan forsvares ut fra en soliditetsmessig vurdering. Tapsrisikoen på boliglån er gjennomgående lav, også for lån sikret i det aktuelle intervallet. Ingen andre EØS-land, har etter det vi kjenner til, så strenge vektingsregler for boliglån som det norske. Kredittilsynets vurdering at det ikke er forsvarlig å avvikle det særnorske kravet på dette området nå, ut fra den sterke veksten i boligpriser og kredittvekst, vil vi avvise både på praktisk og prinsipielt grunnlag, i lys av de vurderinger som er gjort ovenfor. 

FNH vil også vise til Stortingets behandling av Kredittmeldinga 1999, der de aktuelle spørsmålene ble drøftet. Finanskomiteens syn i denne saken synes i hovedsak å være sammenfallende med FNHs. På bakgrunn av behandlingen i Stortinget mener FNH at det er naturlig at disse sakene får en rask avklaring. Det vises for øvrig til FNHs brev av 03.01.01 til Finansministeren om oppfølging av Hopeutvalgets innstilling.

De etterfølgende merknadene utfyller våre ovennevnte hovedsynspunkter knyttet til virkningen av de strenge norske kapitaldekningsreglene, næringens tilpasning, samt konkurransemessige og soliditetsmessige forhold ved det aktuelle regelverket. Vi har også lagt ved en liste over en del norske bestemmelser og praksis om kapitaldekning i finansinstitusjoner, som avviker fra internasjonale minstekrav / praksis, for at de to aktuelle bestemmelsene som vi er bedt om å vurdere, skal kunne vurderes i en større sammenheng. 

De utfyllende merknadene nedenfor har følgende disposisjon: 

1. Stortingets vurderinger ved behandling av Kredittmeldinga 1999 Side 4
2. Kapitaldekningsregler og konkurranse Side 4
3. Kapitaldekningsregler og kredittvekst / soliditet Side 10
4. Boliglånsvekting Side 13
5. Vilkår for tidsbegrenset ansvarlig kapital Side 17
6. Avsluttende merknad om konkurranse Side 19

Vedlegg: 
- Oversikt over norske bestemmelser om kapitaldekning: Avvik fra internasjonale minstekrav / praksis 




II. UTFYLLENDE MERKNADER 

1. Innledning - Stortingets vurderinger ved behandling av Kredittmeldinga 1999

FNH har merket seg uttalelsene om kapitaldekningsregelverket i innstillingen fra finanskomiteen om Innst. S. nr. 97 (2000-2001) - Kredittmeldinga 1999. Finanskomiteen uttaler bl.a.: 

"(…) Fleirtalet viser vidare til regulering av kjernekapitalkrav for kredittinstitusjonar. Fleirtalet har merka seg at Konkurranseflateutvalget i si innstilling peikar på at praksisen for vilkår for å ta opp tidsavgrensa ansvarleg lånekapital bør vurderast på nytt. Dette vert grunngjeve med konkurransesituasjonen og at EU-direktivet på dette området ikkje har noko krav til storleiken på kjernekapital ved opptak av tilleggskapital. Fleirtalet ber departementet vurdere om det i staden kan stillast krav til soliditet ut over minstekrava i kapitaldekningsforskrifta på eit individuelt grunnlag, slik at institusjonar som har god kontroll med risikoen og låg risikoprofil ikkje får for strenge og konkurransevridande rammer.

Fleirtalet viser til regelverket for kapitaldekningskrav for lån med pant i bustadeigedom som også Konkurranseflateutvalget har uttrykt bør vurderast på nytt. Fleirtalet meiner, som Konkurranseflateutvalget, at praksis bør vurderast på nytt. Komiteen er kjend med at spørsmålet om tidsavgrensa ansvarleg lånekapital og vekting av bustadlån i kapitaldekningsregelverket er sendt på høyring med frist i januar 2001. (…)"
og 
(…) "Fleirtalet viser til at det norske kapitaldekningsregelverket er strengare utforma enn minstekrava elles i det aktuelle EU-direktivet. (…)"

Stortingets syn i denne saken er i hovedsak sammenfallende med FNHs overordnede syn. På bakgrunn av behandlingen av Kredittmeldinga 1999 sendte Stortinget videre et oversendelsesforslag til Finansdepartementet, hvor departementet bl.a. ble bedt om å legge frem for Stortinget i løpet av mars 2001 en sak om endring av kjernekapitalkravene for kredittinstitusjoner, slik at disse bringes på linje med EU-kravene på området. 


2. Kapitaldekningsregler og konkurranse

- Generelt
Det er FNHs prinsipielle syn at norske finansinstitusjoner som hovedregel ikke må underlegges andre og strengere rammevilkår hva gjelder ansvarlig kapital og kapitaldekning enn de som gjelder for konkurrentene fra andre land. Dette syn tilsvarer i all hovedsak det syn som Konkurranseflateutvalget kom frem til i sitt arbeid sist vinter, jf. NOU 2000:9. 
Norske finansinstitusjoner deltar fullt ut i det indre marked for finansielle tjenester i EØS-området. EUs minstekrav til kapitaldekning for kredittinstitusjoner, som igjen er basert på de internasjonale minstekravene fastsatt av Basel-komiteen (tilsynsmyndighetene i G-10 landene), fastsetter i praksis grunnlaget for konkurransen i markedet for lån og kreditter i EØS-landene. Disse minstekravene er fastsatt ut fra en forsvarlighetsvurdering, og bør i utgangspunktet også legges til grunn i Norge. Grunnlaget for en slik tilnærming bør være spesielt godt i Norge, fordi regelverket er supplert med et aktivt tilsyn med god kompetanse og vidtgående myndighet . 

Vi finner også grunn til å peke på at selv om nye kapitaldekningsregler er i ferd med å bli utviklet internasjonalt, vil det gjeldende internasjonale regime bli videreført i minst tre år til, det vil si frem til 2004. Den nasjonale tilpasningen til dagens internasjonale regelverk vil således fortsatt være av stor betydning for den norske næringen. 

- Konkurransen med utenlandske konkurrenter om kundene
Reglene for beregning og opptak av ansvarlig kapital, samt regelverket for vekting av posisjoner i beregningsgrunnlaget for kapitaldekning, har direkte innflytelse på norske finansinstitusjoners konkurransekraft overfor etterspørrere av lån og andre former for kreditt. Den ansvarlige kapitalen som settes av som buffer mot tap, har en klar kostnad ved at den må betjenes med en avkastning til dem som stiller kapitalen til disposisjon. Kravet til avkastning vil avhenge av type ansvarlig kapital, den underliggende risikoen i virksomheten, samt markedsforholdene på det aktuelle tidspunktet. Når kapitaldekningsreglene er strengere i Norge enn det som er vanlig i konkurrentlandene, innebærer dette at norske institusjoner får høyere kapitalkostnader enn konkurrentene. Denne kostnadsulempen vil over tid kunne føre til at institusjonene risikerer både å miste kunder til konkurrerende institusjoner og ikke kunne gi investorene samme avkastning på egenkapitalen som disse. Dersom kostnadsulempen er vesentlig - noe vi i dag anser den for å være - vil utenlandske konkurrenter kunne tilby billigere tjenester og gradvis fortrenge de nasjonale aktørene, også på hjemmemarkedet. Vi vil understreke at kostnadsulempen også vil kunne svekke lønnsomheten og dermed kunne gjøre det vanskeligere å opprettholde en tilstrekkelig høy egenkapital. Den langsiktige soliditeten blir derfor ikke nødvendigvis bedre av et strengere eller særnorskt kapitaldekningsregelverk, men kan tvert i mot over tid bli svekket som følge av redusert inntjening. 

- Konkurranse om og tilgang til egenkapital
Markedet for egenkapital er internasjonalt og konkurransen er meget stor. For norske finansinstitusjoner bidrar strengere kapitaldekningsregelverk til at det blir vanskeligere å forrente egenkapitalen på en konkurransedyktig måte. En konkurransedyktig forrentning av egenkapitalen er nødvendig for å ha tillit i aksjemarkedet, og for å ha tilgang på ny egenkapital til akseptable vilkår. Det er utvilsomt viktig for finansinstitusjoners langsiktige soliditet, at de til en hver tid har tilgang til ny egenkapital. Institusjoner som er i stand til å forrente egenkapitalen i samsvar med markedets krav og forventninger, gis for øvrig også vesentlig større muligheter til å delta aktivt i den til enhver tid pågående strukturelle utvikling i næringen. Institusjoner som ikke klarer å møte eiernes avkastningskrav, vil bli priset ned i aksjemarkedet og kan lettere bli kandidater for overtagelse.

- Virkning for kredittverdighet - funding og opptak av ansvarlig lån 
Ratingbyråene står sentralt i kredittvurderingen av bankers gjeld, og har således innflytelse på den prisen som bankene må betale for sin funding. Byråene gir vurderinger av sannsynligheten for at en investor skal oppleve tap. Det har i ulike sammenhenger vært argumentert med at strengere norsk kapitaldekningsregelverk enn det som er vanlig internasjonalt, kan bidra til at norske banker får bedre rating og gjennom dette lavere fundingkostnader. Hvis dette var tilfelle kunne det redusere noe av den samlede kostnadsmessige ulempen det er for norske banker av å ha et strengere regelverk. FNH kan imidlertid ikke se at det finnes støtte for en slik antagelse. Uttalelser fra ratingbyråene trekker tvert i mot i motsatt retning. 

Et av de tre store internasjonale ratingbyråene, Moody's, uttaler bl.a. følgende om sammenhengen mellom kapital og ratingnivå i et dokument om sin "Rating Methodology", side 36 :

"One common misconception is that the higher the level of capital the stronger the bank, regulatory solvency being considered as the defining factor for bank safety. This however is an analytical shortcut that most often leads nowhere, and in fact has repeatedly proven to be wrong. More specifically on ratings, some market observers, investors, and banks themselves assume sometimes that there is a direct correlation between the level of bank capital and Moody's bank rating. Sometimes banks inform Moody's analysts of a capital hike, and appear to expect a rating upgrade as a consequence. Conversely, bank managers contemplating a stock repurchase are apprehensive about a rating downgrade. Both assumptions may be wrong. 

Stated differently, Moody's sees no automatic correlation between a bank's level of regulatory capital and its credit ratings. Any additions or subtractions from equity, in and of themselves, should not trigger automatically rating actions. Moody's analysis of bank capital goes deeper, focusing primarily on the following elements:

· Importance of capital for bank credit risk
· Regulatory solvency versus economic capitalization
· Correlation between economic capital and overall risk profile
· Key importance of a bank's earnings power as main capital-building avenue
· Capacity to raise new equity
· Internal capital allocation" 
[vår uthevning]


Litt lengre ute i samme dokument, s. 39, definerer Moody's hvilken form for soliditet de er mest opptatt av:

"Essential in Moody's assessment of capital strength is the bank's sustainable and predictable capacity to generate excess capital (over and above regulatory or market demanded levels) from internal resources, which in fact amounts to another definition of the bank's earnings power."

Det er videre klart at bankers kapitalisering kun er en av en rekke risikofaktorer som Moody's og de andre ratingbyråenes vurderinger tar utgangspunkt i. Fokus er på institusjonenes langsiktige overlevelse og evne til å skape inntjening for å betjene gjelden til bankens alminnelige kreditorer. Moody's baserer sin samlede analyse på 7 "pilarer" med risikofaktorer hvor kapitalisering er en av dem. Moody's risikofaktorer samsvarer i stor grad med de som benyttes av Standard &Poor's i deres kredittvurderinger . Standard &Poor's analyse fokuserer på risiko knyttet til nasjonal/internasjonal økonomi, risiko knyttet til næringen, bankens markedsposisjon, dens diversifisering, dens ledelse og strategi, dens kredittrisiko, dens markedsrisiko, dens funding og likviditet, dens kapitalisering, dens inntjening, dens risikostyring og dens finansielle fleksibilitet. Det tredje store internasjonale ratingbyrået, Fich IBCA, opplyser bl.a. følgende om sin tilnærming til rating av banker: "The principal factors we analyze to determine these ratings include profitability and balance sheet integrity, franchise, management, operating environment and prospects" . 

Det er viktig for ratingbyråer og profesjonelle investorer at soliditetsreguleringen i bankenes hjemland holder internasjonal standard og at tilsynsorganet demonstrerer tilstrekkelig kompetanse, og har tilstrekkelig kapasitet og myndighet til å følge opp institusjonene, samt kan håndtere situasjoner hvis institusjoner kommer i problemer. Etter det som fremkommer ovenfor vurderes imidlertid nasjonale soliditetstiltak ut over de internasjonale minstekravene, ut fra hvordan de påvirker institusjonenes langsiktige overlevelsesevne. Tiltak som unødig begrenser veldrevne institusjoners handlefrihet, deres fleksibilitet til å håndtere ulike situasjoner på en hensiktsmessig måte i fremtiden, og øker deres kostnader, kan vanskelig anses positivt i så måte. Spesielt vil dette være tilfelle dersom motivasjonen for tiltakene er knyttet til generelle makroøkonomiske vurderinger, og ikke til utviklingen i den enkelte institusjon. 

Vi vil også peke på at manglende likhet med det som er vanlig internasjonalt i hva som inngår i kapitaldekningsbrøkens teller (ansvarlig kapital) og nevner (beregningsgrunnlag for kapitaldekning), gjør det vanskelig å sammenligne kapitaldekningstallene til norske institusjoner med tallene til institusjoner fra andre land. Institusjoner som er underlagt strengere vektingsregler vil dessuten kunne fremstå som mer risikoutsatte overfor investorer, som ikke har full innsikt i det aktuelle kapitaldekningsregelverket, fordi de får en lavere kapitaldekningsprosent, alt annet likt. Slik blir "termometeret" som måler norske institusjoners soliditet ved kapitaldekning, annerledes enn det som brukes internasjonalt. De som er kjent med detaljene kan videre tolke det strengere regelverket som om norske tilsynsmyndigheter mener det er nødvendig med strengere krav, fordi risikoen i kredittinstitusjonene er større enn i andre land, uten at dette nødvendigvis er riktig. Av betydning er ogsåat når det iverksettes særlige nasjonale tiltak gjennom soliditetsregelverket, som i 1998, blir bildet av utviklingen i de norske institusjonenes soliditet også annerledes enn den ville fremstått under et stabilt regelverk, og dermed mindre klar og vanskeligere å tolke for markedet. Det er således en reell fare for at slike situasjonsbestemte endringer i regelverket svekker tilliten til kapitaldekningsmålene som norske myndigheter benytter, og skaper et inntrykk av at regelverket brukes til andre formål enn det som var hensikten og vanlig internasjonalt. 

- Incentiver til økt risikotakning
I en situasjon med et generelt strengere norsk kapitaldekningsregelverk og sterk konkurranse fra utenlandske institusjoner, og hvor andre muligheter for å oppnå en konkurransedyktig egenkapitalavkasting er uttømt (f.eks. gjennom en spesielt god risikostyring), kan noen norske kredittinstitusjoner bli tvunget til, eller fristes til, en høyere risikoprofil på utlånene. Ved de prinsipielle svakheter som eksister i dagens "grovmaskede" regime for kapitaldekning, kan slik økt risikoeksponering i prinsippet finne sted uten at den formelle kapitaldekningen, slik denne i dag måles, endres vesentlig. Vi kan ikke se at det er heldig eller ønskelig at et særnorsk regelverk skal bidra til å gi slike incentiver.

- Redusert rom for nasjonale soliditetstiltak ut over kravene i internasjonale standarder
Vi viser til den generelle vurdering som Kredittilsynet gir utrykk for i 4. avsnitt s. 7 i tilrådningsbrevet av 31.08.00. Her heter det: 

"Økende regelharmonisering, særlig innen EU/EØS, og økende internasjonal konkurranse reduserer rommet for nasjonale soliditetstiltak utover det som følger av internasjonale bestemmelser. Utbyggingen av filialer av utenlandske banker i Norge øker deres utlånspotensiale overfor norske husholdninger og småbedrifter. Tiltak som bare virker på norske institusjoner vil derfor i økende grad ha en negativ konkurransevridende virkning for de norske institusjonene, samtidig som tiltakene får mindre totaleffekt som følge av at etterspørselen finner nye kanaler. Utenlandsk overtakelse av banker som Fokus, Bergensbanken og eventuelt andre banker øker sannsynligheten for at disse vil bli søkt omgjort til filialer, dersom forskjellene mellom norske reguleringsbestemmelser og hjemlandenes bestemmelser blir av vesentlig betydning." 

FNH slutter seg til disse vurderingene, men finner dessverre at disse ikke tillegges tilstrekkelig vekt i Kredittilsynets tilrådning. 



- En fremtidsrettet innretning av kapitaldekningsreglene
Slik det norske kapitaldekningsregelverket nå er innrettet, med generelle regler som på flere områder er strengere enn de internasjonale minstekravene og praksis i andre land, blir en rekke institusjoner med forsvarlig risikoprofil og god kontroll med risikoeksponeringen unødig pålagt for høye reelle minstekrav. De høye minstekravene reduserer institusjonenes handlefrihet, overprøver den enkelte finansbedrifts egen vurdering av tilstrekkelig kapitaldekning for ulike risiki, og påfører institusjoner ekstra kostnader. Vektingsreglene kan dessuten også virke vridende på balansesammensetningen, jf. at boliglån helt ned til 60 pst. av forsvarlig verdigrunnlag nå har samme binding av ansvarlig kapital som et hvilket som helst næringslivslån. Det er etter vårt syn nødvendig at norske myndigheter tar hensyn til at generelt høyere krav til kapitaldekning i norske kredittinstitusjoner, ikke er et hensiktsmessig virkemiddel i soliditetsvernet. Dette poenget understrekes også av den sjablonmessige utformingen det gjeldende kapitaldekningsregelverket har, f.eks. kan to kredittinstitusjoner som begge har 7 pst. kjernekapitaldekning og 11 pst. samlet kapitaldekning ha svært forskjellig risiko i sine porteføljer. I lys av dette faktum vil en praksis med å finjustere kapitaldekningsregelverket, og å la små forskjeller i kapitaldekningsprosenten få store konsekvenser for institusjoners handlefrihet, for å hindre at norske banker skal komme opp i soliditetsproblemer ut fra utviklingen i økonomien, være uten mening. 

Kapitaldekningsreglene i Norge bør etter FNHs syn nå tilpasses til det som er vanlig internasjonalt, spesielt i de land der de fremste konkurrentene til norske institusjoner er hjemmehørende. Dette er nødvendig for å legge til rette for en videre utvikling av den norskbaserte finansnæringen. Ved behov for spesielle soliditetstiltak i fremtiden må disse rettes inn mot de institusjoner som ikke har tilstrekkelig kontroll og styring med risikoeksponeringen i forhold til den ansvarlige kapitalen, slik at ikke alle institusjoner behandles likt uavhengig av risikoprofil, risikoeksponering, intern kontroll og styring. 

Prinsipielt finner vi det derfor både mer korrekt og mer hensiktsmessig at eventuelle soliditetstiltak rettes mot de institusjoner der soliditeten måtte være truet - f.eks. av kraftig vekst og fallende soliditet, enn at det innføres eller opprettholdes generelt skjerpede kapitalkrav i forhold til hva som er vanlig internasjonalt. Etter vårt syn har Kredittilsynet tilstrekkelig vidtgående fullmakter i Kredittilsynsloven § 4 nr. 5, supplert ved kap. 3 i lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner, til å gå selektivt inn i enkeltbanker som driver uforsvarlig, noe som gjør en slik tilnærming mulig i dag. Tiltak bør imidlertid kun rettes inn mot de banker som ikke driver fullt ut forsvarlig, og det må gis visse kriterier for slik inngripen som bankene kan forholde seg til. Vi viser i denne sammenheng for øvrig til forslaget om nytt internasjonalt regelverk fra Basel-komiteen og EU, der denne strukturen fremstår relativt klart, jf. omtale under pkt. 4.2 i Kredittilsynets tilrådning. 


3. Kapitaldekningsregler og kredittvekst/soliditet

- Regulering og økonomisk politikk
FNH har forståelse for at myndighetene i perioder kan være uroet over sterk kredittvekst ut fra hensynet til en stabil utvikling i realøkonomien. Kredittvekst er imidlertid først og fremst et resultat av - og ikke en årsak til sterk generell etterspørselsvekst. FNH vil derfor på prinsipielt og faglig grunnlag ta avstand fra at reguleringen av finansbedriftene direkte eller indirekte brukes som virkemiddel i den generelle etterspørselsreguleringen. 

Det er viktig at det råder en klar oppgavefordeling i den økonomiske politikken, der etterspørselsreguleringen i hovedsak skjer gjennom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken. Forsøkene på å regulere tilbudet av kreditt for å påvirke aktiviteten i økonomien viste seg allerede på 80-tallet å være foreldede og nytteløse i den markedsøkonomien som da var ved å utvikle seg. Siden den gang er kredittmarkedet liberalisert, rentereguleringene og valutareguleringene avviklet og Norge er blitt deltager i EUs indre marked. Reguleringspolitikken overfor finansnæringen skal ivareta hensynene til soliditet og konkurranse, samt særlige forbrukerinteresser. Et slikt tydelig skille mellom politikkområdene er viktig også ut fra næringens behov for et stabilt og forutsigbart regelverk, basert på internasjonale standarder og praksis i de nærmeste konkurrentland. Vi vil også peke på at bruk av kapitaldekningsreglene til andre formål, vil kunne svekke det hovedformål reglene er ment å ha, jf. omtale under pkt. 2 ovenfor. I tillegg kommer at motstykket til strengere kapitalkrav i en høykonjunktur må være at en svak konjunkturutvikling med avtakende kredittetterspørsel - men trolig med økende kredittrisiko - skulle møtes med reduserte kapitalkrav. Dette illustrerer etter vårt syn de uheldige sider ved slike tiltak.

Norske myndigheter har i utgangspunktet anledning i forhold til EØS-avtalen til å implementere strengere kapitaldekningsregelverk enn de internasjonale standarder som EU-regelverket bygger på, selv om kapitaldekningsregelverket internasjonalt i stor grad er harmonisert. Det har imidlertid etter det vi kjenner til, aldri vært intensjonen i Basel-komiteen eller i EU at regelverket skal varieres over konjunkturforløpet, eller ut fra en generell eller makroøkonomisk begrunnet bekymring for soliditeten i en eller flere institusjoner. For slike situasjoner er det rik anledning for tilsynsmyndigheten til å fastsette institusjonsspesifikke krav. Det er grunn til å frykte at en slik situasjonsbestemt praktisering av regelverket vil svekke tilliten til Norge som et land å investere i.

- Kredittveksten - etterspørselssiden
Den kredittvekst vi har sett både i perioden frem til første halvår av 1998 og nå siden annet halvår 1999, skyldes i all hovedsak etterspørselsforhold i økonomien. FNHs oppfatning er imidlertid at å opprettholde de skjerpede kapitalkrav ikke et hensiktsmessig tiltak for å påvirke kredittveksten i markedet. FNH kan heller ikke se at det er noe grunnlag for å hevde at de innskjerpelser av kapitaldekningsregelverket som ble iverksatt i 1998 har hatt noen vesentlig eller varig virkning på etterspørselen etter kreditt. 

- Kredittveksten - tilbudssiden
I en situasjon med frie kapitalbevegelser over landegrensene og fri rentedannelse vil kreditten være bestemt av konsum- og investeringsetterspørselen. En strengere regulering av grupper av tilførselskilder vil etter vårt syn ikke endre realetterspørselen nevneverdig, og slett ikke over tid. Dersom en ønsker å holde igjen på den totale kredittilførselen, må veksten begrenses fra etterspørselssiden.

Etter FNHs syn hadde de konkrete innskjerpelsene i kapitaldekningsreglene i mai og juni 1998 liten eller ingen langsiktig effekt på den totale kredittilførselen, og dermed på konsum- og investeringsetterspørselen. På kort sikt kan de ha hatt en viss effekt, men den største effekten av disse tiltakene har vært en vridning av konkurransen i markedet til fordel for utenlandske institusjoner. 

Det som førte til redusert kredittvekst fra bankene i annen halvdel av 1998, var etter vårt syn i hovedsak en kombinasjon av tre forhold:

' Toneangivende banker besluttet selv å ville bremse utlånsveksten av soliditetsmessige grunner. Møtevirksomheten som Kredittilsynet gjennomførte vinteren 1998 med de største institusjonene, kan ha påvirket denne prosessen for noen banker. 

' Norges Bank økte sine styringsrenter flere ganger høsten 1998. Første økning kom 25.05.98 med 0,5 prosentpoeng økning. Den største økningen på 1,5 prosentpoeng kom 21.08.98. 

' Utviklingen i internasjonale markeder. Asia-krisen spredte seg til Russland og 
Latin-Amerika i annet halvår 1998. I midten av juli og frem til begynnelsen av oktober var det betydelig urolighet og sterkt fallende likviditet i aksje- og rentemarkedene, som påvirket både norske foretak og finansinstitusjoner, og la en demper på investerings- og låneaktiviteten. 

- Kredittvekst og utenlandske institusjoner
I Kredittilsynets brev av 31.08.00 vises det til at utenlandske kredittinstitusjoner er i ferd med å få en stadig større rolle som tilbydere av kreditt overfor husholdningene i det norske kapitalmarkedet. Det fremgår der at filialer av utenlandske banker pr. 30.06.00 hadde lånt ut 13,9 milliarder kroner til husholdninger (2,5 pst. av totale utlån til husholdninger) mot 6,8 milliarder kroner (1,5 pst. av totale utlån til husholdninger) før tiltakene ble iverksatt, dvs. pr. 31.12.97.

Vi vil i denne sammenheng også peke på at datterbanker av utenlandske banker også kan dra nytte av gunstigere generelle kapitaldekningsregler i hjemlandet for morbanken. 
I fjerde avsnitt s. 7 i brevet av 31.08.00 nevner Kredittilsynet slike banker i Norge i dag. I tillegg til de nevnte bankene kommer nå også Kreditkassen i samme kategori. Disse bankene representer en meget stor andel av markedet for lån publikum. Så lenge 
datterbankene opprettholdes som egne juridiske objekter i Norge, vil de norske vektingsreglene gjelde helt og fullt for datterbankene. Det betyr at det i nevneren på kapitaldekningsbrøken ikke vil være noen forskjell. Imidlertid vil datterbanken kunne dra nytte av morbankens stilling når det gjelder sammensetningen av telleren i kapitaldekningsbrøken. Det vil f.eks. være mulig for morbanken å oppta ansvarlig kapital i form av tidsbegrenset ansvarlig lån, som skytes inn som tidsbegrenset ansvarlig kapital i datterbanken i Norge. Datterbanken vil med andre ord kunne få tilgang til ansvarlig kapital til de vilkår som morbanken oppnår i markedet. Datterbanken kan dessuten få tilgang til alminnelig funding fra morbanken - basert på morbankens kredittverdighet, som kan gi den ytterligere kostnadsfordeler i forhold til norske institusjoner. 

- Kredittvekst og soliditet
Kredittilsynet viser i sin tilrådning til at både sparebanker og forretningsbanker har hatt en relativt sterk og tiltagende vekst i lån til husholdningene gjennom 1999 og 2000. Etter FNHs syn er det som nevnt prinsipielt galt, og skadelig for næringen som helhet, å opprettholde generelle soliditetstiltak begrunnet med utviklingen i aggregerte tall for markedsveksten. Eventuelle soliditetstiltak bør vurderes på individuelt nivå for den enkelte bank. 

FNH er imidlertid enig i at en sterk utlånsvekst for den enkelte institusjon vil kunne gi grunnlag for bekymring for svekket soliditet, dersom institusjonen i forveien har relativt lav kapitaldekning eller mangelfull risikostyring. I de tilfeller der sterk utlånsvekst finner sted i banker med god kapitaldekning, bør imidlertid verken utlånsveksten eller redusert kapitaldekningsgrad i seg selv reise bekymring for soliditeten. Det vil være en forsvarlig forretningsmessig strategi for banker med i utgangspunktet høy soliditet, å benytte en periode med sterk etterspørsel i markedet til å øke sine markedsandeler, selv om dette skulle medføre at den relative soliditeten svekkes. 

- Gjeldsbetjeningsevne og soliditet 
Norges Bank peker i siste rapport om finansiell stabilitet (nr. 2, november 2000) på at husholdningene fortsatt har en gjeldsbelastning som er vesentlig lavere enn på 1980-talet, selv om den har vært noe økende det siste 1 ½ året. Den gjennomsnittlige rentebelastningen er også på et forholdsvis lavt nivå i henhold til tallene fra Norges Bank. Når Norges Bank anslår den økonomiske utviklingen fremover, venter de at: "husholdningene også i årene fremover vil påføre bankene lave utlånstap, selv om noen mindre grupper av husholdningene er sårbare". Norges Bank viser også til at bruktboligprisene har økt mer eller mindre sammenhengende siden 1993, noe som har gitt bankene en buffer mot fall i boligprisene for tidligere inngåtte lån. I motsetning til Kredittilsynet legger sentralbanken til grunn at boligprisene avdempes, og at denne avdempingen vil fortsette i tiden fremover som følge av: i) renteutviklingen, ii) høye boliginvesteringer i år og neste år, som etter hvert slår ut i tilbud av flere nye boliger, og iii) svakere vekst i disponibel inntekt, blant annet som følge av at deler av velferdsøkningen tas ut i form av mer fritid i stedet for 
ytterligere inntektsvekst. Norges Banks vurdering gir i så måte ingen grunn til bekymring for at bankenes utlån til husholdningene medfører spesielt høy risiko, dvs. en risiko som er til fare for bankenes soliditet generelt. FNH deler disse synspunktene fra Norges Bank.

FNH ønsker i denne sammenheng også å peke på at resultatene av Kredittilsynets boliglånsundersøkelse må tolkes med en viss varsomhet. Undersøkelsen gir et relativt endimensjonalt bilde av kredittpraksis, som ikke reflekterer de vurderinger som gjøres av bankene. Moderne kredittvurdering tar utgangspunkt i en rekke forhold knyttet til debitors betalingsevne og betalingsvilje. Dette er førstelinjesikkerheten for lånet, og er den viktigste beslutningen i kredittprosessen. Pantesikkerheten er andrelinjesikkerheten, og har først relevans i de relativt få tilfeller der debitorer kommer i betalingsvansker, og det viser seg ikke å være andre muligheter enn å realisere pantet. Størrelsen og kvaliteten på pantesikkerheten inngår imidlertid i en vurdering av hvor mye en debitor gis anledning til å låne. Betydningen av pantesikkerhetens størrelse og kvalitet reduseres imidlertid med kvaliteten på debitor. 

Når det gjelder bedriftssektorens soliditet uttaler Norges Bank i den siste rapporten om finansiell stabilitet at "kredittrisikoen knyttet til foretakenes gjeld vurderes som noe lavere enn for ett år siden", noe som skyldes bedret inntjening og økt egenkapitalandel. De peker imidlertid også på at gjeldsbelastningen i gjennomsnitt har økt, noe som har gjort selskapene mer sårbare overfor utviklingstrekk som kan svekke inntjeningen. Etter FNHs syn kan man nå vanskelig si at man står overfor en økonomisk situasjon i norske foretak som ut fra soliditetshensyn kan begrunne generelt strengere kapitaldekningsregler i Norge enn hva som er tilfelle i andre nærliggende land.


4. Merknader til vilkår for tidsbegrenset ansvarlig kapital

- Kvaliteten på tidsbegrensede ansvarlige lån
FNH noterer på nytt at Kredittilsynet har en svært negativ holding til bruk av tidsbegrensede ansvarlige lån. Næringen vil vise til at dette i dag er anerkjente instrumenter internasjonalt, forutsatt at man holder seg til de strenge regler om adgang til oppsigelse etc. som gjelder for disse, samt til de begrensinger som gjelder for hvor mye slik kapital kan utgjøre av total ansvarlig kapital. Videre vil FNH vise til at denne kapitalens tapsbærende egenskaper også må ses i sammenheng med Banksikringsloven 
§ 3-6. Nevnte lovbestemmelse tilsier at tidsbegrenset ansvarlig kapital vil kunne ta tap i en refinansieringssituasjon, uten at virksomheten opphører, til tross for at § 4 i forskrift 01.06.90 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital ikke har tilsvarende bestemmelse. Dette forhold gir den tidsbegrensede ansvarlige kapitalen som norske institusjoner utsteder, en høyere tapsbærende evne enn hva som er tilfelle for institusjoner fra mange andre land.

Vi vil også peke på at de tidsbegrensede ansvarlige lån som Bankinspeksjonen godkjente før bankkrisen, tilfredsstilte ikke de krav som nå stilles, og de ble bl.a. derfor ikke benyttet 

til å ta tap i bankene under krisen. Vi kan ikke se at disse uheldige forhold i tidligere tider, som nå er korrigert, fortsatt skal kunne begrunne en svært restriktiv holdning til opptak av tidsbegrensede ansvarlige lån.

- Implisitt kjernekapitaldekningskrav på 6,5 - 7 pst.
Dagens retningslinjer for opptak av tidsbegrenset ansvarlig kapital innebærer i praksis at finansinstitusjoner som ønsker å være i en posisjon til løpende å kunne ta opp tidsbegrenset ansvarlig lån, til en hver tid minst må opprettholde en kjernekapitaldekning i intervallet 6,5 til 7,0 pst. Dette medfører derfor et implisitt kjernekapitaldekningskrav på dette nivået. Med det nye forslaget blir terskelen for å kunne utstede denne type ansvarlige lån redusert med 0,5 prosentpoeng til 6,0 pst. kjernekapitaldekning for institusjoner med vesentlig lavere risiko enn gjennomsnittet. Kravet til 7,0 pst. opprettholdes for institusjoner med vanlig risiko. Det innebærer derfor fortsatt et implisitt kjernekapitaldekningskrav som er minst 50 pst. høyere enn lovens minstekrav til kjernekapitaldekning på 4 pst. 

- Tilpasning til kjernekapitaldekningskravet 
Kostnadene ved å ligge under kravet for å kunne utstede tidsbegrenset ansvarlig kapital, er at en utvidelse av virksomheten vil måtte finansieres kun ved kjernekapital, eller evigvarende ansvarlige lån. Finansiering ved slik kapital er dyrt og mindre fleksibelt, se nærmere om dette nedenfor. Attraktiviteten av å ta opp evigvarende ansvarlige lån begrenses også av den strenge forvaltningspraksis Kredittilsynet fører for tilbakebetaling (krav om minst 8 pst. kjernekapitaldekning og minst 12 pst. samlet kapitaldekning). Dette gjør den evigvarende ansvarlige kapitalen til et lite fleksibelt og dyrt instrument for norske finansinstitusjoner. 

Dagens krav bidrar i praksis til at ledelsen i institusjonene blir presset til å velge det minste av to onder, nemlig å beholde handlefriheten med hensyn til kilder for ansvarlig kapital.
Det er helt grunnleggende for institusjonene å bevare kommersiell handlefrihet og styringsrett innenfor eksisterende lovgivning og kapitaldekningsregelverk. Også institusjoner med lav risikoprofil velger derfor normalt å legge seg et stykke over minimumskravet på 6,5 - 7,0 pst., for å sikre denne handlefriheten i tilfelle det skulle oppstå et tilbakeslag i økonomien.

Institusjoner som ellers ville ha ønsket å ligge med en kjernekapitaldekning over 4 pst. men under 7 pst., i forhold til beregningsgrunnlaget, må som en følge av denne nødvendige tilpasningen prøve å skape en høyere inntjening. Det vil si en høyere inntjening enn hva som ellers ville vært nødvendig, for å kunne gi en rimelig avkastning på den samlede egenkapitalen. Når vi vet at avkastning og risiko henger sammen, så kan den aktuelle ordningen ha virkninger som ikke bare bidrar til økt soliditet, men også ha elementer som trekker klart i motsatt retning. I praksis må nok eierne i de institusjonene som blir tvunget til å holde høyere kjernekapital, bære mye av kostnaden ved denne ordningen, gjennom lavere egenkapitalavkastning, da det ikke uten videre er lett å skape en høyere avkastning. 



Kredittilsynet skriver i brevet 31.08.00 at det ikke har mottatt søknader om ny tidsbegrenset ansvarlig lånekapital fra institusjoner med kjernekapitaldekning lavere enn 7 pst. etter at de nye retningslinjene trådet i kraft i 1998. Dette illustrerer etter vårt syn først og fremst at det graderte regelverket er vanskelig å forstå og lite forutsigbart. Bankene tilpasser seg derfor i overkant av intervallet 6,5-7,0 pst. kjernekapitaldekning. Den nye tilrådningen fra Kredittilsynet bidrar lite til å endre dette forholdet.

- Høyere kostnader
I Kredittilsynets brev av 20.12.99 til Finansdepartementet vedr. oppfølging av hybridinstrumenter som kjernekapital, tok tilsynet inn enkelte opplysninger om kostnadsnivået ved opptak av ulike former for ansvarlig kapital, basert på opplysninger fra Den norske Bank ASA pr. november 1999. Disse opplysningene illustrerer kostnadsforskjellen mellom de ulike formene for ansvarlig kapital, og vi gjentar dem derfor her:

· Tidsbegrenset ansvarlig lånekapital
- løpetid 10 år, opsjon for utsteder om tilbakebetaling etter 5 år, 
- 0,75 pst. "step up" ved videreføring av lånet etter 5 år, 
- Kostnad: Rentevilkår første 5 år: USD LIBOR + 0,7 pst. p.a.

· Evigvarende ansvarlig lånekapital
- evigvarende, opsjon for utsteder om tilbakebetaling etter 10 år, 
- 0,75 pst. "step up" ved videreføring av lånet etter disse 10 årene, 
- Kostnad: Rentevilkår første 10 år: USD LIBOR + 1,65 pst. p.a.

· Aksjekapital
- evigvarende, 
- Kostnad: 6 pst. p.a. over risikofri-rente etter skatt (6 pst. p.a), 
dvs. 12 pst. delt på (1,00 - 0,28) = 16,7 pst. p.a., 
eller 10,7 prosentpoeng over risikofri rente.

Fra disse tallene kan det trekkes ut at evigvarende ansvarlig lånekapital har en risikopremie (relevant kapitalkostnad) som er ca. 2,4 ganger så høy som tidsbegrenset ansvarlig lånekapital. I tillegg kommer at tidsbegrenset ansvarlig lånekapital er et vesentlig mer anvendbart instrument, ettersom det er lettere å tilpasse den enkelte institusjons drift og kapitalbehov (tidsdimensjon). Ikke minst skyldes dette Kredittilsynets strenge krav for tilbakekjøp av ansvarlig kapital. Når man ser på kapitalkostnaden for tidsbegrenset ansvarlig lån i forhold til egenkapital, har egenkapitalen en risikopremie for banken som er ca. 15 ganger så høy. 

- Praksis i andre land
Konkurranseflateutvalget skrev i sin utredning NOU 2000:9 at de ikke er ikke kjent med at andre land formelt stiller krav til størrelsen av kjernekapitalen ut over minstekravene ved opptak av tidsbegrenset ansvarlig lånekapital. I Danmark kreves det f.eks. ikke samtykke 
ved opptak av ansvarlig kapital, og det er ikke utarbeidet noen nærmere retningslinjer som stiller krav til størrelsen av kjernekapital ut over det som følger av direktivene. Heller ikke i Sverige eller Storbritannia er det regler eller retningslinjer som innebærer et indirekte krav om en høyere kjernekapitaldekning enn det som følger av EUs kapitaldekningsdirektiver ved opptak av tidsbegrenset ansvarlig kapital.

Kredittilsynet viser i sin begrunnelse til en oversikt i NOU 2000:9 over kapitaldekningsprosenten til banker i nordiske land samt i Storbritannia, som skal vise at større utenlandske banker stort sett ligger over 7 pst. kjernekapitaldekning. Til dette vil vi vise til at kapitaldekningsprosentsatsene mellom bankene ikke er direkte sammenlignbare, spesielt gjelder dette mellom norske og utenlandske institusjoner jf. det som er skrevet om sammenlignbarhet ovenfor. Videre gir den oversikten Kredittilsynet viser til kun et øyeblikksbilde på et tilfeldig valgt tidspunkt av en mindre gruppe relativt store banker. Etter vårt syn må slike historiske opplysninger benyttes med varsomhet. Vi nevner f.eks. at MeritaNordbanken i tabellen står med en kjernekapitaldekning på 7,9 pst. Dette relativt høye tallet er trolig forårsaket av de strukturelle grep som konsernet, hvor MeritaNordbanken inngår, har hatt i tankene. I pressemeldingen som Nordic Baltic Holding sendte ut 16.10.00 i forbindelse med kjøpet av Kreditkassen, fremgår det at konsernet, etter at transaksjonene er gjennomført, vil ha en kjernekapitaldekning som er i henhold til gruppens mål på 6,5 pst. Videre står SEB i den aktuelle tabellen med en kjernekapitaldekning på 8,8 pst. Også denne banken har gjennomført strukturendringer. I bankens årsmelding for 1999 fremgår det at den har en langsiktig målsetning om å ligge på en kapitaldekningsprosent i overkant av 7 pst. Hadde bankene vært underlagt det norske regelverket, måtte trolig målsetningen ha vært noe høyere for å sikre de to institusjonene nødvendig handlefrihet. Det må også nevnes at de to sistnevnte institusjonene, og trolig flere av de andre institusjonene i tabellen, har utstedt hybride kjernekapitalinstrumenter, som kan utgjøre inntil 15 pst. av total kjernekapital. I henhold til de vilkår Finansdepartementet har satt for norske institusjoners opptak av slike kjernekapitalinstrumenter i brev 09.03.00, kan slik kapital ikke benyttes til å danne grunnlag for opptak av tidsbegrenset ansvarlig kapital. 

Kredittilsynet viser i sin tilrådning også til en undersøkelse fra Europakommisjonen til Parlamentet om implementeringen av direktivet om ansvarlig kapital , hvor det fremkommer at 12 medlemsland har implementert strengere regler på dette området enn minstekravene i EU. Etter FNHs syn bør det ikke legges vekt på en slik uttalelse uten at det eventuelt undersøkes nærmere hvilke forskjeller som eksisterer og hvilken betydning disse har. Dette synspunkt underbygges av det som fremkommer i rapporten om at en stor del av de nasjonale "innskjerpelsene" skyldes ulik regnskaps- og tilsynstradisjon landene i mellom. Forskjellene kan derfor ha begrenset betydning for stramheten i regelverket. Artikkel 6 (4) i det aktuelle direktivet åpner f.eks. for at begrensningene for hvor mye ulike 
poster tilleggskapital kan utgjør av hhv. samlet ansvarlig kapital og samlet tilleggskapital, kan fravikes under særlige midlertidige omstendigheter. Denne bestemmelsen har 9 
EU-land, i likhet med Norge, valgt ikke å implementere. Bare denne bestemmelsen gjør at disse 9 landene i henhold til den definisjon som legges til grunn i rapporten anses å ha et strengere regelverk enn minstekravene i direktivet (som for øvrig nå inngår i det konsoliderte direktivet 2000/12/EØS). Videre er det 8 av 15 land i EU som, i likhet med Norge, ikke tillater å telle med posten "kursreserve på porteføljer (positiv differanse mellom markedsverdi og kjøpspris)" i tilleggskapitalen, noe det er åpnet for i artikkel 3 (1) i det aktuelle direktivet. To andre poster i direktivet om ansvarlig kapital, hvor slike tradisjoner "innskjerper" kravene (også i Norge), er postene "fixed term cumulative preferential shares", jf. artikkel 2 (8), og "funds for general banking risks", jf. artikkel 2 (4). Når det gjelder posten tidsbegrenset ansvarlig kapital, fremgår det imidlertid av rapporten at EUs bestemmelser er implementert i alle medlemsland. Det samme gjelder begrensningenemed hensyn til hvor mye slik kapital kan utgjøre av henholdsvis av tilleggskapitalen, dvs. med unntak av tidligere nevnte unntaksregel. 


5. Merknader til boliglånsvekting

- Ad. begrunnelse for strengere regler 
Bakgrunnen for Kredittilsynets foreslag om innskjerpelse i boliglånsvektingen som ble gjennomført i 1998, var ikke at tapsrisikoen knyttet til disse lånene var spesielt høy, men at boliglån var mindre utsatt for konkurranse fra utenlandske lånegivere enn næringslån. Forslaget var hovedsaklig begrunnet i et ønske om å stramme inn overfor privat etterspørsel og kredittvekst, men uten at dette i ettertid synes å ha hatt noe nevneverdig effekt, jf. omtale foran. 

Bransjeforeningene og Norges Bank gikk imot innstrammingen hovedsakelig fordi de mente at behovet for det foreslåtte tiltaket ikke i tilstrekkelig grad var dokumentert i forhold til institusjonenes soliditet. I tillegg ga bransjeforeningene uttrykk for sterk prinsipiell motstand mot å benytte kapitaldekningsregelverket i etterspørselsreguleringen.

Kredittilsynet skriver i den nye tilrådningen av 31.08.00 at det på grunn av veksten i boligpriser og den sterke kredittveksten ikke er forsvarlig å fjerne kravet nå, og at bestemmelsen vil bli vurdert på nytt i 2001 i lys av utviklingen i boligpriser og kredittvekst. FNH viser til det som er skrevet over om nødvendig oppgavefordeling mellom reguleringspolitikken og penge- og valutapolitikken. Etter vår oppfatning vil den eneste begrunnelsen som til nød kan forsvare en opprettholdelse av en slik regel, være at et stort flertall av norske kredittinstitusjoner har en risikoeksponering mot boliglånsmarkedet som ikke i tilstrekkelig grad reflekteres i kapitalkravet. Det er imidlertid vårt klare syn at dette ikke er tilfelle i dag.

- Kostnader
Den høye vekten som tilordnes boliglån sikret innen 60 til 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag, medfører at norske institusjoner må holde mer ansvarlig kapital for hver krone som lånes ut for lån i dette intervallet, enn konkurrenter med hovedkontor i andre land. Foruten de tidligere omtalte ulempene dette medfører for norske institusjoner, bidrar denne innskjerpelsen fra 1998 til at forretningsbankene må betale full, i motsetning til halv, sikringsfondsavgift for lån i dette intervallet. Årsaken er at beregningsgrunnlaget for kapitaldekning som kjent inngår i beregningen av sikringsfondsavgiften. 

- Lav risiko 
All erfaring tilsier at lån sikret helt og fullt med pant i boligeiendom har lav tapsrisiko, spesielt når man tar i betraktning at man ikke bare har krav mot debitor, men også sikkerhet i hans bolig. Debitors betalingsevne representerer, som omtalt under gjeldsbetjeningsevne og soliditet i pkt. 2, førstelinjesikkerheten for lånet. For at tap skal oppstå må debitor først havne i betalingsproblemer. Sannsynligheten for dette er i utgangspunktet den samme om lånet er ytt innenfor 60 eller 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag. Detter må han komme i en situasjon der ingen andre muligheter enn salg av boligen gjenstår. I en slik situasjon vil likevel tap først oppstå dersom verdien av boligen er lavere enn det gjenstående lånebeløpet med renter. 

FNH har ikke tilgang til tall som kan vise forskjellen i risiko mellom lån ytt innen hhv. 60 og 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag. Uttalelser fra medlemsbanker gir imidlertid sterke signaler på at lån ytt med pant i bolig innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag gir vesentlig lavere sannsynlighet for tap, enn det som nå ligger implisitt i regelverket. Erfaringene fra bankkrisen støtter også opp om at tapsrisikoen på boliglån gjennomgående er lav. Det kan også vises til FNHs uttalelse til Kredittilsynet om endringer i de internasjonale kapitaldekningsreglene av 20.01.00, der det ble referert til erfaringsmateriale, som viste at sannsynligheten for tap, dersom debitor først kom i betalingsproblemer, var 4-7 ganger høyere for usikrede lån til privatpersoner som den var for boliglån. 

Gitt den lave risikoprofilen boliglån innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag har, er det betenkelig at kapitaldekningsregelverket ikke gir større anerkjennelse av dette forhold. Spesielt betenkelig blir dette når man ser hen til at boliglån innenfor 60-80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag nå har samme vekt i beregningsgrunnlaget som ethvert næringslivslån, som i de fleste tilfeller utvilsomt må anses å være mer risikofylt. Dette er trolig også en bakenforliggende årsak til at sparebankene fortsetter å ekspandere sterkt i markedet for utlån til ikke-finansielle foretak. 

- Regler i andre land
EØS-reglene åpner for at lån "som på en måte som oppfyller vedkommende myndigheters krav, er helt og fullt sikret med pant i boligeiendom som er eller vil bli bebodd eller leid ut av låntakeren", kan vektes 50 pst. i kapitaldekningssammenheng. Nasjonale myndigheter 


skal stille krav til når lånet kan anses som fullt sikret. Etter hva vi kjenner til ligger det an 
til at denne 50 pst. vektingen av lån vil bli videreført i det nye kapitaldekningsregelverket, som EU-kommisjonen og Basel-komiteen arbeider med.

I Sverige er det ingen særskilte krav til når et utlån skal anses sikret på en slik måte at det kan vektes 50 pst., dvs. ut over at lånet ikke må overstige boligens antatte verdi. Situasjonen er tilsvarende i Storbritannia. I Danmark er kravet til 50 pst. vekting av boliglån at lånet skal være sikret ved pant i beboelseseiendom til helårsbruk innenfor 80 pst. av en offentlig verditakst. 


6. Avsluttende merknad om konkurranse

FNH vil avslutningsvis gi uttrykk for at våre sammenligninger med regelverk som anvendes overfor utenlandske banker representert i det norske markedet, ikke på noen måte er et uttrykk for en negativ holdning til en åpen og likeverdig konkurranse i det norske markedet. 



Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON





Arne Skauge                                                                Tor A. Hvidsten
Adm. direktør                                                                Underdirektør

Vedlegg