Stortingets Finanskomité

1. Innledning
Internasjonalt skjer det en hurtig utvikling i markedene for de ulike finansielle derivater.
Som følge av dette er det også en utvikling i regelverket for motregning (netting).
Lovbestemmelser om at motregningsavtaler knyttet til handel med finansielle instrumenter mv. skal kunne gjøres gjeldende uten hinder av konkurslovgivningen, er blitt vedtatt i de fleste OECD- land de senere år. Grunnen til dette er at bestemmelsene i konkurslov og dekningslov om boets rett til å velge hvilke avtaler om finansielle instrumenter man vil tre inn i eller la være, ellers kunne gi meget urimelige og utilsiktede utslag i forholdet mellom to parter, hvis en av dem går konkurs.

Således har også ved tidligere behandling innføring av motregningsregler for fremtidige avtaler om finansielle instrumenter fått bred og alminnelig støtte blant de berørte høringsinstanser, herunder Norges Bank og Kredittilsynet samt Olje- og energidepartementet. Spørsmålet om motregning ble først drøftet omfattende i forbindelse med ny lov om verdipapirhandel av 19. juni 1997. Motregningsbestemmelsen ble tatt inn i lovens kapittel 10 og var begrenset til fremtidige avtaler vedrørende renter og valuta, samt avtaler om handel med valuta. Punktet med avtaler om handel med valuta ble vedtatt av Stortinget etter at Finansdepartementet gikk imot, men med full støtte fra Norges Bank, Kredittilsynet og alle andre høringsinstanser. De fleste høringsinstanser ønsket også å gå lenger enn det som ble vedtatt, mens Finansdepartementet argumenterte mot å gå så langt som man gjorde. Dette var en sak av stor betydning for norske banker den gang det ble vedtatt, idet handelen medvaluta var i ferd med å bli overtatt av utenlandske banker med kontor i Norge, og med mer tidsmessig lovgivning i sine respektive hjemland. 

Stortinget har også senere sett behovet for raskere fremdrift med sikte på å gi norske aktører rammebetingelser som gjør at de kan klare å konkurrere internasjonalt. Således vedtok Stortinget under behandlingen av børsloven høsten 2000, jfr. Inst.O nr. 3 ( 2000-2001), å innføre en hjemmel i verdipapirhandelloven § 10-1 om at motregningsreglene skulle kunne utvides til å omfatte avtaler om omsettelig termin- og opsjonskontrakter knyttet til varer eller tjenester. Stortinget ønsket på dette punkt å gå hurtigere frem enn det departementet ønsket særlig fordi en ytterligere utsettelse kunne svekke den norske markedsplassen for finansiell el-handel. FNH støtter Stortinget fullt ut i dette synspunkt.

2. Ot. prp. nr. 53 (2000-2001)
I proposisjonen om varederivater som nå er fremmet for Stortinget, søker departementet 
å begrense adgangen til motregning. For det første foreslår departementet at verdipapirhandellovens § 10-1 bare skal gjelde for varederivater som er gjort opp under medvirkning av en oppgjørssentral. For det andre foreslår departementet å reversere Stortingets beslutning om den særskilte forskriftsbestemmelsen som ble tatt inn i §10-1 i forbindelse med Stortingets behandling av børsloven, og som åpner mulighet til å utvide bestemmelsen til å omfatte alle finansielle varederivater. 

Dersom dette blir vedtatt, vil konsekvensene være klart uheldige for norske finansinstitusjoner og norske brukere av varederivatmarkedet, herunder spesielt kraftselskapene. Både finansielle og ikke-finansielle aktører på det norske kraftmarkedet har behov for å bruke hele rekken av finansielle varederivater, ikke bare de som er børsnotert eller clearet via oppgjørssentralen. Hvis disse aktørene ikke skal kunne inngå bindende motregningsavtaler for sin handel med finansielle varederivater mellom to parter utenom børs, risikerer de å møte høyere krav til marginer og høyere priser enn det deres nordiske konkurrenter gjør.

Konsekvensen av Finansdepartementets forslag er en utsettelse av en sterkt ønsket utvidelse og harmonisering av de norske motregningsbestemmelsene med det som er praksis i våre naboland. Departementets manglende vilje til å utvide motregningsbestemmelsene på helt nødvendige andre områder er også med på å stille norske bedrifter i en ugunstig konkurransesituasjon når det gjelder handel med finansielle derivater og tilsvarende avtaler. For at finansinstitusjoner og andre bedrifter som er hjemmehørende i Norge skal få samme vilkår som sine viktigste konkurrenter, tilrår vi nå at Stortinget går inn for å endre lovens § 10-1 slik at den blir likelydende med tilsvarende svensk lov, og gis følgende ordlyd: 
"Dette kapittel gjelder avtaler om handel med finansielle instrumenter, med andre lignende rettigheter og forpliktelser, eller med valuta."

En slik lovbestemmelse vil likestille norske aktører med svenske, danske og finske aktører, som allerede er svært aktive på det norske markedet, for så vidt gjelder alle typer finansielle derivater og tilsvarende avtaler, herunder kraftderivater. 

Alle berørte høringsinstanser har uttrykt støtte til at motregningsbestemmelsen etter verdipapirhandellovens § 10-1 utvides til å omfatte alle finansielle varederivater. Det er også utbredt støtte, blant annet fra Norges Bank og Kredittilsynet, til mer omfattende motregningsbestemmelser enn det som i dag gjelder. Det finnes ingen støtte verken i faglige instanser eller i berørte bedrifter for Finansdepartementets syn som fremkommer i proposisjonens kapittel 9.3. Vi viser for ordens skyld til hva Kredittilsynet uttalte den gang, og som vi legger ved.

Vedlegg




Kredittilsynets høringsmerknad til motregningsspørsmålet, gjengitt fra Ot.prp. nr. 29 (1996-1997):

"Kredittilsynet vil bemerke at partene i de tilfellene det her er snakk om å regulere, normalt vil ha svært mange flere motgående kontrakter enn parter i andre kontraktsforhold. Dette medfører at hvis avregningsavtalen ikke kan gjøres gjeldende overfor et konkursbo, vil den solvente part ikke bare vært eksponert for tap på en enkelt avtale, men på en hel rekke avtaler inngått med konkursdebitor. Siden avtalene gjerne omfatter betydelige beløp vil konkurskreditors eksponering overfor konkursdebitor kunne øke dramatisk i forhold til eksponeringen overfor solvent debitor.
Det må videre legges vekt på at på avtaletidspunktet vil det være usikkert hvem av partene som vil tjene på en derivatkontrakt. Slik sett avviker avtalene fra et vanlig kontraktsforhold med gjensidig bebyrdende kontrakter. Partene som kjøper og selger derivatkontrakter har ulik forventning til hvordan markedet vil utvikle seg, og bare den som handler i samsvar med markedet vil tjene penger på handelen. En ensidig rett til nærmere forfall å plukke ut hvilke kontrakter man vil oppfylle medfører derfor en betydelig og utilsiktet fordel for boet som konkursdebitor ikke kunne oppnådd hvis han var solvent. Denne fordelen er vesentlig større enn i andre kontraktsforhold på grunn av at partene kan ha svært mange motgående avtaler. Boet vil derfor kunne velge ut alle de kontrakter som går i boets favør, mens de motgående kontraktene bare dekkes med dividende. Ved å gjøre avregningsavtalen bindende for boet, blir valgretten begrenset til hvorvidt boet ønsker å tre inn i dettotale kontraktsforhold omfattet av avregningsavtalen. Detter er i seg selv en ikke ubetydelig fordel for boet, og etter Kredittilsynets vurdering mer i samsvar med den valgretten boet er tiltenkt etter dekningsloven.
Etter Kredittilsynets vurdering vil boets eventuelle rett til å velge blant de underliggende kontrakter som omfattes av avregningsavtalen, medføre en uheldig forskyvning av rettigheter og forpliktelser i det totale avtaleforhold. Sammenlignet med andre avtaleforhold gir boets valgrett en betydelig større fordel for boet, samtidig som resultatet for den solvente part kan bli meget urimelig. Kredittilsynet antar at dette går betydelig ut over de fordeler boet er tiltenkt etter dekningsloven."