AdresseKredittilsynet
Postboks 100 Bryn
0611 OSLO


Dato: 27.04.2001
Vår ref.: 2001/000105 FJA/MSR/SD
Deres ref.: 

STANDARDER FOR INVESTORBESKYTTELSE - HØRING


Det vises til Kredittilsynets brev av 31.01.01 hvor dokumentet "Standards and rules for harmonizing core conduct of business rules for investor protection" ble sendt på høring med anmodning om kommentarer innen 30.04.01.

Vedlagt følger Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNHs) kommentarer til dokumentet, som er utformet på engelsk, og som også er oversendt Den europeiske bankforening. Nedenfor følger en gjengivelse på norsk av hovedpunktene i høringsuttalelsen, som faller i to deler og retter seg mot henholdsvis FESCO-standardens materielle innhold og mot selve regelverksprosessen.


1. Standardens materielle innhold

FNH er sterkt kritisk til det regelforslag som er fremmet av det europeiske fellesorganet Forum of European Securities Commissions (FESCO) i dokumentet "Standards and rules for harmonizing core conduct of business rules for investor protection". Vår grunnleggende innvending er at de foreslåtte adferdsstandardene er lagt på et alt for detaljert nivå. På punkt etter punkt stilles nye, tyngende krav til verdipapirforetakenes behandlingspraksis (spesielt hva gjelder informasjons- og rådgivningsplikt, individuelt tilpasset den enkelte kunde, på alle stadier av kontaktsforholdet) som går vesentlig lenger enn det som inntil nå har vært definert som god markedspraksis både i Norge og internasjonalt. Vi mener at en slik skjerping av de generelle behandlingskravene vil måtte komme til å virke sterkt kostnadsdrivende til skade for kundene, spesielt de mindre kundene (personkundene). 

FNH har merket seg at adferdsstandardene tar sikte på å regulere verdipapirforetakenes tilbud av investeringstjenester på generell basis. Imidlertid synes det som om regelforslagene kun har vært utformet med sikte på aksjemeglerforetakenes virkemåte i ordredrevne markeder hvor aksjer handles over børs. Handel i andre finansielle instrumenter, som rente- og valutakontrakter, blir imidlertid håndtert på en helt annen måte (prisdrevne markeder), hvor verdipapirforetaket driver egenhandel som ledd i investeringstjenestene. Mange av de foreslåtte regler bryter derfor, etter vårt syn, med hele funksjonsmåten for disse markedene, og synes for så vidt basert på en teoretisk og mangelfull oppfatning om hvordan markedene fungerer.

De foreslåtte regler vil skjerpe verdipapirforetakenes forpliktelser blant annet ved at de pålegger ekstremt omfattende rådgivningsforpliktelser overfor kundene. Dette er uheldig. Ansvaret for investeringsbeslutningen ligger, og bør ligge, hos kunden selv, med unntak av de tilfeller hvor verdipapirforetaket tilbyr investeringstjenester i form av aktiv forvaltning. Norske verdipapirforetak som tilbyr investeringstjenester påtar seg imidlertid normalt ikke omfattende rådgivningsforpliktelser. Deres rolle er for så vidt klart fastslått i foretakenes alminnelige forretningsvilkår. Dette forhindrer selvsagt ikke at visse rådgivningsforpliktelser kan bli utledet direkte av "god markedsadferd". Mer omfattende og detaljerte rådgivningsforpliktelser forutsetter imidlertid spesifikk avtale med kunden.

Forslagene fra FESCO gjenspeiler en totalt annen holdning til dette spørsmål, for så vidt som de stiller detaljerte krav blant annet når det gjelder risikovarsling, overvåking av kundens handelsbegrensninger og investeringsråd basert på kundens behov. De krav som stilles her er vesentlig mer omfattende enn de tjenester som tilbys idag av verdipapirforetakene, og vil medføre et nivå både på tjenestetilbud, offentlig regulering og juridisk risiko som ikke lar seg dekke inn gjennom dagens beskjedne minimumskurtasje på på ca. NOK 90,- (ca €11). Det er derfor vår oppfatning at de foreslåtte og omfattende rådgivningsforpliktelser bare bør gjelde hvor verdipapirforetaket påtar seg i avtalen å opptre som kundens investeringsrådgiver.

Forslagene fra FESCO synes å ta som utgangspunkt at den enkelte kunde har et personlig forhold til verdipapirforetaket. Dette var nok i stor grad tilfellet tidligere, da verdipapirplasseringer var begrenset til en ganske liten del av befolkningen, og kan nok fortsatt være tilfellet i enkelte markeder. Ettersom finansiell formue fordeles ut over på stadig større grupper og aktive investeringer på verdipapirmarkedet blir mer og mer utbredt, kombinert med utbredelsen av Internett, er investeringstjenester ikke lenger et eksklusivt og personlig kundeforhold. Massemarkedet for investeringstjenester er i dag preget av behov for å redusere kostnader i et marked med intens priskonkurranse, ved bruk av Internett i all kontakt med kundene, fra informasjon og rådgivning til ordremottak og utførelse. I denne forretningsverden er forholdet mellom foretak og kunde ikke lenger basert på personlig og individuell kontakt.

De foreslåtte regler vil, hvis de blir vedtatt, føre til et unødvendig detaljert og rigid regime som etterlater lite rom for næringen til å videreutvikle markedspraksis for kundebehandling. For så vidt vil de kunne bli et hinder for en effektiv utvikling av finansmarkedet. Vår oppfatning er at en slik detaljreguleringregulering av verdipapirforetakenes kunderelasjoner synes å bryte fundamentalt med de prinsipper som så langt har vært innfortolket i investeringstjenesterdirektivet. 

Fordi de foreslåtte regler vil virke sterkt kostnadsdrivende, vil den foreslåtte standard føre til at kundene ender opp med dyrere og i mange tilfeller helt uønskede tjenester. Det vil også bli både tungvint og dyrt å etablere et kundeforhold. Et annet resultat vil kunne bli at kunder som er i stand til å betale, men ikke ønsker det, gis insentiv til å nekte betaling og til å reise formelle innsigelser når det viser seg på oppgjørsdagen at markedsprisene har utviklet seg i uønsket retning. Dette vil gi rike muligheter for advokater, og kan i verste fall også bidra til å stanse inngåtte avtaler som er lagt inn i de nasjonale verdipapiroppgjørsssystemene og derved bli en trussel mot hele markedets funksjonsmåte. De omfattende krav som stilles og de kostnadsøkninger og nye typer risiko dette fører med seg, vil trolig medføre at mange verdipapirforetak reagerer enten i form av betydelig økte priser overfor privatkundene, eller i verste fall ved at de nekter å inngåavtaler med slike kunder. Ingen av disse alternativ vil etter vårt syn være til kundenes beste.

Vi viser ellers til våre nærmere kommentarer til de enkelte bestemmelser i standarden, som er samlet i en egen seksjon. Kommentarene bygger i sin helhet på et utredningsarbeid gjennomført i vår største medlemsbank, Den norske Bank, som har fått full tilslutning fra FNHs øvrige medlemsbedrifter.

2. Regelverksprosessen

Regelforslagene fra FESCO er gitt form av "presiseringer" eller "fortolkninger" av krav som anses å følge Investment Services Directive art. 11 (93/22/EØF). Det er vanskelig å akseptere en slik tilnærmingsmåte. Standarder for "god forretningsskikk" utvikler seg over tid, og også deres virkeområde vil kunne utvikle seg. Det er imidlertid vår oppfatning at en eventuell utvikling av virkeområdet for prinsippene må ta i betraktning ikke bare myndighetenes oppfatninger av hva som er hensiktsmessig og ønskelig, men også næringsorganisasjonenes og verdipapirforetakenes oppfatninger og praksis. En implementering av de foreliggende forslag vil på flere punkter lede til en utvikling av standardene for "god forretningsskikk" som bryter med næringens oppfatninger. En implementering av forslagene vil således fremstå mer som en full omskiftning av standardene enn en naturlig utvikling av disse.

FNH slutter seg i den sammenheng fullt ut til den kritikk som er fremsatt fra Den europeiske bankforening mot saksbehandlingen i FESCO. De næringer som vil bli direkte berørt av forslaget til regelharmonisering er ikke tatt med på råd ved utformingen av standarden. De deler av standarden som nå anses som endelige, jfr. det vedlagte dokument "FESCO paper on the categorisation of investors for the purpose of conduct of business rules)", har heller ikke vært undergitt en vanlig høringsrunde på noe tidspunkt. Dette er uheldig, fordi kategoriseringen av investorer (skillet mellom profesjonelle og ikke-profisjonelle) nettopp vil vise sin betydning når det kan sees i forhold til det regelverk som nå foreligger på høring.

Hele behandlingsformen i FESCO synes sterkt påvirket av målsetningen i EU's Financial Action Plan, som innebærer at man skal ha på plass et fullt integrert marked for finansielle tjenester innen år 2005. Det er neppe naturlig at Norge, som har tilknytning til det pågående EU-arbeidet gjennom sitt EØS-medlemskap, skal ha sterke synspunkter på den planlagte fremdrift og på valget av virkemidler i denne prosess. Derimot synes det påkrevet at man i Norge får i gang en diskusjon om hvordan nye felles-europeiske regelverk av denne type kan og bør gjøres til en integrert del av norsk regelverk. I så henseende står man overfor to ideelle målsetninger: På den ene side bør man tilstrebe en effektiv regelharmonisering i forhold det øvrige EØS-området, på denne annen bør man sikre at bindende regler forberedes, vedtas og bekjentgjøres i henhold til prosedyrer som sikrer både markedsaktørene og deres kunder nødvendig rettssikkerhet og foruberegnelighet.

FNH ser det som viktig at myndighetene kommer sammen med finansnæringens organisasjoner for å drøfte hvordan begge disse hensyn kan ivaretas på best mulig måte i tiden fremover.



Med vennlig hilsen


Arne Skauge
Adm. Direktør 
Sverre Dyrhaug
Direktør