Finansdepartementet
Postboks 8008 - Dep.
0030 OSLO

Dato: 28.11.2002
Vår ref.: 2002/000557 FJA/DR/SD
Deres ref.: 02/3217 FM TMo

HØRING. NOU 2002:14 - FINANSFORETAKENES VIRKSOMHET II - UTREDNING NR. 8 FRA BANKLOVKOMMISJONEN

Det vises til Finansdepartementets brev 26.08.02 hvor ovennevnte utredning ble sendt ut på høring.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) konstaterer at Banklovkommisjonens utredning nr. 8 omhandler en rekke temaer av nokså heterogen karakter. Flere av temaene er hovedsakelig av beskrivende karakter, og det vises i noen grad til behandling utenfor Banklovkommisjonen. Vi har således ikke funnet det naturlig med kommentarer fra vår side av rent generell karakter. Våre merknader knytter seg direkte til de enkelte kapitler i utredningen.

1. Utbytte og konsernbidrag

1.1
Regler som setter grenser for et finansforetaks adgang til å utdele utbytte eller konsernbidrag finnes først og fremst i den alminnelige aksjelovgivningen, jfr. oversikten over disse regler i utredningen side 15-17. I tillegg vil det i spesiallovgivningen for finansforetakene kunne settes supplerende krav. Spørsmålet om hvilke tilleggskrav som her bør gjelde, ble behandlet av Banklovkommisjonen i dens utredning nr. 4 fra 1998 (NOU 1998:14 Finansforetak m.v.). Kommisjonen foreslo særbestemmelser inntatt i en ny (samle)lov om finansforetak § 6-12 (i forbindelse med de generelle kapitalregler) og § 7-13 (til reglene om finansinterne transaksjoner).

Banklovkommisjonen fremmer nå reviderte forslag til disse bestemmelser. Hovedbestemmelsen vil være at utdeling av utbytte eller konsernbidrag i det enkelte år ikke må overstige det som vil være forsvarlig ut fra finansforetakenes behov for oppbygging av kjernekapital.Kommisjonens justeringer i forhold til 1998-forslaget gjør at adgangen til utdeling av utbytte og konsernbidrag i større grad vil falle sammen med de objektive og subjektive kriterier for utdeling etter aksjeloven og allmennaksjeloven.

FNH er positiv til at det innføres en slik forsvarlighetsvurdering, og kan også gi støtte til den lovtekniske utforming for så vidt gjelder samordning med aksjelovene.

1.2
Kommisjonen foreslår videre at det lovfestes et krav om at utdeling av utbytte og/eller konsernbidrag bare kan besluttes dersom finansforetakets kjernekapital etter utdelingen utgjør mer enn 6 prosent av foretakets beregningsgrunnlag for den ansvarlige kapital.

FNH mener at en slik kvantitativ bestemmelse er unødvendig og uheldig, idet den vil komme i tillegg både til den generelle forsvarlighetsnorm og de særregler som er gitt for å sikre Kredittilsynets generelle tilsyn med utdeling av utbytte (jfr. nedenfor), og til alle de krav som følger av kapitaldekningsregler og andre solvensregler og i hovedsak bygger på harmoniserte EU-regler. Forslaget bryter derfor med målsettingen om at norsk regelverksutforming på finansområdet skal sikre norske markedsaktører like vilkår i forhold til utenlandske, jamfør Konkurranseflateutvalgets utredning (NOU 2000:9).

FNH har merket seg at Kredittilsynet er inne på viktige aspekter av dette i sin høringsuttalelse til samme sak, som ble avsendt 23.10.02. Tilsynet viser til at utviklingen av kapitaldeknings-regelverket gjennom det pågående arbeid i Basel-komiteen med blant annet innføring av Pilar 2 og tilpassede kapitalkrav for operasjonell risiko, vil føre til en større grad av individuelt fastsatte kapitaldekningskrav. I en slik sammenheng vil for eksempel en kjernekapital på 8 % for et selskap med høy risiko kunne være et absolutt minimumskrav, mens en kjernekapitaldekning på 8 % for et annet selskap vil innebære at selskapet har en buffer i forhold til minimumskravet. I en slik kontekst vil det ikke være riktig å anvende samme grense overfor ulike institusjoner.

Kredittilsynet påpeker også at et absolutt krav om 6 % kjernekapital vil medføre at det blir forskjell i adgangen til å dele ut utbytte for et konsern organisert etter en holdingsselskapsmodell og et konsern hvor en kredittinstitusjon eller et forsikringsselskap er konsernspiss. Et morselskap som kun har som virksomhet å forvalte sine eierinteresser i konsernet, vil i liten grad kunne dele ut utbytte til aksjonærene hvis ikke selskapet mottar utbytte/konsernbidrag fra datterselskapene. En bestemmelse som foreslått av Banklovkommisjonen vil derfor indirekte regulere et holdingsselskaps utdeling av utbytte til eksterne aksjonærer. Dersom det operative selskapet ikke er heleid av holdingselskapet, slik at selskapet har flere minoritetsaksjonærer (som den foreslåtte oppmykningen av eierbegrensningsreglene åpner for), vil bestemmelsene også innebære en direkte regulering av adgangen til å dele ut utbytte til minoritetsaksjonærene så lenge kjernekapitaldekningen er under
6 %.

FNH er enig med Kredittilsynet i at disse forhold taler sterkt imot innføring av en regel om minstekrav til kjernekapital ved utdelinger av utbytte og konsernbidrag som foreslått. Vi støtter i den sammenheng også de argumenter som er fremført fra Banklovkommisjonens mindretall i utredningen (s. 18-19). Her påpekes det blant annet at et selskaps kjernekapitaldekning ikke gir noe fullstendig bilde av selskapets soliditet. Selv om egenkapitalen er det viktigste element, er annen ansvarlig kapital også av vesentlig betydning. Bildet kompliseres dessuten ved det faktum at det er ulike kapitalkrav for ulike finansforetak.

FNH mener at alle disse forhold tilsier at den foreslåtte regel i § 6-12 (1) annet punktum bør gå ut.

1.3
Kommisjonen foreslo i NOU 1998:14 Finansforetak mv. en søknadsplikt til Kredittilsynet ved forslag om utdeling av konsernbidrag fra datterselskap til morselskap av mer enn halvparten av finansforetakets driftsresultat. Kommisjonen foreslår nå at denne søknadsplikten erstattes av en meldeplikt. Meldeplikten oppstår dersom finansforetakets styre fremmer forslag for generalforsamlingen eller foretaksforsamlingen om utdeling av utbytte eller konsernbidrag som innebærer at utdelingen i et enkelt år vil overstige halvparten av årsresultatet etter det godkjente resultatregnskapet for siste regnskapsår. Plikten til å sende melding vil påhvile finansforetakets styre, og melding skal tilsendes Kredittilsynet "straks".

FNH har vanskelig for å se at det foreligger gode grunner for meldeplikt, men finner likevel ikke å gå mot forslaget til meldeplikt slik det foreligger i utkastets § 6-12 (2).

1.4
Etter forslagets § 6-12 (3) kan Kredittilsynet, når hensynet til selskapets soliditet tilsier det, gi finansforetaket påleggom ikke å dele ut utbytte eller å dele ut mindre utbytte enn det som er foreslått eller vedtatt.

FNH kan støtte en slik regel. Som Banklovkommisjonen er inne på (side 71) er imidlertid tidsaspektet viktig også i denne sammenheng. Hvis et pålegg fra Kredittilsynet først foreligger etter avholdt generalforsamling, vil redusert utbytte bare kunne deles ut dersom dette vedtas på en ny ekstraordinær generalforsamling, med de kostnadene dette medfører for foretaket. Mot denne bakgrunn er det viktig at ikke bare finansforetakets styre sender melding raskt (jfr. punktet foran), men at også Kredittilsynet gir saker av denne art tilstrekkelig prioritet. Vi vil be departementet overveie om dette bør komme til uttrykk enten direkte i loven eller gjennom uttalelser i forarbeidene.

1.5
Banklovkommisjonen anser det som viktig at overskudd i ett datterselskap ikke skal benyttes til å dekke underskudd i et annet, med mindre også morselskapets økonomiske stilling er slik at det kan gi konsernbidrag til datterselskapet. Forbudet mot konsernbidrag mellom datterselskaper foreslås følgelig opprettholdt, jf utkastet § 7-13 (1), siste punktum. Bestemmelsen vil videreføre bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 tredje ledd om at konsernbidrag i finanskonsern ikke kan gis mellom søsterselskap.

Etter FNHs syn er det mange forhold som tilsier at man bør lempe på dagens strenge regulering på dette området. Det vises for det første til at et tilsvarende forbud ikke gjelder for konsern som ikke er finanskonsern. Regelen kan påføre finanskonsern økte skattekostnader som ikke vil gjelde for andre konserntyper - uten at dette kan sies å ha noen saklig skattelovmessig begrunnelse. Dersom et skattemessig underskudd i et datterselskap utløper, vil konsernet ikke kunne benytte et skattemessig overskudd i et annet datterselskap til å utnytte underskuddet innen 10 års fristen, dersom morselskapet ikke har et skattemessig overskudd dette året. Videre kan store midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige resultater i enkelte tilfeller medføre at morselskapet ikke kan yte konsernbidrag til tross for et høyt regnskapsmessig overskudd og en ellers tilfredsstillende soliditet.
Vi vil også spesielt peke på at forbudet mot konsernbidrag mellom datterselskaper i konsern er forutsatt gjort gjeldende også for datterselskap som ikke er finansforetak. Loven griper her inn i forhold som etter FNHs syn, uansett ikke bør være regulert av virksomhetsregler for finansforetak.

FNH går derfor imot forslaget om å opprettholde særforbudet mot konsernbidrag mellom datterselskaper i finanskonsern, jfr. utkastets § 7-13 (1) siste punktum.

1.6
Kommisjonen foreslår at det fastsettes et krav om at utbetalingsdagenfor konsernbidrag ikke kan være senere enn seks måneder etter at beslutningen om utdeling er tatt, jfr. utkastet § 7-13 (3).

FNH vurderer dette forslaget som lite hensiktsmessig og vil be om at regelen går ut. Et slikt krav gjelder ikke for andre konsern enn finanskonsern. Dessuten er det andre bestemmelser som regulerer adgangen til å yte lån til konsernselskaper i et finanskonsern. Vi viser til at utbetalingskravet (jfr. side 19 i utredningen) ikke er til hinder for at konsernbidraget helt eller delvis benyttes til å yte giveren et lån dersom vilkårene for et slikt konserninternt lån er oppfylt.

2. Finansforetakenes eie av aksjer m.v.

2.1
Banklovkommisjonen foreslår å oppheve de gamle og nokså firkantede regler i forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 om at en banks samlede beholdning av henholdsvis faste eiendommer m.v. og av aksjer og eierandeler ikke kan overstige 4 % av forvaltningskapitalen. Det foreslås i stedet en bestemmelse i utkastet § 10-5 om at foretakets beholdning av eierandeler skal være forsvarligi forhold til foretakets kjernekapital, kombinert med en meldeplikttil Kredittilsynet i visse tilfeller. Den første delen av regelen skal gjelde for alle typer av finansforetak, mens meldeplikten kun gjelder for finansforetak som ikke er forsikringsselskap. Det foreslås samtidig å videreføregjeldende regler om kredittinstitusjoners kvalifiserte eierandel i finansfremmed virksomhet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-16, som bygger på EU-direktiv 2000/12/EF artikkel 51. Forslaget omfatter kun finansforetak som ikke er forsikringsselskap, jf. § 10-6 (6) og kommisjonens merknad på s. 73, der det heter at kommisjonen foreløpig ikke har tatt stilling til om det bør foreslås tilsvarende grenser for forsikringsselskaper.

2.2
FNH kan i det vesentlige støtte de konkrete forslag til omlegging av lovverket, som vil innebære en bedre tilpasning til de regler som er vanlige internasjonalt. Imidlertid mener vi at den foreslåtte forsvarlighetsnorm har fått en uheldig utforming, når den kun knyttes til selskapets kjernekapital. Etter vårt syn bør forsvarlighetsnormen i stedet knyttes til "foretakets soliditet", jf. våre kommentarer i pkt. 1.2 foran om at kjernekapitalen ikke gir et fullstendig bilde av et foretaks soliditet.

2.3
Banklovkommisjonen har som nevnt foran ikke foreslått å gjøre reglene i utkastets § 10-6 om grenser for kvalifiserte eierandeler gjeldende for forsikringsselskaper, idet kommisjonen vil utrede dette senere i forbindelse med problemstillinger knyttet til forsikringsselskapenes kapitalforvaltning. Kommisjonen foreslår derfor ikke å oppheve forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 i denne omgang.

FNH mener det vil kunne bli viktig for livnæringen å få opphevet eller endret forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 raskere enn hva Banklovkommisjonens fremdriftsplan for det videre utredningsarbeid skulle tilsi. FNH viser her til at reglene om eierandeler og innflytelse i andre selskaper i forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 og kapitalforvaltningsreglene i § 7-4 bygger på delvis ulike lovformål. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 er begrunnet med at vesentlige eierinteresser i andre selskaper kan medføre fare for at forsikringsselskapet blir involvert i støtte- eller redningsaksjoner overfor det eide selskap, og at ønsket om å hindre konsentrasjon av eierinteresse og innflytelse også tilsier en begrensning i forsikringsselskapers adgang til å eie selskaper som driver forsikringsfremmed virksomhet. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 er begrunnet ut fra soliditetshensyn; hensynet til sikkerhet for oppfyllelse av de forsikringsmessige forpliktelser.

Vi vil be om at dette overveies fra departementet med sikte på det videre lovarbeidet.

2.4
Banklovkommisjonen har for øvrig foreløpig ikke vurdert kapitalforvaltningsforskriften for forsikring. FNH vil i denne forbindelse vise til vårt brev til Finansdepartementet datert 28.02.02 der det tas til orde for at regelverket for livselskapenes kapitalforvaltning raskt bør gjennomgås. I det nevnte brevet het det blant annet:

"Dette regelverket bør tilpasses det forhold at balansen inndeles etter forsikringsmidlenes art (bl.a. skille mellom midler som forvaltes kollektivt etter livselskapenes beslutning eller etter kundespesifikke anvisninger) og hvor øvrige midler (ansvarlig kapital etc.) forvaltes for seg. Samtidig bør begrensningene i dagens kapitalforvaltningsforskrift gjennomgås med sikte på å erstatte kvantitative begrensninger så langt EØS-regelverket tillater, med krav til tilstrekkelig bæreevne for investeringsrisiko, og ellers gi plasseringsregler som gir norske selskaper mulighet til å tilby konkurransedyktige tjenester."

3. Kredittforetak som morselskap i finanskonsern

3.1
Banklovkommisjonen foreslår at kredittforetak skal kunne eie en bank eller et forsikringsselskap gjennom et "mellomliggende" holdingsselskap, og foreslår dette innarbeidet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd nr. 1 og 2.

FNH stiller seg positiv til en slik oppmyking av lovverket.

3.2
Kommisjonen foreslår videre en tilføyelse i finansieringsvirksomhetsloven § 3-10 vedrørende representantskapets sammensetning i et finansieringsforetak. Det forslås at representantskapet i kredittforening som er morselskap i finanskonsern, skal avspeile konsernets kundestruktur og andre interessegrupper, samt samfunnsfunksjon. To tredjedeler av representantskapets medlemmer skal velges av og blant finanskonsernets kunder. Det foreslås også lovfestet at ansatte skal være representert i representantskapet.

Bakgrunnen for forslaget er at kommisjonen ønsker å sikre "kundedemokrati" i finanskonsern hvor kredittforeninger er konsernspiss, samtidig som man mener at en lovregulering bør begrenses til å fastsette noen minstekrav til innholdet av vedtektene, som forutsettes å gi nødvendige utfyllende detaljregler.

FNH viser til at det i NOU 2002:6 Lov om samvirkeforetak er foretatt en omfattende vurdering av samvirkeorganiseringen som selskapsform, og at man herunder også ser på spørsmål vedr. konserndannelser. Etter vårt syn vil det nå være mest hensiktsmessig at man avventer utfallet av lovsaken vedrørende samvirkeforetak før det eventuelt gjennomføres lovendringer vedrørende finansieringsvirksomhetslovens § 3-10. Vi vil anta at de formål lovforslaget tar sikte på, vil kunne ivaretas forsvarlig inntil videre gjennom kontakt mellom Landkreditt og myndighetene, jf. at vedtektsendringer her som i andre tilfeller krever offentlig godkjennelse.

4. Tvisteløsningsordninger

4.1
Kommisjonen foreslår en forskriftshjemmel for å kunne påleggefinansforetak å opprette klagenemnder, samt en lovfestet pliktfor ethvert foretak til å delta i klagenemnd som er opprettet innenfor vedkommende produkt-/tjenesteområde, jf utkastet § 13-5. Videre foreslår kommisjonen en bestemmelse om at klagenemnders avgjørelser skal være bindende, med mindre vedkommende part innen 4 uker varsler nemnda om at avgjørelsen ikke vil bli fulgt, og deretter innen en ny fireukersfrist bringer saken inn for domstolene. Kommisjonen foreslår at dette lovfestes i finansavtaleloven § 4, forsikringsavtaleloven § 20-1 og i utkastet til ny lov om finansforetak § 13-5.

4.2
Når det gjelder forslaget om å etablere hjemmel for pålegg til opprettelse av klagenemnder,merker vi oss den situasjonsbeskrivelse som gis av Banklovkommisjonen: Situasjonen pr. i dag er at det både innenfor bank- og finansområdet og forsikringsområdet er etablert på frivillig grunnlag klagenemnder som fungerer tilfredsstillende, og som omfatter om lag samtlige finansforetak som driver virksomhet i Norge. Kommisjonen mener at det pr. i dag ikke er noe aktuelt behov for å lovfeste en etableringsplikt, men at dette vil kunne endre seg.

FNH mener prinsipielt at det bør være en målsetning for lovgivende myndigheter å gripe minst mulig inn i frivillige klageordninger som fungerer tilfredsstillende. Vi forstår det slik at også Banklovkommisjonens lovforslag bygger på en slik prinsipiell tilnærming. I tillit til dette finner vi ikke grunnlag for å gå imot kommisjonens forslag på dette punkt.

4.3
Når det gjelder forslaget om lovfestet plikt til å delta i klageordninger, er FNH av den oppfatning at dagens ordning basert på frivillig deltakelse, har fungert tilfredsstillende så langt. Samtidig har vi imidlertid forståelse for kommisjonens mer prinsipielle synspunkt om at deltagelse i klagenemnd ikke bør være avhengig av medlemskap i en bransjeorganisasjon eller av særskilt tilknytning til nemnda. I gitte tilfeller vil en adgang for enkeltselskaper til å stå utenfor klageordningene kunne bidra til å undergrave disses funksjon og gjennomslagskraft.

Vi finner derfor også på dette punkt å kunne støtte Banklovkommisjonens forslag.

4.4
Kommisjonen foreslår at plikten til å delta i klagenemnder også skal gjelde finansmeglerforetak, idet man ikke ser noen avgjørende grunn til at forbrukeren skal ha dårligere mulighet til å forfølge en problemsak fordi hans konkrete problem knytter seg til en formidler og ikke til selve produktleverandøren (finansforetaket).

FNH er prinsipielt enig med kommisjonen på dette punkt. Vi vil i den sammenheng nevne at forbrukerens behov for å kunne fremme klage mot både formidler og produktleverandør allerede er ivaretatt langt på vei når det gjelder fondsandeler. Fra og med innværende år har kjøpere av fondsandeler mulighet til å fremme klage både mot en bank som formidler av fondsandeler og mot verdipapirfondet som leverandør (dvs. fondsforvaltningsselskapet). Dette er situasjonen etter at Verdipapirfondenes Forening gikk inn som part i Bankklagenemnda, hvilket skjedde på rent frivillig grunnlag.

4.5
Kommisjonen foreslår videre at plikten til å delta i klagenemnd også skal gjelde for pensjonskasser.

Heller ikke på dette punkt har FNH innvendinger mot forslaget.

4.6
Plikten til å delta i norsk klagenemnd skal etter forslaget omfatte også utenlandske finansforetaksom driver virksomhet i Norge. Forutsetningen er at avtaleforholdet reguleres av norsk lov.

Avgrensningen av en lovregulering på dette området er på ingen måte uproblematisk, sett i en lovvalgsmessig sammenheng. Vi skal i den sammenheng bemerke:

Etter forsikringslovvalgsloven skal forsikring tegnet av forbrukere bosatt i Norge som hovedregel reguleres av norsk lov. Det samme følger av finansavtaleloven § 3. Finansforetak med konsesjon som kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i et annet EØS-land, vil kunne drive tilsvarende virksomhet i Norge uten konsesjon fra norske myndigheter, jf "single licence prinsippet". Finansforetak fra andre land (dvs. utenom EØS-området) må derimot ha konsesjon fra norske myndigheter for å kunne drive finansierings- eller forsikringsvirksomhet i Norge.

4.7
Banklovkommisjonen forutsetter at forbrukere bosatt i Norge som har et kundeforhold til utenlandske finansforetak med hovedsete innenfor EØS-området som ikkereguleres av finansavtaleloven eller forsikringsavtaleloven, vil kunne få sine klager behandlet gjennom det nettverk som er etablert i regi av EU-kommisjonen mellom utenomrettslige klageordninger på finansområdet i EU-/EØS-landene (FIN-NET).Denne ordningen innebærer at forbrukerne skal få bistand av sitt hjemlands klagenemnd til å få behandlet en klagesak for rette klagenemnd i en annen stat. Klagenemnden skal gi opplysninger om klageordningen og hvilke klageorgan som er kompetente til å behandle klagen. De skal også videreekspedere klagen for forbrukeren.

FNH er enig i at spørsmålet om å innføre en lovplikt for utenlandske foretak til å delta i norsk nemndsordning må vurderes på et slikt grunnlag. Vårt prinsipielle syn er da at det ikke bør være avgjørende om finansforetaket er norsk eller utenlandsk for adgangen til å innklage finansforetaket - så lenge avtaleforholdet med forbrukeren reguleres av norsk lov.

FNH antar at en lovregulering som foreslått av Banklovkommisjonen ikke bør skape problemer i forhold til EØS-reglene, og finner følgelig å kunne støtte forslaget.

4.8
Banklovkommisjonens forslag vedrørende rettsvirkningene av en uttalelse (avgjørelse) fra en klagenemndinnebærer en innstramming i forhold til dagens situasjon. Også i dag er det slik at bank/finansforetak/forsikringsselskap som ikke vil etterleve en nemndsuttalelse, plikter å gi varsel om dette innen en frist på 4 uker. Det nye ved lovforslaget er at foretaket i tillegg pålegges søksmålsbyrden, dvs. plikt til å bringe en slik tvistesak inn for domstol innenfor en ny frist på 4 uker.

FNHs generelle oppfatning er at dagens regler, som er utviklet gjennom frivillige avtaler mellom finansnæringens organisasjoner og forbrukermyndighetene (og for klageordningene på forsikringssiden også Næringslivets Hovedorganisasjon), er vel balanserte og i det vesentlige har fungert tilfredsstillende både for klagerne og for finansbedriftene som innklagede parter. Det er likevel en realitet at man spesielt på forsikringsområdet har sett en utvikling hvor andelen av saker der uttalelser ikke aksepteres av selskapene, har vært økende. FNH er enig i at en slik utvikling er lite ønskelig, fordi den kan være egnet til å svekke tilliten til nemndene som konfliktløsende organer, samtidig som forholdet vil bety en slitasje for næringens generelle omdømme.

Det bør være i alles interesse å finne ut mer om årsaksforholdene til at andelen av ikke-etterlevelsessaker har økt. FNH har siden i sommer i samarbeid med medlemsbedriftene lagt ned et betydelig arbeid i så måte. Ett av flere forhold som søkes belyst, er hvordan de samlede prosedyrer fungerer (både i selskapene og i nemndas sekretariat) med hensyn til å få avdekket på et tidligst mulig stadium hvorvidt den enkelte tvistesak henger i avgjørende grad på uklarhet og uenighet om faktum, slik at den kanskje ikke er egnet for avgjørelse i nemndene, jf. at disse kun baserer seg på skriftlig saksbehandling. Vi har i merket oss at Banklovkommisjonen i sine kommentarer (s. 40) er inne på et vesentlig aspekt ved dette, når det påpekes at Bankklagenemnda har en lavere andel av ikke-etterlevelsessaker enn forsikringsklagenemndene, samtidig som man i Bankklagenemnda har en høyere andel av avvisninger.

Resultatet av den organisasjonsmessige behandling i FNH av disse forhold vil komme dels i form av anbefalinger til selskapene, dels i form av forslag til forbedrede rutiner i nemndene. Forslagene vil på ordinær måte bli tatt opp med de øvrige avtaleparter i forsikringsklageordningene, dvs. Forbrukerrådet og NHO. Det er allerede drøftelser med Forbrukerrådet om saken. Det vil også være naturlig å gi en orientering til Justisdepartementet som ansvarlig for denne del av lovgivningen.

FNH mener på denne bakgrunn at det innenfor rammen av dagens avtalebaserte modell bør være mulig å finne frem til effektive tiltak for å redusere omfanget av ikke-etterlevelsessaker, og således eliminere behovet for en lovrevisjon som foreslått. På den annen side må vi ta til etterretning at spørsmålet om lovrevisjon er kommet i en annen fase enn tidligere gjennom Banklovkommisjonens utredning. Ikke minst gjelder dette fordi kommisjonen i sine overveielser kommer inn på den mer vidtgående diskusjon som er reist annensteds, i tilknytning til arbeidet i det såkalte Tvistemålsutvalget, om hvorvidt klagenemnders avgjørelse skal gis retts- og tvangskraft, dvs. at nemndene i større grad skal bli direkte sidestilt med domstoler. En utvikling i denne retning vil etter FNHs syn være sterkt betenkelig.

Ut fra en samlet vurdering har FNH derfor kommet til at vi ikke vil gå imot Banklovkommisjonens lovforslag om nemndsuttalelsers rettsvirkninger, slik det nå foreligger.

4.9
Den nærmere utforming av fristreglenekrever imidlertid en kommentar: FNH mener at en frist på 4 uker til å varsle klagenemnda om at en avgjørelse ikke vil bli fulgt, er for kort. Vi frykter at en så kort frist vil virke prosessdrivende, fordi den vil kunne bringe foretaket til å varsle nemnda før det har foretatt en tilstrekkelig vurdering av nemndas avgjørelse. Dette vil ikke tjene noen, aller minst klageren.

FNH vil derfor foreslå at fristen for varsel til nemnda forlenges, for eksempel til 8 uker.

5. Ulike sanksjonsmekanismer

Kommisjonen viser til det pågående arbeid i Sanksjonsutvalget, og mener man bør avvente dette utvalgets utredning før det fremsettes eventuelle utkast til sanksjonsregler i utkast til lov om finansforetak. FNH har ingen kommentarer til dette.

6. Nasjonale og overnasjonale tilsynsmyndigheter

Banklovkommisjonen behandler i kapittel 6 en rekke spørsmål vedrørende kompetanseforholdet mellom nasjonale og overnasjonale tilsynsmyndigheter, og går særlig inn på myndighetsutøvelse i forbindelse med kontroll av fusjoner og oppkjøp. Våre merknader knytter seg til rekkevidden av fusjonsforordningen og til arbeidsdelingen mellom ulike nasjonale tilsynsmyndigheter.

6.1
Kommisjonen har viet spørsmålet om EUs fusjonsforordning begrenser nasjonal handlefrihet stor oppmerksomhet. Behandlingen av temaet forutsetter en høyt spesialisert juridisk kompetanse, og er etter FNHs mening lite egnet til behandling i et generelt lovutvalg. En utredning i form av en rettslig betenkning fra en utpekt EØS- ekspert ville kanskje vært mer hensiktsmessig.

Kommisjonens flertall mener at det ikke nødvendigvis vil begrense nasjonale konsesjonsmyndigheters adgang til å foreta en vanlig vurdering av søknader om konsesjon som kreves etter nasjonal lovgivning, selv om EU-kommisjonen eller ESA har godtatt foretakssammenslutningen etter konkurransereguleringen i EU/EØS.

Etter FNHs oppfatning går Banklovkommisjonens flertall her overraskende langt i å hevde nasjonal kompetanse vedrørende foretakssammenslutninger på finansområdet. FNH viser til og støtter kommentarene fra medlemmene Breck, Faremo, Gjønnes, Kobberstad, Skomsvold og Vannebo, som bl.a. påpeker at den avvikende regelforståelse som medlemmet Gjønnes gir uttrykk for, synes å ha støtte hos flere EU-rettseksperter.

De seks nevnte kommisjonsmedlemmer (Breck m.fl.) unnlater for sin del å ta konkret stilling til disse sterkt juridisk-faglige (og kontroversielle) rettsspørsmål, idet man begrenser seg til å påpeke at fremstillingen i utredningens kapittel 6.3.3 og 6.3.4 illustrerer de problemer Norge vil kunne bli stilt overfor når det gjelder forholdet mellom norsk lovgivning om eierkontroll og konsesjon innenfor finansområdet og EUs fusjonsforordning.De seks uttaler følgende om dette (side 59 og 60):

"Et viktig aspekt ved dette er at fusjonsforordningen representerer en materiell skranke for all nasjonal reguleringsmyndighet som tuftes på konkurransemessige hensyn. Hvorvidt et myndighetsinngrep fra norsk side hjemles i den generelle konkurranselovgivning og iverksettes av den alminnelige konkurransemyndighet, eller hjemles i nasjonal finanslovgivning og iverksettes av den finansielle tilsynsmyndighet, vil i denne sammenheng ikke være avgjørende. De vurderingstemaer som ligger innenfor fusjonsforordningen, vil i et gitt tilfelle kunne være uttømt gjennom den behandling som er skjedd i EU-kommisjonen eller ESA i henhold til fusjonsforordningen.

Mot denne bakgrunn blir det et sentralt spørsmål hvordan man mest hensiktsmessig kan utforme en fremtidig norsk finanslovgivning for å unngå at den skal invitere til unødvendige konflikter og diskusjoner om forholdet til EU/EØS-reglene. Et av de viktigste grep man vil kunne gjøre i så henseende, er å gjøre et klart skille mellom på den ene side de vurderingsmomenter som av de finansielle tilsynsmyndighetene, og på den annen side de hensyn som relaterer seg til den konkurransemessige kontroll og som skal høre under konkurransemyndighetene. En slik organisering av lov- og kompetansestrukturen vil være i samsvar med EU-retten og det som gjelder i andre EU/EØS-land, og vil bidra til en klarere rolleforedeling og en bedre utsortering av eventuelle motstridende hensyn på myndighetsnivå.

Behovet for en gjennomgang av strukturen i norsk lovgivning på dette punkt er allerede påpekt i Konkurranseflateutvalgets utredning (NOU 2000: 9), og er senere berørt av flere høringsinstanser i tilknytning til høringen over Banklovkommisjonens Utredning nr. 6, NOU 2001: 23 (i forhold til finanslovens regler om samarbeidsavtaler) og senere også høringen vedrørende NOU 2002: 3 Eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner. Spørsmålsstillingen er en del av Konkurranselovutvalgets mandat og vil trolig komme opp i full bredde i tilknytning til Konkurranselovutvalgets innstilling.

Disse medlemmer ønsker allerede nå å tilkjennegi at det etter deres syn er et klart behov for en systemomlegging i norsk lovgivning på dette punkt."

FNH slutter seg fullt ut til disse synspunkter.

6.2
Banklovkommisjonen viser til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Konkurranselovutvalget i løpet av 2002 skal legge frem utredninger som behandler arbeidsdelingen mellom forskjellige nasjonale tilsynsorganer, og har derfor ikke foretatt noen nærmere vurdering av om dagens oppgavefordeling er god nok.

Når det gjelder arbeidsdelingen mellom Finansdepartementet og Kredittilsynetmener kommisjonens flertall at det fortsatt bør være slik at saker av viktighet og/eller prinsipiell karakter avgjøres i Finansdepartementet. Flertallet peker på at Kredittilsynets saksforberedelse for Finansdepartementet i saker av viktighet og/eller prinsipiell karakter ikke er ensbetydende med forlenget saksbehandlingstid. Kommisjonen viser til at Finansdepartementets delegasjon av myndighet til Kredittilsynet er et viktig virkemiddel for å oppnå effektiv saksbehandling.

FNH mener at vedtaksmyndighet i konsesjonssaker m.v. i hovedsak bør ligge i Kredittilsynet, og ikke i Finansdepartementet som i dag. FNH slutter seg i den sammenheng til kommisjonens mindretall bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Faremo, Gjønnes, Kobberstad, Nyhagen, Skomsvold og Vannebo. Disse medlemmene uttaler (side 60) om dagens kompetanseordning i Norge:

"Innen EØS-området er dette en egenartet ordning. Dette er påpekt av Kredittilsynet i deres høringsuttalelse 28.05.02 til NOU 2002: 3 Eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner. Her refereres det til en gjennomgang av systemene i de øvrige EØS-land, som viser at det i alle land utenom Island og Finland, er slik at avgjørelsesmyndigheten i konsesjonssaker m.v. ligger hos tilsynsmyndighetene - både for bank, forsikring og andre finans- og verdipapirforetak. Island planlegger nå endringer i tråd med regelverket i de øvrige landene, og det samme gjelder for Finland på bank- og finansområdet.

Etter disse medlemmers syn taler både tidsaspektet og hensynet til den samlede ressursbruk for en slik kompetansestruktur, og det samme gjelder hensynet til å sikre en reell klagebehandling i konsesjonssakene. Det er i den sammenheng også grunn til å merke seg at IMF, det internasjonale pengefondet, i forbindelse med sine FSAP: " Financial Sector Assessment Programs", har lagt vekt på tilsynsmyndighetenes uavhengighet fra politiske myndigheter, og at dette også tilsier at tilsynsmyndigheten bør ha selvstendig kompetanse til å gi konsesjoner innenfor finansnæringen."

7. Fjernsalg av finansielle tjenester - herunder bruk av Internett

FNH er enig med Kommisjonen i at implementeringen av direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukerne (fjernsalgsdirektivet) av 23.09.02, ikke påkrever særskilte bestemmelser i utkast til ny lov om finansforetak. FNH er også av den oppfatning at implementering av direktivet kan tenkes gjennomført i angrerettloven og ved enkelte endringer i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven.

8. Hvitvasking

FNH er enig i at bestemmelsene om hvitvasking bør gis som en egen lov. Som følge av implementering av annet hvitvaskingsdirektivet (2001/97/EF) skal undersøkelses- og rapporteringsplikten ved mistanke om forsøk på hvitvasking utvides til også å omfatte blant revisorer, advokater, auksjonsforretninger, m.v. FNH på denne bakgrunn enig med Kommisjonen i at bestemmelsene om hvitvasking ikke skal inntas som en del av kommisjonens utkast til ny lov om finansforetak, men gis som en egen lov, jf utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som ble sendt på høring fra Finansdepartementet 08.10.02.

Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon

Arne Skauge
Adm. direktør
                                                                                                                      Dagny Raa
                                                                                                                      Kontorsjef