Helsedepartementet
Postboks 8011 Dep.
0030 OSLO

Dato: 11.10.2002
Vår ref.: 2002/000520 SPA/ØF
Deres ref.:

HØRINGSSVAR VEDR. UTKAST TIL FORSKRIFTER TIL LOV 15. JUNI 2002 NR 53 OM PASIENTSKADER MV. (PASIENTSKADELOVEN)

1 Innledning
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til Helsedepartementets brev av
12. juli 2002 med oversendelse av utkast til forskrifter om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten samt
Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.
Vi vil med dette gi våre innspill og kommentarer både på overordnet plan knyttet til den nye ordning som ønskes innført gjennom den vedtatte lov, og på det mer detaljerte plan når det gjelder de fremlagte forslagene til forskrifter.

2 Overordnet vurdering av den nye ordningen
Vi tar her opp spørsmålet om forsikringsselskapene i det hele tatt finner det interessant og aktuelt å tilby ansvarsforsikringer i dette markedet gitt de rammer som nå fastlegges gjennom lov og forskrifter.
Dette er rene forretningsmessige og markedsmessige vurderinger som de enkelte konkurrerende selskapene må gjennomføre og konkludere hver for seg. Det er ikke aktuelt for FNH å koordinere eller legge føringer for disse vurderingene.

Vi har imidlertid bedt selskapene om å informere oss om deres vurderinger slik at vi kan gi myndighetene best mulig informasjon omkring dette viktige spørsmålet.
Det vil etter vårt syn gi et ufullstendig bilde av situasjonen dersom vi i dette høringssvaret isolert ga noen kommentarer til selve forskriftsutkastet uten å berøre det viktigste spørsmålet, nemlig om det vil bli tilbudt relevante forsikringer i det norske markedet. Vi antar dette er av sentral interesse for departementet.

Det er særlig det forhold at behandlingen av erstatningsoppgjørene i henhold til forsikringer solgt i privat sektor, skal skje i Norsk Pasientskadeerstatning, som skaper store betenkeligheter hos forsikringsselskapene. Dette er et brudd med et fundamentalt og generelt prinsipp i forsikringssammenheng, nemlig at forsikringsselskapene har hånd om erstatningsoppgjørene. Det er så og si gjennom oppgjørene de leverer den solgte forsikringsvaren.
Vi viser her til vårt brev av 15.03.2001 til Stortingets Sosialkomite. (Vedlagt).
Av betydning for selskapene i sine vurderinger er det også at man må finansiere sin andel av et monopolisert erstatningsoppgjørsorgan som nå etableres i statsforvaltningen.

De kartleggingene vi har gjort blant forsikringsselskapene går entydig i samme retning.

Forsikringsselskapene er på bakgrunn av det regelverket som nå etableres, svært reservert, betenkt og tilbakeholdne mht om det i det hele tatt er interessant å selge slike ansvarsforsikringer.

Enkelte har gitt klart uttrykk for at dette overhode ikke er forretningsmessig interessant gitt de nye rammene loven fastlegger. Andre selskaper har signalisert av de er svært negative og betenkte, og at det er stor sannsynlighet for at de ikke vil gå inn på dette markedet.
Vi har med andre ord en situasjon hvor det er stor sannsynlighet for at de forsikringer som loven tilplikter helsehjelpytere å tegne, ikke vil bli tilbudt i det norske markedet.

3 Planlagt ikrafttreden 1. januar 2003
Departementet opplyser i høringsbrevet at det tas sikte på at pasientskadeloven med forskrifter skal tre i kraft 1. januar 2003.
Med den lange tid det tok før forskriftsutkastet ble sendt på høring, den korte tid som er igjen til årsskiftet, de avklaringer som gjenstår før forskrifter vil være ferdig utformet samt de endringer som må være på plass før ny ordning kan iverksettes (produkt og systemendringer, rutiner mellom NPE og selskapene, etablering og organisering av en Pasientforsikringsforening m.m.), ser FNH at den tidsfristen departementet legger opp til, kan bli kort. Vi tar imidlertid dette til etterretning, noe vi også regner med at selskapene kan gjøre mht når de eventuelt skal vurdere informasjoner og varsler om opphør i forbindelse med løpende forfall fremover.

4 Forholdet til EØS / EUS konkurranseregler
Den midlertidige pasientskadeordningen fra 1988 omfatter pasienter som er skadet på offentlige somatiske eller psykiatriske sykehus og deres poliklinikker, ved behandling i ambulanse av sykehusets personale ved kommunelegetjenesten og på kommunal legevakt. Det rettslige grunnlaget er en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner, senere utvidet til også å omfatte en del kommunale tjenester. Slik den midlertidige ordningen fremstår er den begrenset til en regulering av det offentliges pasientskadeansvar.

I pasientskadeloven utvides ansvaret til å omfatte privat sektor. Dette er uproblematisk, ettersom lovgiver selvsagt kan gi regler om erstatningsansvar for private tjenestegivere innenfor denne sektoren.

Slik lovens virkeområde er definert i § 1, og slik dette er videreført i avgrensningen mellom offentlig og privat helsetjeneste i forskriftsutkastet, vil de fleste tjenester som tilbys av ellers private aktører bli en del av den "offentlige helsetjenesten". Denne gruppen
er også i dag pålagt forsikringsplikt etter helsepersonelloven § 20, og dekker dette ansvaret gjennom private ansvarsforsikringer. Behovet for privat forsikring vil antakelig langt på vei bortfalle for denne gruppen etter ikrafttredelsen av loven og de foreslåtte forskriftene dersom det legges til grunn at den foreslåtte grensedragning blir gjennomført. Dette gjør markedet for tegning av privat forsikring i henhold til den nye loven relativt snevert, og dermed også mindre interessant for potensielle tilbydere.

Enkelte typer helsehjelp forblir også etter vedtakelsen av loven privat. Disse omfattes også av pasientskadelovens ansvarsregler, og de er i loven pålagt å tegne privat forsikring. Den gruppen dette gjelder er meget begrenset. De forsikringsselskaper som tilbyr ansvarsforsikring til disse er også for denne gruppen pålagt å la NPE foreta skadeoppgjør.

Spørsmålet som skal drøftes i dette avsnitt er hvorvidt begrensningene som disse tiltakene medfører er av en slik karakter at den er i strid med EØS-avtalens/EU's regelverk om fri adgang til å yte forsikringstjenester eller konkurransereglene. Vi kan ikke se at disse spørsmålene er drøftet i forarbeidene til loven. Pålegget til de private forsikringsselskapene om at NPE skal foreta skadeoppgjør kom til først i innstillingen til Odelstinget, og det har derfor ikke foreligget noen foranledning til å drøfte dette nærmere i saksforberedelsen av loven. Vi kan heller ikke se at departementet har drøftet det i senere sammenhenger.

Kjernen i tjenesteytelsesreglene er at etablerte tjenesteytere ikke skal stilles mer fordelaktig enn tjenesteytere som ikke er det. De begrensninger som loven gir virker likt for alle, og dette er derfor neppe et virksomt utgangspunkt for et angrep på bestemmelsene.

I EØS-avtalens artikkel 53 er hovedregelen om forbud mot konkurransebegrensende avtaler tatt inn. Etter artikkel 59 vil forbudet mot konkurransebegrensende bestemmelser få tilsvarende anvendelse for offentlige foretak og andre foretak som EFTA-statene har gitt eksklusive rettigheter. Etter bestemmelsens nr. 2 skal også foretak som er blitt tillagt oppgaven å utføre tjenester av almen økonomisk betydning som hovedregel også være underkastet reglene i EØS-avtalen.

Hovedinnholdet i artikkel 59 er da at tiltak fra nasjonale myndigheter i forhold til offentlige virksomheter eller virksomheter som nyter spesielle eller eksklusive rettigheter som er i strid med andre bestemmelser i EØS-avtalen bare er lovlige dersom unntakene i disse andre regelsettene er anvendbare. I tillegg gir bestemmelsens nr. 2 et unntak fra forbudet mot konkurransebegrensende avtaler for virksomheter som utfører virksomheter av almen økonomisk betydning eller som har karakter av fiskalt monopol. Til sist synes bestemmelsen i artikkel 90 å være av spesiell betydning for helsesektoren, spesielt knyttet til sykeforsikring.

Det skilles i rettspraksis mellom offentlige virksomheter med partsautonomi, hvor konkurransereglene i EØS-avtalens art. 53 og 54 kan anvendes på virksomheten, og situasjonen hvor virksomhetens handlinger kun er en konsekvens av medlemsstatens regelverk på området, og hvor disse bestemmelsene ikke kan anvendes. Vi vil tro at det i
dette tilfelle foreligger en regulering uten partsautonomi, og at vi derfor må falle tilbake på en vurdering av myndighetenes tiltak etter artikkel 59.
Vi har ikke foretatt noen fullstendig vurdering av dette spørsmålet, men konstaterer at forsikringsmarkedet for slike ansvarsforsikring med loven i det vesentlige er flyttet fra et konkurransemarked med flere aktører til en mer eller mindre offentlig institusjon med monopol, som i sin saksbehandling er underlagt forvaltningslovens regler. Det geografiske markedet for denne forsikringstypen må antas å være det norske markedet. Det er et spørsmål om produktmarkedet vil være ansvarsforsikring generelt, eller om produktmarkedet i denne sammenheng er begrenset til såkalt MMP (Medical Malpractice)-ansvarsforsikring. Det gjenstår etter lovreguleringen et lite marked for ansvarsforsikring knyttet til privat helsehjelp og øyeblikkelig hjelp. Tilbudet i dette markedet må imidlertid antas å bli lite ved at dette i begrenset grad blir kommersielt interessant for private aktører. Videre begrenses tilbudet ved at selskapene fratas kontrollen over et viktig element i forsikringsproduktet, nemlig skadeoppgjøret.

Det må videre tas stilling til hvorvidt de øvrige vilkår for overtredelse av konkurransereglene er tilfredsstilt. Blant annet må det tas stilling til hvorvidt dette markedet uansett er så lite at det omfattes av den såkalte bagatell-meddelelsen og om markedsreguleringen omfatter tiltak som har grenseoverskridende virkning.

Vi har ikke lagt denne drøftelsen så bredt an at vi kan gi et svar på spørsmålet om ordningen rammes av EØS-avtalens regler.
FNH antar imidlertid at departementet vil foreta en slik vurdering, og imøteser resultatet av denne før den nye ordningen eventuelt settes i kraft.

5 Forholdet til helsepersonelloven
Helsepersonellovens § 20 pålegger forsikringsplikt for "helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet". Slik bestemmelsen lyder omfatter det også de som får driftstilskudd. Pasientskadeloven (§8) med forskrifter pålegger forsikringsplikt for privat virksomhet uten driftstilskudd. Her er det åpenbart et behov for avklaring eller harmonisering. Helsepersonellovens §20 synes ikke å være opphevet. I Ot.prp. nr 55 pkt 8.2 sier at "Regler om forsikringsplikt følger heretter av pasientskadeloven". Dette synes noe uryddig all den stund forsikringsplikt nå er pålagt i to ulike lover.

6 Merknader til utkast til forskrifter om forsikringsplikt
Våre merknader under dette punkt vil kunne bli og betrakte som eventuelle eller subsidiære. Grunnen til dette er at vi ennå ikke vet om noen av våre medlemsselskaper vil være aktør i dette markedet. Vi finner det likevel riktig å knytte bemerkninger til en del forhold.

§ 2 Definisjoner
Siste avsnitt

"Med sikrede menes den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning."

Slik denne er formulert, kan det forstås slik at skadelidte er sikrede. Dette er i motstrid til f.eks. Forsikringsavtaleloven, som har samme formulering, men som tillegger:
"I ansvarsforsikring er sikrede den hvis erstatningsansvar er dekket." Dette bør gjelde også her. Dersom skadelidte i pasientskader får status som sikrede, vil dette gi
vedkommende en annen status enn i andre sammenlignbare regelverk, uten at det kan sees noen begrunnelse for dette.

Bruken av "sikrede" i utkastet er ikke konsekvent, se §4 h) hvor skadelidte omtales som sikrede, mens det i §5 b) brukes skadelidte.

§ 3 Forsikringsplikt for den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten
Siste avsnitt:

"Leger, sykepleiere, tannleger, psykologer, jordmødre, fysioterapeuter og kiropraktorer skal tegne forsikring hos godkjent forsikringsgiver til dekning av pasientskade som nevnt i pasientskadeloven § 1 jf. §§ 2-4 og som voldes ved at helsepersonellet yter helsetjenester i sin fritid."

Dersom helsepersonell utenfor den offentlige helsetjenesten tegner forsikring for sin virksomhet, vil det neppe være noe problem å få inkludert skader forvoldt på fritiden. Det ser imidlertid ut til at det kreves at også helsepersonell innenfor den offentlige helsetjenesten skal tegne ansvarsforsikring for de skader de kan forvolde på fritiden.

En ansvarsforsikring som kun skal dekke fritidsskadene for helsepersonell i offentlig sektor, er det svært tvilsomt om noe forsikringsselskap er interessert i å tegne. Årsaken er at med en antatt så minimal risiko, samtidig med at dekningen skal være uten beløpsgrense, er det umulig for selskapet å ta en premie som er forretningsmessig forsvarlig, samtidig som den skal være akseptabel for helsepersonellet.

Skader under kr. 5000:
I kommentarene til §3 uttales det at det ikke innføres forsikringsplikt for skader under grensen i pasientskadeloven på kr. 5.000. Dette kan oppfattes som at forsikringen skal omfatte alle tap over kr. 5.000, dvs. at dette beløp er maksimal egenandel under forsikringen. Dette er svært lavt, de fleste selskap har høyere egenandeler på forsikringer for næringsdrivende.

§4 Godkjennelse av forsikringsgivere
I henhold til §4 bokstav b) skal forsikringsgiverne yte tilskudd til driften av NPE j.fr. 21 i utkast forskrift om NPE og Pasientskadenemnda.
Det bør etter FNHs syn være langt tydeligere og mer eksplisitte føringer i forskriften mht at forsikringsselskapenes bidrag til finansieringen av NPE og Pasientskadenemnda skal relatere seg til det arbeid som faktisk nedlegges i tilknytning til erstatningsoppgjør og saker fra forsikringsselskapene. Det må også avgrenses slik at tilskuddet bortfaller dersom et selskap ikke har skader på sine forsikringer (muligens med unntak av et svært marginalt "grunngebyr"). Tatt i betraktning det beskjedne omfang som privat sektor etter denne loven med forkrifter vil få, må det legges en marginalkostnadsbetraktning til grunn for hva som skal belastes selskapene. Dette bør fremgå av forskriften.

§ 5 Godkjenning av forsikringsvilkår

"c) forsikringsavtaler inngått før 1. juli 2003, gis virkning fra 1. januar 2003."

Ifølge denne bestemmelse skal forsikringen dekke krav som er fremsatt overfor NPE eller skadevolder før forsikringsavtalen inngås. Dersom skaden er konstatert før avtaleinngåelsen, men krav først fremsettes etter avtaleinngåelsen, vil skaden uansett være dekket, jfr. §6. At man skal kunne tegne forsikring for allerede fremsatte krav, er i strid med et helt grunnleggende prinsipp i forsikring, nemlig at forsikringen skal gi vern mot det ukjente.

Det kan se ut som om det er lagt opp til en ikrafttredelse som medfører at en løpende ansvarsforsikring for helsepersonell som har neste forfall våren 2003 er ment å omfatte skader etter nytt regelverk frem til forfall. Dette er en inngripen i løpende avtaler (som ble etablert / fornyet før lovens ikrafttredelse) som vi stiller oss avvisende til.

§ 6 Ansvarlig forsikringsgiver

"Ansvarlig for skaden er den forsikringsgiver skadevolder er forsikret hos på det tidspunktet kravet meldes til Norsk Pasientskadeerstatning.
Dersom kravet først fremsettes for skadevolder, legges tidspunktet for fremsettelse av kravet til grunn."

Vi reiser spørsmålet om hvorfor det brukes "kravet meldes" i første avsnitt, og "kravet….fremsettes" i annet avsnitt ? Er det noen tilsiktet forskjell, i så fall hvilken ?
Det burde uansett være en definisjon på hva som menes med meldes/fremsettes, se f.eks. følgende bestemmelse i tilsvarende vilkår (eks fra et forsikringsselskap):

"Hvis ikke annet er avtalt, må erstatningskravet
a) være reist mot sikrede eller Forsikringsselskapet i forsikringstiden, og
b) grunne seg på handling eller unnlatelse foretatt i forsikringstiden.

Erstatningskravet anses reist på det tidligste av følgende tidspunkt:

• når sikrede eller Forsikringsselskapet første gang mottar skriftlig krav om erstatning
  
• når sikrede eller Forsikringsselskapet første gang mottar skriftlig melding vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at erstatningskrav blir reist mot sikrede eller Forsikringsselskapet."

Regelverket mangler også bestemmelse om når handlingen eller unnlatelsen skal ha skjedd, jfr. pkt. b) ovenfor. Det innføres altså en ubegrenset retroaktiv periode, hvilket innebærer at det blir svært vanskelig for selskapene å vurdere risikoen, fordi skaden kan være forårsaket (evt. også konstatert) flere år, også tiår, før ordningen trådte i kraft.

Det foreliggende forslag vil også skape overgangsproblemer.
Regelverket mangler en bestemmelse om hva som skal skje dersom en skade er dekningsmessig under to forskjellige forsikringer. De fleste i det private helsevesen har som nevnt også i dag en ansvarsforsikring. I de fleste selskaper dekker disse skader som konstateres innenfor forsikringstiden. Dersom skaden konstateres før ordningen trer i kraft, omfattes den av tidligere forsikring, selv om den først meldes etter at ordningen er trådt i kraft. Hvilken ordning skal da i en slik situasjon etter departementets syn dekke skaden? Behovet for avklaring synes åpenbart.

§ 7 Dekning av tap der forsikring ikke foreligger eller er utilstrekkelig

"De forsikringsgivere som er godkjent i medhold av § 4 dekker i fellesskap og gjennom deltakelse i Pasientforsikringsforeningen tapet som faller inn under ansvaret etter pasientskadeloven til den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten, i tilfeller der forsikringsplikten etter § 3 ikke er overholdt eller forsikringen viser seg utilstrekkelig. Forsikringsgiverne er ansvarlige alle for en og en for alle. Pasientforsikringsforeningen bærer utgiftene til dekning i første omgang.

Utgiftene til dekning av tapet deles mellom forsikringsgiverne i forhold til innbetalt premie til dekning av ansvaret etter § 3 i det aktuelle forsikringsår."

Det bør her klart inntas en bestemmelse om at Pasientforsikringsforeningen har regresskrav mot uforsikret helsehjelpsyter, tilsvarende den ordning som er etablert i yrkesskadetilfeller hvor det da er lagt opp til regress mot uforsikret arbeidsgiver. For de utbetalinger som ikke inndekkes ved slik regress, fordeles tapet mellom selskapene etter markedsandel. Alternativt bør det klargjøres at lovens § 4 (med en negativ avgrensning av regressadgang) er tilstrekkelig.

Med en markedssituasjon hvor det (som i yrkesskade og motorvogn) er mange forsikringsselskaper på markedet, fungerer en slik ordning (YFF og TFF) godt.
Dersom det imidlertid skulle bli kun en eller eventuelt svært få forsikringsselskap som vil selge slik forsikring i markedet, vil konseptet med en Pasientforsikringsforening kunne bli svært belastende, og kanskje bli avgjørende for at det eller de få selskapene også vil beslutte seg for å trekke seg fra markedet.

Ifølge denne bestemmelse skal alle forsikringsgiverne dekke tilfeller hvor forsikringen er "utilstrekkelig". Det sies i utkastet ikke noe om hva man mener med å være utilstrekkelig, men det antas at det menes at forsikringssummen er for lav til å dekke hele tapet.

Dette innebærer at helsepersonell kan tegne forsikringer med lav forsikringssum, og dermed lav forsikringspremie, uten noen risiko. Dersom et evt. krav skulle overstige forsikringssummen, vil det ikke medføre noen problemer for skadevolderen, idet samtlige forsikringsgivere i fellesskap vil dekke tapet.

Forøvrig skal forsikringssummen fremgå av vilkårene, og disse skal godkjennes av direktoratet. Dersom forsikringssummen iht. regelverket skal være ubegrenset, kan den ikke bli utilstrekkelig, og det må være direktoratets ansvar å påse at vilkårene oppfyller kravene.

Det er for oss videre uklart hva betydningen av bestemmelsen om solidaransvar i første avsnitt, nest siste setning er ment å være. Neste setning bestemmer jo at Pasientforsikringsforeningen dekker tapet i første omgang, så det er ikke behov for noe solidaransvar for å sikre oppgjør til skadelidte. I siste setning reguleres fordelingen av de utgiftene foreningen har dekket med et pro rata ansvar, og dermed er både dekning av tap og fordeling av dette sikret. Bestemmelsen om solidaransvar kommer i et noe underlig lys, og bør være overflødig.

§ 8 Inntreden i og uttreden av Pasientforsikringsforeningen

Godkjente forsikringsgivere melder sin deltakelse til Pasientforsikringsforeningen før forsikringskontrakt inngås med den som har forsikringsplikt etter § 3.

Dette er intet stort problem for nye avtaler. Imidlertid har selskapene allerede inngått en rekke forsikringskontrakter med helsepersonell innenfor privat helsevesen. Det legges til grunn at bestemmelsen gjelder selskap som vil inn på dette markedet, med andre ord at disse må ta et aktivt skritt for slik inntreden. Videre legger vi til grunn at selskap som tidligere har solgt vanlige ansvarsforsikringer, men ikke vil begynne salg etter det nye regelverket, ikke blir med i den nevnte forening.

7 Merknader til utkast til forskrifter om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda
Våre merknader vil også under dette punkt kunne bli og betrakte som eventuelle eller subsidiære. Grunnen til dette er at vi ennå ikke vet om noen av våre medlemsselskaper vil være aktør i dette markedet. Vi finner det likevel riktig å knytte bemerkninger til en del forhold.

§ 2 Definisjoner

"Med offentlig helsetjeneste menes i denne forskriften:

c) de deler av private tjenesteyteres virksomhet som finansieres gjennom avtaler med det offentlige"

Kommentarene kan forstås dithen at det her menes en helt konkret deling av helsepersonellets virksomhet, slik at dersom skade forvoldes i helsepleie foretatt med tilskudd fra det offentlige, skal den dekkes av den offentlige ordningen, mens den private dekker dersom skaden forvoldes under helsepleie foretatt utenfor tilskuddsområdet.

Dersom denne oppfatningen er riktig, må dette eksempelvis medføre at:

- skade som forvoldes under trekking av en tann, er dekket av offentlig ordning
- skade som forvoldes under tilpassing/innsetting av bro etterpå, dekkes av det private
- dersom det ikke lar seg fastslå under hvilken del av arbeidet skaden ble forvoldt, er det NPE som bestemmer hvilken ordning som skal dekke.

Siden forsikringspremien stort sett beregnes på grunnlag av omsetning eller lønn, vil helsepersonellet også måtte fordele disse mellom helsepleie med og uten tilskudd, idet det jo kun er omsetning/lønn for helsepleie uten tilskudd som skal dekkes av den private forsikringen.

Vi tillater oss å reise spørsmål om dette er en tilsiktet og hensiktsmessig grensedragning.

§4 Ansvar og oppgaver
Det foreslås at NPE får myndighet til avgjørelse i en del vanskelige grensetilfeller. Basert på tilbakemeldinger fra våre medlemsselskaper med erfaringer knyttet til den midlertidige ordningen, uttrykkes det skepsis til den foreslåtte ordning.

§12 Rådet
Det fremtrer som svært uklart hva Rådet egentlig skal foreta seg, herunder hva slags myndighet det har. Slik det er foreslått i forskriftsutkastet fremtrer det nærmest som en "diskusjonsklubb". Vi stiller oss svært skeptiske til dette.

§21 Forsikringsselskapenes bidrag til driften av ordningen
Det vises til kommentarer til §4 i forskriften om forsikringsplikt.

8 Ingen beløpsgrense for forsikringssum
Av høringsnotatet fremgår at Departementet ikke har funnet grunn til å fastsette et maksimaltak for forsikringssummen. Dersom konsekvensen av dette er at ansvarsforsikringen skal gi dekning uten beløpsgrense, er det ytterligere et moment som gjør det tvilsomt om forsikringsselskapene har mulighet til å tilby denne typen forsikringer.

Dersom de skal tilby en ansvarsforsikring uten beløpsgrense, må dette selvsagt meddeles selskapets reassurandører. Selskapene informerer om at man fra tidligere samtaler med disse har fått signal om at en slik dekning ikke vil bli godkjent. Hensikten med reassuranse er som kjent å avlaste forsikringsselskapet for tap som blir så store at det truer selskapets soliditet. Dersom reassuransedekning på slike tap ikke er mulig, vil det altså være i strid med sunn forretningsdrift for selskapet å ta risikoen på egen regning.

Det er forøvrig vanskelig å se hvorfor det skulle være nødvendig med forsikring uten beløpsgrense for privat helsepersonell når det f.eks. er satt grense for ansvaret for legemiddelprodusenter. Sannsynligheten for at privat helsepersonell skulle forvolde en katastrofeskade, er svært liten, men forsikringsselskapene ville måtte ta premie også for denne risikoen, og det må forventes at en forsikring uten beløpsgrense, hvis noen kan tilby dette, vil bli svært kostbar.

Det måtte være en bedre løsning om det ble satt et minimumskrav til forsikringen. Dette minimum kunne settes så høyt at sannsynlige skader ville være betryggende dekket, og så kunne den enkelte kunde fastsette summen i samråd med sitt forsikringsselskap.

9 Avsluttende merknader
Under henvisning til det vi har sagt foran om at enkelte av selskapene for tiden vurderer spørsmålet om de i det hele tatt vil agere i dette markedet, og at situasjonen derfor kan bli at det ikke vil være noe tilbud om å få kjøpt slike lovpålagte forsikringer, er situasjonen høyst uavklart.
Vi vil derfor søke å komme tilbake til departementet med supplerende informasjon etter hvert som vi blir informert om hvilke konklusjoner selskapene trekker i tiden fremover.


Med vennlig hilsen
Skadepolitisk avd.

Geir Trulserud                                                                                             Øyvind Flatner
Direktør                                                                                                      avd.direktør