Finansdepartementet
Postboks 8008 - Dep.
0030 OSLO

Dato: 21.05.02
Vår ref.: 2002/000273 FJA/SD
Deres ref.: 02/780 FM KSj

HØRINGSUTTALELSE - NOU 2002: 3 EIERBEGRENSNING OG EIERKONTROLL I FINANSINSTITUSJONER

Det vises til Finansdepartementets brev 19.02.02 hvor ovennevnte utredning ble sendt på høring.

1. FNHs hovedsynspunkter

Finansdepartementet besluttet i november å nedsette en ekspertgruppe under ledelse av professor Erling Selvig for å gjennomføre en evaluering av lovreglene om eierskap i norske finansinstitusjoner. Den direkte foranledning til departementets beslutning var press fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) som har konkludert med at de norske eierbegrensningsreglene er i strid med EØS-avtalen. Men uavhengig av denne prosess har det nok også vært en tiltagende oppfatning i Norge - både i næringen og på myndighetssiden - at strukturutviklingen er i ferd med å løpe fra en regulering som baserer seg så sterkt på en forbudslinje. Ikke minst viktig er den sterke integrasjonen som er i ferd med å skje i de nordiske finansmarkeder.

Mot denne bakgrunn mener FNH at det var et riktig og fornuftig grep når Finansdepartementet satte i gang en slik evalueringsprosess. For næringen som for norske myndigheter er det helt utilfredsstillende at det stadig skal hefte negativ oppmerksomhet internasjonalt til en så sentral del av vår rammelovgivning. Det er viktig at lovgivningen sikrer nødvendig forutsigbarhet om rammebetingelsene for eierskap i norske finansinstitusjoner. Finansdepartementet har i sitt siste brev til ESA uttalt at man er innstilt på å legge EØS-avtalens prinsipper til grunn for endringene i eierbegrensningsreglene. Dette er en grunnholdning FNH slutter seg til. I et prinsippvedtak fra FNHs hovedstyre er det dessuten understreket at endringene i eierskapsreglene ikke må ses isolert. Det må samtidig påses at de øvrige rammebetingelser for norske finansinstitusjoner er på linje med det som er vanlig internasjonalt.

FNH mener at dagens norske eierbegrensningsregler bør erstattes med et skjønnsbasert system for kontroll med eierforholdene i finansinstitusjoner i samsvar med EU-/EØS-direktivene på finansområdet. Dette har også vært hovedintensjonen fra Selvig-utvalget, slik det fremgår av sammendraget (s. 7) i deres rapport. Spørsmålet er likevel om utvalgets intensjoner i så hensende samsvarer fullt ut med de konkrete forslag som fremmes. Vår analyse av lovforslagene med tilhørende motiver er at de reelt sett bygger mer på gjeldende norsk regelverk og praksis (og de endringsforslag som tidligere er fremmet av Banklovkommisjonen i 1998) enn på de aktuelle EØS-rettsaktene. Dette gjør at forslagene etter vårt syn ikke er tilstrekkelig tilpasset dagens situasjon og de fremtidige behov.

Rent generelt mener FNH at når man nå først endrer lovgivningen som ledd i en EØS-tilpasning, bør man sørge for å gjennomføre endringene så vidt konsekvent at man definitivt bringer det norske regelverket ut av et grenseland for hva EØS-retten aksepterer.

FNH vil særlig fremheve følgende punkter hvor det er behov for justeringer:

• Forbudssoner
  Vi forstår Selvig-utvalgets lovforslag slik at det fortsatt vil eksistere klare "forbudssoner" med hensyn til eierskap; soner som varierer ettersom eieren er ikke-finansforetak (forbud over 25%) eller finansforetak (forbud mellom 25% og 67%, evt. 100 %). Sett i forhold til dagens norske regler, som setter forbud fra 10% (evt. mellom 10% og 100 %, eller praktisk sett 90%), kan dette sees som en liberalisering. Sammenlignet med andre land fremstår derimot forslaget som restriktivt. EU-/EØS-reglene om eierkontroll inneholder intet om forbudssoner, og blant EU-/EØS-landene kjenner vi ikke noen land som opererer med en slik reguleringsform. I Sverige hadde man imidlertid frem til 1996 en avdempet og begrenset forbudsordning (forbud mot over 50% eierskap i bank for eier som selv var ikke-finansielt foretak). Denne ble opphevet i 1996 på grunnlag av en bred vurdering av fordeler og ulemper med en slik regulering, sett i forhold til den nye markedsmessige situasjon preget av økt internasjonalisering og nye rammebetingelser som følge av EU-/EØS-regelverket.
  
  FNH mener at disse vurderinger har full relevans med sikte på situasjonen i Norge. Også i den nye norske lovgivning bør man ta sikte å fjerne innslaget av forbudssoner, idet de grunnleggende reguleringshensyn bør kunne ivaretas på forsvarlig vis innenfor rammene av den egnethetskontroll som er definert i EU-/EØS-reglene, supplert med andre eksisterende kontrollordninger i finanslovgivningen og de virkemidler som ligger i konkurranselovgivningen. Ut over dette vil det selvsagt være opp til det enkelte finansforetak eller finanskonsern å vurdere behovet for særlige eierbegrensninger basert på vedtekter. Det vises til nærmere omtale iavsnitt3 nedenfor.
  
  Ved å fjerne forbudselementet vil man oppnå vesentlige forenklinger i regelverket ellers. Flere unntaksregler (bl.a. den generelle dispensasjonsregel) vil derved bli uten aktualitet, slik at de kan oppheves. For øvrig vil en omlegging av regelverket i denne retning få konsekvenser med sikte på fastsettelsen av tersklene for utløsning av eierkontroll, jfr. avsnitt8 nedenfor.
  
• Rammene for forvaltningsskjønnet, forholdet til konkurransemyndighetene
  Selvig-utvalget foreslår at man i de nye lovbestemmelsene definerer uttrykkelig de viktigste retningslinjer for utøvelsen av forvaltningsskjønnet. FNH har i og for seg ingen innvendinger mot en slik reguleringsteknikk, men vil understreke at hovedspørsmålet er hvilke rammer som skal gjelde for myndighetenes vurderingstema når det føres kontroll av eiere i finansforetak. Her mener vi det bør være grunnlag for å stramme vesentlig inn i forhold til det som foreslås fra utvalget.
  
  Først og fremst mener FNH at tiden nå bør være inne til å foreta en grensedragningmellom på den ene side de vurderingsmomenter som relaterer seg til vedkommende eiers egnethet samt andre hensyn av soliditetsmessig art som skal håndheves av de finansielle tilsynsmyndigheter, og på den annen side de hensyn som relaterer seg til en konkurransemessig kontroll og som skal høre under konkurransemyndighetene. En slik organisering, som samsvarer med EU-retten og det som gjelder i andre EØS-land, vil bidra til en klarere rollefordeling og en bedre utsortering av eventuelle motstridende hensyn på myndighetsnivå. Dette bør igjen bidra til større forutberegnelighet for aktørene, samtidig som det bør kunne virke positivt med sikte på økt tempo i saksbehandlingen. Behovet for en gjennomgang av strukturen i norsk lovgivning på dette punkt er allerede påpekt i Konkurranseflateutvalgets utredning fra mars 2000, og er senere berørt blant annet av Kredittilsynet og Norges Bank i høringsrunden vedrørende Banklovkommisjonens 6. delinnstilling (i forhold til finanslovens regler om samarbeidsavtaler). Spørsmålstillingen vil komme opp i full bredde med det første i tilknytning til sluttutredningen fra Konkurranselovutvalget, som skal fremlegges innen 01.11.02.
  
  FNH ser ingen grunn til at man skulle utsette en systemomlegging i norsk lovgivning på dette punkt, for så vidt gjelder eierkontroll i finansinstitusjoner. Ved å legge om systemet nå, kan man - i tillegg til de fordeler som er påpekt foran - redusere risikoen for konflikter i forhold til EØS-avtalen. Blant annet vil man kunne unngå problemer med overlappende kompetanse i forhold til EUs fusjonsforordning. FNH mener på denne bakgrunn at lovforslaget fra Selvig-utvalget bør justeres ved at hensyn som relaterer seg til konkurransemessig kontroll, trekkes ut av eierkontrollreglene, idet de forutsettes ivaretatt av konkurransemyndighetene. Det vises til nærmere omtale av disse spørsmål i avsnitt 4.
  
• Hensynet til rask saksbehandling
  Utvalget foreslår i samsvar med EU-direktivene en tre måneders frist for myndighetenes behandling av enkeltsaker i forbindelse med eierkontrollen. FNH støtter selvsagt innføringen av en slik regel, som vi tidligere har tatt til orde for ved flere anledninger. For at en slik fristregel skal bli effektiv, ikke bare etter sin ordlyd, bør den tuftes på en lovgiverintensjon om raskest mulig saksbehandling.
  
  FNH fremmer i avsnitt 5en del forslag som bør være egnet til å redusere behandlingstiden i saker om eierkontroll. I tillegg til det som gjelder vurderingstemaet på myndighetenes side og avgrensningen mot konkurransemyndighetene (nevnt foran), mener vi at vedtaksmyndigheti slike saker bør ligge i Kredittilsynet og ikke i departementet som i dag. Innen EØS-området er dette en egenartet ordning, idet slike avgjørelser i de fleste land treffes av tilsynsorganet alene. En omlegging på dette punkt bør kunne bidra til tidsbesparelser.
  
  For at saker om oppkjøp og overtakelser skal kunne finne sin løsning raskere enn de har gjort til nå, bør man også se på mulighetene for justeringer i behandlingsprosedyrene ellers. FNH foreslår konkret at myndighetene bør åpne adgang til "parallellbehandling", slik at melding om erverv og søknad om konsesjon kan behandles av myndighetene samtidig med at aksjonærene tar stilling til et fremsatt kjøpstilbud.
  
  FNH ser det ellers som svært viktig at man får en klargjøring av lovteksten for så vidt gjelder prinsippet om forhåndsgodkjennelse (avsnitt 6).
  
• Ad flertallskrav ved fusjon
  Selvig-utvalgets lovforslag inneholder en helt ny bestemmelse som stiller krav til stemmerett ved fusjon. FNH går imot en slik spesialregulering for fusjoner i finanssektoren, som systematisk heller ikke hører hjemme i lovgivningen om eierkontroll. Det vises til avsnitt 7nedenfor.
  
• Ad lovens stemmerettsbegrensninger
  FNH mener at dagens ordning med lovbestemte stemmerettsbegrensninger for finansforetak (som ikke er direkte omhandlet i Selvig-utvalgets utredning) nå bør oppheves, jfr. avsnitt 9nedenfor. For øvrig vil det også på dette punkt være opp til det enkelte finansforetak og finanskonsern å vurdere behovet for særlige stemmerettsbegrensninger basert på vedtekter.
  
• FNH mener ellers at det bør tas under overveielse om anvendelsesområdet for reglene om eierkontroll bør begrenses, slik at reglene ikke skal omfatte enhver kategori av finansforetak. Spørsmålet henger i sterk grad sammen med de veivalg som gjøres på de øvrige punkter nevnt foran. Behovet for å begrense anvendelsesområdet vil først og fremst være tilstede hvis lovgiver skulle konkludere med - i motsetning til forslagene fra FNH - at de norske regler om eierkontroll fortsatt skal baseres på forbudssoner og vide rammer for forvaltningsskjønnet. Det vises til avsnitt 10nedenfor.

Lovforslagene fra Selvig-utvalget er utarbeidet på kort tid. En rekke spørsmål forbundet med den videre utforming av lovverket er følgelig ikke ferdigbehandlet i utredningen (se særlig s. 55 - 56 om "Lovtekniske spørsmål"). Dette gjør at utredningen ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for en fullstendig gjennomgang av alle de spørsmål som en revisjon av eierbegrensningsregelverket reiser. Både av disse grunner og fordi FNH mener at det på en del viktige punkter bør overveies andre veivalg, vil vi be departementet vurdere om det kan legges til rette for en videre behandling av lovsaken som gir næringen en ytterligere mulighet for å komme til orde. Vårt konkrete forslag er at Finansdepartementet først treffer de politiske beslutning vedr. hovedinnretningen av den nye lovgivning, og at det deretter oppnevnes et redaksjonsutvalg der også FNH er representert, som kan utforme en mer fullstendig skisse til en ny lovgivning. En slik lovteknisk gjennomgang bør etter vårt syn kunne gjennomføres i løpet av en måneds tid, og behøver ikke bety noen forsinkelse av departementets arbeid frem mot en lovproposisjon.

Før vi går inn på de enkelte punkter som er nevnt foran, skal vi i avsnitt 2fremheve noen synspunkter av mer generell karakter, som utgangspunkter for utformingen av en ny generell lovgivning om eierkontroll for finansinstitusjoner.

2. Noen økonomiske og rettspolitiske utgangspunkter

2.1

Dagens regelverk om eierskap i finansinstitusjoner ble utformet på slutten av 1980-tallet, og var naturlig nok preget av den tids konkurransemessige, tilsynsmessige og markedsmessige forhold. Overgangen fra et gjennomregulert ramme- og kvotesystem i finans- og kredittmarkedene til et markedsbasert reguleringssystem var ennå ikke fullført. Det norske finansmarkedet var samtidig i betydelig grad skjermet mot konkurranse fra utenlandske tilbydere, og tilsynsfunksjonene og soliditetsregelverket var svakt utbygget.

Når lovgiver den gang valgte å innføre et forbud mot eierskap i finansinstitusjoner over 10%, var dette i første rekke ut fra hensynet til å:

• motvirke en for sterk konsentrasjon av økonomisk makt i samfunnet som følge av konsentrasjon av eierskap i finansinstitusjonene,
• sikre de enkelte finansforetaks uavhengighet i forhold til det øvrige næringsliv, blant annet for å forebygge uheldig kredittgivning,
• sikre ryddige og oversiktlige eierstrukturer som gir aksjeeiere og kunder økt innsyn i de reelle maktforhold,
• sikre et effektivt tilsyn med virksomheten,
• sikre effektiv konkurranse i finansmarkedet mellom uavhengige leverandører

I erkjennelsen av at et forbud også kunne komme til å stenge for eiermessige konstellasjoner som ville være uproblematiske i forhold til disse hensynene - og i enkelte tilfeller kanskje stenge for ønskede konstellasjoner - ble det gjort flere unntak fra forbudsregelen, i tillegg til at det ble åpnet en generell adgang til dispensasjon i "særlige tilfelle". I perioder har det vært gitt forholdsvis mange slike dispensasjoner, slik det fremgår av de årlige oversiktene i kredittmeldingene. I 1993 ble det for eksempel innvilget 19 slike dispensasjoner, mens tallet var falt til 4 i år 2000 (samtlige 4 saker gjaldt datterselskaper i grupperingene på sparebanksiden).

2.2

Selvig-utvalget anfører at etter deres syn har eierbegrensningsregelverket ikke motvirket, og har heller ikke hatt som formål å motvirke, strukturendringer i finansnæringen. Videre anføres at regelverket ikke har forhindret, og heller ikke har hatt som formål å motvirke, at en betydelig del av norsk finansnæring har blitt kjøpt opp av utenlandske finansinstitusjoner.

Hvordan strukturen i det norske finansmarkedet ville vært under andre reguleringsregimer er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Etter vårt syn må det antas at forbudet mot å inneha eierandeler over 10% - selv om det har foreligget en dispensasjonsadgang - har bremset og til dels forhindret markedet fra å finne frem til strukturer og eierkonstellasjoner som ellers ville vært foretrukne, og som det er eksempler på i andre land. Dette kan ha representert en konkurransemessig ulempe for norske finansinstitusjoner, blant annet ved å ha forhindret dem fra å inngå i samarbeids- og eierkonstellasjoner både nasjonalt og internasjonalt som kunne ha tilført både kompetanse, kapital og forretninger.

2.3

De hensyn som lå bak innføringen av eierbegrensningsregelverket på 1980-tallet, og som er gjengitt ovenfor, er gyldige også i dag. Men dagens markeds- og konkurranseforhold er på mange områder fundamentalt forskjellige fra den gang;

• Reguleringen av finansinstitusjonenes virksomhet skjer i all hovedsak gjennom markedsorienterte virkemidler, etter et regelverk som bygger på internasjonale standarder slik disse fremkommer i EUs direktiver på finansområdet.
• Det norske finansmarkedet er en del av EUs indre marked for finansielle tjenester. Norge har gjennom EØS-avtalen sluttet seg til prinsippet om de fire friheter, som blant annet innebærer frie kapitalbevegelser og fri etableringsrett i EØS-området. Ingen reguleringsmessige fortrinn kan gis til hjemlandets institusjoner.
• Tilsynsvirksomheten både nasjonalt og internasjonalt er betydelig rustet opp. Det er etablert et internasjonalt soliditetsregelverk og et regelverk for konsolidert tilsyn med finansinstitusjoner som driver virksomhet over landegrensene.

Samtidig må det regelverk på eierskapsområdet som nå skal fastsettes, være tilpasset den utvikling vi ser kommer. EU har i sin ambisiøse "Financial Services Action Plan" tatt sikte på å realisere et reelt indre marked for finansielle tjenester innen 2005. Dette får også virkninger for Norge og norske finansinstitusjoner.

2.4

Som vi skal komme nærmere tilbake til i avsnittene nedenfor, står man nå i en situasjon hvor det må gjøres noen viktige veivalg med sikte på utformingen av den fremtidige norske lovgivning på området.

I valget mellom å videreføre et reguleringssystem som bygger på forbudssoner - men med dispensasjonsadgang - eller et system med eierskapsprøvning etter på forhånd kjente kriterier ved passering av visse eiergrenser, fremstår det siste åpenbart som det mest markedsorienterte, fleksible og fremtidsrettede. Selv om det under et system med forbudssoner vil være dispensasjonsadgang, vil man aldri vite hvilke eiermessige konstellasjoner som ikke en gang vil bli forsøkt etablert, enten fordi mulighetene for å nå frem anses små, eller fordi etableringen like gjerne da gjøres i et annet land. Vi finner det for eksempel å være et tankekors at en nyetablering av den type som det nye nordiske skadeforsikringsselskapet If representerer, ikke ville latt seg innpasse i forhold til Selvig-utvalgets forslag til regelverk. Skulle en slik etablering skjedd i Norge, ville det i tilfelle måtte basert seg på dispensasjon som et "særlig tilfelle". Stilt overfor en situasjon hvor de internasjonale aktører i atskillig grad vil ha frihet til å velge etableringssted - og derved reguleringsregime - burde det være nokså åpenbart at en så restriktiv norsk lovmodell vil være lite egnet til å invitere til etableringer med utgangspunkt i Norge. Dette er en type overveielse som ikke synes å ha vært fremme hos Selvig-utvalget.

Tilsvarende vurderinger mener vi har full gyldighet med sikte på de øvrige veivalg man står overfor, således når det gjelder rammene for forvaltningskjønnet (avsnitt 4) og utformingen av lovgivningen med sikte på å oppta en rask saksbehandling på myndighetenes side (avsnitt 5).

FNH kan vanskelig se at de hensyn som dagens eierbegrensningsregelverk tar sikte på å ivareta, skulle trenge å bli skadelidende under et mer EU-tilpasset system. Betydelig vekt må i den forbindelse legges på at intet annet EØS-land har sett behov for et så stramt lovregime som det Selvig-utvalget foreslår. Det bør vektlegges at det i det norske markedet uansett vil kunne operere institusjoner hjemmehørende i andre EØS-land med eierkonstellasjoner som etter utvalgets forslag vil være forbudt for norske institusjoner. Dette var et hensyn som blant annet lå bak når Sverige besluttet å avvikle sin begrensede forbudsordning. Når slike institusjoner fritt kan operere i det norske markedet, representerer det en konkurranseulempe for norske institusjoner.

2.5

Ved utformingen av et nytt norsk lovregime om eierkontroll i finansinstitusjoner kan det ellers være grunn til å se på helheten i norsk EØS-tilpasning på dette området. Som påpekt av Selvig-utvalget er det i EU gitt regler om eierkontroll med sikte på banker (kredittinstitusjoner) samt livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper. Tilsvarende regler er imidlertid også gitt for verdipapirforetak i EUs investeringstjenestedirektiv, som ble implementert i norsk verdipapirhandellovgivning allerede i 1996. Disse regler - som i dag er inntatt i den nye verdipapirhandelloven av 1997 § 7-4 - er basert fullt ut på den felles europeiske lovgivningsmodell.

Etter FNHs syn bør den tilnærmingsmåte som er valgt i forbindelse med verdipapirhandelloven, iallfall i noen grad kunne benyttes som forbilde i forbindelse med den nye lovgivning for finansinstitusjoner. Vi skal komme nærmere tilbake til dette under de enkelte punkter.

3. Ad de foreslåtte forbudssoner

3.1

Vi forstår Selvig-utvalgets forslag slik at det fortsatt vil være klare "forbudssoner" med hensyn til eierskap i et finansforetak, soner som varierer ettersom eieren er
ikke-finansforetak (forbud over 25%) eller finansforetak (forbud mellom 25% og 67%, alternativt 100 %). Dette antas å følge av den foreslåtte regel om terskler for plikt til å innhente myndighetenes tillatelse i § 2-2 (1), sammenholdt med regelen om vilkår som skal settes i forbindelse med en godkjennelse i § 2-2 (4), samt reglene i forslagets § 2-3 og lovens kapittel 2a om lovlige eiermodeller i konsernforhold. Disse forbudssoner vil i utgangspunkt være absolutte, med mindre noen av de særlig unntaksregler kommer til anvendelse eller det innvilges dispensasjon ( "i særlige tilfelle").

Sett i forhold til dagens norske regler, som setter forbud fra 10% (eventuelt mellom 10% og 100 %, eller praktisk sett 90%), kan dette sees som en liberalisering. Sammenlignet med andre land fremstår derimot forslaget som restriktivt. EU-/EØS-direktivene vedr. banker og livs- og skadeforsikringsselskaper inneholder ikke kvantitative bestemmelser om maksimalt eierskap, men stiller krav om at tilsynsmyndighetene skal gjennomføre kontroll av alle eiere som har betydelige eierandeler i foretakene. Dersom kjøp og salg av aksjeposter fører til at eiergrensene 10, 20, 33 eller 50% passeres (i oppadgående eller nedadgående retning), skal dette meldes til myndighetene. At det opereres med terskler på 33% og 50%, viser at det ikke er noen normalforutsetning at landene forbyr eierandeler i dette sjikt.

3.2

Når det gjelder regelsituasjonen i andre EU-/EØS-land, har Selvig-utvalget basert seg i stor grad på en rapport av 1999 fra EUs Banking Advisory Committee, jfr. utredningen side 43-44. Denne rapport (som FNH ikke har vært kjent med tidligere) opplyser etter det vi kan se intet om forbudssoner i noen av landene. Fra vår side er vi heller ikke kjent med at denne type regler finnes i andre deler av lovgivningen (for eksempel i regelverket om organiseringen av finanskonsern) i noen av landene. Derimot er vi kjent med at man i Sverige frem til 1996 hadde en avdempet og begrenset forbudsordning i Bankrörelseslagen, hvoretter erverv som innebar at et ikke-finansielt foretak ble morselskap til en bank, bare skulle innvilges tillatelse dersom det fantes "synnerliga skäl" for dette.

Opphevelsen av denne regel i 1996 skjedde på grunnlag av Prop. 1995/96:74, jfr. også en etterfølgende Prop.1995/96:173. I den førstnevnte prop. ble det påpekt
(s. 141 flg.) at eierbegrensningsreglene varierer atskillig mellom de ulike land, men at majoriteten av de europeiske land nå hadde mer liberale regler enn Sverige, uten at dette syntes å ha skapt alvorlige problemer i noen av disse landene. Den svenske regjeringen påpekte at situasjonen nå ble preget av den frie etableringsrett innenfor EØS-området, og at spørsmål om eierskap hører generelt under hjemlandets lovgivning. Av dette fulgte at svensk reguleringsmyndighet uansett ikke ville være avgjørende for eierskapsforholdene for mange av aktørene i det svenske markedet:

"Oavsett om de svenska reglerna tillåter icke-finansielle ägare eller inte, kan det således på den svenska marknaden komma att finnas bl.a. filialer till utenländska banker som ägs av andre än finansiella ägare."

Proposisjonen gjennomgikk de ulike typer av hensyn som hadde vært fremført til støtte for lovbeskrankningen mot ikke-finansielt eierskap i bank (fare for økonomisk smitte fra den ikke-finansielle delen, interessekonflikter, trusler mot uavhengig kredittgivning m.v.) og hvordan disse hensyn ville kunne ivaretas gjennom andre deler av regelverket (soliditets- og sikkerhetsregler, herunder reglene om grensene for store engasjementer, nye EU-regler om konsolidert tilsyn, samt selve reglene om kontroll av eieres egnethet med tilhørende sanksjonsregler). Regjeringen oppsummerte sine overveielser slik (s. 145):

"Sammenfattningsvis kan sägas att affärs-och konkurrensmiljön för modern bankverksomhet i många avseenden har förändrats. Förändringarna inverkar även på bankägarnas funktion. Det finns i dag starka skäl - speciellt att ägarbreddningen torde leda till ökad mångfold och konkurrens - för att de restriktiva regler som ännu gäller för icke- finansiella företags bankägande skall liberaliseras og likställas med reglerna för övriga ägarkategorier. Även om de principielle skälen mot ett icke-finansielt ägande fortfarande i viss mån kan sägas vara gällande har de avsevärt minskat i tyngd samtidig som det är svårt att peka på negativa internationella erfarenheter av ett sådant ägande.

Mot den beskrivna bakgrunden bör en ändring nu göras av bestämmelserna om finansiella koncerner. Kravet i 7 kap. 11 § bankrörelseslagen om att det skall föreligga synnerliga skäl för att ett icke-finansielt företag skall få vara moderföretag till en bank bör tas bort. Som en följd av detta bör bestämmelsen i 7 kap. 17a § försäkringsrörelseslagen ändras så att även ett forsäkringsbolag som är moderbolag till en bank får vara dotterföretag till andra företag än banker. ...."

Kopi av de någjeldende svenske regler om eierkontroll følger vedlagt.

3.3

Overveielser av denne karakter, som altså ble tillagt avgjørende vekt i Sverige, synes ikke å ha vært sterkt fremme i Selvig-utvalgets vurderinger. Selvig-utvalget tar som et sentralt utgangspunkt at det etter deres syn ligger innenfor de enkelte EU-/EØS-staters handlefrihet å etablere forbudssoner for eierskap (jfr. utredningen s. 45 flg.). Denne handlefriheten mener de Norge fortsatt bør utnytte - for å ivareta følgende reguleringshensyn (utredningen s. 48 første spalte, jfr. s. 29) som tradisjonelt har vært ansett tungtveiende i Norge:

- motvirke en for sterk konsentrasjon av økonomisk makt i samfunnet som følge av
 konsentrasjon av eierskap i finansinstitusjonene,
- sikre de enkelte finansforetaks uavhengighet i forhold til det øvrige næringsliv,
  bl.a. for å forebygge uheldig kredittgivning,
- sikre ryddige og oversiktlige eierstrukturer som gir aksjeeiere og kunder økt innsyn
  i de reelle maktforhold,
- sikre et effektivt tilsyn med virksomheten,
- sikre effektiv konkurranse i finansmarkedet mellom uavhengige leverandører

3.4

FNH mener at de hensyn som ble tillagt avgjørende vekt i Sverige med sikte på en liberalisering av lovverket, også har full relevans for Norge. Vi kan derfor vanskelig se at de reguleringshensyn som Selvig-utvalget nevner, skulle nødvendiggjøre fortsatt bruk av forbudssoner for eierskap i norske finansforetak. For eksempel mener vi at det vil høre klart under tilsynsmyndighetene - som ledd i egnethetskontrollen - å påse at eierstrukturen i et foretak eller konsern er tilstrekkelig oversiktelig, blant annet som grunnlag for et effektivt tilsyn med virksomheten. Det kan neppe være tvil om at dette ligger som forutsetning i de land som har regelverk basert mer direkte på EU-direktivene. I Sverige er denne forutsetning kommet direkte til uttrykk i lovteksten, jfr. Bankrörelseslagen 7. kap 11 §, der det heter:

"Om förvärvet skulle leda till nära förbindelser mellan banken och någon annan, skall tillstand ges endast om förbindelserna inte hindrar en effektiv tillsyn av banken."

Dette er igjen fulgt nøye opp i de detaljerte svenske sanksjonsregler, hvor det blant annet heter i 7. kap. 14 §, første ledd:

"Om den som har ett kvalificerat innehav av aktier eller andelar utövar eller kan antas komma att utöva sitt inflytande på ett sätt som motverkar en sund utveckling av verksamheten i banken, får Finansinspektionen besluta att denne vid stämman (dvs. generalforsamlingen) inte får foreträda fler aktier eller andelar än som motsvarer ett innehav som inte är kvalificerat (dvs. ikke over 10%). Det samma gäller, om en sådan innehavare i väsentlig mån har åsidosatt skyldigheter i näringsverksamhet eller i andra ekonomiska angelägenheter eller gjort sig skyldig till allvarlig brottslighet." (Tilføyelser i parantes gjort av oss.)

FNH kan vanskelig se det annerledes enn at en reguleringsteknikk etter disse linjer burde være fullt tilfredsstillende også for Norge. Iallfall synes det lite tilfredsstillende å vedta en ny norsk lovgivning uten at en slik modell er skikkelig vurdert. Forklaringen på at Selvig-utvalget ikkehar foretatt slike vurderinger, henger trolig sammen med det neste hovedspørsmål vi behandler i avsnitt 4nedenfor, om rammene for det forvaltningsskjønn som kan og skal utøves i tilknytning til eierkontrollen. Utvalget legger til grunn at eierreglene fortsatt skal ivareta den samme brede skala av strukturpolitiske og konkurransemessige hensyn som hittil. Som vi skal komme nærmere tilbake til, mener FNH at en slik reguleringsform ikke lenger kan være hensiktsmessig. Vårt primære standpunkt er at konkurransehensyn bør ivaretas av konkurransemyndighetene i henhold til den generelle konkurranselovgivning.

3.5

Som nevnt forutsetter Selvig-utvalget at det ligger innenfor rammene for norsk handlefrihet i forhold til EØS-avtalen å basere seg på fortsatt bruk av forbudssoner. Etter vårt syn er det langt fra klart hvor langt en slik betraktningsmåte rekker, hvis man tar utgangspunkt i betenkningen fra professor Müller-Graff som inngår som en del av Selvig-utvalgets utredning. I betenkningen påpekes det at det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippetkan være til hinder for at man opprettholder en absolutt forbudssone for eierskap, bl.a. ut fra konkurransemessige hensyn. Dersom et absolutt forbud også stenger for erverv som ikke skaper konkurransemessige problemer, heter det i betenkningen: "the conclusion is not far that the gains for competition policy achieved by the rigid 10 %-rule are disproportionate to the impediments on capital movement generated by this rule"(side 69).

Etter FNHs syn kan man vanskelig se bort fra at slike problemer også vil kunne gjøre seg gjeldende ved en annen og høyere prosentgrense. Vi vil ellers komme nærmere tilbake til andre sider ved den EØS-rettslige vurdering under avsnitt 4om rammene for forvaltningsskjønnet.

Generelt sett ser vi det som viktig at de endringer som nå gjøres i eierbegrensningsreglene kan forventes å bli opprettholdt over tid. Det er viktig at en lovendring skaper den nødvendige forutsigbarhet om rammebetingelsene for eierskap i norske finansinstitusjoner, slik at man reduserer risikoen for en fortsatt prosess med ESA etter at endringen er vedtatt.

3.6

FNH er derfor etter en samlet vurdering kommet til at tiden bør være inne for å gjennomføre en ny norsk lovgivning uten bruk av lovbestemte forbudssoner. Det vil for øvrig være opp til det enkelte finansforetak og finanskonsern å vurdere behovet for eventuelle eierbegrensninger basert på vedtekter. Det samme gjelder selvsagt med sikte på eventuelle begrensninger med hensyn til utøvelse av stemmerett, jfr. avsnitt 9nedenfor.

3.7

Konklusjon:
FNH mener at den nye norske lovgivning bør utformes uten forbudssoner for eierskap, på linje med det som gjelder i de øvrige nordiske land og (så langt vi kjenner til) i alle andre EU-/EØS-land.

Med utgangspunkt i Selvig-utvalgets lovforslag vil dette tilsi at man justerer de terskler som foreslås mht. utløsning av eierkontrollen. FNHs forslag er at satsene fastsettes likedan som i EU-direktivene og i våre nærmeste naboland, nemlig på 10% (kvalifisert eierskap), 20%, 33% og 50%. Se nærmere om dette i avsnitt 6nedenfor.

Videre vil det være nødvendig å fjerne den foreslåtte regel om vilkår for tillatelse i
§ 2-2 (4) tredje punktum, samtidig som det må gjøres endringer i endel av reglene om eierskap innenfor finanskonsern jfr. utkastets § 2-3 (1) - (4). Videre vil det, så vidt vi kan se, overflødiggjøre en egen dispensasjonsordning i forb.m. eierkontrollen, jfr. utkastes § 2-3 (6).

3.8

Subsidært:
Hvis Finansdepartementet likevel skulle beslutte seg for å fremme et lovforslag basert på forbundssoner som foreslått av Selvig-utvalget, vil vi subsidiærtbe om at det overveies en del vesentlige justeringer som vi kommer nærmere tilbake til i pkt. 8.3-8.5 nedenforvedr. de terskelverdier som markerer grensene for forbudssonene og de unntaksregler som loven i tilfelle bør inneholde. Vi vil i så fall også tilrå justeringer når det gjelder anvendelsesområdet for eierkontrollreglene, jfr. avsnitt 10.2.

4. Rammene for forvaltningskjønnet

4.1

Selvig-utvalget foreslår at man i de nye lovbestemmelser definerer uttrykkelig de viktigste retningslinjer for utøvelsen av forvaltningsskjønnet. Hovedkriteriet vil liksom i EU-reglene være "at erververen er egnet til å utøve slik innflytelse i finansinstitusjonen som den samlede eierandel vil gi grunnlag for", jfr. lovutkastets § 2-2 (4). Videre er det i § 2-2 (5) regnet opp i seks strekpunkter hensyn som departementet skal legge særlig vekt på.

FNH har i og for seg ingen innvendinger mot en slik reguleringsteknikk, men vil understreke at hovedspørsmålet er hvilke rammersom skal gjelde for myndighetenes vurderingstema når det føres kontroll av eiere i finansforetak. Her mener vi det bør være grunnlag for å stramme vesentlig inn i forhold til det som foreslås fra utvalget, hvor flere av de oppregnede vurderingselementer vil være vanskelige å presentere som en del av det grunnleggende egnethetskriterium.

I særlig grad gjelder dette det fjerde og femte strekpunkti den foreslåtte lovtekst, som begge omhandler strukturutviklingen i finansnæringen, og hvor det også henvises til distriktshensyn og forbrukerhensyn. I noen grad gjelder det også tredje strekpunkt, som (bl.a.) omhandler konkurransesituasjonen i finansmarkedet. Selv om Selvig-utvalget mener å finne paralleller til en slik reguleringsteknikk i enkelte andre EØS-land (jfr. utredningen s. 49, hvor det vises til Nederland, Storbritannia, Sverige og Tyskland), kan ikke vi se dokumentert at det i noe annet land finnes en oppregning av vurderingskriterier som i bredde og omfang er sammenlignbare med utvalgets eget forslag. Den mest omfattende liste synes å foreligge i Nederland (gjengitt på s. 45), hvor det oppregnes tre hovedkriterier. Selv om særlig det siste av disse ("would or could lead to an undesirable development of the credit system") synes å kunne strekkes langt, oppfatter vi det likevel slik at det kun innbefatter soliditetsmessige hensyn i vid forstand, men ikke for eksempel konkurransehensyn.

4.2

Dette setter nettopp søkelys på et sentralt punkt hvor norsk lovgivning bygger på en løsning som avviker nokså betydelig fra de fleste andre land (så langt vi kjenner til: alleandre EØS-land).

I EU har man et særskilt regelverk om tilsyn med finansbedrifter som ikke innbefatter en konkurransemessig kontroll. Denne sondring er, så vidt vi kjenner til, også lagt til grunn for så vidt gjelder kompetansefordelingen på myndighetenes hånd i de ulike land, slik at soliditetshensynivaretas av særskilte tilsynsmyndigheter, mens konkurransehensynivaretas av de ordinære konkurransemyndigheter. En slik organisering kan hevdes å gi fordeler i form av en klarere rollefordeling som kan bidra til en bedre utsortering av motstridende hensyn på myndighetsnivå, noe som igjen kan bidra til tempo i saksbehandlingen og større forutberegnelighet for aktørene.

Dette underbygges av SNF-rapport 8/98 utarbeidet av Nils-Henrik Mørch Von der Fehr, Victor D. Norman, Torger Reve og Anders Chr. Stray Ryssdal. I rapportens kap. 6 konkluderes det med at de konkurransepolitiske oppgaver bør samles i Konkurransetilsynet, da dette vil sikre best utnyttelse av fagekspertisen og en mest mulig troverdig og konsistent politikkutøvelse på tvers av sektorer.

4.3

I Konkurranseflateutvalgets tilrådinger (NOU 2000:9)er påpekt som ett av flere forhold som bør utredes og gis høy prioritet med sikte på å skape tilsvarende konkurransevilkår for norske finansmarkedsaktører i regelverks- og reguleringsmessig henseende, "at det er en klar og oversiktelig oppgavefordeling mellom regulerings- og konkurransemyndigheter på finansområdet" (s. 175). Spesielt påpekes at "overlappende myndighetskompetanse bør begrenses så langt det er hensiktsmessig."

Vi ser dette i sammenheng med det arbeid som pågår i Konkurranselovutvalget, som ble oppnevnt i november 2000 for å foreta en gjennomgang av norsk konkurranselovgivning og fremme forslag om nytt lovverk på området. Allerede i utvalgets opprinnelige mandat ble fremhevet som et sentralt tema: "oppgave- og ansvarsfordeling mellom konkurransemyndighetene og ulike sektormyndigheter". I et senere tilleggsmandat fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet er presisert at utvalget skal se særlig på disse fordelingsspørsmål med henblikk på en ordning hvor tilsynet med konkurransemessige forhold i alle markeder samles i Konkurransetilsynet. Det synes derved klart at utvalget i sin avsluttende innstilling (som skal leveres innen 01.11.02) vil komme direkte inn på situasjonen med overlappende kompetanse i forbindelse med oppkjøp, fusjoner, samarbeidsavtaler m.v. innen finanssektoren.

Allerede i forkant av Konkurranselovutvalgets vurderinger har visse sider av disse spørsmål vært berørt i forbindelse med delinnstilling nr. 6 fra Banklovkommisjonen(NOU 2001:23). Her foreslo et flertall i kommisjonen å videreføre en regulering av samarbeidsavtaler i samsvar med dagens bestemmelse i finanslovens § 2-7, mens et mindretall gikk imot bestemmelsen med henvisning til at konkurranseregulering bør skje innenfor rammene av de alminnelige regler i konkurranseloven. I forbindelse med den etterfølgende høringsrunde høsten 2001 sluttet Norges Bank(uttalelse 10.10.01) seg til kommisjonsmindretallets syn. Også Kredittilsynet(uttalelse 27.09.01) mente at en egen regulering av samarbeidsavtaler innen finans nå synes overflødig, idet den kompetansen Konkurransetilsynet har til å gripe inn mot konkurransehemmende avtaler, vil være tilstrekkelig. Kredittilsynet tilføyde at det likevel vil være nyttig for dem å være kjent med de samarbeidsavtalene som måtte bli inngått, og at det derfor kunne være en rimelig løsning at kravet om samtykke erstattes med et krav om meldeplikt.

Disse forhold ble også sterkt vektlagt i FNHs høringsuttalelse 12.10.01. Her ble blant annet påpekt at opprettholdelsen av et dobbeltsporet konkurransesystem innenfor norsk lovgivning reiser to sett av spørsmål i forhold til EØS-avtalen. Det første gjelder håndheving og forrang i forhold til EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. Det andre gjelder forholdet til EØS-avtalens regler om fri tjenesteyting. I hvilken utstrekning kan norske konkurranseregler for finansbedrifter spesielt gjøres gjeldende overfor utenlandske institusjoner som driver virksomhet i Norge?

FNH fant det vanskelig å påvise noen sikre svar på disse spørsmål, men fremholdt at nettopp uklarhetene i forhold til EØS-avtalen bør være et viktig tilleggsmoment for å avslutte tradisjonen med dobbeltregulering av konkurranserettslig karakter innenfor norsk lovgivning. Dette er en argumentasjon som vi mener har full gyldighet også med sikte på reglene om eierkontroll.

4.4

Spørsmålet om å gjennomføre en grensedragning mellom ansvarsområdet for det finansielle tilsyn og konkurransemyndighetene, er så vidt vi kan se ikke behandlet av Selvig-utvalget. Her, som på det foregående punkt om forbudssoner, synes utvalgets vurderinger først og fremst å ha gått på om de tradisjonelle norske løsninger lar seg forsvare i forhold til EØS-avtalen. Dette siste spørsmål skal FNH ikke gå inn på i noen større bredde, men kun påpeke at det iallfall er grunn til stor varsomhet fra norsk side i forhold til de avgrensningsspørsmål som vil kunne reise seg vedrørende EUs fusjonsforordning.

Etter vår vurdering kan det være tvilsomt om norske myndigheter vil ha anledning til å vektlegge konkurransemessige hensyn i de tilfeller ervervet omfattes av EØS-avtalens 57 om foretakssammenslutninger og Rådsforordning (EØF) nr 4064/89 (fusjonsforordningen). Av fusjonsforordningens art. 21 nr 3 og fortalens pkt. 27 følger det at kun det kompetente overvåkingsorgan (ESA eller EU-kommisjonen) har myndighet til å vurdere konkurransemessige hensyn for foretakssammenslutninger som er omfattet av fusjonsforordningen (one-stop shop-prinsippet). Det er i forordningen ikke skilt mellom tilfeller hvor de konkurransemessige hensyn er dekket gjennom en egen konkurranselov eller i sektorspesifikk lovgivning som for eksempel finansieringsvirksomhetsloven. I de tilfeller ervervet er en foretakssammenslutning med fellesskaps- eller EFTA-dimensjon som omhandlet i forordningen, vil konsekvensen bli at vedtaktsmyndigheten i henhold til reglene om eierkontroll i finansinstitusjoner (Finansdepartementet eller Kredittilsynet) ikke har anledning til å foreta en helhetsvurdering i tråd med de retningslinjer som er trukket opp i forslaget.

Det må antas at denne problemstilling særlig vil kunne aktualisere seg hvis en større utenlandsk finansinstitusjon skulle ønske å skaffe seg kontroll over en norsk finansinstitusjon. FNH vil frarå at man vedtar en ny norsk lovgivning om eierkontroll uten å påse at man får de nødvendige avklaringer på disse punkter.

4.5

Konklusjon:
Det foranstående viser etter vårt syn at tiden nå må være inne for å foreta en fullstendig gjennomgang av finanslovgivningen for å samle all kompetanse av konkurransemessig art hos Konkurransetilsynet. Hvis man skulle finne at det er for tidlig å foreta en generell gjennomgangav denne art, bør spørsmålet iallfall vurderes spesifikt med sikte på eierkontroll. Det vil etter FNHs syn være lite tilfredsstillende om det nå skulle vedtas en ny lovgivning om kontroll med eierskap i finansforetak som baserte seg på den samme overlappende kompetanse som i dag.

Konkret bør det i denne sammenheng gjøres endringer i lovforslagets § 2-2 (5), slik at fjerde og femte strekpunkt utgår, og at konkurranseelementet tas ut av det tredje strekpunkt.

4.6

Subsidiært:
Hvis Finansdepartementet skulle komme til at de ikke vil benytte denne anledning til å foreta en gjennomgang og opprydding med sikte på kompetanseforholdet til Konkurransetilsynet, mener vi likevel at det bør sees grundig på Selvig-utvalgets forslag til utformingen av lovforslaget i § 2-2 (5). FNH finner det for sin del høyst tvilsomt om en reguleringsteknikk som impliserer et så vidt skjønnstema for myndighetene, nødvendigvis vil være det best egnede til å ivareta relevante reguleringsbehov. Spørsmålet har flere aspekter. Det må for det første kunne spørres om et så bredt vurderingstema er godt forenlig med en overordnet målsetning om rask saksbehandling fra myndighetenes side, jfr. avsnitt 5nedenfor.

Delvis i sammenheng med dette må det også spørres om det virkelig er behov for å trekke så brede vurderingstemaer inn i tilknytning til eierkontrollen, hensett til at Selvig-utvalget forutsetter at behandlingsgangen i slike saker svært ofte vil falle i to trinn, først vurderingene under eierkontrollen og dernest behandling og avgjørelse av oppfølgende konsesjonsspørsmål (se uttalelsene på s. 53). FNH er enig med utvalget i at en slik to-trinnsbehandling ofte vil være en direkte konsekvens av systemet i lovgivningen, og at det samme trolig vil gjøre seg gjeldende i de fleste andre land. Med dette som utgangspunkt burde det imidlertid være mulig å stramme noe inn på de vurderingstemaer som hører inn under eierkontrollen.

Spørsmålet bør igjen sees sammen med hva som gjelder i andre EØS-land. Så langt vi kan bedømme det, vil de kriterier som foreslås fra Selvig-utvalget utgjøre mer enn summen av det som er dokumentert å foreligge i de øvrige land. Vi frykter at en regulering etter disse linjer vil kunne bety at Norge fortsatt vil befinne seg i en yttersone for hva EØS-retten kan akseptere.

5. Hensynet til rask saksbehandling

5.1

Selvig-utvalget foreslår i samsvar med EU-reglene en tre-måneders frist for myndighetenes behandling av enkeltsaker i forbindelse med eierkontrollen, jfr. lovutkastets § 2-2 (6). FNH støtter selvsagt innføring av en slik regel, som vi tidligere har tatt til orde for ved flere anledninger. Det er viktig å påse at denne fristregel blir effektiv, ikke bare etter sin ordlyd , men også slik at den vil gi uttrykk for en lovgiverintensjon om raskest mulig saksbehandling.

Erfaringer fra enkelte andre land kan tyde på at saker om eierkontroll ofte blir avgjort av myndighetene i løpet av få dager, dersom de er kurante. Dette bør være en målsetning også i Norge. Det må med andre ord ikke legges opp til saksbehandlingsregler som medfører at enhver sak nærmest pr. definisjon vil kreve henimot tremåneders saksbehandling.

5.2

FNH mener at man med dette utgangspunkt bør ha våkent blikk for de deler av lovforslaget og tilhørende behandlingsprosedyrer som kan være egnet til å trekke ut behandlingstiden. Viktige sider ved dette er behandlet foran: Det bør være et klart bidrag til raskere saksbehandling at rammene for forvaltningsskjønnet strammes inn, spesielt ved at all kontroll av konkurransemessig art samles hos konkurransemyndighetene.

Videre mener FNH at vedtaksmyndigheti saker vedr. eierkontroll bør ligge i Kredittilsynetog ikke i departementet som i dag. Generelt sett vil det være et godt forenklingstiltak å få redusert antall saker hvor søknader om konsesjon m.v. behandles i to instanser. Innenfor EØS-området er den norske ordning spesiell, idet slike avgjørelser i de fleste land treffes av tilsynsorganet.

Forslag:
Samtlige henvisninger i lovteksten til "departementet" endres til "Kredittilsynet".

5.3

Også andre forhold ved behandlingsprosedyrene bør vurderes. Et forhold for seg er at 3-månedersfristen i praksis vil kunne bli forlenget fra myndighetens side dersom de finner at meldingen er ufullstendig. Det vises til lovutkastet § 2-2 (6), jfr. (3). FNH vil understreke at en slik tilbakemeldingfra myndighetens side må kreves gitt så raskt som mulig, for å forhindre unødvendige forskyvninger av 3-månedersfristen. Helst bør dette markeres i selve lovteksten, for eksempel i form av en frist for myndighetene på 3 eller 4 uker.

5.4

Et annet forhold er at effekten av en tre-måneders frist vil være avhengig av hva som er fastsatt med hensyn til når en søknad kan fremmes, og således når fristen begynner å løpe. Spesielt viktig er det hvilke prosedyrer som skal gjelde i forbindelse med overtakelsesforsøk hvor det fremmes frivillig kjøpstilbud. Under dagens regelregime synes det å ha vært en generell holdning på myndighetenes side at søknad ikke kan fremmes før det er endelig avklart om tilbyderen oppnår nødvendig aksept fra aksjonærene. En slik holdning synes imidlertid ikke nødvendig, idet det bør være fullt mulig å la fristen for aksjonærenes aksept løpe parallelt med at myndighetene behandler melding om erverv og søknad om konsesjon.En slik løsning vil være et viktig bidrag til raskere avklaring i slike saker.

5.5

Det sistnevnte spørsmål kan også settes inn i en noe bredere kontekst, og vi vil på et slikt grunnlag gjerne gi utrykk for følgende synspunkter som er basert på hensynet til så vel de involverte finansinstitusjoner og andre investorer/eiere:

Etter at et overtakelsestilbud er annonsert på børsens informasjonssystem, vil et tilbudsprospekt i alle slike saker sendes samtlige aksjonærer og med en frist for aksept, for eksempel 1-2 mndr. Et slikt prospekt vil inneholde alle relevante opplysninger for aksjonærenes bedømming av tilbudet, herunder forholdet til myndighetenes samtykke, tilbydernes forbehold om akseptgrad fra aksjonærenes side mv. Det bør være regelen at det samtidig med tilbudet til aksjonærene sendes konsesjonssøknad til myndighetene, og at myndighetene behandler den under forbehold om den nødvendige akseptgrad. Av hensyn til markedet og av hensyn til målselskapet, bør verken myndigheter eller tilbydere kunne legge opp til frist på mer enn tre mnd. Det har tidligere vært eksempler både på at myndighetene har gitt seg selv forlenget frist, og på at tilbyderne har forlenget akseptfristen, uten øvrige endringer i det alminnelige tilbudet. Når myndighetenes tremåneders frist og aksjonærenes akseptfrist er ute, bør det være tilstrekkelig klart om alle vilkår er oppfylt, slik at en tilbyder bør kunne gjøre kjent om oppkjøpet gjennomføres eller ikke. De eneste grunner for tilbyder for å utsette fristen er hvis det kommer konkurrerende bud, eller hvis tilbyder ønsker å gjøre vesentlige forbedringer i sitt bud.

Etter vårt syn kan disse forhold med fordel reguleres nærmere i verdipapirhandelloven (eller børsloven). I denne sammenheng er det viktig at lovgiver slår fast at tilsynsmyndigheten legger opp til at myndighetene plikter å behandle saken så snart tilbudet er fremmet, og at tilbyder plikter å sende søknad til tilsynsmyndigheten samtidig med at det går til aksjonærene, og at behandlingsfristen er høyst tre måneder.

5.6

I de årlige kredittmeldinger har det vært gitt opplysninger om saker behandlet av departementet under regelen om eierbegrensninger. For fremtiden kunne det være en ide at det også ble gitt statistiske opplysninger om gjennomsnittlig behandlingstidi Kredittilsynet (eventuelt Finansdepartementet) i slike saker.

6. Prinsippet om forhåndsgodkjennelse

6.1

Selvig-utvalget foreslår at de nye lovregler om eierkontroll skal bygge på prinsippet om forhåndsmelding og forhåndsgodkjennelse. Et slikt prinsipp ligger for så vidt også til grunn for dagens norske regler, og det samme kan sies om EU-reglene om eierkontroll. Det springende punkt er imidlertid hva som legges i et slikt prinsipp, eller mer presist: på hvilket tidspunkt må melding være innlevert?På dette punkt kan det ut fra den foreslåtte lovtekst se ut som om Selvig-utvalget har gått vesentlig lenger enn det som følger både av dagens norske regler og det som kreves etter EU-reglene.

6.2

I det fremlagte lovutkast § 2-2 (3) heter det at enhver som tar sikte på å erverve en kvalifisert eierandel, skal gi melding til departementet "før det inngås avtale eller foretas disposisjoner for å gjennomføre ervervet". Formuleringen vil kunne bli oppfattet slik at det må sendes melding også forut for fremsettelse av betinget kjøpstilbud på fastsatt kurs (tilbud hvor det stilles betingelse om nødvendig tillatelse fra myndighetene). Det er imidlertid vanskelig å forstå at dette kan ha vært meningen. En slik regelsituasjon ville skape uoverstigelige problemer i praksis når man også ser hen til Selvig-utvalgets forutsetninger om det vil gjelde offentlighet i disse saker (utredningen s. 49).

Vi skal kort og punktvis peke på følgende forhold som illustrerer disse praktiske problemer:

Valg av tidspunkt for fremsettelse av bud vil bero på en sammensatt vurdering der ikke minst børskursen spiller en sentral rolle. Den foreslåtte regel vil innebære at budet er offentlig lang tid før det vil være anledning til å slutte avtale om avhendelse av aksjene ved at aksjonærene aksepterer et bud. I den mellomliggende periode vil markedet reagere med å sende kursen opp i påvente av et bud. Dette kan i seg selv føre til at den potensielle byder trekker seg.

Meldingen vil ikke innebære noen forpliktelse til å fremsette et bud. Markedsmessige forhold - eller andre forhold - kan føre til at den som har sendt meldingen ikke legger inn noe bud. I så fall har man fått et markant løft i kursen som det ikke var kommersielt grunnlag for, hvilket kan invitere til manipulasjon.

Den foreslåtte ordning vil gjøre det svært vanskelig å oppnå en budkonkurranse. Eventuelle konkurrerende bydere måtte i så fall skynde seg å gi melding straks de ser at noen andre har sendt en melding. Dette vil kunne medføre at det sendes meldinger på sviktende grunnlag, eller rett og slett for å få opp prisen i det tilbud som forventes gitt i henhold til en melding. Ingen av delene fremstår som spesielt heldig.

6.3

Det sentrale i forhold til de aktuelle EU-direktivene er at melding til myndighetene skal sendes før ervervet skjer. Dette er også den modell som følger av verdipapirhandellovens § 7-2. Både i Sverige og Danmark er, så vidt vi kan se det, samme lagt til grunn også med sikte på banker og forsikringsselskaper.

FNH vil derfor understreke viktigheten av at Finansdepartementet foretar endringer i lovteksten på det nevnte punkt i forhold til Selvig-utvalgets forslag, slik at man unngår de forannevnte problemer.

6.4

Ut over dette skal vi knytte noen kommentarer spesielt til et spørsmål vedr. tidspunkt for innlevering av melding i forbindelse med mer omfattende oppkjøp hvor erververen fremsetter betinget kjøpstilbud på fastsatt kurs, betinget av nødvendig tillatelse fra myndighetene. FNH mener at det i slike situasjoner må være fullt forsvarlig at melding til myndighetene fremmes paralleltmed kjøpstilbud til aksjonærene.Vi antar at dette også har vært forutsetningen fra Selvig-utvalgets side. Iallfall kan vi ikke se at de forslag som tidligere er fremmet av Banklovkommisjonen i NOU 1998:14 Finansforetak (lovutkastets § 6-3 om oppkjøp med forhåndsaksept) skulle tilsi en annen løsning.

FNH vil anmode om at også dette forhold blir klargjort i forbindelse med den videre lovsak. En annen løsning vil bety at man risikerer at det markedsmessige grunnlaget for å benytte betingede kjøpstilbud skulle falle bort. Vi viser også til punkt 5.5 foran.

7. Flertallskrav ved fusjon

7.1

Etter aksjelovene krever en fusjonsbeslutning tilslutning fra to-tredjedeler av de avgitte stemmer og den kapital som er representert på generalforsamlingen. Denne generelle regel gjelder selvsagt også i utgangspunktet for finansinstitusjoner. Imidlertid foreslår Selvig-utvalget nå i lovutkastets § 2-3 (2) annet punktum en særregel om at fusjon krever tilslutning fra "eierandeler som representerer minst to tredjedeler av stemmene og kapitalen i hver av institusjonene".

Systematisk sett er dette et tema som hører hjemme i aksjelovgivningen. Det er derfor vanskelig å forholde seg til et lovforslag om en spesialregulering for finansinstitusjoner, som heller ikke blir nærmere begrunnet fra utvalget. Vi vil derfor nøye oss med å påpeke følgende praktiske problemer som vil være forbundet med en løsning som foreslått:

Tar man i betraktning det gjennomsnittelige oppmøte på generalforsamlinger i norske børsnoterte selskaper, innebærer regelen en markant skjerpelse av kravet til kvalifisert flertall. Ikke minst vil dette gjelde for finansinstitusjoner med spredt eierskap, hvor en slik regel for praktiske formål vil kunne umuliggjøre et lovlig vedtak om fusjon. De eksisterende bestemmelser i aksjelovene er gitt ut fra en avveining av minoritetenes krav på beskyttelse og selskapets behov for handlekraft i strukturelle spørsmål. Det er ingen grunn til at den avveining som her er foretatt skal falle annerledes ut i finansinstitusjoner.

7.2

Forslagets ordlyd skaper i tillegg en uklarhet ved at det benyttes uttrykket "eierandeler". Vi antar at hensikten har vært å gi regelen anvendelse også på foretak som ikke er organisert som AS/ASA, men det er ikke lett å se i hvilke situasjoner dette skulle være aktuelt.

7.3

FNH vil derfor anbefale at forslagets § 2-3 (2) annet punktum tas ut.

8. Om tersklene for utløsning av eierkontroll og unntak fra eventuelle gjenværende eierforbud

8.1

I lovforslaget fra Selvig-utvalget foreslås at terskelen for utløsning av eierkontroll legges på 10% (kvalifisert eierandel), 15%, 20%, 25%, 67% og 90% av kapitalen eller stemmene i vedkommende finansinstitusjon. Forslaget må blant annet sees på bakgrunn av at utvalget ønsker å videreføre elementet av forbudssoner i lovgivningen, jfr. avsnitt 3 foran. Men utvalget mener åpenbart også at det, uavhengig av forbudssonen, er ønskelig med terskler på flere nivåer enn det som følger av EU-reglene, ut fra et ønske om mer effektiv kontroll. Man viser i den sammenheng til at en slik modell er benyttet i "andre viktige EU-land" (synes særlig å gjelde Belgia, Italia, Spania og - muligens - Nederland og Storbritannia).

8.2

FNH mener som nevnt at tiden nå må være inne for å gå bort fra en ordning med bruk av forbudssoner. Med et slikt utgangspunkt har vi vanskelig for å se at det skulle være tungtveiende grunner for å fravike de terskler som følger av EØS-lovgivningen, og som også er lagt til grunn i de øvrige nordiske land. Dette betyr at tersklene etter vårt syn bør legges på 10% (kvalifisert eierandel), 20%, 33% og 50%.

Rent generelt mener vi imidlertid at utformingen av reglene på dette punkt må baseres på en avveining av ulike hensyn. Blant annet må det sees på de ulemper som kan være forbundet med en for tett skala av terskler som utløser offentlig eierkontroll. Særlig viktig vil det være hvordan behandlingsprosedyrene legges opp på myndighetenes side, ikke minst når det gjelder omfanget av de vurderinger som skal utløses på myndighetenes hånd i forbindelse med den enkelte behandlingsomgang (jfr. spørsmålet om vurderingskriterier), hvilken behandlingstid som vil bli vanlig, og hva som for øvrig vil gjelde med hensyn til prosedyrene for så vidt gjelder offentlighet m.v.. Vi antar at det på disse punkter kan være betydelige forskjeller mellom de forutsetninger som ligger til grunn fra Selvig-utvalget og de behandlingsprosedyrer som gjelder i flere av de land som utvalget refererer til.

Vi legger som nevnt betydelig vekt på at ingen av de øvrige nordiske land synes å ha sett behov for et slikt tettere nett av terskler, slik Selvig-utvalget foreslår. Flaggingsreglene burde gi myndighetene informasjon om eierposisjonen i de tilfeller hvor det vurderes å gripe inn i forbindelse med antagelse om uheldig innflytelse fra en stor eiers side.

8.3

For det tilfelle at Finansdepartementet vil følge opp Selvig-utvalgets forslag for så vidt gjelder forbudssoner, vil vi subsidiærtknytte en del kommentarer til fastsettelsen av terskelverdiene 25% og 67%, som samtidig markerer grensene for forbudssonen.

Begrunnelsen fra Selvig-utvalget for 25%-terskelen (s. 47 - 48) knytter seg til "hva som i praksis kreves for negativ kontroll", og bygger på at en innehaver av en kvalifisert eierandel som ønsker å erverve en større andel, bare bør kunne gjøre dette ved å fremsette overtakelsestilbud til samtlige øvrige aksjeeiere. FNH konstaterer at dette forslaget betyr at det settes en strengere terskel for tilbudsplikt vedrørende finansinstitusjoner enn det som gjelder for andre typer av bedrifter etter aksjelovene (40%). Det er tenkelig at denne terskelen i nær fremtid vil bli satt ned til området 30-35 % som følge av EU-harmonisering. For å unngå mange og ulike terskelverdier, vil vi anbefale en harmonisering, slik at grensen på pliktig tilbud settes til 33 %, som er en av terskelverdiene som følge av dagens EØS-lovgivning.

Uavhengig av dette, må det kunne spørres om terskelen for fremsettelse av overtagelsestilbud nødvendigvis også må markere terskelen for en forbudssone. Regler om tilbudsplikt skal i hovedsak ivareta hensynet til andre aksjonærer. Dette hensyn bør være godt ivaretatt når et tilbud rent faktisk er fremsatt - uavhengig av om resultatet skulle bli at aksept kun gis fra et begrenset antall aksjeeiere, f. eks. med den konsekvens at tilbyderen ender opp med 40% av aksjene.

8.4

Foran er det fokusert på forbudssonens nedre grense. Et annet spørsmål gjelder den
øvre grense (kravet om 67% eierskap). Selvig-utvalgets forslag innebærer at man strammer inn denne grense i forhold til det som lå i Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998:14. I 1998-forslaget ble 100%-grensen senket generelt til 67% i konsernforhold uten særlige begrensninger eller vilkår (utkastet § 7-3, jf § 6-1), mens Selvig-utvalget i sitt lovutkast § 2-3 foreslår som utgangspunktet at et datterselskap i finanskonsern skal eies 100% av morselskapet, med mindre annet følger av unntaksreglene i bestemmelsens andre, tredje og fjerde ledd. Det følger dels av regelforslaget, dels av merknadene at grensen på 67% kun skal relateres til de særlige samarbeidsordninger som er dekket av dagens regler i fil § 2-2 nr. 9 (spesialiserte institusjoner) og nr. 10 (25%-regelen ved strategisk samarbeid). FNH går i mot en slik innstramming i forhold til Banklovkommisjonens forslag i NOU 1988: 14.

Om forholdet til Banklovkommisjonens forslag og den nevnte innstramming, heter det i utredningen nå (s.51):

"I NOU 1998:14 fremmet Banklovkommisjonen ut fra tilsvarende begrunnelser et lovforslag som helt generelt ville innebære at morselskapet i et finanskonsern ikke ville trenge å ha en eierposisjon i datterselskapene på mer enn to tredeler av eierandelene. Arbeidsgruppen antar imidlertid at dette forslaget går en del lenger enn de reelle hensyn egentlig tilsier. Utviklingen har vist at det er behov for lovendring for å få fjernet de problemer som 100 prosent kravet har skapt i forbindelse med overtakstilbud mv. Imidlertid er det neppe grunn til generelt å fravike prinsippet om at datterselskap i konsernforhold normalt skal være heleiet av morselskapet."

FNH mener at Selvig-utvalgets lovforslag og innstramming i forhold til Banklovkommisjonens forslag fra 1998, i realiteten bidrar til å opprettholde dagens statiske og strenge regime om at konsernselskaper skal være heleid av moren. FNH mener at Selvig-utvalget gjør en helomvending som markedsmessig er svært uheldig. Vi viser i denne forbindelse til Banklovkommisjonens uttalelse i NOU 1998: 14
s. 109, som fortsatt må ha gyldighet:

"Kommisjonens utgangspunkt er at regelverket må utformes slik at det forholdsvis enkelt lar seg håndheve. En antar videre at regelverket må ha en viss innebygget fleksibilitet slik at det ikke stiller seg i veien for strukturendringer og samarbeidsformer innen finansnæringen i årene som kommer. En må regne med at det både nasjonalt og internasjonalt vil skje endringer og strukturtilpasninger som følge av markedsutviklingen. Dette må regelverket ta høyde for".

8.5

Som nevnt foran legger Selvig-utvalget opp til at grensen på 67% kun skal relateres til de særlige samarbeidsordninger som er dekket av dagens regler i fil § 2-2 nr. 9 (spesialiserte institusjoner) og nr. 10 (25%-regelen ved strategisk samarbeid). Om dette uttaler utvalget på s. 51:

"Arbeidsgruppen mener at slike eierkonstellasjoner bør begrenses til de former for "joint venture" og annet strategisk samarbeid etter særskilt tillatelse som finansinst.l. § 2-2 annet ledd nr.9 og 10 i dag åpner for. En viser for så vidt også til Banklovkommisjonens lovutk. § 6-1 annet ledd bokstav b) og c)."

Vi registrerer at Selvig-uvalget kun foreslår å lovfeste unntaket fra 100%-regelen for eierandeler i finansinstitusjoner som tilbyr særlige finanstjenester (jf § 3-2 ), mens ordningen med felleseie basert på strategisk samarbeid kun er omtalt i motivene som en akseptabel eierkonstellasjon. Dersom Selvig-utvalgets forslag om forbudssoner skulle bli stående, foreslår FNH at Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998: 14 utkastet § 6-1 (2) litra c) om strategisk samarbeidsavtale (inntil 30% eierandel), inntas direkte i § 3-2 som et unntak fra 100%-regelen. Subsidiært foreslås en uttrykkelig videreføring av dagens 25%-regel i finanslovens § 2-2 nr. 10.

9. Forholdet til de lovbestemte stemmerettsbegrensninger

9.1

I dagens lovgivning er reglene om eierbegrensninger i finanslovens § 2-2 direkte etterfulgt av regler om stemmerettsbegrensninger i § 2-4. Ifølge § 2-4 kan ingen eier stemme på generalforsamlingen for mer enn 10% av stemmene i selskapet eller for mer enn 20% av de stemmer som er representert på generalforsamlingen. Disse reglene skal sikre at lavt fremmøte på generalforsamlingen ikke gir enkeltdeltagere avgjørende innflytelse. Reglene inneholder imidlertid flere unntak, som koordinerer med unntakene fra 10%-eierbegrensningsregelen. Dette betyr blant annet at stemmerettsbegrensningene ikke gjelder for morselskap i konsern, og heller ikke for f. eks. Statens Bankinvesteringsfond i den grad dette eier mer enn 10% av aksjene i et selskap.

Selvig-utvalget ble i henhold til sitt mandat ikke bedt uttrykkelig om å vurdere spørsmålet om opphevelse eller videreføring av de lovbestemte stemmerettsbegrensninger. Dette har utvalget heller ikke gjort. Utvalget tar således ikke stilling til om stemmerettsbegrensningsregelen i § 2-4 skal videreføres i lovgivningen, og de har heller ikke fremmet forslag til eventuelle nødvendige justeringer i reglene.

9.2

FNH legger til grunn at det i forbindelse med lovsaken nå vil være helt nødvendig å ta stilling til hva som skal skje videre med de lovbestemte stemmerettsbegrensningsregler. Et selvsagt utgangspunkt er at disse regler må tilpasses de nye regler om eierkontroll. Dette vil bety at lovlig eierskap etter disse regler også innrømmes tilvarende stemmerett. Dette vil harmonere med det grunnleggende prinsipp om at én aksje gir én stemme.

Det klareste absolutte element i dagens regler i § 2-4, er bestemmelsen om at ingen kan stemme for mer enn 20% av de stemmer som er representert på generalforsamlingen. FNH kan ikke se noe behov for å videreføre denne bestemmelse innenfor rammen av en ny lovgivning.

FNHs konklusjon er derfor at dagens bestemmelse i finansinstitusjonslovens § 2-4 om stemmerettsbegrensninger bør oppheves.

På dette punkt, liksom i forhold til forbudssoner i forbindelse med eierkontrollen, vil det imidlertid være opp til den enkelte finansinstitusjon og det enkelte konsern å vurdere behovet for eventuelle reguleringer basert på vedtekter.

10. Hvilke finansforetak bør omfattes av reguleringene

10.1

Selvig-utvalgets forslag legger til grunn at de nye lovreglene (liksom dagens lovgivning) skal omfatte alle kategorier av finansinstitusjoner, slik dette begrepet er definert i finanslovens § 1-3 og § 2-1. Dette innbefatter finansieringsselskaper.

Etter FNHs syn bør spørsmålet om reglenes anvendelsesområde ses i lys av hvilke veivalg som gjøres til de hovedspørsmål som er behandlet foran, særlig når det gjelder forbudssoner, jfr. avsnitt 3.

FNH har foran gått inn for at elementet av forbudssoner nå bør fjernes i den norske lovgivning. Hvis dette blir resultatet av lovprosessen, har vi ingen innvendinger mot at reglene gis et vidt anvendelsesområde, slik det er lagt opp til fra Selvig-utvalget. I så fall vil det bety at slike selskaper underlegges ordinær eierkontroll basert på en egnethetsvurdering, i likhet med det som allerede gjelder for verdipapirforetak etter verdipapirhandellovens § 7-4. Som påpekt av Selvig-utvalget vil vurderingsmomentene her (og deres relative betydning) avhenge blant annet av hvilken type av finansinstitusjon eierskapet gjelder, jfr. utredningen s. 49-50. Dette bør sikre en nødvendig fleksibilitet, slik at man unngår en offentlig kontroll av eierskapet i små og spesialiserte institusjoner som er uproporsjonert i forhold til reguleringsbehovet.

10.2

Hvis derimot Finansdepartementet skulle beslutte seg for å fremme et lovforslag basert på fortsatt bruk av forbudssoner, som foreslått av Selvig-utvalget, vil vi tilrå at spørsmålet om anvendelsesområdet gjøres til gjenstand for en grundigere overveielse nå, med henblikk på finansieringsselskapenes situasjon spesielt.

EU-reglene om eierkontroll retter seg mot kredittinstitusjoner (i tillegg til livs- og skadeforsikringsselskaper samt verdipapirforetak). Mange finansieringsselskaper vil derved ikke være omfattet, idet de faller utenfor definisjonen "kredittinstitusjon" (noe avhengig av hvordan selskapet selv har definert egen innlånsvirksomhet i vedtektene).

Etter FNHs syn er det liten grunn til at slike institusjoner fortsatt skal være underlagt et særnorsk forbudsregime med hensyn til eierkontroll. Det vises til hva som gjelder for verdipapirforetak, jfr. foran. Også Selvig-utvalget er inne på behovet for en avgrensning mot finansieringsselskaper, men mener at det vil være vanskelig å finne en egnet reguleringsteknikk, jfr. utredningen s. 46. Etter FNHs syn bør dette være mulig. En fremgangsmåte kan være at slike institusjoner unntas helt fra nærmere definerte deler av finansloven. Så vidt vi forstår er dette allerede gjort i noen grad innenfor dagens regelregime med hjemmel i den generelle forskriftshjemmelen i finanslovens § 1-3 annet ledd (hvoretter Kongen kan unnta enkeltinstitusjoner eller grupper av institusjoner fra en eller flere bestemmelser i loven). En alternativ fremgangsmåte kan være at man inntar i selve eierkontrollreglene en unntaksregel som fastslår at finansinstitusjon som ikke er kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller morselskap i finanskonsern, unntas fra forbudsdelen av eierkontrollreglene.

Gjennom et unntak etter en av disse modeller vil man blant annet kunne gjøre det mulig for handels- og industrikonsern å opprette egne finansieringsselskaper som har til formål å yte finansieringsbistand til konsernets kunder - enten basert på funding fra konsernet eller gjennom det profesjonelle innlånsmarked. På sett og vis representerer finansieringsselskaper som yter bistand på denne måten en videreføring av unntaket i lovens § 1-2 nr. 3 om kreditt fra den som selger en vare eller tjeneste.

Videre vil man gjøre det mulig med etablering av finansieringsselskap basert på delt eierskap mellom f. eks. et konsern som nevnt og en bank. I praksis har det vist seg å være behov for selskaper med slikt eierskap. Det har således vært gitt dispensasjon for dette, blant annet til fordel for et bilimportfirma og en av de herværende utenlandske banker etablert som filial i Norge. Alternativet til en slik dispensasjon ville ganske sikkert vært at et finansieringsselskap etter samme modell i stedet ble etablert i bankens hjemland, slik at det ville operert i Norge som filial. Ved en slik fremgangsmåte ville selskapet overhodet ikke blitt omfattet av de norske reglene om eierkontroll.

FNH vil be om at ovenstående blir nærmere vurdert hvis Finansdepartementet skulle beslutte å fremme et lovforslag basert på forbudssoner.

11. Andre punkter

11.1

I lovutkastets § 2-2 (7) heter det at erverv i strid med reglene "er ugyldig". Hva utvalget konkret har ment med dette, synes noe uklart. Vi har for vår del vanskelig for å forstå at en regulering basert på privatrettslig ugyldighet kan ligge innenfor rammen av EU-direktivene, og kan heller ikke se at dette er lagt til grunn i noen av de andre EU-/EØS-landene. Vi kan heller ikke forstå at konsekvensene av en slik regulering (som eventuelt måtte innebære en ubetinget restitusjonsplikt for partene) ville være praktikable, når man ser hen til at de fleste erverv skjer over børs og at partene ikke kjenner hverandres identitet.

FNH mener derfor at utformingen av loven på dette punkt bør rette seg direkte mot de sanksjoner tilsynsmyndighetene trenger å kunne ta i bruk for å bringe et ulovlig eierskap til opphør. I det konsoliderte bankdirektiv heter det om dette: "Slike tiltak kan blant annet omfatte påbud, sanksjoner overfor ledelsen eller suspensjon av de stemmer som er knyttet til vedkommende aksjeeieres eller deltakeres aksjer eller andeler."

Så vidt vi kan se er det etter disse linjer lovgivningen i de øvrige EU-/EØS-land er lagt opp. Vi viser også på dette punkt til den vedlagte lovtekst fra Sverige.

11.2

I utkastets § 2-2 (8) annet punktum heter det at "en eierandel på 67% eller mer må etter avhendelsen ikke overstige 25%". Meningsinnholdet i denne bestemmelse synes noe uklart, og vi vil be om at også dette blir vurdert nærmere i den videre lovprosessen.

Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON



Arne Skauge
Adm. direktør

                                                                                            Sverre Dyrhaug
                                                                                            Direktør

Vedlegg:
Kopi av kap. 7 i den svenske bankrörelseslagen