Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO

Dato: 20.01.2003
Vår ref.: 2002/00739 FJA/BEH
Deres ref.: 01/6656 EP HCH/TFJ/an

Det vises til Justisdepartementets høringsbrev 06.12.2002 med frist for merknader innen 24.01.2003.

Departementet har foreslått at forskrift 04.12.1992 om saksøktes sakskostnadsansvar ved tvangsfullbyrding og forskrift 23.07. 1993 om maksimalsatser ved utmåling av sakskostnader i forliksrådet, endres. Etter endringsforslagene forhøyes maksimalsatsene med et beløp tilsvarende den generelle satsen for merverdiavgift når hele eller deler av kravet ikke skriver seg fra virksomhet som er merverdiavgiftspliktig. Samtidig endres ordlyden i forskrift 14.07.1989 til inkassoloven slik at den innholdsmessig kommer på linje med de to andre forskriftene.

Gjeldende forskrift 04.12.1992 om saksøktes sakskostnadsansvar ved tvangsfullbyrding og forskrift 23.07.1993 om maksimalsatser ved utmåling av sakskostnader i forliksrådet, tar ikke høyde for at det etter merverdiavgiftsreformen også påløper merverdiavgift på advokattjenester. På grunn av fradragsretten for inngående avgift medfører dette at slike tjenester har blitt dyrere for ikke-avgiftspliktige (for eksempel banker) enn for avgiftspliktige kreditorer. For førstnevnte gruppe er det kreditorene selv som i praksis avgiftsbelegges når de tvangsinnkrever sine krav.

Det er et prinsipp at kreditor skal få dekket sine nødvendige kostnader ved inndrivelsen. Utgifter til merverdiavgift må klart anses som en del av de nødvendige utgiftene som skal dekkes. Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) finner den utilsiktede forskjellsbehandlingen mellom avgiftspliktige og ikke-avgiftspliktige kreditorer for urimelig. For eksempel må en bank som tar ut forliksklage eller begjærer utlegg i forbindelse med innkrevingen av et lån selv fullt ut dekke påløpt merverdiavgift forbundet med tjenesten, mens andre virksomheter som foretar de samme rettslige skritt vil ha fradragsrett for inngående merverdiavgift. Bankenes merkostnader som følge av denne forskjellsbehandlingen må i neste ledd belastes bankkundene, for eksempel gjennom økte utlånsrenter.

Departementets forslag medfører at dagens forskjellsbehandling mellom avgiftspliktige og ikke-avgiftspliktige kreditorer fjernes, ved at forskrift om saksøktes sakskostnadsansvar ved tvangsfullbyrding og forskrift om maksimalsatser ved utmåling av sakskostnader i forliksrådet innholdsmessig kommer på linje med det som følger av inkassoforskriften. Dette er en endring FNH gir sin støtte til. At den som blir utsatt for innkrevingen får et større saksomkostningskrav mot seg er selvsagt beklagelig, men er en konsekvens av at advokattjenester er blitt avgiftspliktig. De språklige tilpasninger som foreslås i inkassoforskriften har vi ingen særskilte merknader til.

FNH har ingen kommentarer til spørsmålet om satsen for fremmøte i forliksrådet bør heves.

Departementets skisse til endringer i forskrift 04.12.1992 om tvangssalg med medhjelper, når et påbegynt tvangssalg går over til frivillig salg, synes ikke å påvirke kreditorenes stilling. FNH finner således ikke grunn til å kommentere dette spørsmålet nærmere.

Vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON
Finans og juridisk avdeling

Tore A. Hauglie
Avd. direktør
                                                                                    Bjørn Eirik Hansen
                                                                                    Kontorsjef