Deres ref. 2002/17            Vår ref. 2003 00012 (Spafo)                                 28. mars 
                                                20032003/00046 (FNH)

Utkast til forskrift om konkurs hos innehaver av konsesjon i medhold av fiskeoppdrettsloven - høringsuttalelse

Vi viser til Fiskeridepartementets brev 13.01.03 vedlagt utkast til forskrift om konkurs hos innehaver av konsesjon i medhold av oppdrettsloven.

Saken er av vesentlig betydning for en rekke banker innen begge bankgrupper, og FNH og Sparebankforeningen har derfor funnet det hensiktsmessig å avgi felles høringsuttalelse på vegne av en samlet banknæring. Under pkt. 1 – 3 gir vi til kjenne mer generelle overgripende synspunkter knyttet til sakens næringspolitiske aspekter, mens vi under pkt 4 gir fortløpende kommentarer til forskriftsutkastet. Til slutt tar vi under pkt 5 opp det lovpolitiske spørsmål om å legge til rette for formell pantsetting av denne type konsesjoner.

1.Innledning

Oppdrettsnæringen, som er en svært kapitalintensiv næring, er inne i sin vanskeligste økonomiske periode siden Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) gikk konkurs i 1991. Mange av næringens aktører driver med betydelige negative resultater. Så vel likviditet som soliditet preges av de vedvarende lave priser på laks og den usikkerhet som rår. Vi noterer dessuten at sentrale aktører i næringen selv sender signaler med dystre spådommer for norsk oppdrettsnæring om ikke vesentlige grep tas.

Det har fra tidlig på 90-tallet og fram til nå nesten ikke vært åpnet formelle konkurser i næringen. Den vesentligste årsak til dette er at konsesjoner i en konkurs blir inndratt til Staten i kraft av oppdrettsloven. Bankene har derfor, med erfaring fra myndighetenes tidligere uforutsigbare retildelingspolitikk for konsesjoner etter konkurs, vært meget tilbakeholdne med å slå selv åpenbart insolvente foretak konkurs. Dette har ført til at en rekke aktører, som under normale næringsbetingelser ville ha vært under insolvensbehandling, har fått drive videre. Man har mao. ikke sett de saneringer som i andre næringer er ansett som naturlige og nødvendige for at en næring skal bli slagkraftig og kunne overleve på sikt. Dette kan også delvis formuleres dit hen at næringen har vært overfinansiert.

På denne bakgrunn er vi tilfreds med at Fiskeridepartementet nå legger fram forslag til nye forskrifter. Vi mener imidlertid at myndighetene på noe sikt må gå til det skritt å gjøre konsesjoner pantsettbare. Dette er nødvendig for å skape et trygt og forutsigbart finansieringsgrunnlag for næringen. Den foreslåtte forskriften er et viktig skritt på denne veien. Av artikkel i Dagens Næringsliv 27. februar 2003 er det interessant å merke seg at fiskeriministeren allerede har tatt initiativ for å få til en slik ordning. Vi vil for ordens skyld imidlertid understreke at vår positive holdning til den nye forskriften ikke må tolkes dit hen at vi mener at forskriften fullt ut råder bot på den uholdbare situasjonen som hersker i dag m.h.t. konsesjonene som kredittgrunnlag. Det forskriften gir sikkerhet for, er at det kan skje et samlet salg av foretakets aktiva til den kvalifiserte interessent som gir det høyeste bud.

Departementet forutsetter imidlertid at provenyet for konsesjonen skal gå til dekning av ”loddeiernes, dvs. kreditorenes krav”. ¹Konsesjonene vil svært ofte være finansiert med betydelige beløp av foretakets hovedbankforbindelse. Det er derfor urimelig om realisasjonsprovenyer som stammer fra konsesjonen går til alminnelig fordeling blant usikrede kreditorer. Fordelingen av provenyet vil da skje etter dekningslovens prinsipper inntatt i lovens kap. 9². Vi er usikre på hvilken kredittskapende effekt det isolert sett vil ha at provenyet fra retildelingen av konsesjonen fordeles som nevnt blant foretakets usikrede kreditorer. Etter vår vurdering vil den nye forskriftens vesentligste bidrag være forutsigbarhet for konsesjonenes skjebne. Dette vil gi større trygghet for at det i konkurs kan skje en samlet forhandling om overdragelse til den interessent som byr mest for virksomhetens aktiva.

2. Litt om den finansielle stillingen til aktørene i næringen i dag.

Norsk oppdrettsnæring - evt med unntak av noen få aktører - har i 2001 og 2002 ikke oppnådd priser som gir dekning for selskapenes fulle kostnader. For begge de to årene var den gjennomsnittlige FNL-prisen knapt 20 kr pr. kg laks. Så langt i 2003 har det heller ikke vært nevneverdig økning i prisene. Svekkelsen av den norske krone de siste par ukene har heller ikke gitt prisøkning i kroner så langt. Den til dels store inntjeningen bransjen hadde i 1999 og 2000 ble benyttet som grunnlag for investeringer i kjøp av andre selskaper og betydelig oppgradering av anleggsmassen. Inntjeningen ble kun i meget begrenset grad benyttet til å etablere buffere for fremtidige svingninger. I løpet av perioden 99/01 ble det gjennomført meget store strukturendringer i bransjen gjennom de store oppkjøpene. I tillegg til relativt god egenfinansiering økte bransjen gjeldsnivået betraktelig for å gjennomføre oppkjøpene. Bransjen baserte seg langt på veg på "normalpriser" som var 4- 5 kr pr. kg høyere enn de faktiske prisene de to siste årene. Det er også et viktig forhold at de aktørene som solgte selskapene bare i meget begrenset grad har reinvestert i bransjen de midlene som bleoppnådd ved salgene.Flere milliarder kroner er således trukket ut av næringen. ³

Samlet sett innebærer dette at oppdrettsnæringen i dag har en meget begrenset økonomisk handlefrihet og liten økonomisk styrke til å tåle en ytterligere periode med dagens lave prisnivå. Som en følge av dette må det påregnes at det vil være behov for nye restruktureringer i bransjen.

3.Finansinstitusjonenes vurderingskriterier fremover.

Det viktigste grunnlaget for en videre finansiering av oppdrettsnæringen er å basere seg på realistiske forventninger av markedet de nærmeste 12-18 mnd. De enkelte selskapers aktivitet vil i prinsippet måtte fastlegges innenfor rammen av den egenlikviditet som selskapet kan generere gjennom drift og de kreditter som bankene innenfor sine krav til kontantstrøm og sikkerheter kan gi. I tillegg kommer selvsagt de muligheter som evt ny egenkapital kan gi. Gjennom hele 90-tallet har bankene bidratt til en helt nødvendig omstrukturering av oppdrettsbransjen ved bl.a. å legge vekt på å finansiere de verdier som har ligget i konsesjonene. I den restrukturering som nå vil måtte komme, er det avgjørende at de aktuelle verdiene i slike rettigheter kan videreføres i finansieringsopplegget. Det samme gjelder for anleggsmidlene, der verdiene vil kunne bli sterkt forringet dersom driften gjennom ny eierstruktur ikke vil kunne fortsette som ”going concern”. I motsatt fall vil fremtidig finansiering i det vesentligste kun måtte baseres på de verdier som ligger i selskapenes omløpsmidler (fisk og fordringer). En slik situasjon vil i vesentlig grad innskrenke finansieringsmulighetene til næringen, og dermed redusere muligheten for gjenoppbygging av soliditet og internasjonal konkurransekraft.

4.Kommentarer til forskriftsforslagets enkelte bestemmelser

4.1§ 1 – Formål

Vi har ingen kommentarer.

4.2§ 2 – Virkeområde             

Vi har ingen kommentarer.

4.3§ 3 - Bortfall av konsesjon ved konkurs

(i) For kort frist

Hensett til konsekvensen av fristoverskridelse, som fremkommer i departementets egne kommentarer til forskriftens § 4, er fristen på to uker for kort. For oss ser det av nevnte kommentarer ut til at muligheten til å benytte den nye forskriftens ordning vil være helt bortfalt ved en evt. fristoversittelse.

(ii) Fristen bør oppgis i virkedager

Fristen bør etter vårt syn oppgis i antall virkedager (i stedet for uker), idet store deler av to ukers fristen i uheldige tilfeller ellers vil kunne gå bort i helgedager (jul og påske). Vi foreslår 15 virkedager. Som regel er både bostyrer og panthaver avhengig av at ganske mange sentrale aktører hos disse faktisk er på arbeid for å få gjennomført de vurderinger som trengs.

(iii) Tilleggsfrist etter abandonering/overdragelse til panthaver.

Etter en abandonering (konkurslovens (kkl) § 117 (b)) eller overdragelse til panthaver (kkl § 117 (c)) vil de aktører som da kommer inn i bildet også trenge områingstid for å vurdere hva man skal gjøre.

Vi foreslår derfor at det etter en slik handling løper en frist på 15 virkedager etter at vedtaket blir gjort skriftlig kjent for styreformannen i foretaket og panthaver(ne) i landbruksløsøre evt. etter undertegning av avtale mellom boet og panthaver, før konsesjonen bortfaller.

4.4§ 4 – Midlertidig konsesjon

4.4.1 Noen sentrale forutsetninger for våre kommentarer:

(a) Vi forstår det slik at forskriftens kjerneformål er at det skal kunne skje en samlet overdragelse av de vesentligste av foretakets oppdrettstilknyttede aktiva i forvissning om at erververen av disse også får seg retildelt foretakets konsesjoner. Vi kommer nærmere tilbake til dette under kommentarene til § 5 nedenfor. I sine kommentarer til dette viser departementet særlig til behovet for balanse mellom kredittyter og debitor og til behovet for forutberegnelighet. Vi gir vår tilslutning til disse betraktninger.

(b)  Begrepet ”abandonering” synes i forskriftsforslaget å ha vært brukt om en situasjon der oppdrettsanlegget overdras til en panthaver iht. kkl § 117 c), jfr. ordlyden ”abandonerer anlegg til” (vår understrekning) kombinert med forskriftens kjerneformål beskrevet ovenfor. Ved en vanlig abandonering skjer det kun en opphevelse av kreditorbeslaget, og det skjer ingen egentlig overføring av aktiva. En overdragelse etter kkl § 117 c) krever panthavers samtykke, mens en egentlig abandonering etter kkl § 117 b) fritt kan gjennomføres av boet uten at andres samtykke er nødvendig. Denne forskjellen nødvendiggjør etter vårt syn en presisering av visse forhold knyttet til abandonering. ⁴

Kun i de færreste tilfeller er det aktuelt for de styrende organer i det gamle foretaket å drive anlegget videre uten at dette evt. skjer i nært samarbeid og arrangement med panthaver(ne). Dette skyldes naturligvis både den økonomiske interesse i, og det økonomiske fundament for, den videre drift.

Vi foreslår at denne bestemmelse derfor henviser både til abandonering etter konkurslovens § 117 b) og overdragelse til panthaver etter konkurslovens § 117 c). Imidlertid må det da være slik at panthaver (uten ytterligere samtykke) i de egentlige abandoneringstilfellene (kkl. § 117 b) også må kunne søke om midlertidig drift på vegne av foretaket og dessuten innstille på ny erverver av konsesjonene, idet foretakets gamle styre ikke nødvendigvis vil ha den samme aktpågivenhet og interesse som panthaver har. Derved gis heller ikke bostyrer noe unaturlig og uhensiktsmessig pressmiddel for å fremtvinge en overdragelse på uakseptable vilkår til panthaver.

4.4.2 Første ledd

(a) Vi er enige i at det er Fiskeridirektoratet sentralt som bør håndtere retildelingene. Dette sikrer ensartet behandling uavhengig av lokalisering etc.             

(b) Med basis i våre kommentarer i pkt. 4.4.1 ovenfor, foreslår vi at bestemmelsen henviser både til abandonering etter kkl. § 177 b) og overdragelse til panthaver etter kkl. § 117 c). Ved abandonering etter kkl. § 117 b) må panthaver i landbruksløsøre kunne søke pva. foretaket uten ytterligere autorisasjon.             

4.4.3 Annet ledd

Vi ber om at normalperioden for midlertidig konsesjon blir ett år, og at det skal særlig grunn til for at en søknad om dette ikke innvilges. Dette kan for eksempel nevnes i departementets kommentarer til den enkelte bestemmelse.

4.4.3 Tredje ledd

Vi har ingen kommentarer til tredje ledd.

4.5§ 5 – Retildeling av konsesjon til oppdrett av matfisk av laks og ørret etter konkurs

4.5.1  Første ledd

(a) Vi er enige i at Fiskeridirektoratet skalretildele konsesjonen til den det innstilles på. Sikkerhetsmekanismene ligger her i at vedkommende må oppfylle vilkårene etter oppdrettsloven. Utover dette er det etter vår mening ikke behov for vurderingskriterier, som igjen kun ville redusere forutsigbarheten. Hva skulle i så fall disse kriterier være, og hvor skulle de være hjemlet? Det vil i de situasjoner vi her står overfor, med levende organismer involvert, være behov for trygghet og hurtighet i beslutningsprosessene.              

(b) Forskriften sier ikke noe om hvilke vurderingskriterier bobestyrer skal følge ved sin innstilling av ny konsesjonshaver. Man kan her – iallfall teoretisk - tenke seg at bobestyrer forhandler med flere interessenter uten at dette er knyttet opp til erverv av de(t) anlegg og den fisk den konkursrammede konsesjonshaveren hadde. Selv om dette isolert sett bringer midler i boet, vil et salg av anlegget og fisken uten at dette skjer sammen med konsesjonen uvegerlig føre til sterk verdireduksjon på disse aktiva. Vi velger imidlertid å tro at dette ikke har vært Fiskeridepartementets hensikt, noe bl.a. abandoneringsregelen i forskriftsforslagets § 4 første ledd tyder på.

Det vil derfor være nødvendig å ta inn slike vurderingskriterier i forskriften. Vi skal her nevne noen vesentlige punkter som må bygges inn i forskriften:

- Bobestyrer kan ikke innstille på at konsesjonen retildeles til noen som ikke samtidig kjøper de vesentligste landbruksløsøreaktivasom er knyttet til den eller de relevante konsesjon(er);                      ⁵

- Bobestyrer skal – før innstilling skjer – søke å oppnå enighet med de vesentligste panthavere (som samlet har pant i mer enn 75 % av det aktuelle landbruksløsøre). Dersom slik enighet ikke er oppnådd innen 15 virkedager etter at bobestyrer skriftlig har notifisert landbruksløsørepanthaverne om sin innstilling, kan bobestyrer selge det relevante landbrukspant i kraft av konkurslovens § 117 a), men da med de beskyttelsesmekanismer for panthaverne som der er hjemlet.                     

- Bobestyrer trenger ikke (forutsatt at ovennevnte kriterier skal legges til grunn) å innstille på at alle konsesjoner skal retildeles til samme person eller foretak (dog slik at de aktuelle konsesjoner retildeles til kjøper av det landbruksløsøre de relevante konsesjoner er knyttet til).

4.5.2 Annet ledd

Det fremtrer som uklart for oss hvilke evt. vilkår Fiskeridepartementet sikter til i bestemmelsens annet ledd. Dette må klarlegges i selve forskriften og i kommentarene. Det må bli klart at dette ikke virker prispressende på de aktuelle oppdrettsaktiva og at praktiseringen av forskriften blir forutsigbar. Det må ikke dreie seg om vilkår utover de alminnelige vilkår i oppdrettsloven.

4.5.3 Tredje ledd

Vi har ikke kommentarer til tredje ledd.

4.5.4 Fjerde ledd

Vi legger her til grunn at dette leddet peker tilbake på de foranstående ledd, slik at det ved abandonering etter kkl § 117 b)eller overdragelsetil panthaver etter kkl § 117 c) ikke lenger er boet som innstiller, men panthaver (evt. i samråd med det gamle styre).⁶⁷

4.6§ 6 – Retildeling av konsesjon gitt i medhold av forskrift om tildeling av 21. juni 2002.

Vi har ikke særskilte kommentarer utover dem som er gitt i tilknytning til forskriftsforslagets øvrige bestemmelser.

5.                 Pant i konsesjoner

Som nevnt innledningsvis, er vi av den oppfatning at konsesjoner må gjøres pantsettbare for å kunne bli regnet med i det finansielle kredittgrunnlaget ved bankenes kredittyting til næringen. En ”omsetning” av konsesjonen i regi av boet, med fordeling av provenyet i.h.t. dekningslovens bestemmelser, representerer – som omtalt i pkt. 1 ovenfor - neppe noe slikt grunnlag. Inntil videre må derfor bankene vurdere sine kreditter basert på at konsesjonene er noe som gir bankene en høyst tvilsom dekningsutsikt. Vi har imidlertid full forståelse for at forskriftsforslaget ikke omhandler pant i konsesjoner, idet dette neppe ville være forenlig med legalitetsprinsippet. I kommende revisjon av fiskeoppdrettsloven (ny havbrukslov) bør imidlertid dette være et tema.

Pant i rettigheter som er konsesjonsbelagt er ikke noe nytt fenomen i Norge.

Vi vil for det første vise til at konsesjoner i havbeite er gjort pantsettbare etter havbeiteloven (lov nr 118/2000) § 8.

Overdragelse av landbrukseiendommer og andre større eiendommer er konsesjonsbelagt. Likevel er det ikke tvil om at de kan pantsettes, og det er i tvangssalg og konkurs ikke tale om omsetning av tillatelsen som noe separat fenomen. Melkekvoter regulert i forskrift av 07.01.03 nr. 14 går inn i pantet av den faste eiendom, og panthavers samtykke er nødvendig ved eventuell omsetning av melkekvoten.

Vi kan også vise til at utvinningstillatelser gitt i medhold av petroleumsloven (lov nr 72/1996) er gjort pantsettbare, jfr. lovens §§ 6-2 til 6-4.

Ikke i noen av disse tilfellene er pantsettelsesadgangen til hinder for at myndigheten kan utøve sin kontrollfunksjon ved drift og overdragelse.

Vi ser derfor fram til lovarbeidet rundt ny havbrukslov, og kommer gjerne med innspill i denne forbindelse.

Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON                                   SPAREBANKFORENINGEN I NORGE

Arne Skauge                                                                           Arne Hyttnes
Adm.dir.                                                                                Adm.dir.