Sosialdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 OSLO
Deres ref. Deres brev Vår ref. Dato
200102709-12/JG 10.12.2002 2003/00184FNH 29. august 2003
200300106 Sparebankforeningen
Høringssvar- Utkast til ny lov om bidragsinnkreving
Det vises til departementets brev av 2.april 2003 med høringsnotat om ovennevnte. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har funnet det hensiktsmessig å avgi felles uttalelse i saken.
De to foreninger har fått fristutsettelse til 1. september med å besvare henvendelsen.
Vi begrenser oss til å kommentere forhold i lovutkastet som direkte eller indirekte berører banknæringen.
Om særskilt konto for bidrag som arbeidsgiver har trukket i lønn
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen går på det sterkeste mot forslaget i lovutkastet § 12, første ledd, 3. pkt om at banker plikter å hindre ulovlig disponering av konto. Hva som er ”ulovlig” disponering kan i seg selv være uklart. Sett i sammenheng med de foregående punktum i samme ledd forstår vi det slik at bankene skal pålegges ansvar for å kontrollere at bidragsinnkrevingskonto som den trekkpliktige har satt trukket bidragsbeløp inn på, ikke skal disponeres på annen måte enn ved overføring til Innkrevingssentralen. Slike kontrolloppgaver krever at bankene må etablere rutiner, følge opp rutiner – til dels manuell oppfølging, tilpasse datasystemer samt at banken kan tenkes å bli holdt erstatningsansvarlige i tilfelle manglende etterlevelse av plikten. Vi mener det prinsipielt sett er feil at private aktører uten mulighet til å kreve vederlag pålegges denne type kontrolloppgaver for å sikre andre private personers (bidragsberettigedes) krav.
Dersom arbeidsgiver skulle benytte et trukket beløp til annet enn innbetaling til Innkrevingssentralen, vil Innkrevingssentralen kunne reise krav mot arbeidsgiver. Å pålegge bankene kontrollplikt vil således først og fremst være for å sikre at kravet ikke tapes i tilfelle arbeidsgiver går konkurs slik at et erstatningskrav ikke kan innfordres hos arbeidsgiver. Da mener vi det må være forfeilet ressursbruk å pålegge bankene nevnte kontrollplikter dersom situasjonen er at tapte bidragsbeløp i 2001 på grunn av arbeidsgiveres konkurs kun utgjorde ca 140.000 kroner.
De to foreninger er også skeptiske til kravet om at det skal stilles bankgaranti for trekkansvaret. Det er bankenes erfaring med tilsvarende bestemmelse om arbeidsgivers behandling av trukket skatt, at slik bankgaranti er lite praktisk.
At det i dag eksisterer en ordning med kontrollansvar for banken for særskilt skattetrekkskonto, alternativt bankgaranti, er ikke noe argument for at det også bør etableres lignende ordning for trukket bidragsbeløp. Ordningen med særskilte skattetrekkskontoer er i dag velkjent, gjelder alle arbeidsgivere og er etablert som rutiner i bankene – selv om de krever forholdsvis mye oppfølging fra bankene/bankdatasentralene. Derimot vil arbeidsgivers trekk i lønn for overføring til bidragsfogden forekomme mer sjelden og således være ukjent og kunne skape usikkerhet og derved også forholdsvis mer arbeid for bankene. Vi mener det her vil kunne bære helt galt av sted å resonnere som bonden som stablet ved på sleden; ”klarer du den, så klarer du den også”.
Tvangsgrunnlag for utlegg og tvangsforretning
Det er for oss noe uklart i hvilken grad også fremtidige – altså ikke forfalte – bidragsterminer skal kunne være gjenstand for utlegg etter lovutkastet. Når utkastet § 7 omtaler at krav som etter loven ”skalinnkreves av Innkrevingssentralen” er gjenstand for utlegg, kan det virke som at man her gir generell hjemmel for at det (også) kan tas utlegg i fremtidige krav. Derimot bestemmes i utkastet §§ 11 første ledd, 14 og 19 at det først er etter kravets forfall at kravet kan tvangsinndrives ved utleggstrekk eller utleggspant. Dernest kommer en særbestemmelse i utkastet § 11 fjerde ledd om at også ikke forfalte krav kan være gjenstand for trekk i lønn mv gjennom Innkrevingssentralen, forutsatt at skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt. En tilsvarende uttrykkelig regel for å inndrive uforfalte bidragskrav finnes derimot ikke i § 14 dersom Innkrevingssentralen ønsker å ta utleggspant eller i § 19 dersom ordinær namsmann benyttes for å ta utleggspant eller utleggstrekk.
Vi har ingen særlige merknader til at Innkrevingssentralen gis hjemmel til å gjennomføre tvangsdekning (anvise til innkreving) i utlagte enkle fordringer, typisk bankinnskudd. Vi oppfordrer imidlertid til at Innkrevingssentralen når slikt skjer, av hensyn til skyldner etter det utlagte kravet (typisk banker) som ofte ikke er så godt kjent med bidragsinnkrevingsloven, samtidig gir en klar og lettfattelig henvisning til aktuell hjemmel for Innkrevingssentralen til å gjennomføre tvangsdekningen.
Tredjemanns opplysningsplikt om bidragspliktige overfor Innkrevingssentralen
Det er videre i utkastet noe uklart hvor langt bankenes opplysningsplikt overfor innkrevingsmyndighetene rekker. I utkastet § 24 annet ledd fremgår at bankene har opplysningsplikt overfor Innkrevingssentralen om midler som ”tilhører” en bidragspliktig, altså opplysninger om aktuell saldo på tidspunktet for forespørselen. I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, som etter utkastet § 25 gjelder for forholdet så langt den passer, har namsmyndighetene i tillegg adgang til på visse vilkår å kreve opplysninger om krav som saksøkte i løpet av de siste to år har hatt mot banken. Vi er noe usikre på hvordan utkastet § 24 annet ledd skal forstås i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 på dette punkt.
I denne forbindelse nevner vi også at opplysningsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 antas bare å gjelde i forbindelse med utleggsforretningen, altså først når en utleggsbegjæring er tatt til følge. Dette følger av bestemmelsens plassering i tvangsfullbyrdelseslovens gjennomføringskapittel, jfr blant annet Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven, kommentarutgave. Vi forutsetter at denne begrensningen også gjelder for opplysningskrav etter utkastet § 24 annet ledd.
Opplysninger om bidragsmottakers kontonummer
Etter utkastet § 38 foreslås videreført hjemmelen for at Innkrevingssentralen kan kreve opplysninger om mottakers kontonummer fra annet offentlig organ. Tilsvarende hjemmel finnes i folketrygdloven § 22-18. Disse reglene ble innført ved lov 86/1998.
Det typiske vil her være at Innkrevingssentralen ber om slike opplysninger fra Skattedirektoratet ut fra opplysninger som Skattedirektoratet igjen har fått fra bankene om hvilke kontoer som er egnet for tilbakebetaling av skatt i henhold til ligningsloven § 6-4 nr 4.
De to bankforeninger har hele tiden på prinsipielt grunnlag protestert overfor Finansdepartementet og Skattedirektoratet mot at bankene pålegges å velge ut og oppgi bestemte kontoer for sine kunder. Å oppgi egnede kontoer for tilbakebetaling av skatt mener vi først og fremst vil være noe som skattyter selv bør gjøre. Vi vil i denne forbindelse også gjøre oppmerksom på at utvalgskriteriene hittil først og fremst har gjort at det er typiske brukskontoer som bankene har oppgitt. Blant annet ut fra tilbakemeldinger fra bankenes kunder, er det nå et arbeid på gang i Skattedirektoratet for å vurdere om ikke også bankene bør oppgi andre kontoer, typisk ordinære sparekontoer, som er egnet for tilbakebetaling av skatt. Vi antar at dette kan endre grunnlaget for bestemmelsen i utkastet § 38.
Vi savner også en gjennomgang av det personvernmessige aspektet med at et offentlig organ gir videre informasjon mottatt et for ett bestemt formål til et annet offentlig organ som skal benytte det for et annet formål.
Om enkelte tiltak for å øke den bidragsberettigedes kreditorposisjon
Vi ser ganske ofte at lovgiver velger å prioritere enkelte kreditorer på bekostning av andre kreditorer, blant annet ved å muliggjøre tiltak som øker ”betalingsviljen” hos skyldner eller ved å gi enkelte kreditorer en prioritert stilling. Typisk skjer dette når det offentlige selv er kreditor eller når man mener at enkelte kreditorer har en særlig beskyttelsesverdig grunn til å få sitt tilgodehavende.
Vi er for så vidt enig i at en bidragsmottaker har et behov for en viss ”prioritert” stilling i så måte.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er likevel noe usikre på om det er riktig å søke å øke betalingsviljen for den bidragsskyldige ved å åpne for mulighet til en tidligere innmelding av dårlige betalere til kredittopplysningsforetakene enn hva som gjelder for betalingsmislighold som gjelder andre krav, jfr lovutkastet § 36. Vi leser riktignok lovforslaget slik at det først er ved en ganske så kvalifisert betalingsuvilje samt etter forhåndsvarsel, at slik innrapportering kan skje. Det er her likevel en fare for at varsel til skyldneren om å bli innrapportert vil kunne bli sendt før Innkrevingssentralen fullt ut har klarlagt at det virkelig foreligger slik kvalifisert betalingsuvilje, samtidig som det ikke er svikt i betalingsevnen. Dette vil i så fall klart legge et ganske kraftig innbetalingspress på den bidragspliktige. Ut fra en samlet vurdering av hensynet til så vel bidragsmottakere som bidragspliktige og øvrige kreditorer, vil vi frarå en slik bestemmelse.
Vi går videre i mot forslaget om å endre dekningsloven § 5-8. Selv om heller ikke vi mistenker Innkrevingssentralen å ville opptre ”spekulativt for å sikre midler den siste tiden før konkursen”, se høringsnotatet punkt 4.9.6, ser vi ikke dette som noen god nok begrunnelse i seg selv for å endre dagens regel med å likestille utlegg for underholdsbidrag de siste tre måneder før konkursen med andre kreditorers utlegg i samme tid: Vi tror det (også) vil være mange andre kreditorer som må tåle omstøtelse av utlegg oppnådd de siste tre måneder før konkursen, uten at disse kreditorene kan beskyldes for å ha opptrådt ”spekulativt”, og at de heller ikke hadde kjennskap til skylderens økonomiske situasjon på eller umiddelbart før utleggstidspunktet.
Med vennlig hilsen