Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til departementets brev av 25. februar, og vil med dette gi våre merknader knyttet til forslaget om ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Vi vil innledningsvis gi uttrykk for vår holdning til de sentrale hovedspørsmålene, dernest noen kommentarer om bakgrunnen for utredningen og den faktiske situasjonen, før vi kommer med merknader knyttet til de respektive kapitlene i utredningen med tilhørende lovforslag med merknader.

Det fremgår både av Kjønstadutvalgets mandat og på mange punkt i utredningen at et viktig formål med arbeidet er forenkling. FNH ser også dette som et viktig formål, og viser til at over 13 års erfaring har avdekket at det er flere områder hvor forenkling og avklaring vil kunne bidra til en rettstilstand med enklere og mindre konfliktfylte erstatningsoppgjør knyttet til yrkesskader. FNH håper den gjennomgangen som departementet nå skal ha i forbindelse med utarbeidelsen av et lovforslag i størst mulig grad vil bidra til økt klarhet og forutberegnelighet i regelverket, noe alle aktuelle aktører er tjent med. 

I den forbindelse vil FNH fremholde at det særlig på to punkter er viktig å gå lenger enn det utvalget foreslår:

-         For det første ber vi om at det opprettes medisinske nøytralt baserte organer for oppnevning av spesialister og for vurdering av avgitte spesialisterklæringer (ref. NOU 2000:23), noe utvalget ikke går lengre enn å foreslå en hjemmel til.

-         For det andre gjelder det utarbeidelse av standardiserte regler for erstatningsutmåling også av posten fremtidige merutgifter.

2. De sentrale hovedspørsmålene

FNH vil her innledningsvis kort gi uttrykk for vårt syn på de sentrale hovedspørsmålene i utredningen. Vi går så i varierende grad nærmere inn på de ulike temaene og forslagene senere i vår uttalelse.

-         FNH støtter forslaget om opprettelse av en nøytralt basert overprøvingsinstans som vil sikre arbeidstakers rettigheter samt likebehandling. FNH mener det er en helt avgjørende forutsetning for et fungerende marked at erstatningsoppgjørene skjer i det enkelte risikobærende forsikringsselskap. En løsning hvor et frittstående organ skal forestå erstatningsbehandlingen på selskapenes vegne eller en løsning hvor et to-sporet system opprettholdes og hvor trygdens vedtak skal binde forsikringsselskapet, anses fra FNHs side for helt uakseptabelt. Vi viser her til at forsikringsselskapene ikke var villige til å selge pasientansvarsforsikring basert på en lovgivning som fastslo at Norsk Pasientskadeerstatning skulle forestå erstatningsbehandlingen på vegne av forsikringsselskapene. Stortinget måtte derfor forlate dette prinsippet og endre loven. Dette viser hvilken fundamental vekt selskapene legger på å ha hånd om oppgjørene. På sett og vis er erstatningsoppgjøret selskapenes levering av den ” varen” de har solgt. Å overlate dette til andre er helt uaktuelt. En klagenemnd som overprøver avgjørelsene og sikrer rettssikkerheten m.m. er imidlertid et akseptabelt forslag som ivaretar de ulike aktørenes interesser på en god og ryddig måte.

-         FNH støtter forslaget om innføring av egenandel for arbeidsgiver. Vi ser klart at forslaget kan gi visse ulemper som merarbeid for arbeidsgiver og mulig konfliktfylt dialog på arbeidsplassen, samt at det kan være vanskelige rettslige grensevurderinger vurderinger som legges til arbeidsgiver. Vi mener dog at fordelene ved forenklede rutiner med enkel kontantkompensasjon for slike småsaker i stedet for å melde krav og registrere saker i forsikringsselskapene, vil gi store besparelser samt at arbeidsgiver vil bli godt kjent med skadebildet i egen bedrift, og dermed får et bedre grunnlag for skadeforebyggende tiltak.

-         FNH støtter utvalgets vurderinger og forslag om å videreføre gjeldende prinsipp om at erstatningspostene langt på vei er standardisert. FNH mener det vil være klare samfunnsmessige gevinster å hente på ytterligere standardisering. Vi tenker her særlig på erstatning for fremtidige utgifter (supplement til offentlige ytelser) som er et område med til dels store problemer og mange rettssaker knyttet til alminnelig erstatningsrettslig utmåling. Vi tror det vil gi redusert konfliktnivå og enklere, mer forutberegnelige og mer effektive erstatningsoppgjør. På den annen side mener vi det bør vurderes om gjeldende standardsatser kanskje gir utilsiktede og uhensiktsmessige utslag for en spesiell gruppe; nemlig sikrede som bor i utlandet hvor kostnads- og inntektsnivået kan være svært langt fra det norske.

-         FNH ser at en lovregulering av kriteriene for hvilke sykdommer som skal være erstatningsmessig er svært vanskelig. Det gjelder både yrkessykdommene og en tilleggsbestemmelse (”sikkerhetsventil”) om sykdommer grunnet andre stoffer eller arbeidsprosesser. Vårt syn er at den mellomløsning som flertallet foreslår, ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å løse den usikkerhet og de problemer som vi nå har 13 års erfaring for at gjeldende lov har skapt. Vi mener derfor at ny lov bør inneholde klarere og mindre konfliktgenererende regler på dette området. Av den grunn vil vi fremme forslag om en ny utforming av regelverket her. Det gjelder både sykdomsdekningsbestemmelsen og sikkerhetsventilen. Vi mener dette forslaget gir en bedre løsning enn de flertalls- og mindretallsforslagene representerer, og at denne løsningen også ivaretar de ulike partenes behov på en samlet sett bedre måte. Vårt forslag medfører at kriteriene i § 5-3 3. ledd a-c blir inkorporert i listesykdomsvurderingen og ikke bare oppstilles som ”kan”-momenter (bidrar til en klarere og mer praktikabel regel), samt at ”åpenbart”-kriteriet beholdes når det gjelder selskapenes omvendte bevisbyrde (bidrar til en løsning som er bedre for skadelidte enn utvalgets mindretallsløsning).

-         FNH støtter utvalgets vurdering av at det ikke må gis unntak for tariffavtalebaserte ordninger. Det er viktig at en slik grunnleggende rettighetslov som det den nye arbeidsskadeloven representerer, gir like rettigheter til alle arbeidstakerne. Dette var også en av de mest sentrale hensyn som lovgiver baserte innføringen av yrkesskadeforsikringsloven på. Rettstilstanden før 1990 var nettopp at det både i og utenfor tariffavtaleforhold eksisterte ulike ordninger. Dessuten ville et system med unntak kunne bli svært vanskelig å praktisere. Vi tenker her særlig på hvordan man skal vurdere hvilken alternativ ordning som er like god eller bedre enn loven med alle dens forskjellige rettigheter for forskjellige situasjoner og erstatningsberettigede. Det ville ventelig også bli problemer med å praktisere et slikt regime når arbeidstakere vandrer mellom arbeidsgivere med ordninger innenfor og utenfor loven. Endelig vil vi påpeke at både gjeldende lov og det nye forslaget ikke er til hinder for at det inngås avtaler om bedre dekninger enn de lovpålagte.

-         FNH støtter forslaget om å sikre skoleelever og studenter med en obligatorisk ulykkesforsikring. Vi imøteser nærmere utkast til bestemmelser om omfanget av og nivået på slike forsikringer. Det antas at forsikringsnæringen vil måtte utvikle egne ulykkesforsikringer blant annet for å sikre et likt og riktig nivå på dekning av behandlingsutgifter.

-         FNH ser det også som klart positivt at arbeidsgiver involveres mer i form av økt informasjons- og meldeplikt. Dette vil ventelig også kunne gi økt eierskap og involvering fra arbeidsgiversiden, noe som bør kunne gi skadeforebyggende effekt.

-         FNH har ingen motforestillinger mot at det foreslås innført visse saksbehandlingsregler basert på enkelte sentrale prinsipper som man kjenner fra forvaltningsretten. Vi mener imidlertid at dette ikke gir særlige forbedringer for skadelidte i forhold til den saksbehandling og den dialog- og informasjonspraksis som selskapene forestår i dag. På ett punkt mener vi imidlertid forslaget kan skape store problemer. Det gjelder domstolenes overprøving av arbeidsskadenemndas avgjørelser. Dersom nemndas avgjørelser er enkeltvedtak, vil det kunne begrense domstolenes prøving. Vi mener at dette – blant annet fordi nemndas avgjørelser langt på vei baseres på skriftlig behandling og ikke fri og full bevisførsel - ikke er en god løsning. Domstolene bør ha full og fri prøvelsesrett for alle spørsmål knyttet til saken.

-         FNH ser det som positivt og avklarende at det foreslås en egen bestemmelse om svik. Gjeldende lovgivning er uklar, og det synes urimelig og uhensiktsmessig at det ikke er klare regler som medfører erstatningsmessige konsekvenser for arbeidstakere som forsøker å svindle til seg en yrkesskadeerstatning. Vi mener dog at forslaget om samtidig politianmeldelse som betingelse for å påberope svik, ikke bør innføres.

-         FNH ser det som svært viktig at det innføres tiltak for å motvirke at forsikringspliktige arbeidsgivere unngår å tegne lovpålagt forsikring, - men den konsekvens at andre arbeidsgivere gjennom sin premie belastes for dette.

3. Bakgrunnen for utredningen og den faktiske situasjonen

Utvalget ble opprettet blant annet på bakgrunn av kritikk mot forsikringsselskapene og påstander om at saksbehandlingen i forsikringsnæringen var for rigid og treg i forhold til hva skadelidte arbeidstakere erfarte i forbindelse med sin sak om trygdeytelser. Det er på en slik bakgrunn – sett fra vår synsvinkel – positivt å konstatere at utvalgets funn og utredninger har avdekket at situasjonen snarere er den motsatte. Erstatningsoppgjørene i forsikring skjer raskere enn i trygden, og det er flere som har fått erstatning i forsikring enn i trygd. Utvalget har for øvrig heller ikke funnet andre negative sider ved forsikringsselskapenes håndtering av gjeldende yrkesskadeforsikringsordning som skulle avdekke behov for nærmere innstrammende eller korrigerende regulering. FNH mener dette langt på vei viser at mye av den kritikk som har vært reist, ikke har vært berettiget. Vi ser imidlertid selvfølgelig at det vil være enkeltsaker og enkelte skadelidte hvor saksbehandlingen har vært uheldig, og sikkert også vært feilaktig. Det vil ikke være mulig med så mange saker uten at det er enkeltstående saker hvor det gjøres feil, og således er grunnlag for kritikk. Det er imidlertid noe helt annet enn at det er grunnlag for kritikk ut fra systemmessige og generelle forhold.

Vi mener således at utvalgets omfattende faktainnsamling og statistikkarbeide viser at det er et godt grunnlag for å foreslå en rendyrking og reservering av trygden for generelle ytelser samt at arbeidstakernes særlige ytelser samles i en forsikringsbasert enhetlig ordning.

Vi viser til kapittel 15 hvor vi gjengir en del relevant dokumentasjon.

4. En eller flere ordninger

Utvalget behandler i utredningens kapittel 8 ett av de mest sentrale hovedspørsmålene i utredningen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter utvalgets forslag om forenkling ved å etablere en forsikringsbasert ordning. FNH mener det er en riktig løsning å rendyrke folketrygden som en generell ordning, og å overføre folketrygdens spesielle særytelser til den allerede eksisterende yrkesskadeforsikringsordningen. Dette anses både forenklende og rasjonaliserende samtidig som det gir tydeligere rollefordeling mellom offentlig finansierte rettighetsbaserte generelle ytelser og supplerende markedsbaserte og private arbeidsgiverfinansierte ordninger.

Mindretallets forslag om å opprettholde en to-sporet løsning, hvor avgjørelser i den offentlige ordningen skal være bindende for den markedsbaserte forsikringsløsningen, tar FNH både av prinsipielle og markedsmessige hensyn sterk avstand fra. Vi tror heller ikke at forsikringsselskapene vil akseptere en slik ordning, og viser i den forbindelse til at selskapene ikke fant å kunne selge pasientskadeforsikring under tilsvarende forutsetninger, nemlig at de ikke selv skulle ha hånd om erstatningsoppgjørene.

5. Lovens formål og definisjoner (Lovutkastet kap. 1)

Det vises til lovforslagets kapittel 1 og utvalgets drøftelser i pkt 13.3.3.

I forholdet mellom forsikringsgiver og arbeidstaker har arbeidsskadeforsikring svært mange felles trekk med personforsikringer. Det er derfor helt naturlig at FAL del B gis anvendelse på dette forholdet. Arbeidsskadeforsikring vil også bli solgt i samordnede forsikringspakker der FAL del B vil regulere de øvrige elementene i pakken. FNH vil derfor anbefale at del B gis anvendelse på forholdet mellom forsikringsgiver og arbeidstaker. Uansett vil FNH anmode om at det gis en avklaring med sikte på at det er FAL del B som gjelder, gjerne også slik at det i selve teksten eller eventuelt merknadene til § 1-4 fremkommer eksplisitt.

6. Geografisk virkeområde og arbeidsgiverbegrepet (Lovutkastet kap. 2)

Det vises til utredningens kapittel 9 samt lovforslagets kapittel 2

Forslagene bygger stort sett på gjeldende rett, med noen tilføyelser og justeringer som synes å representere hensiktsmessige avklaringer. FNH har ingen vesentlige bemerkninger til de konkrete forslagene.

Et tema synes dog for svakt behandlet. Det dreier seg om problemstillinger knyttet til arbeidsinnvandring. Vi ber derfor departementet vurdere dette grundigere og kommer med hensiktsmessige avklaringer og avgrensninger i forbindelse med utarbeidelsen av en proposisjon.

Lovforslaget dekker yrkessykdom konstatert etter at en arbeidstaker har vært ansatt hos arbeidsgiver i Norge. Det stilles følgelig ingen krav til hvor den skadelige påvirkningen som forårsaker sykdommen, har funnet sted.

Gjennom EØS-samarbeidet vil det kunne forventes økt arbeidsinnvandring i årene som kommer. En del av denne innvandringen vil være midlertidig, som for eksempel bærplukking om sommeren og fiskeforedling vinter/vår.

Spørsmålet blir følgelig om denne loven med sitt brede erstatningsrettslige vern for arbeidstakere skal dekke yrkessykdom konstatert under for eksempel slike kortvarige og midlertidige arbeidsopphold i Norge selv om de skyldes skadelige arbeidspåvirkning i hjemlandet. Hvis det svares ”ja” på dette spørsmålet, vil det i så fall medføre at norske arbeidsgivere blir pålagt den økonomiske byrden av mangeårig dårlig arbeidsmiljø i arbeidstakerens hjemland.  

FNH mener dette vil være et urimelig og utilsiktet virkning, og at loven derfor bør avgrenses mot yrkessykdommer hos (i hvert fall visse grupper av) utenlandske arbeidstakere som skyldes eksponering for skadelige stoffer eller arbeidsprosesser i utlandet. 

Bakgrunnen for at det bør gjøres unntak for eksponering i utlandet er blant annet:

-         Den enkelte arbeidsgivers bruk av utenlandsk arbeidskraft vil kunne variere sterkt innenfor det enkelte forsikringsår avhengig av hva konkurrenter gjør, vekstforhold for bær, godt eller dårlig fiske, tilgang på lokal arbeidskraft, mv. 

Ved arbeidsinnvandring har arbeidsgiver og forsikringsselskap svært lite innsyn i hvilke arbeidsmiljøer arbeidstakeren arbeider under i hjemlandet.
Det blir følgelig svært vanskelig å vurdere risikoen og fastsette premie for de aktuelle bransjene. Dette gjør at det generelle premienivået må justeres, hvilket gir urimelige skjevheter for noen arbeidsgivere.

-         Det kan oppleves både lite rimelig og til dels noe demoraliserende dersom norske arbeidsgivere skal bære risikoen for dårlig arbeidsmiljø i utlandet.

-         Det kan være svært vanskelig for norske forsikringsselskaper å kontrollere om sykdommen kan være konstatert i utlandet før arbeidsoppholdet i Norge.

-         Dersom det blir kjent i utlandet at yrkessykdommer erstattes i Norge, er det fare for en ”sykdomsinnvandring” der yrkessyke reiser på kortvarig arbeidsopphold i Norge for deretter å oppsøke lege og få konstatert sykdommen i Norge. Slik lovgivning anser vi for prinsipielt uheldig.  

FNH ber derfor departementet om å foreta hensiktsmessige avgrensninger som ikke strider mot prinsippet om fri flyt av arbeidskraft, men samtidig som demmer opp mot de problemene vi her har skissert. Dette anses nødvendig for å motvirke en klart uheldig utvikling.

7. Personkrets og omfang (Lovutkastet kap. 3)

Det vises til utredningens kapittel 10 samt lovforslagets kapittel 3

Utvalgets forslag synes langt på vei å videreføre gjeldende rett basert på lov om yrkesskadeforsikring.

Utvalget foreslår at det i forbindelse med utleie av arbeidskraft skal være innleier og ikke utleier som skal ha forsikringsplikten. FNH konstaterer at det kan være ulike syn på hva som er mest hensiktsmessig, samt noe ulik praksis i dag. Vi støtter imidlertid utvalgets forslag om at forsikringsplikten skal påligge innleier.

FNH støtter videre forslaget om å dekke skoleelever, studenter m.fl. ved egen obligatorisk ulykkesforsikringsordning. Vi forutsetter at det gis egne regler som sikrer likhet og et hensiktsmessig erstatningsnivå m.m. FNH legger til grunn at det blir en egen høring på slike regler, samt at selskapene som må utvikle skreddersydde forsikringsprodukter i tråd med slike regler, får tilstrekkelig tid til utvikling og implementering.

Vi antar at det blir nødvendig å utvikle egne ulykkesforsikringsprodukter for å dekke disse gruppenes behov. Blant annet ser vi for oss at det er behov for en bredere utgiftsdekning enn den som normalt finnes i vanlige ulykkesforsikringer.

For øvrig vil vi peke på en problemstilling knyttet til en arbeidstaker som har flere deltidsstillinger. Spørsmålet blir særlig aktuelt dersom vedkommende har flere stillinger med samme stillingsbrøk. Det kan da reises spørsmål mht hvilken arbeidsgiver som skal være ansvarlig ved en yrkessykdom. FNH vil anmode om at det gis avklarende føringer for dette spørsmålet i lovkommentarene.

FNH støtter videre de øvrige forslagene i kapitlene, og har i den anledning ingen ytterligere kommentarer.

8. Arbeidsskadeforsikring (Lovutkastet kap. 4)

Det vises til utredningens kapittel 13 samt lovforslagets kapittel 4.

Til § 4-1. Plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring

FNH ser en klar fordel ved forslaget i § 4-1 om at forsikringen skal tegnes i ett og samme selskap for alle arbeidstakerne i virksomheten. Forslaget vil motvirke at arbeidsstokken splittes opp mht forsikringsdekning og dermed en situasjon hvor faren kan øke for at en gruppe ikke forsikres eller hvor det kan skapes uklarhet mht hvilken gruppe en arbeidstaker er i. 

Det kan imidlertid stilles spørsmål om det eventuelt skal være en dispensasjonsadgang fra denne bestemmelsen dersom det skulle være legitime og påtrengende behov for oppdeling. Et eksempel på en slik situasjon kan være fusjon mellom to selskaper som har forskjellige forsikringsgivere. I slike tilfeller vil det være hensiktsmessig at arbeidstakerne står forsikret i de respektive selskap i hvert fall til forfall. Dette antas å være få tilfeller hvor det vil være uproblematisk å ha en unntaks- eller dispensasjonsregel.

Til § 4-2. Informasjon om arbeidsskadeforsikringen

Det foreslås i § 4-2 en regel om informasjonsplikt for arbeidsgiver, samt at forsikringsselskapet plikter å bistå arbeidsgiverne. Denne ansvarsfordelingen synes nødvendig. Det er på det rene at forsikringsselskapet har de faglige forutsetninger for å bidra til god informasjon, samtidig som det er arbeidsgiver som må ha primærplikten i kraft av sin nærhet til og oversikt over egne arbeidstakere.

Det er imidlertid nødvendig å få presisert at dette er en administrativ ”ordensbestemmelse”. Det må avklares at det ikke vil være erstatningsrettslige konsekvenser knyttet til eventuell overtredelse. FNH ser at det er et klart behov for materiell og god informasjon. Imidlertid passer ikke regler om informasjonsplikt fullgodt for en lovpålagt ordning. Konsekvenser av manglende kunnskap om lovbestemmelser vil normalt måtte betegnes som rettsvillfarelse. Man kan neppe erverve bedre rettigheter pga rettsvillfarelse. Skadelidte kunne (i situasjoner med mangelfull informasjon) tenkes å argumentere med at dette er uaktsomt brudd på informasjonsplikten og at han dermed har lidd et tap ved at det ikke ble tegnet privat tilleggsforsikring. Skulle skadelidte klare å sannsynliggjøre dette, ville resultatet bli at den som ikke har lest loven (og heller ikke fått informasjon) får erstatning, mens en annen (som heller ikke har fått informasjon) som måtte ha lest loven og tilegnet seg kunnskap om sine rettigheter (altså ikke i rettsvillfarelse), ikke være berettiget til erstatning. Dette vil ikke være en hensiktsmessig eller ønsket løsning. Det synes derfor aktuelt at lovmerknadene avklarer at den foreslåtte bestemmelse kun er en ”ordensbestemmelse”.

Det foreslås i § 4-4 regler om meldeplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver. FNH støtter forslaget. Dette er en løsning som samsvarer med reglene i FAL.

Det vurderes tiltak for å sikre at flest mulige forsikringspliktige arbeidsgivere faktisk tegner lovpålagt forsikring. I den sammenheng foreslår utvalget en endring i revisorloven for at revisor skal føre kontroll med at arbeidsskadeforsikring er tegnet. Vi støtter forslaget. Det er viktig med tiltak som reduserer uforsikretproblematikken. Det bør imidlertid vurderes om plikten også burde utvides til å omfatte regnskapsførere, da det er enkelte virksomheter som ikke er revisjonspliktige.

En annen løsning som langt på vei vil sikre at lovpålagt yrkesskadeforsikring tegnes på samme måte som lovpålagt ansvarsforsikring for motorkjøretøyer, er å ha informasjon om dette i et dertil egnet register (for eksempel arbeidsgiverregistret eller eventuelt et register i regi av Arbeidsskadeforsikringsforeningen). En annen og ikke uvesentlig fordel med en slik løsning er at den vil kunne inneha en historisk oversikt over hvilke forsikringsselskap de ulike arbeidsgiverne har hatt dekning i. En slik oversikt vil kunne bidra til å gjøre det lettere for en arbeidstaker å vite hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig for vedkommendes yrkesskade / - sykdom.

FNH støtter for øvrig utvalgets vurderinger og forslag i de nevnte kapitler.

9. Vilkår for rett til erstatning (Lovutkastet kap. 5)

Det vises til utredningens kapittel 11 samt lovforslagets kapittel 5

Våre merknader knyttet til dette kapitlet vil hovedsakelig dreie seg om bestemmelsene i § 5-3. Vi vil imidlertid først knytte noen kommentarer til §§ 5-1 og 5-2.

Til § 5-1. Aktivitet, sted og tid

Utvalget ble i mandatet bedt om å ta både det aktuelle og fremtidige arbeidsmarkedet (”fremtidige utfordringer”)i betraktning når forslagene ble utarbeidet.

FNHs representanter forsøkte i utvalgsarbeidet å bringe inn et par sentrale problemstillinger knyttet til aktuell og fremtidig forventet organisering av arbeidsmarkedet. Den ene var arbeidsinnvandring. Vi viser her til omtale foran. Den andre problemstillingen var hjemmekontor. Utvalget ønsket ikke å ta dette opp til så bred diskusjon vi mener vil være nødvendig, men viste til høringsrunden.

FNH ber derfor om at departementet i loven eller forarbeidene definerer nærmere lovens grenser i forhold til hjemmekontor. Dette antas å ville bli en mye benyttet arbeidsform i fremtiden, samtidig som det kan gi mange uklarheter og problemer mht hvor langt loven vil komme til anvendelse. Herunder forventes en del vanskelige grenseoppganger. Det bør derfor gis ytterligere presiseringer med sikte på å skape klarhet mht lovens rekkevidde med sikte på å bidra til færre fremtidige konflikter.

Eksempelvis vil man kunne stille som krav for dekning, at det er inngått formell avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om hjemmekontor for at ”hjemmevirksomhet” skal anses som å være ”i arbeid” for arbeidsgiver, eventuelt også stille krav til avtalens innhold knyttet til sted og tid for arbeidets utførelse m.m.

Til § 5-2. Ulykkesskade

Når det gjelder § 5-2 om ulykkesskade, står det i tredje ledd at man ”ved vurderingen av om det foreligger en ulykkesskade skal det ses bort fra vedkommendes særlige mottakelighet….”.

Dette er en lovfesting av det alminnelige årsaksprinsipp i erstatningsretten om å ”ta skadelidte som han er”. § 5-2 er vel imidlertid ikke ment å regulere spørsmål knyttet til vurderingen av årsakssammenheng mellom en godkjent ulykkeshendelse og helsetilstanden, men til vurderingen av selve ulykkesbegrepet (jfr. ”I vurderingen av om det foreligger en ulykkesskade..”), - med andre ord om en hendelse skal anses som en ulykke eller ikke. Vi mener derfor at forslaget kan skape uklarhet siden bestemmelsen er ment å regulere hva som er en ulykke, mens den nevnte formulering gjelder årsakssammenhengsspørsmålet, og vi skal derfor kommentere dette nærmere.

I Trygderettens praksis har man en rekke eksempler på at skadens art er et moment i vurderingen av om en hendelse skal aksepteres som en arbeidsulykke. Dette gjelder særlig tilfeller hvor det ikke foreligger et markert ulykkesmoment og hvor bedømmelsen skjer etter ”utvidelsen” om usedvanlige kraftanstrengelser. Tanken er da at en skade som f.eks. akutt prolaps, muskelruptur, skulder ut av ledd m.m. i seg selv kan indikere en usedvanlig belastning. I denne forbindelse legges det vekt på om skadelidte tidligere har hatt tilsvarende plager f.eks. ryggproblemer. I så fall vil dette få betydning for vurderingen av om hendelsen skal godkjennes som en arbeidsulykke.

FNH antar at det fra utvalgets side ikke har vært meningen å knytte prinsippet om å ”ta skadelidte som han er” opp til begrepet arbeidsulykke slik ordlyden kan gi inntrykk av. 

(Man har inntatt en tilsvarende bestemmelse for yrkessykdommene. Her har nok bestemmelsen større relevans selv om de samme formelle innvendinger kan fremmes. Det riktigste ville trolig være å lage en egen bestemmelse hvor det kommer klart frem at prinsippet er knyttet opp til vurderingen av årsakssammenheng mellom en godkjent yrkesskade eller yrkessykdom og helseplagene.)

Vi legger på denne bakgrunn til grunn at realiteten i forslaget er at den særlige mottakeligheten ikke har relevans når det gjelder spørsmålet om vi står overfor et ulykkestilfelle. For å motvirke eventuelle senere konflikter ber vi om at siste ledd fjernes, eventuelt at dette klargjøres i særmerknadene til bestemmelsen.

Til § 5-3. Arbeidssykdommer som likestilles med ulykkesskade

De forhold som utvalget tar sikte på å regulere gjennom forslaget til bestemmelse i § 5-3 er svært vanskelige og komplekse både juridisk og medisinsk. Det har vært og må forventes å bli mange vanskelige og konfliktfylte erstatningsoppgjør knyttet til en slik bestemmelse om yrkessykdommer og om en sikkerhetsventil for enkelte andre arbeidspåførte lidelser.

FNH ser det derfor som svært viktig at reguleringen innrettes med sikte på størst mulig klarhet og best mulig konfliktforebygging.

Alle de relevante partene; arbeidstaker (som skal gjennom en lang erstatningsprosess), arbeidsgiver (som skal betale premien og har et ønske om forutberegnelighet mht kostnader) og forsikringsselskapene (som skal forestå riktigst mulige erstatningsoppgjør samt kunne beregne sitt fremtidige ansvar for å foreta de riktigs mulige erstatningsavsetningene), har interesse av klarest mulige og minst mulig konfliktgenererende bestemmelser.

Utvalget sto mellom å foreslå et reguleringsregime etter teknikken i gjeldende Ftr.l § 13-4 og Ysf.l § 11, eventuelt ulike mellomløsninger. Selv om disse teknikkene har mange felles trekk, er det forskjell på innslagspunktet for den omvendte bevisbyrden samt bevisbyrdens høyde.

FNH ber om at departementet innarbeider et justert lovforslag som ligger mellom flertallets forslag og forslaget fra det mindretallet som foreslår videreført en modell basert på gjeldende folketrygdbestemmelse. Vi tror den mellomløsning vi her vil skissere, vil kunne gi en regulering som kombinerer ivaretakelsen av de ulike aktørenes behov på en bedre måte enn både flertalls- og mindretallsforslagene fra utvalget.

Før vi presenterer forslag til ny lovtekst, vil vi imidlertid gå relativt dypt og bredt gjennom gjeldende lovgivning for å synliggjøre både aktuelle problemer og behovet for en ny utformet lovbestemmelse på dette punktet.

Listesykdommer

Når det gjelder listesykdommer, bygger Ftrl § 13-4 på følgende teknikk:

(1)   Skadelidte må sannsynliggjøre listesykdom samt skadelig påvirkning

(2)   For å godkjenne listesykdommen som yrkessykdom må skadelidte sannsynliggjøre følgende tilleggsvilkår

a)    om sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det den aktuelle påvirkning kan fremkalle

b)    om vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkning i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og      

c)    om symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen

     (3) Har skadelidte oppfylt bevisbyrden er opp til trygden å sannsynliggjøre at sykdommen er pådratt utenfor arbeid (jf tilleggsvilkåret i pkt d)

I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven uttaler lovgiver at hvis det først foreligger f.eks. en lungesykdom og det er finfordelte stoffer på arbeidsplassen, må selskapet bevise at lungesykdommen åpenbart ikke skyldes arbeidet. Videre heter det at ”tilleggsvilkårene ikke skal gjelde” dvs. punkt (2) over. At tilleggsvilkårene ikke gjelder kan neppe tas helt på ordet, da disse vil måtte anvendes av selskapet som ett ledd i bevisførselen om at sykdommen åpenbart ikke er en yrkessykdom.

Ysfl sitt system kan derfor oppsummeres slik:

(1)   Skadelidte må sannsynliggjøre listesykdom samt skadelig påvirkning

(2)   Selskapet må sannsynliggjøre at sykdommen åpenbart er pådratt utenfor arbeid. Som et ledd i bevisførselen vil i praksis ”tilleggsvilkårene” stå sentralt. 

Når lovgiver valgte denne løsning for Ysfl var det antakelig ut fra en tro på at listesykdommene i seg selv var så typiske yrkessykdommer at det sjelden ville være tvil om årsakssammenhengen, j.fr. f.eks. NOU 1988:6 side 74:

"Innenfor folketrygdens system opereres med en liste over godkjente yrkessykdommer, som berettiger til utbetaling etter folketrygdlovens kapitel 11. Det er grunn til å anta at dersom det dreier seg om en sykdom som er funnet å gi rett til dette i et konkret tilfelle, så vil det sjelden bli tvist om årsakssammenheng.. Utvalget vil - ut fra de ovennevnte grunner - foreslå at det innføres en presumpsjonsregel for sykdommer der en erfaringsmessig vet at deltagelse i yrkeslivet er den vanlige årsak, eller i hvertfall en fremherskende årsak. Hvilke sykdommer det dreier seg om overlates til Kongen å fastsette nærmere forskrifter om”

Departementet uttalte i Ot.prp. side 59 første spalte:

"utvalget foreslår at Kongen skal gi regler om at visse sykdommer skal gi rett til kompensasjon, med mindre det bevises at sykdommen ikke skyldes egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet. Denne listen over sykdommer forutsettes å kunne avvike fra listen over sykdommer som er likestilt med yrkesskader. Justisdepartementet har valgt en noe annen løsning. ..       

De sykdommer som er tatt med der er sykdommer hvor årsaken typisk er å finne på arbeidsplassen. Det er ikke en ren oversikt over sykdommer. Listen inneholder visse tilleggsvilkår som klarere knytter sykdommene til arbeidsforholdet: Lungesykdommer “som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer" ... . Alle sykdommene som er tatt med i forskriften er etter departementets syn så typiske yrkessykdommer at det er grunn til å innføre en presumpsjonsregel for dem."

Listesykdommene er imidlertid ikke en liste over diagnoser. De praktisk viktigste listesykdommene lyder:

A  Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning

B  Allergiske og idiosynkratiske hud- og lunge-sykdommer

E  Lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer

Under bokstav A faller f.eks. løsemiddelskader. Hadde listesykdommen vært beskrevet som ”løsemiddelskade” ville situasjonen vært håndterbar. Skadelidte måtte da starte med å sannsynliggjøre at han hadde diagnosen løsemiddelskade. Diagnosekriterier vil her være tilstrekkelig eksponering for løsemidler, at symptomene har oppstått i rimelig tid etter eksponeringsopphør, at symptomene er karakteristisk for løsemiddelskader. Var diagnosekriteriene på plass slik at det var mer enn 50 % sannsynlighet for at det forelå en løsemiddelskade ville det være uproblematisk å la forsikringsselskapet få bevisbyrden for at løsemiddelskaden er pådratt utenfor arbeidslivet.

Da ”tilleggsvilkårene” i realiteten er medisinske diagnosekriterier er også medisinerne av den oppfatning at det blir medisinsk ulogisk / galt å skille mellom ”listesykdom” på den ene siden og ”tilleggsvilkår” på den annen side slik lovgiver forutsatte.

For å kunne ta stilling til om man har en sykdom som kan være forenlig med de som står på listen (eks sykdom som skyldes forgiftning) er det nettopp tilleggsvilkårene som vil måtte vurderes, og da som en integrert del av de medisinske vurderingene i forbindelse med spørsmålet om det er en listesykdom.

Konsekvensene blir ikke mindre uklare for rettsanvenderen som skal ta stilling til om den aktuelle sykdommen skal gi rett til erstatning etter Ysfl. Dette oppleves som et paradoks tatt i betraktning at lovgivers intensjon med den omvendte bevisbyrde var å sikre enkle, forutsigbare og raske oppgjør.

Videre var antakelig tanken at så fort man kunne konstatere ”listesykdom” var det stor sannsynlighetsovervekt for at sykdommen var pådratt i arbeid, ja så stor sannsynlighet at ”tilleggsvilkårene” ikke skulle gjelde. Lovgivers forutsetninger har vist seg ikke å slå til, verken medisinsk eller rettslig.

Dette har gitt seg utslag i en rekke tvister om forståelsen av bevisbyrdereglen. Tvistene kjennetegnes ved at arbeidstakeren faktisk har arbeidet med skadelige stoffer, men hvor det også kan synes å være liten sannsynlighet for at vedkommendes plager kan tilbakeføres til disse stoffer. Arbeidstakeren krever erstatning med henvisning til at selskapet må bevise at det ”åpenbart” ikke er årsakssammenheng.

Vi skal illustrere problemstillingen med et par eksempler.

Eks 1:Arbeidstaker som har arbeidet med løsemidler er uføretrygdet pga generelle smerteplager, ukonsentrert etc. Arbeidstaker mener selv han er pådratt en løsemiddelskade. Trygden har avslått pga kort eksponeringstid, ingen utslag på nervropsykologisk test, plagene har utviklet seg etter eksponeringopphør samt at symptomene er ukarakterisk for løsemiddelskade. Arbeidstaker krever erstatning etter Ysfl da det er selskapet som har bevisbyrden for årsakssammenheng. Den sakkyndige finner det mindre sannsynlig at det er årsakssammenheng, men kan ikke utelukke dette. Selskapet argumenterer for at det ikke er sannsynliggjort en listesykdom siden det ikke er tegn til nevrologisk skade som kjennetegner denne type lidelser. Subsidiært vil selskapet anføre at det ”åpenbart” ikke er årsakssammenheng. Skadelidte på sin side mener han ikke trenger sannsynliggjøre annet enn ”sykdom” og skadelige stoffer. Det at legen ikke kan uttale seg med sikkerhet innbærer at kravet til ”åpenbart” ikke er oppfylt.

Eks 2:Arbeidstaker som har jobbet med larmende maskiner har fått påvist nedsatt hørsel og tinnitus. Legen mener at målingen tyder på at det ikke foreligger hørselsskade men naturlig hørselsvekkelse. Legen kan imidlertid ikke utelukke at det kan ha skjedd en forverring pga arbeidsmiljøet. Trygden avviser kravet da hørseltapet ikke er karakteristisk for en larmskade. Kravet rettes mot forsikringen. Selskapet avviser kravet da det ikke er sannsynliggjort en hørselsskade. Arbeidstakeren mener han ikke trenger å sannsynliggjøre dette og at kravet til ”åpenbart” ikke er oppfylt.

Eksemplene viser at yrkesskadeforsikringen får meldt sykdommer med svært uklare årsaksfaktorer med stor bevistvil til følge. Dette var trolig ikke den situasjon lovgiver hadde i tankene da den omvendte bevisbyrderegel ble vedtatt. I tillegg er det stor usikkerhet om tidspunktet for innslagspunktet for bevisbyrderegelen for de sykdommer hvor man må benytte ”tilleggsvilkårene” som diagnosekriterier. Selskapene har til en viss grad fått gjennomslag i domstolene for at skadelidte må starte med å sannsynliggjøre en ”diagnose”. Pga ordlyd og forarbeider hefter det imidlertid usikkerhet om rettstilstanden, og ditto behov for en mer avklart lovgivning.

Flertallet i utvalget foreslår følgende ordlyd i annet til fjerde ledd;

”Dersom skadelidte sannsynliggjør at han eller hun har en sykdom som er forenlig med sykdom som omfattes av forskriften, og dessuten har vært utsatt for skadelig eksponering på arbeidsplassen som kan være årsak til sykdommen, skal sykdommen anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiver kan bevise at det åpenbart ikke er tilfelle.

 Ved bevisvurderingen etter andre ledd kan det blant annet legges vekt på

a)    om sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det den aktuelle påvirkning kan fremkalle

b)    om vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkning i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og

c)    om symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen

Ved vurderingen av om det foreligger en sykdom som skal likestilles med ulykkesskade, skal det ses bort i fra vedkommendes særlige mottagelighet for sykdommen, med mindre den særlige mottagelighet anses som den helt overveiende årsak.”

I ordlyden er det klargjort at det er skadelidte som må sannsynliggjøre at han har en ”sykdom som er forenlig sykdom som omfattes av forskriften”. Dette er en klar forbedring. Dog er det tvil om hvem som skal ha bevisbyrden for at f.eks. finfordelte stoffer på arbeidsplassen har skadeevne i forhold til den lungesykdom skadelidte pretenderer å ha. Ordlyden trekker i retning av at stoffenes objektive skadeevne tilligger skadelidte å sannsynliggjøre. Dette er i samsvar med hva forsikringsselskapene har hevdet.

I selve lovteksten i flertallets forslag, synes tilleggsvilkårene i a-c å gjelde hele annet ledd, dvs. både skadelidtes sannsynliggjøring av sykdom og forsikringsselskapets sannsynliggjøring av at det åpenbart ikke skyldes arbeidet.

Kommentarene på s 450 (2.sp) i utredningen synes imidlertid nærmest å reservere a-c-vilkårene til bare å skulle anvendes i selskapets ”omvendte” bevisførsel:

”Tredje ledd i utkastet er nytt, men anses i tråd med gjeldende rett etter loven om yrkesskadeforsikring. Vilkårene i folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstav a til c (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv) skal ikke gjelde som betingelser etter annet ledd. Men disse kriteriene kan etter tredje ledd gå inn som momenter ved bevisbedømmelsen i andre ledd. Momentene vil særlig kunne ha betydning i forhold til forsikringsgivere, dersom disse gjør gjeldene at sykdommen etter annet ledd åpenbart ikke er en arbeidssykdom. Eksempelvis der arbeidstaker har subjektive symptomer forenlig med løsemiddelskade, vil forsikringsgiver kunne hevde at seks måneders eksponering for løsemidler fra arbeidsmiljøet er alt for lite til å kunne forårsake slik sykdom (bokstav b) og at sykdommen derfor åpenbart ikke er en arbeidssykdom etter loven. Bokstav b må imidlertid tolkes i lys av årsakskravet i andre ledd. Bokstav b vil bare kunne gis anvendelse der den skadelige eksponeringen fra arbeidsmiljøet er mindre enn den eksponeringen som har skadeevne etter annet ledd. Det vil si der yrkeseksponeringen er et lite vesentlig element i skadebildet.”

Et mindretall foreslår følgende ordlyd:

”Sykdommer som omfattes av forskriften, skal likestilles med ulykkesskade dersom det er sammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og sykdommen og følgende vilkår er oppfylt:

a)    sykdomsbildet må være karakteristisk sett i forhold til hva påvirkningen kan fremkalle

b)    vedkommende må i tid og konsentrasjon ha vært utsatt for påvirkningen i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og sykdomsbildet, og

c)    symptomene må ha oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

Sykdommen skal likevel ikke likestilles med ulykkesskade dersom forsikringsgiver godtgjør at det ikke er påvirkningen i arbeidet som har forårsaket sykdommen.”

Mindretallet begrunner sitt forslag bl.a. slik:

”En slik måte å vurdere arbeidssykdommen på, vil gjøre det enklere å forutsi hva som vil bli ansett som arbeidssykdom. ..Hvis det er slik sammenheng mellom påvirkningen og arbeidssykdommen vurdert ut fra anerkjente medisinske retningslinjer (for eksempel publisert gjennom medisinske tidsskrifter m.m.) skal sykdommen godkjennes som arbeidssykdom. Det er grunn til å anta at det i tiden fremover vil bli et økt press for å få flere sykdommer godkjent som arbeidssykdommer, særlig gjelder det sykdommer som fremstår som plager/ubehag og hvor de medisinske funn er ofte sparsomme. Derfor et det riktig i den endelige vurderingen om det er sammenheng mellom påvirkning og sykdom, å bruke medisinske retningslinjer, som baserer seg på ervervede kunnskaper over tid. Videre vil de økonomiske konsekvensene av dette mindretallets forslag i en ny arbeidsskadeforsikringslov være mer forutsigbare og enklere å beregne, i forhold til om man innfører en bestemmelse som baserer seg på yrkesskadeforsikringslovens § 11 annet ledd om såkalt omvendt bevisbyrde. ..Dette mindretallets forslag vil ikke legge til rette for en slik utvidelse av de økonomiske rammer for en ny arbeidsskadeforsikringslov.

Utvalgets drøftelser ..illustrerer at det er noe uklarhet omkring forståelsen og praktiseringen av gjeldende bestemmelse i yrkesskadeskadeforsikringsloven § 11 annet ledd. Dersom bestemmelsen videreføres i ny arbeidsskadeforsikringslov vil det fortsatt være usikkerhet knyttet til hvordan bestemmelsen skal forstås og hvordan praksis vil utvikle seg gi fremtiden (regelverksdynamikk). Denne problemstillingen vil bli ytterligere aktualisert dersom det i fremtiden gjøres endringer (utvidelser) i hvilke sykdommer som skal omfattes. På bakgrunn av dette vil mindretallet bemerke at det er vanskelig å anslå hvilke økonomiske konsekvenser, og tilhørende økt finansieringsbyrde på kort og langt sikt som vil følge av å innføre en bestemmelse i en ny arbeidsskadeforsikringslov som baserer seg på yrkesskadeforsikringslovens § 11 annet ledd. .. På bakgrunn av drøftelsen ovenfor vil dette mindretallet forslå en bestemmelse som vil være enkel å forstå og praktisere ..”

Slik FNH ser det, er det uheldig å videreføre Ysfl § 11 annet ledd i den form den har i dag. Som påpekt i drøftelsen over er bestemmelsen vanskelig tilgjengelig både sett fra en rettslig og ikke minst medisinsk synsvinkel. Det må dessuten antas at det heller ikke var lovgivers hensikt at sykdommer med et svært uklart årsaksbilde skulle undergis den omvendte bevisbyrde.

I så henseende vil mindretallets forslag representere en enklere og klarere løsning.

Mindretallets forslag til ordlyd går imidlertid slik FNH ser det, for langt i forhold til behovet for å ivareta skadelidtes interesser.

I kommentarene til forslaget heter det at listesykdommene skal likestilles med yrkesskade ”dersom det er sammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og sykdommen og følgende vilkår er oppfylt ..”  Dette kan synes noe forvirrende, og kan tolkes som at det først må sannsynliggjøres årsakssammenheng, men at dette ikke er tilstrekkelig. Også tilleggsvilkårene må være oppfylt. Problemet er som nevnt at det er tilleggsvilkårene som må anvendes for å kunne ta stilling til årsakssammenhengen. Skulle man komme til at det var årsakssammenheng uten at et av tilleggsvilkårene var oppfylt ville det vel dessuten være riktig å utbetale erstatning med mindre sykdommen var upåregnelig eller uvesentlig i årsaksbildet. Forslaget bruker begrepet ”godtgjort” som uttrykk for selskapets bevisbyrde. Dette bør nok endres til ”åpenbart” slik at man opprettholder den høye bevisvekten for de typiske yrkessykdommene slik lovgivers ønske var.

Med sikte på en bedre formulert lovbestemmelse som på en bedre måte ivaretar flere hensyn, vil FNH derfor foreslå en ny ordlyd om dekning av arbeidssykdommer:

”Sykdommer som omfattes av forskriften, skal likestilles med ulykkesskade dersom:

a)    sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan fremkalle,

b)    vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for påvirkningen i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og

c)    symptomene må ha oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

Sykdommen skal likevel ikke likestilles med ulykkesskade dersom forsikringsgiver kan bevise at sykdommen åpenbart ikke er forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.”

”Sikkerhetsventilen”

Vi skal så knytte noen nærmere kommentarer til forslaget til ”sikkerhetsventil” i § 5-3 siste ledd hvor utvalget har foreslått ny "sikkerhetsventil" for sykdommer som ikke fanges opp av listesystemet systemet for sykdommer.

§ 5-3 femte ledd er en videreføring av Ysfl § 11 bokstav c. I forarbeidene til § 11bokstav c fremkommer at Justisdepartement ønsket en bestemmelse med et snevert nedslagsfelt. I proposisjonen s. 89 står følgende:

"Gjennom denne avgrensningen er det meningen å få fram at bare typiske yrkessykdommer skal gi rett til erstatning fra forsikringsgiveren. Belastningslidelsene faller utenfor, se også de spesielle merknadene til § 11 i kapittel VIII”

Departementet ga ingen nærmere forklaring med hensyn til hva man mente var en "typisk yrkessykdom", men hentet et eksempel som riktignok allerede var på listen, nemlig sykdommer pga. radioaktiv stråling. Det er derfor grunn til å tro at de sykdommer som allerede var på trygdens liste over yrkessykdommer ble ansett som typiske yrkessykdommer. 

Utvalget synes å gi uttrykk for at de foreslår en videreføring av gjeldende rett. Vi er usikre på om det er tilfellet slik forslaget er utformet.

Det nye forslaget til sikkerhetsventil er etter vårt syn klart uheldig. Bestemmelsen er utformet helt generelt, og vil etter sin ordlyd også omfatte en lang rekke sykdommer som ikke er typiske yrkessykdommer - sykdommer som like gjerne skyldes andre forhold enn yrket. Utvalget gjør kun unntakfor belastningslidelser og psykiske plager. Antitetisk fortolket innebærer det at alle andre sykdommer som skyldes skadelige stoffer eller skadelige arbeidsprosesser omfattes av ordlyden.

Av innstillingen (s. 451) fremkommer at man har ment å fange opp "typiske" yrkessykdommer. Bestemmelsen betegnes fortsatt som "sikkerhetsventil". En naturlig fortolkning av ordlyden gjenspeiler imidlertid ikke utvalgets intensjon slik den synes å komme frem i kommentarene. Vi vil også bemerke at Høyesterett i dom av 12.02.2004 (som falt etter at utvalget avga sin innstilling) presiserte at uttrykket "belastningslidelser" omfatter "primært muskel- og skjelettlidelser."

Etter FNHs syn vil den foreslåtte bestemmelsen favne utilsiktet og uhensiktsmessig vidt. For eksempel vil følgende lidelser kunne omfattes;

-        Nærsynthet pga. PC/dokumenter

-        Langsynthet pga. PC/dokumenter

-        Øresus

-        Kjemisk intoleranse

-        Fibromyalgi

-        Revmatiske plager

-        Andre diffuse lidelser og smertetilstander.

-        Utbrenthet på jobb

-        Magesår pga. stress

- Lungebetennelse med komplikasjoner

- Smitte utenfor legekontor (se listen § 1 bokstav H)

- Forfrysninger utenfor ishavsstrøk (se listen § 2 bokstav A)

- Skader pga. sterk varme/sol utenfor tropiske strøk, eksempelvis hudkreft.

I tillegg til å favne utilsiktet vidt, antas bestemmelsen slik den er foreslått av utvalget å være så vidt uklar at man må forvente mange konfliktfylte saker dersom den innføres.

Vi vil derfor foreslå en alternativ tekst som er basert på mindretallet i Høyesteretts dom av 12. februar 2004:

"Også andre typiske yrkessykdommer enn de som er angitt i forskriften etter første ledd kan likestilles med ulykkesskade, dersom skadelidte godtgjør at sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller skadelige arbeidsprosesser. Med typiske yrkessykdommer menes sykdommer som etter sin karakter tilsvarer listesykdommene (se forskrift av 11.03.1997 nr. 220) og der årsaken til sykdommen skyldes ytre påvirkning i forbindelse med arbeidet."

FNH støtter videre de øvrige forslagene i kapitlet, og har i den anledning ingen ytterligere vesentlige kommentarer.

10.Utmåling av erstatning for tap som omfattes av loven (Lovutkastet kap. 6)

Det vises til utredningens kapittel 12 samt lovforslagets kapittel 6.

Hensynene bak innføringen av standarderstatning i Yrkesskadeforsikringsloven var ønsket om et enkelt og forutsigbart system samt å sikre rask utbetaling. At standardisering i enkelte tilfelle ville gi under- eller over- kompensasjon var en kjent konsekvens som lovgiver aksepterte fordi fordelene med standardisering er så store.

Selv om standardiseringen i enkelte tilfelle gir overbetaling, særlig for lave inntektsgrupper, vil overbetalingen ikke være dramatisk. Annerledes kan det stille seg med arbeidstakere som er hjemmehørende i fremmede stater, særlig der kostnads- og lønnsnivået er svært mye lavere enn i Norge.

For en utenlandsk gjestearbeider som kommer fra et land med lønns- og kostnads-nivå på eksempelvis 1/5 av det norske, vil erstatningen rent faktisk utgjøre 5 ganger erstatningen til en person som skal ha kompensert sitt tap ved et videre opphold i Norge. Det kan virke svært urimelig.  

Dersom sikrede er bosatt i Norge vil kostnadsnivået være tilsvarende det norske uansett arbeidstakerens opphavsland. Annerledes stiller det seg med utlendinger som straks etter en ulykke flytter tilbake til hjemlandet, eventuelt om vedkommende bor i utlandet men er dekket fordi arbeidsgiver har hovedkontor i Norge. I enkelte tilfelle er også arbeidsoppholdet av kortvarig karakter og hjemreise vel planlagt.

På dette grunnlag kan en løsning med å åpne for individuell erstatningsutmåling for arbeidstakere eller sikrede bosatt i utlandet tenkes hensiktsmessig. På den annen side vil dette i tillegg til å kunne by på oppgjørstekniske vanskeligheter, være i strid med det valgte hovedprinsipp standardisert erstatningsutmåling for å oppnå enkelhet og forutberegnelighet. FNH vil i denne sammenheng begrense seg til å peke på problemstillingen.  

Til § 6-5. Egenandel for arbeidsgiver

Utvalget foreslår i § 6-5 en bestemmelse om egenandel for arbeidsgiver. FNH ser at utvalget ved dette ønsker å redusere den administrative belastningen ved saksbehandling av et stort antall mindre krav i forsikringsselskapene. Videre legger utvalget til grunn at en innføring av en slik egenandel vil involvere arbeidsgiver sterkere i skadesituasjonene på egen bedrift, noe som igjen bør initiere skadeforebyggende tiltak. I lys av disse to hovedformålene synes forslaget hensiktsmessig.

Vi tar det for gitt at arbeidsgivers vurdering og konklusjon mht om det er arbeidsskade, ikke binder forsikringsselskapet.

Imidlertid ser FNH også at det er visse betenkeligheter ved forslaget.

Blant annet vil mange arbeidsgivere ikke ha faglig kompetanse og administrativt apparat til å løse aktuelle spørsmål. Det kan også synes uforståelig for arbeidstaker at arbeidsgiver og forsikringsselskap eventuelt kommer til ulik konklusjon mht om en skade skal godkjennes som er arbeidsskade eller ikke.

FNH legger imidlertid til grunn at disse ulempene ikke veier tyngre enn de fordeler utvalget har vurdert og gitt avgjørende vekt. FNH støtter derfor forslaget om innføring av egenandel for arbeidsgiver.

Samtidig legger vi til grunn at det ikke er noe i veien for at arbeidsgiver gjennom avtale med forsikringsselskapet kan la selskapet bistå arbeidsgiver med å administrere egenandelsskadene.

FNH vil imidlertid anmode om at det fremkommer klart at egenandelsbeløpet (hva enten den betales av arbeidsgiver eller forsikringsselskapet) ikke utløser refusjon.

Det vises til pkt 14 med nærmere omtale av de økonomiske aspekter knyttet til forslaget om egenandel.

Til § 6-6. Invaliditetsgrad m.m.

§ 6-6 omhandler invaliditetsgrad. Det bør komme klart frem at vilkårene for gruppeopprykk er en videreføring av gjeldende ordning.

Dersom skadelidte har flere arbeidsskader som er påført ved forskjellige hendelser, fastsettes det i forsikring, en medisinsk invaliditet for hver enkelt skadehendelse. Trygdens praksis er å se alle yrkesskadene under ett, for så å sette en felles invaliditetsgrad for disse samlet. Utvalget går inn for å videreføre forsikringspraksis med å vurdere hver skade for seg.

Det er i den sammenheng viktig å få tydelig frem at forsikringspraksis ved å ikke benytte reduksjonsmetoden, gjelder hver skadehendelse. Man ser altså hver skadehendelse (ikke hver skade når man påføres flere skader ved samme hendelse) for seg. Også forsikringsselskapene praktiserer ”reduksjonsmetoden” (slik trygden gjør) ved flere skader ved ett og samme skadetilfelle. Dette bør tydeliggjøres i merknadene.

Til § 6-7. Beregning av menerstatning

§ 6-7 gir regler for beregning av menerstatning. Satsene er foreslått økt for å kompensere for bortfalt folketrygdytelse. Så vidt vi kan se er imidlertid nivået noe for lavt i forhold til en utmåling etter alminnelig erstatningsrett, og FNH anbefaler derfor en justering med sikte på å bringe dette i samsvar. 

Til § 6-9. Tingskader

Utvalget foreslår i § 6-9 en ny bestemmelse om rett til erstatning for tingskader. Vi antar at det for dekning av en tingskade er en betingelse at det er en erstatningsmessig personskade, og at det er tingskade som har direkte tilknytning til denne, som skal dekkes. Det bør innarbeides kommentarer som gir full klarhet om dette spørsmålet slik at man unngår unødvendige problemer her. Det bør antakelig i den sammenheng også bemerkes at det kun er den skadelidte som er berettiget til erstatning etter denne bestemmelsen. Den er ikke ment å innføre noen erstatningsberettiget posisjon for tredjemann.

Til § 6-10. Framtidige utgifter

I § 6-10 foreslår utvalget en videreføring av gjeldende regler om delvis standardisering av fremtidige utgifter. Dette er en av de erstatningspostene som i praksis skaper store problemer og konflikter i erstatningsoppgjørene, både i yrkesskadesammenheng og i erstatningsretten generelt.

FNH mener at det her er et stort forbedringspotensiale ved å innføre mer standardiserte regler.

Vi anmoder derfor departementet på det sterkeste om å vurdere og å legge til rette for dette. Eksempelvis kan det gjøres gjennom et arbeide med å utrede standardiserte regler parallelt med utarbeidelsen av et lovforslag, alternativt kan man nå gi en forskriftshjemmel i § 6-10 for så å komme tilbake med nærmere konkretiserte regler. FNH stiller seg gjerne til disposisjon for å delta i et slikt arbeide, eventuelt til å levere innspill og dokumentasjon til et slikt arbeide i departementet. 

Til § 6-11. Lidt inntektstap

I § 6-11 foreslås det en bestemmelse om renteplikt ved lidt inntektstap. Denne synes identisk med tilsvarende bestemmelse i gjeldende standardforskrift. Så vidt vi har brakt i erfaring har bestemmelsen medført betydelig tolkningstvil i praksis. Skadelidtesiden har hevdet at renter løper en mnd fra melding om forsikringstilfellet. Selskapene har derimot vært av den oppfatning at henvisningen til forsinkelsesrenteloven også gjelder påkravsregelen. Situasjonen er således uklar, og en avklaring ville bidra til å redusere konfliktene.

En løsning som vil skape harmoni på ulike, men nærliggende rettsområder vil være å anvende prinsippet i bilansvarslovens § 6 om at skademelding til trygdelaget regnes som påkrav.

Samtidig vil man da måtte innfortolke et krav om at kravet må være forfalt i tillegg til at påkrav er inngitt.

For å bringe ordlyden i samsvar med en slik forståelse, foreslås følgende ordlyd:

”Skadelidte har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet. Med påkrav regnes melding til forsikringsselskapet. Renter beregnes særskilt for hvert enkelt kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renter med utgangspunkt i 1. juli dette året..”

Til § 6-13 Grunnerstatning

Vi viser her til våre merknader i kapittel 14 om noen forhold knyttet til finansiering og økonomi, hvor vi særlig har kommentert dette.

Til § 6-12. Framtidig inntektstap - grunnlag for beregning

I § 6-12 foreslås det at maksimalt nivå mht hvilken inntekt som skal legges til grunn ved utmåling av erstatning for fremtidig inntektstap, fortsatt skal være 10 G. Sett i relasjon til den alminnelige inntektsutviklingen i samfunnet i forhold til G-utviklingen, antar vi at det bør vurderes om taket bør løftes.

En annen problemstilling som har vært aktuell på dette området, men som nå har fått sin avklaring i den såkalte ”Stakkelanddommen”, er kortvarige høyinntektsperioder (ex toppidrettsutøvere) for så senere å gå tilbake til et mer vanlig inntektsnivå. Dette var en problemstilling som utvalget diskuterte, men nettopp pga nevnte dom ikke fant det nødvendig å foreslå nærmere regulering av. Det synes hensiktsmessig at dette fremkommer i merknadene til bestemmelsen.

Til § 6-14. Tilleggserstatning

Den foreslåtte bestemmelse om tilleggserstatning er utformet slik at den omfatter alle som ville ha fått høyere pensjon i henhold til yrkesskadebestemmelsene i Folketrygdloven. Det er ikke gitt noen grense for hvor stort avvik som skal til for at bestemmelsen gis anvendelse. Blant de som i dag får uførepensjon beregnet etter særreglene i dag, er det til dels store variasjoner på dette yrkesskadetillegget. Det kan på en slik bakgrunn synes uheldig å ha en regel om en ikke ubetydelig tilleggserstatning som vil slå skjevt ut og som vil omfatte så vidt mange av de skadelidte. I denne relasjon kan dette synes lite egnet for standardisering i og med at størrelsen på de skadelidtes tap spriker relativt mye. En løsning som både ivaretar hensynene bak standardisering og som gir en noe mer behovstilpasset løsning, kunne være å innføre en nedre grense for avvik før standard kompensasjonserstatning utløses. En annen løsning som kan synes noe mer treffsikker enn den utvalget foreslår, kan være at tilleggserstatningen forbeholdes de som får pensjonen redusert grunnet manglende trygdetid. Det vises for øvrig til kapittel 14 lenger bak, hvor vi gir noen nærmere merknader om visse økonomiske forhold knyttet til dette forslaget.

Til § 6-16. Etteroppgjør

Utvalget foreslår i § 6-16 å opprettholde gjeldende regler som gir skadelidte mulighet for å ta saken opp igjen ved vesentlig forverring. Man har erfart at det er reist spørsmål om denne bestemmelsen ikke fullt ut regulerer adgangen til gjenopptak, men skulle kunne suppleres av avtalelovens § 36. Skal den aktuelle bestemmelsen fungere som en klar regel og etter sin hensikt bidra til å motvirke konflikter, mener vi det bør komme klart frem at den uttømmende regulerer adgangen til revidert oppgjør, og at den ikke suppleres av nevnte bestemmelse i avtaleloven. Vi antar at det bør være tilstrekkelig at dette presiseres i særmerknadene til bestemmelsen.

Til §§ 6-20 og 6-21. Erstatning til barn og til andre

I § 6-20 og § 6-21 reguleres erstatningen til hhv barn og andre forsørgede. Vi antar at det burde klargjøres at barn som er for gamle til å omfattes av § 6-20 ikke skal kunne kreve erstatning som ”andre forsørgede”. I motsatt fall vil det bli urimelige utslag og forskjeller for forsørgede studentbarn på for eksempel 20 og 22 år.

Endelig vil vi knytte en kommentar til forholdet mellom fremtidstapserstatning til arbeidstaker og forsørgertapserstatning til etterlatte. Det synes rimelig klart at det ikke er eller bør være slik at begge erstatningene utløses i de tilfeller hvor arbeidstaker dør etter å ha fått utbetalt en fremtidstapserstatning. Allikevel opplever forsikringsselskapene i praksis at det fremmes krav om forsørgertapserstatning på tross av at full erstatning for fremtidstapet er utbetalt mens avdøde var i live. Vi ber om at det gis avklarende merknader om dette knyttet til de respektive relevante bestemmelser.

For øvrig har FNH ingen vesentlige merknader knyttet til de andre forslagene.

11.Organisering og administrasjon

Vi viser her til kommentarene i pkt 2 foran, og anser det ikke nødvendig å gi mer utfyllende kommentarer på dette området.

12.Saksbehandling (Lovutkastet kap. 7)

Det vises til utredningens kapittel 15 samt lovforslagets kapittel 7.

Til § 7-6. Undersøkelse av medisinsk sakkyndig, cfr NOU 2000:23 (Røsægutvalget).

Utvalget foreslår i § 7-6 en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om et organ som kan bistå i forbindelse med oppnevning av medisinsk sakkyndig ved undersøkelser m.m. samt et medisinskfaglig organ som skal kunne vurdere avgitte spesialisterklæringer. Dette er foreslått som en oppfølgning av forslagene i NOU 2000:23 (Røsægutvalget).

FNH støtter forslaget, og ber departementet raskest mulig om å gå videre med arbeidet med sikte på å etablere slike organer. Disse vil både bidra til mindre konfliktfylte erstatningsoppgjør og til mindre ressursbruk når det gjelder medisinske spesialister i form av å redusere behovet for supplerende innhenting av spesialisterklæringer. Det er nettopp på disse områder man finner mye av grunnlaget for konflikt og lang saksbehandling i dagens personskadeerstatningssaker.

Forslagene fra Røsægutvalget bør slik FNH ser det, innføres også for personskader som ikke er yrkesskader (trafikkulykker) for å gi full positiv effekt.

Til § 7-3. Opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret

I § 7-3 foreslås det regler om opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret. FNH støtter forslaget om opplysningsplikt i første ledd.

Vi mener imidlertid annet ledd bør utgå. Det vises i denne sammenheng til at dette er regler som i forbindelse med utredningen og høringen knyttet til Røsægutvalget var et svært omtvistet tema. Særlig gjelder det annet ledd annet punktum. Her må selskapet i tillegg til den eksterne sakkyndige kunne få tilgang til opplysningene for å vurdere saken. Vi mener videre at slike regler ikke bør innføres for et spesielt område som i dette tilfellet ved arbeidsskader. Slike regler bør fortrinnsvis nedfelles i den generelle personvernreguleringen (lov, forskrifter, konsesjoner) eventuelt forsikringsavtalelovgivningen. Det er heller ikke riktig at denne bestemmelsen generelt representerer en kodifikasjon av gjeldende praksis. Forslaget om en slik eventuell regulering bør derfor i denne omgang utstå, inntil den eventuelt vurderes på bred og generell basis. FNH kan heller ikke se at det byr på problemer å la annet ledd utgå. I den sammenheng viser vi til at de fullmakter som selskapene bruker legger opp til en gradvis innhenting av informasjon for å motvirke utilsiktet og unødvendig mye informasjon (i tråd med gjeldende konsesjoner gitt av Datatilsynet).

Til § 7-9. Svik under erstatningsoppgjøret

Utvalget foreslår videre i § 7-9 en egen bestemmelse om svik. Det er i gjeldende rettstilstand noe uklart hvilke lovgrunnlag som gjelder i svikstilfeller. Blant annet har dette sammenheng med spørsmål knyttet til forholdet mellom gjeldende yrkesskadeforsikringslov og forsikringsavtaleloven. Det er derfor en viktig avklaring at det nå foreslås en egen bestemmelse som tar sikte på å bekjempe forsikringssvindel på arbeidsskadeområdet. I den grad det begås slik svindel bør det være et hensiktsmessig og avklart rettsgrunnlag for å bekjempe dette. FNH støtter derfor den foreslåtte bestemmelses første ledd.

Alternativt kan det gjennom lov eller forarbeider fremheves særskilt at FAL del B skal gjelde mellom forsikringsselskap og arbeidstaker, slik at FAL § 18-1 gis direkte anvendelse. I så fall bør dette fremheves særskilt i forarbeidene.

FNH mener imidlertid at de ”smittebestemmelsene” som ligger i forsikringsavtaleloven også bør gjelde ved arbeidsskader. Dersom en arbeidstaker forsøker å svindle til seg en yrkesskadeerstatning, bør dette smitte slik at han også mister sitt krav på en eventuell privat ulykkesforsikring.

Dette er blant annet begrunnet med at forsikring bygger på tillit, og at riktige opplysninger i forbindelse med erstatningsoppgjøret er av helt fundamental betydning. Videre at sviksreguleringen bør være parallell ved arbeidsskadeforsikring og i forsikringsretten. Svik er viktig å bekjempe. En smitteregel kan ha preventiv betydning.

Vi kan imidlertid ikke se at det er noe behov for å knytte en tvungen strafferettslig reaksjon til brudd i en sivilrettslig sammenheng. Forslaget synes på dette punkt ikke tilstrekkelig begrunnet. Anmeldelsesplikten bør utgå, - primært av hensynet til skadelidte som i tillegg til å få avslag på erstatningsutbetalingen også vil bli anmeldt. Det kan synes som om anmeldelsesplikten skulle sikre at forsikringsselskapet virkelig skulle ”mene alvor” med sitt avslag pga svik. Dette er så tunge vurderinger i selskapene at en anmeldelsesplikt vil være uten betydning.

Det er ikke anmeldelsesplikt i forsikringsavtaleloven. Reguleringen bør være parallell.

FNH vil påpeke at bevisbyrdereglene for svik er svært strenge og i seg selv et klart hindrer for ubegrunnede sviksavslag. Selskapets erfaring er at sviksavslag forbeholdes de klare tilfeller, selv om dette selvsagt ikke gir noen garanti for å vinne frem i retten.

Hensynet til sikrede hviler tungt bak regelen om anmeldelsesplikt. Sikredes interesse går likevel lenger enn å unngå urettmessig påberopelse av svik. Vedkommendes interesse må antas i enda større grad å være og unngå en urettmessig anmeldelse med mulig strafferettslig forfølgning.

Det kan lett tenkes tilfelle der en anmeldelse vil kunne være en belastning for sikrede som ikke står i rimelig forhold til gjenstanden for svik.

Det fremstår også som lovgivningsmessig ulogisk å knytte en tvungen strafferettslig reaksjon til brudd på en sivilrettslig regel.

En annen innvending er at beviskravene formelt er forskjellig for svik i sivilretten og strafferetten.

Erfaring viser også at påtalemyndigheten har begrenset kapasitet til å etterforske denne type saker. Anmeldelseskravet vil derfor lett bli et formkrav uten særlig innhold. Tvert i mot vil det forhold at påtalemyndigheten henlegger saken skape uklarheter i forhold til den sivilrettslige behandlingen.

FNH mener på denne bakgrunn at det vil gi en totalt sett bedre løsning om partene kan ha frihet til å avtale at forholdet ikke skal anmeldes.

13.Arbeidsskadeforsikringsnemnda (Lovutkastet kap.8)

Det vises til lovforslagets kapittel 8.

Det synes rimelig klart at det ikke er ment at arbeidsskadeforsikringsnemndas mandat skal dekke eventuelle klager fra arbeidsgivere knyttet til tegning av forsikring. For å unngå fremtidige misforståelser bør dette presiseres.

Til § 8-6. Saksbehandling i Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Det er i § 8-6 foreslått at Arbeidsskadeforsikringsnemndas avgjørelser skal ha karakter av enkeltvedtak.

Dette medfører at domstolenes prøvelsesrett er begrenset til lovligheten av vedtaket og nemndens rettsanvendelse (jf kommentarer til § 8-6).

Samtidig forutsettes det at forhandlingene for Arbeidsskadeforsikringsnemnden skal være skriftlig.

I yrkesskadeforsikring kan hovedgruppene av tvister deles inn i:

1.       Tvister vedrørende medisinske vurderinger.

2.       Tvister vedrørende omstendighetene rundt selve skadehendelsen

3.       Tvister vedrørende rettsregler

4.       Tvister vedrørende subsumpsjonen (reises gjerne i kombinasjon med punktene foran)

Av disse hovedgruppene vil bare pkt 3 være utpreget velegnet til skriftlig behandling. Det betyr igjen at de tvistepunkter som i størst grad betinger muntlig forhandling samtidig skal være de tvistepunkter der ankemuligheten er sterkt begrenset.

Dette ser FNH som en svært lite heldig ordning.

FNH antar at utgangspunktet for forslaget er at trygdens vedtak i dag er enkeltvedtak og at en endring til et ett-sporet system derfor bør videreføre trygdens ordning på dette punkt. Et ensporet system egner seg imidlertid svært dårlig for en begrenset prøvelsesadgang. Yrkesskadedekningen i trygden kan omgjøres dersom forutsetningene endres og er beløpsmessig begrenset. Under arbeidsskadeforsikringen vil erstatningene derimot kunne komme opp i millionbeløp og skal utbetales som engangserstatning. Det er derfor helt avgjørende at avgjørelsen om erstatning baseres på et riktig rettslig og ikke minst faktisk grunnlag.

Dersom prøvelsesadgangen skal begrenses på samme måte som i ”lov om anket til Trygderetten § 23” vil domstolen ikke kunne prøve andre sider ved den faktiske vurderingen enn hva som i juridisk lære kalles ”rettsfakta”. Fakta for utøvelsen av det frie skjønn kan ikke prøves. Dette er etter FNHs oppfatning ikke tilfredsstillende.

FNH vil derfor foreslå at nemndens avgjørelser ikke får karakter av enkeltvedtak og kan prøves i sin fulle bredde for domstolene.

14.Nærmere om noen forhold knyttet til finansiering, økonomiske konsekvenser m.m.

FNH støtter som nevnt forslaget om overgang fra dagens tosporede system til et ett-sporet forsikringsbasert system. Vi viser samtidig til at dette slik utvalget fremholder, får konsekvenser for dagens refusjonsordning og utmålingen av de ytelser som i dag gis gjennom trygdens særfordeler til personer med en godkjent yrkesskade.

Vi har merket oss utvalgets flertallsinnstilling om at også særfordelene skal omfattes av samme standardisering som dagens system ved beregning av erstatning for fremtidig inntektstap.

FNH legger til grunn at trygdens særfordeler skal utmåles etter samme forutsetninger som i dagens tosporede system. De beregninger som er gjennomført, antyder at særfordeler i tilknytning til fremtidig inntektsbortfall utgjorde om lag 140 millioner i 2001.

Ved beregningen er det både lagt til grunn at særfordel kan oppstå ved at:

1.    Grunnpensjonen ikke reduseres selv om skadelidte har mindre enn 40 års trygdetid

2.    Tilleggspensjonen ikke reduseres selv om skadelidte har færre enn 40 poeng år.

3.    Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3-13. Dette poengtallet legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen derom sluttpoengtallet er mindre.

4.    Uførepensjon tilstås ned til en uføregrad på 30 % i motsetning til 50 % dersom uførepensjon tilstås etter kapittel 12(ordinær uførepensjon).

Tidligere beregninger viser at det er 40 prosent av stønadsmottagerne som kommer i gruppe 3.

De øvrige stønadsmottagerne er ikke berettiget til å motta særfordel. (sluttpoengtallet blir ikke høyere om en legger årsinntekten på skadetidspunktet til grunn for beregningen).

For de med en yrkesskadepensjon der yrkesskadegraden i trygden er 30 - 49 prosent, vil det i noen situasjoner ikke bli innvilget en uførepensjon etter nytt regelverk, mens det igjen kan bli innvilget en uførepensjon selv etter at endringene har trådt i kraft.

Legges det til grunn at uførepensjon ikke vil bli innvilget, skal bortfallet av uførepensjon kompenseres av forsikring. Til sammen er det 8, 2 % av de som har blitt innvilget yrkesskadepensjon som har en yrkesskadegrad mellom 30 og 50 prosent. I gjennomsnitt har disse en årlig pensjon tilsvarende 2,15 G.

FNH støtter utvalgets forslag om at alle som har fått uførepensjon for uføregrader mellom 30 og 50 prosent, skal deles ut på alle som får en yrkesskadepensjon ved å øke den standardiserte erstatning med 1 G (§ 6-13).

Flertallet i utvalget foreslår denne løsningen for å unngå konflikter mellom forsikringsselskap og skadelidt om uføregraden skal havne mellom 30 og 50 prosent og dermed utløse en stor engangserstatning. FNH støtter utvalgets syn på dette.

FNH støtter utvalgets prinsipielle valg om å legge til grunn en standardisert modell også for trygdens særfordeler. FNH vil samtidig bemerke at omfanget av personer som mottar erstatning for fremtidig inntektstap er større enn de personer som mottar yrkesskadepensjon fra trygden.

Forskjellen oppstår dels fordi forsikringsselskapene utbetaler tap for fremtidig inntektstap til personer som har en uføregrad mindre enn 30 prosent, som er trygdens nedre grense.

Vi legger til grunn at 40 prosent av disse også vil ha rett til særfordel. På grunn av de lave uføregrader (mindre enn 30 prosent) vil det økonomiske omfang bli beskjedent.

Samtidig er det dokumentert at i perioden 1991-99 er det avsluttet 1000 yrkesskadesaker med erstatning for fremtidig inntektstap med uføregrader over 30 prosent, uten at trygden har innvilget yrkesskadepensjon. Det er videre dokumentert at etter trygdens vurdering har 400 av disse ikke rett til yrkesskadepensjon. Hvorvidt de resterende 600 vil få yrkesskadepensjon er det vanskelig å si noe sikkert om.

FNH legger til grunn at også 40 prosent av disse vil ha rett til særfordel. Den årlige tilgang er anslått til 100-150 personer i året, med en gjennomsnittlig uføregrad på 60 prosent.

Det er derfor sannsynlig at utbetalingene fra forsikring vil overstige trygdens utbetalinger til særfordel, men forskjellene forventes ikke å bli dramatiske. FNH legger imidlertid til grunn at selskapene vil følge opp at utbetalingene på denne delen av særfordelen, ikke avviker vesentlig fra forutsetningene.

Særskilt om menerstatningen

De økonomiske konsekvensberegninger som er gjort for utvalget viser at trygd og forsikring har samme omfang på de årlige erstatningsutbetalinger til menerstatning. Utvalget har også lagt til grunn at alle som har mottatt menerstatning fra forsikring, også har fått menerstatning fra trygden. FNH legger derfor til grunn at det er et tilfredsstillende økonomisk vurdert grunnlag for utvalgets forslag om å doble den nåværende sats for menerstatning.

Særskilt om egenandelsordningen

Utvalget flertall foreslår en egenandelsordning for å redusere omfanget av småsaker til forsikringsselskapene, og for å bevisstgjøre arbeidsgiverne om yrkesulykkesrisikoen i egen bedrift.

 Dersom en slik egenandelsordning som utvalget foreslår imidlertid ikke skulle bli realisert, vil dette resultere i melding av en lang rekke småsaker til forsiringsselskapene. Årlig meldes 40- 50000 yrkesskader til trygden (ekskl. skoleskader). Hovedtyngden av dette er småskader sannsynligvis i tilknytning til utbetaling av utgifter til medisinsk behandling. Anslagsvis vil 30-40000 saker bli meldt og må behandles i forsikringsselskapene årlig. En samlet saksbehandlingstid på 2 timer pr. sak, indikerer et saksbehandlerbehov tilsvarende 45-60 årsverk. Med indirekte kostnader utgjør dette 50-65 millioner 2003-kroner.

I tillegg vil erstatningsutbetalingene øke med 40 prosent som følge av refusjonselementet.

Legger vi til grunn at det utbetales 100-150 millioner fra trygden i 2001, vil dette øke til 200-270 millioner kroner dersom egenandelsforslaget ikke skulle bli gjennomført.

Særskilt om ny refusjonsordning

FNH støtter utvalgets flertallsforslag om at refusjonsordningen videreføres med en refusjonssats på 40 prosent. I beregningen av ny refusjonssats legger utvalget til grunn at trygden blir avlastet utgifter for til sammen 480 millioner kroner. Av dette utgjør de administrative besparelser 80 millioner kroner i året. FNH registrerer at beregningene er forbundet med en viss usikkerhet, men at de likevel gir et rimelig uttrykk for den utgiftsmessige reduksjon som trygden vil få ved overgang fra to til et spor.

Forutsatt at det blir en egenandelsordning, vil refusjonsgrunnlaget øke med 260 millioner (menerstatning – 120 millioner og særfordeler 140 millioner). I 2001 er det beregnet at refusjonsgrunnlaget før disse ytelsene inkluderes, beløper seg til 870 millioner kroner. De samlede refusjonsinntekter for trygden etter omleggingen blir dermed 452 millioner kroner med en refusjonssats på 40 prosent. Med besparelser på 480 millioner, gir dette en ramme på 932 millioner kroner for trygdens utgifter før overgang fra dagens tosporede system til et forsikringsbasert system.

Uavhengige beregninger av trygdens utgifter før overgang til et forsikringsbasert system, antyder et samlet utgiftsnivå på 900-910 millioner 2001-kroner. Under de forutsetninger som er lagt til grunn virker derfor en refusjonsfaktor på 40 prosent som tilstrekkelig for å dekke trygdens utgifter etter overgang til et forsikringsbasert system.

FNH viser dog til at alle beregninger bygger på en forutsetning om at antall skadelidte med erstatning for fremtidig inntektstap ikke øker over tid.

15.Nærmere om funn og konsekvenser av forslaget om overgang fra dagens tosporede system til et forsikringsbasert system samt organisering av oppgjørene

FNH støtter som nevnt forslaget om at dagens tosporede system erstattes med et forsikringsbasert system der ansvaret for forsikringsoppgjør skal ligge hos forsikringsselskapene. Med forsikringsselskapenes dokumenterte oppgjørseffektivitet, synes det ikke å være grunnlag for å opprette et særskilt oppgjørsorgan etter modell av den danske Arbejdsskadestyrelse, slik det foreslås fra NHO og KS. Med den dokumentasjon som foreligger synes det også tvilsomt om skadelidte vil være tjent med at forsikring skal være bundet av trygdens avgjørelse slik LO foreslår.

Gjennom flere år har norske skadeforsikringsselskaper blitt kritisert for trege oppgjør i yrkesskadeforsikring. Særlig har forsikringsnæringen blitt konfrontert med at trygdens vedtak ikke har blitt fulgt opp med øyeblikkelig oppgjør fra forsikringsselskapene. Dette var også en del av bakgrunnsteppet da Kjønstadutvalget ble nedsatt.

Som et ledd i utvalgets arbeid ble det gjennomført et svært omfattende analysearbeid for å avdekke om ovennevnte saksfremstilling er korrekt, samt identifisere områder der tiltak kunne settes inn for å rette opp en ikke tilfredsstillende situasjon. Analysen dokumenterer at forsikringsselskapene utbetaler erstatningen raskere, og til flere, enn hva tilfellet er for trygden.

Analysen kan kort oppsummeres slik:

• I saker med varig uførhet er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden 7-8 måneder kortere i forsikring enn i trygd. Konklusjonen er basert på innsamlet datamateriale for 2001 og 2002.
• Etter analyser basert på et materiale som omfatter 12.000 forsikringssaker, har en avdekket at trygden har innvilget uførepensjon etter yrkesskade i 300 saker, der det etter forsikringsselskapenes mening ikke foreligger varig uførhet.
• Forsikringsselskapene har avsluttet 1.600 saker der det er foretatt erstatningsutbetalinger for varig uførhet, uten at trygden har fattet tilsvarende vedtak. I 600 av disse sakene er uføregraden så vidt lav at den faller under trygdens nedre grense. For de øvrige 1.000 sakene har forsikring på selvstendig grunnlag gjort opp sakene og foretatt erstatningsutbetalinger som indikerer en uføregrad som ligger over trygdens grense.
• I de saker som er gjort opp både av forsikring og trygd (1.500 saker), er det ingen systematiske forskjeller i erstatningsutmålingen. Det finnes riktignok eksempler på at Rikstrygdeverket har innvilget uførepensjon etter høyere uføregrad enn forsikring, men også like mange eksempler på det motsatte. I sum er erstatningsmålingen lik i trygd og forsikring.

Analysen gir ikke grunnlag for å beskrive forsikringsselskapene som institusjoner som lider av betalingsvegring. Den dokumenterer derimot at forsikringsselskapene vurderer yrkesskadene uavhengig av trygdens prosesser, og i et flertall av sakene til gunst for den skadelidte.

Konsekvensene av LO’s forslag – for perioden 1991-1999

Dersom LO’s forslag var blitt praktisert i perioden 1991-1999 ville i alt 1300 personer blitt berørt. Herav ville 300 personer fått en erstatning fra forsikring som de faktisk ikke har fått. Men samtidig ville altså 1000 personer blitt fratatt og/eller fått utsatt erstatningsutbetalinger de faktisk har fått fra forsikring.

Status i Rikstrygdeverket

Status for 1.000 saker der skadelidte har fått yrkesskadeerstatning fra forsikringsselskapet, men ikke fra Rikstrygdeverket:

·  I 400 saker har trygden innvilget uførepensjon, men ikke som følge av en yrkesskade. En separat undersøkelse gjennomført av Rikstrygdeverket dokumenterer at ingen av disse oppfyller kravene for å få innvilget uførepensjon etter yrkesskade. Kravene ville derfor endt med avslag og grunnlaget for erstatningsutbetaling fra forsikring ville ikke lenger være tilstede.

·  I 400 saker er det trygdens oppfatning at disse kan vende tilbake til arbeid, mens forsikringsselskapene er av den oppfatning at de har en varig redusert ervervsevne, og har utbetalt erstatning i henhold til dette. Dersom trygdens vurdering hadde blitt lagt til grunn, ville under alle omstendigheter erstatningen blitt utbetalt på et senere tidspunkt enn det som tilfelle med dagens praksis i forsikring. Det bør bemerkes at disse personene har et sykefravær som er 2-3 ganger høyere enn det som er vanlig i arbeidslivet ellers. 

·  Ca 200 personer har mottatt endelig oppgjør fra forsikring mens de ennå er på rehabilitering/attføring. Her er trygden av den oppfatning at det fortsatt er utsikt til bedring, mens forsikring anser at det vil oppstå et varig inntektstap. Dersom trygdens vurdering hadde blitt lagt til grunn, ville under alle omstendigheter erstatningen blitt utbetalt på et senere tidspunkt enn det som er tilfelle med dagens praksis i forsikring.

For de 600 personer som har mottatt en erstatning for varig uførhet, men etter en lavere uføregrad enn trygdens nedre grense, vil skadelidte risikere å måtte avvente et avslag fra trygden før saksbehandlingen i forsikringsselskapet kan påbegynnes. Erstatningen vil under alle omstendigheter bli utbetalt på et senere tidspunkt enn det som er tilfelle med dagens ordning. Det vil være et åpent spørsmål om hvordan forsikringsselskapet vil tolke trygdens avslag.

Denne dokumentasjonen tilbakeviser den kritikk som har vært reist mot forsikringsnæringen om trege oppgjør, og spesielt at forsikringsselskapene er tregere enn trygden.

FNH ser også på denne bakgrunn, ingen grunn til at forsikringsselskapene ikke skal ta hånd om forsikringsoppgjørene slik de har gjort det i hele perioden etter lovens ikrafttreden.

16.Ikrafttreden- og overgangsbestemmelser, endringer i andre lover m.m. (lovutkastet kap. 9)

Utvalget foreslår at et konstateringsprinsipp skal være avgjørende for ikrafttredelse. Dette er et prinsipp som er kjent i forbindelse med avklaring av hvilket selskap som er ansvarlig, og vil således kunne praktiseres relativt kurant.

På den annen side synes ”yrkesskadetrygdmodellen” slik den er beskrevet på side 421 i utredningen å innebære en løsning som vil gi langt raskere implementering av ny lov, og dertil kortere overgangsperiode med et to-sporet regelverk.

Den siste løsningen kan, basert på enkelhet og rask implementering, synes som den beste. En slik løsning skaper imidlertid andre problemer. Vi skal forsøke å presentere disse; Dersom en velger å følge en modell der en legger til grunn at arbeidsskadeloven skal følges for skader som meldes etter lovens ikrafttreden, vil dette få konsekvenser for de utbetalinger som skal skje fra forsikringsselskapene. Sett fra skadelidtes ståsted får dette ingen konsekvenser utover det som er diskutert i kapittel 14.

Sett fra selskapenes side, vil utbetalingene til trygden (refusjonsdelen) bli redusert i forhold til dagens ordning med en refusjonssats på 120 prosent. Det vil derfor oppstå en gevinstsituasjon for forsikringsselskapene. Denne oppstår fordi det ved beregning av ny refusjonssats er lagt til grunn at trygdens utgifter reduseres med 220 millioner som ikke ligger i dagens refusjonsordning. Dette er utgifter til administrasjon og helsetjenester. Besparelsens omfang vil avhenge av hvor stor del av de totale erstatninger som er betalt ut etter gammel refusjonssats, men det er åpenbart at utgiftsreduksjonen blir betydelig for de siste årene forut for lovens ikrafttreden.

Med vennlig hilsen

FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON

Jan Gunnar Knudsen                                                         Øyvind Flatner

Direktør                                                                         Avdelingsdirektør