Kredittilsynet
Postboks 100 Bryn
0611OSLO
Att.: Bjørn Andersen
Dato: 19.11.2004
Vår ref.: 2004/00447
FJA/TH
Deres ref.:
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til Kredittilsynets brev 13.09.04 vedlagt et høringsnotat inneholdende foreløpige vurderinger av hvordan det nye kapitaldekningsregelverket (Basel II/CAD3) bør gjennomføres i Norge. Vi takker for imøtekommenheten med hensyn til utsettelse av fristen for levering av høringsuttalelsen.
FNH vil innledningsvis gi uttrykk for at vi setter stor pris på den åpne og tillitsfulle dialogen Kredittilsynet har med næringen om det nye kapitaldekningsregelverket og gjennomføringen av det i Norge. Dette arbeidet er omfattet med stor interesse i næringen, og ses på som svært avgjørende for å trygge konkurransekraften og arbeidsplassene i norske finansbedrifter. Kapitaldekningsregelverket er trolig den offentlige regulering som sterkest påvirker norsk finansnærings konkurransedyktighet internasjonalt. Fra FNHs side er det en overordnet målsetting at vi på dette viktige området har et velfungerende regelverk som sikrer næringen minst like gode rammebetingelser som konkurrerende institusjoner fra andre EØS-land.
Viktigheten av konkurransedyktige rammebetingelser på dette området vil øke under det nye regelverket. Institusjoner med virksomhet i flere land vil få økte muligheter til benytte sitt hjemlandregelverk for sin virksomhet i andre land. Dette vil kunne gi særlig sterke utslag i Norge, som allerede er blant de land i Europa som har størst tilstedeværelse av utenlandske banker. Det sterke deltagelsen i det norske markedet fra nordiske finanskonsern, tilsier at det er særlig grunn til å fokus på likhet i rammebetingelsene innen Norden.
Vi har valgt å organisere vår høringsuttalelse slik at dette brev innholder våre overordnede og viktigste merknader til høringsnotatet. Det særskilte spørsmålet om anvendelse av kapitaldekningsregler for forsikringsselskaper er kommentert til slutt i dette brevet. I vedlegg 1 har vi tatt inn øvrige merknader til høringsnotatet, samt noe supplerende informasjon til merknadene i brevet. I vedlegg 2 følger tapshistorikk for lån med pant i
bolig og lån med pant i næringseiendom fra noen av våre medlemmer. Det sistnevnte vedlegget inneholder fortrolig informasjon. Vi ber derfor at innholdet i vedlegget unntas offentlighet.
1. Prinsipper for gjennomføring
Kredittilsynet har valgt en tilnærming i notatet hvor man går direkte på drøftingen av detaljerte tekniske spørsmål knyttet til de nye minstekravene til kapitaldekning (pilar 1), uten først å drøfte hvilke overordnede hensyn prinsipper som bør ligge til grunn for gjennomføringen av det samlede regelverk i Norge. FNH anser dette som lite tilfredsstillende, fordi det vil kunne gi en mindre konsistent og noe mer tilfeldig gjennomføring av regelverket. Vi vil tilrå at man i den videre regelverksprosessen søker å definere ut de overordnede hensyn og prinsipper for gjennomføringen av regelverket i Norge, basert på helheten i det nye kapitaldekningsregelverket fra Baselkomiteen og EU. Til slutt i dette punktet har vi tatt inn noen forslag til slike prinsipper, som er basert på følgende vurderinger:
De nye EU-reglene vil gjennom EØS-avtalen være bindende for Norge. Formelt sett er det riktig som Kredittilsynet skriver flere steder i notatet, at direktivet kun vil stille opp minstekrav, og at de enkelte land står fritt til å fastsette strengere regler. Sterke reelle grunner tilsier imidlertid at norske myndigheter bør utvise betydelig varsomhet med hensyn til å gå denne vei.
Minstekravene i regelverket (pilar 1) omfatter vesentlig mer risikofølsomme kapitalkrav for kreditt- og markedsrisiko enn i dag, samt et nytt kapitalkrav for operasjonell risiko. De nye minstekravene vil bli supplert av eksplisitte krav til en intern prosess i den enkelte institusjon for vurdering av egen soliditet, som igjen skal følges opp av Kredittilsynet gjennom en tilsynsmessig evalueringsprosess (pilar 2). Regelverket i pilar 2 krever videre at hver institusjon skal sette av kapital for å møte risiko som ikke er dekket under minstekravene i pilar 1, og opprettholde en forsvarlig buffer til minstekravene. I tillegg kommer økte krav til offentliggjøring av informasjon om risikoen i virksomheten, for å skape bedre grunnlag for markedsdisiplin (pilar 3). Det nye regelverket skaper således en større helhet i soliditetsreguleringen enn tidligere og en økt risikofølsomhet.
Både strukturen i det nye regelverket og innholdet i de enkelte regler er resultat av en meget langvarig internasjonal prosess, og bygger på omforente krav fra tilsynsmyndigheten i verdens ledende industriland og EU. Både norske myndigheter og norsk finansnæring har gjennom ulike kanaler fulgt denne utviklingsprosess og søkt å øve påvirkning når forholdene har tilsagt dette. Etter FNHs syn kan det ikke være tvil om at de internasjonale standarder som har kommet ut av denne lange og grundige prosess, bør representere et forsvarlig rammeverk også med sikte på reguleringen av norske kredittinstitusjoners soliditet. Det forhold at Norge ikke er medlem av Baselkomiteen eller EU og derfor ikke har hatt samme anledning som andre europeiske land til å delta i den
formelle vedtagelsesprosess, bør ikke medføre at norske myndigheter føler seg mindre forpliktet til å gjennomføre regelverket på en lojal måte.
Det sentrale i denne sammenheng er at norske finansinstitusjoner konkurrerer på lik linje med institusjoner fra andre europeiske land i et marked som blir stadig mer integrert, hvor konkurransen blir stadig sterkere og hvor fortjenestemarginene blir mer presset. Eventuelt skjerpede regler innenfor dette området på rent nasjonalt grunnlag, selv for begrensede eksponeringsklasser, vil på en meget direkte måte kunne virke konkurransemessig negativt for norskbasert finansvirksomhet.
Samlet sett innebærer dette at terskelen for å operere med materielt sett strengere norske regler enn det som følger av kravene i direktivet, bør være vesentlig høyere enn under det nåværende regimet. Vi ber om at norske myndigheter legger en slik erkjennelse til grunn for det videre arbeidet med implementeringen av det nye EU-direktivet.
Hensynet til å få et målrettet og effektivt regelverk som ikke underlegger norske institusjoner unødvendige soliditetsmessige begrensinger, tilsier etter vår oppfatning at gjennomføringen av minstekravene i pilar 1 forankres i følgende prinsipper:
- Norsk gjennomføring bør følge EUs minstekrav og overgangsregler, samt felles praksis innenfor EU og Norden, der slik praksis eksisterer. Skjerpede regler skal kun anvendes dersom det kan påvises tungtveiende faglige grunner knyttet til strukturen i det norske markedet.
- Andre tilsynsmyndigheters vurdering av risikomessige forhold i eget land anerkjennes i det norske regelverket, dvs. det legges til grunn at disse er basert på et forsvarlig skjønn.
- Kravene under pilar 2 til prosesser og vurderinger i institusjonene og til tilsynsmessig oppfølging, vil fange opp avvik fra de gjennomsnittsbetraktninger som er basis for deler av regelverket under pilar 1. Relevante tiltak for å korrigere for slike avvik iverksettes av den enkelte institusjon og vurderes av Kredittilsynet.
2. Nærmere om konkurransemessig betydning
Innføringen av det nye kapitaldekningsregelverket vil som nevnt ha stor betydning for norske finansinstitusjoners konkurranseevne vis a vis utenlandske konkurrenter. Vi kan i den sammenheng skille mellom konkurranse i produktmarkedene og i egenkapitalmarkedene. Kapitaldekningsregelverket har i dag først og fremst betydning for norske bankers konkurranseevne i egenkapitalmarkedene, gjennom den betydning regelverket har for samlet egenkapitalbinding og dermed avkastning til eierne, jf. kravet til kjernekapitaldekning for å ta opp tidsbegrenset ansvarlig lån. I og med at reglene for vekting, med noen viktige unntak, er harmonisert i EØS-området og i Nord-Amerika, har vektingsreglene så langt isolert sett, hatt begrenset virkning på norske institusjoners evne til å konkurrere om ulike typer engasjementer hjemme og i utlandet. Gjennomføringen av det nye regelverket, med forskjellige vektingsregler etter hvilken metode og dels hvilket hjemland institusjonen har, vil skape et nytt og annerledes konkurransemessig miljø for norske institusjoner.
Regelverket medfører at norske institusjoner kommer til å benytte ulike beregningsmetoder for å komme frem til kapitalkravet for kredittrisiko. Institusjoner som benytter internrating for måling av kredittrisiko, vil i gjennomsnitt få lavere kapitalkrav for noen eksponeringsklasser. Viktigst i denne forbindelse er trolig lån til personmarkedet, herunder boliglån, som utgjør en stor andel av norske bankers. FNH ser det som viktig at norske myndigheter opprettholder de incentiver som Baselkomiteen og EU har lagt inn i regelverket, for at institusjoner skal ta i bruk de mer avanserte metodene for å måle risiko. På den annen side er det også viktig at man ikke stiller strengere krav til kapital under standardmetoden enn det som følger av de internasjonale standardene, f.eks. for boliglån og lån til kommuner, da dette vil føre til at standardmetoden ikke vil være et reelt alternativ for institusjonene dersom de skal overleve som selvstendige virksomheter over tid.
Den største endringen i konkurransemiljøet i det norske markedet vil imidlertid komme fra utenlandske institusjoner som benytter internrating. For disse bankene vil de effektive risikovektene på norske eksponeringer under pilar 1 være en direkte funksjon av den risiko som slike eksponeringer har vist seg å ha over tid, det være seg eksponeringer på norske kommuner, norske boliglån og lån til norske bedrifter. Filialer av utenlandske institusjoner vil pr. definisjon ikke bli berørt av eventuelle krav fra norske myndigheter om at visse eksponeringer skal understøttes av mer ansvarlig kapital enn hva minstekravene fra EU tilsier. Det samme vil nå fremover faktisk også bli tilfelle for norske datterselskaper av utenlandske institusjoner. I henhold til artikkel 129 i direktivutkastet skal tilsynsmyndighetene i de land hvor en institusjon har virksomhet, samarbeide om godkjennelsen av internratingmetodene og de vilkår som skal stilles. Dersom tilsynsmyndighetene ikke blir enige innen 6 måneder, vil tilsynsmyndigheten i konsernspissens hjemland på eget grunnlag bestemme om godkjennelse skal gis og eventuelt hvilke vilkår som skal stilles. Godkjennelsen vil da omfatte datterselskaper i alle andre EØS-land. Den praktiske konsekvensen av dette vil trolig bli at slike datterselskap følger reglene i konsernspissens hjemland. Dette vil innebære en risiko for at norske finansinstitusjoner som skal benytte internrating kan komme til å stå overfor ulike vilkår avhengig av om hovedkontoret ligger i Norge eller i et annet land.
Gjennomføringen av det nye kapitaldekningsregelverket vil få særdeles store konsekvenser for norsk finansnæring og de enkelte norsketablerte institusjoners fortsatte levedyktighet i en stadig sterkere internasjonal konkurranse. FNH ser det derfor som fundamentalt viktig at de norske myndighetene ved denne korsvei er svært tilbakeholdne med å fastsette strengere minstekrav under pilar 1 enn det som vil følge av EUs direktiv. Etter vårt syn bør de tilsynsmessige bekymringer som Kredittilsynet gir uttrykk for flere steder i notatet i forhold til minstekravene og de nasjonale valg, håndteres gjennom pilar 2 i det nye regelverket. Det vil være langt mer målrettet at Kredittilsynet vurderer tilsynsmessige tiltak overfor institusjoner som tilsynet etter en helhetlig vurdering finner å operere med en utilstrekkelig buffer ift. de nye minstekravene, enn å fastsette generelt strengere minstekrav. Dette er også systemet i det nye regelverket, jf. at den enkelte institusjon skal ha en buffer ift. minstekravene som bl.a. skal fange opp risiko som minstekravene ikke tar hensyn til. Dette er etter vårt syn den beste måten å påse at soliditeten i norske institusjoner er tilfredsstillende.
3. Forsikringsselskaper
Kredittilsynet skriver i høringsnotatet at det legger opp til å beholde gjeldende regelverk for kredittrisiko for forsikringsselskapene frem til et nytt solvensregelverk (Solvency II) er implementert og i kraft. For å unngå reguleringsmessig arbitrasje mellom selskaper i samme konsern, vil Kredittilsynet vurdere om det bør foretas enkelte justeringer i gjeldende kapitaldekningsregelverk for kredittrisiko for forsikringsselskapene.
FNH viser til at egenkapitalkravene for forsikringsselskaper i andre EØS-land primært er basert på regelverket for solvenskapital. Kravet til solvensmarginkapital beregnes på basis av forhold knyttet til forsikringsvirksomheten, dvs. forholdet mellom eiendeler og forpliktelser knyttet til oppsparing eller risikoavdekning. Disse solvenskravene er også gjort gjeldende for norske forsikringsselskaper. Anvendelsen av kapitaldekningskravene for kredittrisiko innebærer en unødig dobbelregulering av minstekravene til egenkapital i norske forsikringsselskaper. FNH syn er at anvendelsen av kapitaldekningsreglene for forsikring bør avvikles på kort sikt, før det nye kapitaldekningsregelverket basert på Basel II trer i kraft. Det er flere hensyn som taler for dette. Vi gir her en kort oppsummering. Det vises til vedlegg 1 for en full gjennomgang.
- Regelverket er ikke nødvendig ut fra soliditetsmessige hensyn, verken på selskapsnivå eller på konsolidert nivå i blandet finanskonsern.
- Regelverket lite målrettet i forhold til den risiko forsikringsselskaper står overfor. De viktige risikofaktorene blir ivaretatt av annet regelverk.
- Regelverket har en uhensiktsmessig påvirking på investeringsvirksomheten til livsforsikringsselskapene.
- Regelverket medfører konkurranseulemper og unødige administrative kostnader for norske forsikringsselskap.
- Innføringen av ny regnskapsstandard etter IFRS og Basel II tilsier at det bør foretas en vurdering nå.
- Konkurranseflateutvalget (NOU 2000:9) hvor bl.a. ledende personer fra norske myndigheter og næringsorganisasjoner deltok, tilrådde enstemmig at det ble foretatt en gjennomgang av kapitaldekningskravene for forsikring og blandede konsern etter at EUs regelverk for blandede konsern var fastsatt og gjennomgangen av virksomhetsreguleringen for forsikring var gjennomført. Begge disse forholdene er nå på plass.
De ovennevnte forholdene tilsier samlet sett at tiden nå er overmoden for en gjennomgang av det aktuelle regelverket for forsikring, med sikte på en avvikling. En utsettelse av spørsmålet til solvens II er ferdig utviklet i EU og ferdig implementert i Norge, vil innebære minst ytterligere 5 års utsettelse av en reform som det i utgangspunktet var enighet om for 4 år siden. Dette er uakseptabelt for næringen, da anvendelsen av regelverket medfører unødige ulemper og kostnader for selskapene og for deres kunder.
Vedlegg 1 inneholder en nærmere gjennomgang av de ulike hensyn som taler for at spørsmålet tas opp til vurdering nå.
4. Prioriterte spørsmål - kredittinstitusjoner og verdipapirforetak
FNH ønsker å trekke frem enkelte spørsmål i Kredittilsynets notat som etter vårt syn er svært viktige og hvor vi ber Kredittilsynet om å revurdere foreløpige standpunkter. Disse spørsmålene relaterer seg til:
- Vekting av fordringer sikret med pant i bolig- og næringseiendom
- Vekting av fordringer på norske kommuner og fylkeskommuner
- Iverksettelsestidspunkt og søknadsprosess for institusjoner som skal anvende internratingmetoder
- Krav til utrulling/implementering av internratingmetoder
4.1 Vekting av fordringer sikret med pant i bolig- og næringseiendom
a) Lån med pant i norsk bolig
Kredittilsynet varsler i høringsnotatet at behovet vil bli vurdert for en noe strengere behandling av fordringer med pant i bolig enn det EUs minstekrav tilsier. Vurderingen vil bli foretatt i lys av risikoen i det norske boligmarkedet. EUs regelverk angir en risikovekt på 35 % for fordringer med pant i bolig som er bebodd av låntaker eller som er leid ut, forutsatt at fordringen er fullt og helt sikret med pant i den aktuelle eiendommen. Tilsynet antyder at det kan komme til å foreslå som et tiltak at det i vurderingen av om boliglånet er fullt og helt sikret, legges til grunn en noe lavere grense enn dagens grense på 80 % av verdigrunnlaget.
Vi ikke se at en generell risikovurdering av lån med pant i boligeiendom, hvor man både vurderer sannsynligheten for mislighold og tap gitt mislighold, tilsier at den øvre grense på 80 % for belåningsgrad for godt sikrede boliglån bør senkes. Historien har tydelig demonstrert at boliglånsporteføljene i norske institusjoner innenfor 80 % av verdigrunnlaget generelt har svært gode risikoegenskaper. Dette underbygges av tall vi har mottatt fra to av våre medlemsbedrifter, BNbank (1988-2003) og KLP (1992-2004) som kun yter boliglån innenfor 80 % av verdigrunnlaget. Bokførte tap på slike boliglån har vært neglisjerbare i de siste 10 år. Under bankkrisen opplevde institusjonene noe tap på sine boliglån, men disse utgjorde likevel kun en brøkdel av et kapitalkrav på 2,8 % av eksponeringen (effektiv kapitalkrav med 35 % risikovekt). I denne sammenheng må det også tas hensyn til at institusjonene i den løpende inntjening også tar høyde for forventede tap, slik at den ansvarlig kapital først kommer til anvendelse etter at den første bufferen er borte. Etter vårt syn viser det aktuelle tallmaterialet at anvendelsen av en risikovekt på
35 % for boliglån innenfor 80 % av verdigrunnlaget må anses forsvarlig. I vedlegg 2 presenteres de aktuelle tapstallene for de to institusjonene.
FNH vil i denne forbindelse også trekke frem at det nye regelverket inneholder nye vilkår for lån sikret med pant i bolig, som Kredittilsynet må ta hensyn til i sine vurderinger. Det vil bli krav om at boligverdiene baseres på ekstern takst, at institusjonene skal overvåke boligverdiene gjennom statistiske metoder og justere verdien av pantet dersom den statistiske utviklingen tilsier det. Således legger regelverket opp til en mer dynamisk tilnærming på dette området enn tidligere, noe som ytterligere trekker i retning av at en sikkerhetsmargin på 20 % av eiendomsverdier bør være tilstrekkelig for å oppnå redusert risikovekting.
Vi vil i denne sammenheng også understreke at selv om boligprisene i dagens marked er på et historisk toppnivå, kan dette ikke begrunne en situasjonsbestemt innstramming i kapitaldekningsregelverket. Oppgaven myndighetene står overfor er å innføre et regelverk for kapitaldekning som kan holdes stabilt i fremtiden, og dermed gjennom hele konjunktursykkelen.
FNH kan ikke se at det foreligger faglig grunnlag for å hevde at risikoen i det norske boligmarkedet på noen systematisk måte er annerledes eller høyere enn det som gjør seg gjeldende i andre land innenfor EØS-området, herunder i våre nordiske naboland. Når både Basel-forslaget og EU-direktivet opererer med en risikovekt på 35 % for godt sikrede boliglån, bør dette også legges til grunn i det norske regelverket.
Den lave risikoen knyttet til boliglån vil bli reflektert i risikovektingen av boliglån hos institusjoner som skal benytte internratingmetoden. Disse vil kunne få betydelig lavere gjennomsnittlige kapitalkrav på boliglånsporteføljene enn banker som benytter standardmetoden, selv ved bruk av en 35 % risikovekt for fordringer sikret innenfor 80 % av verdigrunnlaget. Dersom standardmetoden skal være et reelt alternativ for mindre institusjoner, er det viktig ikke å endre den balansen som ligger i direktivutkastet mellom standardmetoden og internratingmetoden.
Et spesielt forhold knyttet til denne aktivaklassen er at den svært stor i norske banker. Størrelsen på boliglånsporteføljene i Norge er en funksjon av at norske husholdinger har et høyt eierskap til egen bolig og at den gjennomsnittlige standarden på boliger er høy i en europeisk sammenheng. Husholdningene benytter de store boligverdiene som sikkerhet ikke bare for lån til kjøp eller utbedring av bolig, men også til andre formål som f.eks. kjøp av varige forbruksvarer. Dette bidrar imidlertid ikke til noen endring av risikoprofilen på boliglån. Bolig er et nødvendighetsgode som gjør at betjening av lån med pant i bolig blir prioritert av låntakere fremfor andre kreditter og andre utgifter i vanskelige perioder. Erfaringene er da også at det bare er i unntakstilfeller at et misligholdt boliglånsengasjement i bankene leder til en realisering av pantet. Begge parter, både lånegiver og lånetaker har sterke interesser knyttet til å finne løsninger uten at tvangsrealisasjon blir nødvendig. Boliglånene bidrar derfor ved sin lave risikoprofil klart til å redusere den gjennomsnittlige risikoen i bankenes porteføljer. Det er derfor svært viktig at norske institusjoner, både de som benytter standardmetoden og de som benytter internrating, opprettholder sin konkurransekraft i dette markedet, ikke minst av hensyn til langsiktig finansiell stabilitet.
Den store andelen boliglån i norske bankers balanser medfører at de i gjennomsnitt kan få en større reduksjon i minstekravet til ansvarlig kapital enn banker i mange andre land. Dette kan blant annet ha sammenheng med at disse bankene har relativt mindre boliglånsporteføljer og at boliglån i andre land ligger i spesialiserte kredittinstitusjoner, jf. situasjonen for eksempel i Sverige og Danmark. En eventuell sterkere reduksjon i kapitalkravet på norske banker er i så fall risikomessig begrunnet og må aksepteres av norske myndigheter.
FNH vil i lys av det ovennevnte advare mot at norske myndigheter fastsetter generelle regler for norske institusjoners boliglån som gjør at risikoen knyttet til slike eksponeringer overvurderes. Det vises til vår omtale under pkt. 2 ovenfor av virkningen på norske institusjoners konkurranseevne overfor utenlandske institusjoner, og deres fortsatte levedyktighet i en stadig sterkere konkurranse.
Kredittilsynet tar også opp enkelte andre problemstillinger knyttet til boliglån. FNH kan ut fra en risikomessig vurdering støtte at byggelån ikke bør inngå i boliglånsporteføljen (standardmetoden og internratingmetoden). Vi kan også støtte at grensen for belåningsgrad for lån med pant i fritidseiendom settes lavere enn for lån med pant i bolig (standardmetoden). Vi er glad for at Kredittilsynet foreslår å videreføre muligheten til å hensynta tredjemannspant ved fastsettelse av belåningsgrad (standardmetoden og internratingmetoden).
Reglene for risikovekting av lån med pant i utenlandsk bolig, i borettslag og i tradisjonelle utleieboliger, er kommentert nærmere i vedlegget til dette brev.
b) Lån med pant i norsk næringseiendom
EUs direktiv vil inneholde en generell regel om at nasjonale myndigheter under standardmetoden kan tillate at eksponeringer som fullt og helt er sikret med pant i kontorlokaler og annen kommersiell eiendom innenfor egne landegrenser kan gis en risikovekt under standardmetoden på 50 %. Denne risikovekten kan imidlertid kun anvendes for den delen av lånet som er ligger innenfor 50 % av den aktuelle eiendommens markedsverdi. Eksponering ut over dette risikovektes 100 % under standardmetoden. Anvendelse av dette regelverket er i utgangspunktet betinget av at visse vilkår er oppfylt:
a) Verdien av eiendommen skal ikke i vesentlig grad avhenge av låntakers betalingsevne
b) Låntakers betalingsevne skal ikke i vesenlig grad avhenge av eiendommens kontantstrøm / verdi, men i stedet av låntakers evne til å tilbakebetale lånet fra andre kilder
c) Institusjonen oppfyller nye minstekrav som stilles for å anerkjenne sikkerhet i fast eiendom, dvs. krav til juridisk sikkerhet, overvåkning av eiendomsverdier, interne regler for hvilke typer eiendom som aksepteres som pant, forsikring av eiendommene og ekstern verdifastsettelse.
Et typisk eksempel hvor slik redusert risikovekt kan få anvendelse, er lån til en bedrift med pant i bedriftens kontorbygg som er sentralt beliggende, og som bedriften benytter for egen virksomhet.
De samme vilkår stilles også for at institusjoner som benytter den grunnleggende metoden for internrating, skal kunne ta hensyn til sikkerheter i næringseiendom ved fastsettelsen av tapsgrad gitt mislighold (LGD).
Direktivet åpner imidlertid også opp for at nasjonale myndigheter på visse vilkår kan dispensere fra vilkåret i b) ovenfor dersom de har bevis for at landet har et marked for kommersiell eiendom som er velutviklet og som har eksistert i lang tid. Dette gjelder både for standardmetoden og den grunnleggende metoden for internrating. Vilkårene for å ta i bruk denne dispensasjonsordningen er knyttet til dokumentasjon av lav tapsgrad for den aktuelle type eiendomseksponeringer:
- Tapsgraden for lån inntil 50 % av markedsverdi må ikke overstige 0,3 % av utestående lån i noe år
- Tapsgraden for alle lån innenfor denne kategorien må ikke overstige 0,5 % i noe år.
Dette åpner for at f.eks. lån til eiendomsselskaper som har som hovedvirksomhet å leie ut kontoreiendommer, likevel vil kunne anerkjennes som risikoreduserende under standardmetoden og den grunnleggende metoden for internrating.
Gjeldende direktiv har, som Kredittilsynet skriver i notatet, en regel som åpner for lån med pant i næringseiendom, innenfor 50 % av markedsverdi, kan vektes 50 %. Etter vår oppfatning er imidlertid denne bestemmelsen vesensforskjellig fra de nye reglene, fordi de nye reglene vil innebære en betydelig innskjerpelse i vilkårene for anvendelse av redusert risikovekt for slike eksponeringer. Denne innskjerpelsen i vilkårene innebærer at det ikke kan være tvil om at regelverket vil være forsvarlig. Det er derfor viktig at Kredittilsynet vurderer om det norske regelverket bør åpne for anerkjennelse av denne form for sikkerhet basert på de nye vilkårene, uten å legge avgjørende vekt på hva tilsynet konkluderte med i 2001 i forhold til gjeldende direktivbestemmelse.
Slik FNH ser det reiser direktivet to spørsmål som norske myndigheter må ta stilling til. For det førstemå det vurderes om man skal åpne for redusert risikovekting under standardmetoden for lån med pant i næringseiendom innenfor 50 % av markedsverdi når vilkårene a), b) og c) ovenfor er oppfylt. For det andremå man vurdere om man skal tillate bruk av 50 % risikovekt under standardmetoden når vilkår b) ovenfor ikkeer oppfylt, men hvor de ovennevnte vilkårene knyttet til tapshistorikk er oppfylt. Sistnevnte spørsmål har også betydning for institusjoner som skal benytte grunnleggende internrating.
Etter det vi kan se har Kredittilsynet i liten grad vurdert det første spørsmålet. Det er kun vist til at ”de erfaringene man har i Norge tilsier at det ikke er grunnlag for å åpne for at lån med pant i næringseiendom vektes 50 % ”. FNH er usikker på hvilke erfaringer Kredittilsynet her sikter til. Vi forventer på generelt grunnlag at Kredittilsynet begrunner sine synspunkter nærmere. Dersom det siktes til tallmaterialet for næringssektoren eiendomsdrift, vil konklusjonen etter vårt syn være tuftet på feil grunnlag. Næringsgruppen eiendomsdrift inneholder i stor grad selskaper som ikke vil oppfylle vilkåret i pkt. b) ovenfor, og som derfor ikke vil være aktuelle å risikovekte 50 % etter direktivutkastets hovedregel.
FNH vil finne det svært urimelig dersom institusjoner som benytter standardmetoden avskjæres helt fra å ta hensyn til pant i kontorer og annen næringseiendom som har alternativ anvendelse, når vilkårene i a), b) og c) ovenfor er oppfylt. Det er åpenbart at pant av denne art og innenfor de verdigrenser som direktivet fastsetter, vil ha en verdi for en långiver og bidra til at forventet tap blir redusert gjennom en lavere tapsgrad, enn om slikt pant ikke eksisterte. Det er viktig at regelverket gir incentiver til god kredittpraksis.
FNH ser at Kredittilsynet vil kunne komme til å overveie å fastsette utfyllende regler for å sikre at næringseiendom som skal gi grunnlag for redusert risikovekt etter hovedreglen, har en vesentlig verdi i tilfeller der låntaker misligholder sine forpliktelser. En mulighet er å stille vilkår om at:
- Eiendommen skal ha alternative leietagere eller alternativ anvendelse (f.eks. kontorlokaler, kjøpesentre, butikklokaler, lagerlokaler, m.v.)
- Eiendommen skal ha en geografisk lokalisering som tilsier at det med stor sannsynlighet vil kunne være et marked for alternative leietagere eller alternativ anvendelse
- Eiendommen skal ha en teknisk stand som er alminnelig god
FNH oppfordrer Kredittilsynet til å drøfte slike mulige vilkår med FNH for å komme frem til en hensiktsmessig avgrensing, som er forsvarlig ut fra et kredittrisikoperspektiv.
Når det gjelder det andre spørsmålet, om det skal dispenseres fra vilkåret i pkt. b) ovenfor for låntakere som ikke oppfyller dette, synes Kredittilsynets forløpige vurderinger å lide av et svakt tallgrunnlag. Det kan for det første drøftes om bedriftene i de næringssektorene som er trukket frem i notatet, er representative for den kategorien av selskaper man her snakker om. Av større betydning er trolig det faktum at tapstallene ikke skiller mellom tap innenfor og utenfor grensen på 50 % av markedsverdien på eiendommen. FNH har forståelse for at Kredittilsynet ikke har slikt tallmateriale tilgjengelig.
En mulig bedre representasjon av risikoen i det aktuelle segmentet kan være tapserfaringen fra spesialiserte kredittinstitusjoner innenfor næringseiendom. Tapstall på næringslån fra Norgeskreditt og fra BNbank (konsern) viser tapsgrader de siste 10 år som tilfredsstiller den øvre grensen i direktivutkastet på 0,3 % av utestående lån. Under bankkrisen var tallene noe høyere, men likevel langt lavere enn de tall for totale utlånstap fra forretnings og sparebanker og tap fra næringssektoren eiendomsdrift som er tatt inn i Kredittilsynets notat. Det må antas at en stor andel av deres portefølje besto av lån med pant i utleieeiendom, samt at porteføljen også inneholdt lån med belåningsgrader ut over 50 %. De konkrete tapstallene fra BNbank og Norgeskreditt er tatt inn i vedlegg 2. Tallene fra BNbank er innhentet fra banken og inneholder tall som ikke er offentlig tilgjengelig. Vi ber derfor om at disse tallene unntas offentlighet. Tallene fra Norgeskreditt er hentet fra institusjonens årsmeldinger.
Vi setter pris på at Kredittilsynet i notatet skriver at man er villige til å vurdere problemstillingen etter noen års erfaring med det nye regelverket. FNH mener det bør være grunnlag for å ta i bruk den aktuelle dispensasjonsordningen i fremtiden. Vi forutsetter i den sammenheng at Kredittilsynet vil samarbeide med næringen for å sikre at det blir etablert et relevant datagrunnlag til bruk ved senere vurdering av spørsmålet.
Vår konklusjon under dette punket er således at nå finnes et godt grunnlag for å følge direktivets regel om å åpne for 50 % risikovekt i standardmetoden for eksponeringer sikret med pant i næringseiendom innenfor 50 % av markedsverdien. FNH drøfter gjerne konkrete tilleggskrav til pantet, for å sikre at det vil ha en betydelig verdi ved eventuelt mislighold fra debitor. FNH har videre forståelse for at det på bakgrunn av eksisterende datamateriale ikke er mulig å dispensere fra vilkåret om at låntakers betalingsevne ikke i vesenlig gradskal avhenge av eiendommens kontantstrøm / verdi i forhold til reglene i standardmetoden og internratingmetodene. Det er imidlertid viktig at Kredittilsynet drøfter med næringen hvordan man kan etablere et relevant tallgrunnlag, slik at spørsmålet kan vurderes når forholdene ligger til rette for dette.
Reglene for risikovekting av lån med pant i utenlandsk næringseiendom, er kommentert nærmere i vedlegget til dette brev.
4.2 Vekting av fordringer på norske kommuner og fylkeskommuner
Det fremtidige direktivet vil inneholde en bestemmelse som åpner for at norske myndigheter kan anvende samme risikovekt på fordringer på norske kommuner og fylkeskommuner som fordringer på den norske stat. Vilkårene for slik behandling er knyttet til om de regionale myndighetene har økonomiske muligheter til å skaffe seg inntekter på eget grunnlag, og om det foreligger spesielle institusjonelle ordninger/ rammeverk som har til hensikt å redusere risikoen for mislighold. Dersom begge disse underliggende forholdene er tilstede, slik at den materielle risikoen ikke er forskjellig fra statens risiko, vil vilkårene være oppfylt.
FNH mener å kunne påvise at regelverket rundt norske kommuner og fylkeskommuner gir rom for innkreving av skatter og avgifter, som i andre land utgjør en viktig del av det som regnes som kommunenes uavhengige skattegrunnlag. Vi mener også å kunne påvise at kommunelovens kapittel om gjeldsforpliktelser og kapittelet om statlig tilsyn og kontroll, representerer et slik institusjonelt rammeverk som direktivutkastet sikter til, som reduserer risikoen for mislighold. Dette tilsier etter vårt syn at fordringer på norske kommuner og fylkeskommuner bør vektes 0 % under standardmetoden.
En nærmere begrunnelse er inntatt i vedlegg 1 til dette brevet. Der er det også henvist til den tapshistorikk som norske institusjoner har hatt på fordringer på norske kommuner, dvs. ingen tap i nyere tid.
Det vil etter vårt syn være svært urimelig at de institusjoner som benytter standardmetoden skal måtte risikovekte slike fordringer 20 %, når den erfarte risikoen knyttet til slike fordringer i nyere tid tilsier en risikovekt på 0 %. Konkurransemessig vil disse institusjoner derved kunne bli utkonkurrert av norske og utenlandske institusjoner som benytter internrating. De sistnevnte vil kunne benytte internratingmetodene som bygger på et erfaringsmateriale som viser misligholdssannsynligheter på eller nær null og dermed få en effektiv risikovekt på slike fordringer nær 0 %. Eventuelle tiltak for å redusere denne ”klippeeffekten” ved å heve krapitalkravet for norske institusjoner som benytter internrating, vil kunne medføre betydelige konkurransemessige ulemper for norske institusjoner.
Etter FNHs syn taler både sterke kredittfaglige og konkurransemessige hensyn for å anvende det nasjonale valget om å vekte norske kommuner 0 % under standardmetoden og ikke innføre noen særregler på dette området for institusjoner som benytter internrating. Vi finner det hensiksmessig i denne sammenheng å minne om at minstekravet til ansvarlig kapital for operasjonell risiko, i praksis vil medføre at institusjonene også vil stå overfor et minstekrav til ansvarlig kapital for slike eksponeringer, selv ved en 0 % vekting etter regelverket for kredittrisiko.
I vedlegget til dette brev har vi for øvrig også tatt inn merknader vedrørende Kredittilsynets vurderinger knyttet til vekting av fordringer på utenlandske kommuner.
4.3 Iverksettelsestidspunkt og søknadsprosess for institusjoner som skal anvende internratingmetoder
FNH er kjent med at det på politisk plan i EU foregår en drøfting av iverksettelsestidspunktet for regelverket. Kommisjonens forslag innebærer at de nye minstekravene til kapitaldekning for kredittrisiko etter standardmetoden og grunnleggende internratingmetode kan anvendes fra 31.12.06, dersom den enkelte institusjonen ønsker det. Alternativet er bruk av gjeldende minstekrav frem til 30.12.07. Fra 31.12.07 skal de to nevnte metodene og avansert internratingmetoden tas i bruk. Endringsforslaget som drøftes innebærer et felles tidspunkt for iverksettelse av hele regelverket, som vil være 31.12.07.
Kredittilsynet har i høringsnotatet ikke drøftet hvilken holdning tilsynet har til opsjonen i EUs regelverk som gir institusjoner som ikke skal benytte avansert internrating, rett til å benytte gjeldende minstekrav frem til 30.12.07. FNH ber om at denne opsjonen tas inn i det norske regelverket. Vi kan ikke se noen god begrunnelse for å redusere frihetsgraden for norske institusjoner i dette spørsmålet.
FNH har forståelse for at gjennomføringen av det nye regelverket stiller myndighetene overfor nye utfordringer både av formell og faglig karakter, spesielt i forhold til godkjennelsesprosessen for bruk av internratingmetodene for kredittrisiko. De omfattende forberedelsene som kreves både i den enkelte institusjon og hos myndighetene for at institusjonene skal kunne ta dette i bruk fra 31.12.06/31.12.07, innebærer at alle parter må forholde seg aktivt til regelverket før det er formelt fastsatt i EU og gjennomført på nasjonalt nivå. Det vil være av stor betydning for renommeet til norsk finansnæring og norske reguleringsmyndigheter, samt for norske institusjoners konkurranseevne, at de mer avanserte metodene for måling av risiko faktisk kan tas i bruk fra det tidspunktet det nye regelverket skal tre i kraft i henhold til EUs direktiv. Vi finner det derfor positivt at Kredittilsynet legger opp til å innlede godkjenningsprosessen før det formelle regelverket er på plass, noe som etter vårt syn vil være en nødvendighet.
Kredittilsynet legger opp til en puljevis behandling av søknader om bruk av internrating for kredittrisiko. Institusjoner som vil anvende den grunnleggende internratingmetoden fra 31.12.06 og institusjoner som vil anvende avansert internrating fra 31.12.07 må sende Kredittilsynet en komplett søknad i perioden 1.-30. september 2005. Søknader om bruk av internrating som kommer inn etter dette tidspunktet eller som ikke er komplette vil først bli behandlet i annen pulje. Det samme gjelder søknader fremmet innen fristen for behandling i første pulje, men hvor Kredittilsynet har rimelig grunn til å tro at direktivkravene ikke er oppfylt. Kredittilsynet vurderer om behandlingen av slike søknader først skal påbegynnes ved utgangen av 1. halvår 2006.
FNH har forståelse for at Kredittilsynet vil legge opp til en puljevis behandling av søknadene. Vi ber imidlertid om at Kredittilsynet ikke fastsetter noe oppstartstidspunkt for behandlingen av søknadene i pulje to, men heller en siste frist for slik oppstart. Hensynet til likebehandling av institusjoner tilsier at behandlingen av disse søknadene må starte så snart det er praktisk mulig for Kredittilsynet. Kredittilsynet bør for øvrig anvende godt skjønn med hensyn til å henvise søknader som er kommet inn innen fristen 30. september 2005 til pulje 2, på grunn av at de ikke anses komplette. Institusjoner som raskt kan supplere sin søknad med tilfredsstillende dokumentasjon bør få opprettholde sin plass i pulje 1.
Kredittilsynet skriver at det tar sikte på at endelig søknadspakke vil gjøres tilgjengelig for institusjonene våren 2005. FNH er bekymret for at Kredittilsynets tidsplan vil gjøre det vanskelig for de institusjoner som vil inn i pulje 1 å få ferdig en komplett søknad til fristen 30.09.05. En viktig grunn til dette er at det vil kunne være vanskelig å holde oppe fremdriften i arbeidet med søknaden i perioden med sommerferieavvikling i institusjonene og i Kredittilsynet. FNH ber Kredittilsynet vurdere et eller flere av de følgende tiltak for raskere fremdrift:
- Fremskyndelse av hele søknadspakken til 15. april
- Fremskyndelse av viktige deler av søknadspakken til 22. mars (siste dag før påske)
- Distribusjon av forløpige utkast til søknadspakke til Kredittilsynets referansegruppe
Dersom ikke et av de to første tiltakene ovenfor er mulig, bør den endelige søknadspakken foreligge senest ved utgangen av april 2005. Dersom tidspunktet for kunngjøring av søknadspakken medfører problemer for institusjoner ift. å produsere en komplett søknad innen 30.09.05, må Kredittilsynet utvise fleksibilitet mht. mulighet for institusjoner til å supplere søknaden med nødvendig informasjon innen en rimelig frist.
FNH ber Kredittilsynet samarbeide med de nordiske myndighetene om søknadsprosessen for datterselskaper av nordiske finansinstitusjoner. Det bes om at tilsynet klargjør i hvilken grad disse institusjonene vil måtte forholde seg til de tidsfrister som er nevnt ovenfor, jf. artikkel 129 i direktivutkastet.
FNH er for øvrig positiv til bruk av egenvurderingsskjemaer i søknadsprosessen. Det fremstår som en effektiv og hensiktsmessig måte å organisere deler av søknadsprosessen, og vil etter det vi kjenner til også bli benyttet av andre lands myndigheter.
4.4 Krav til utrulling/implementering av internratingmetoder
FNH har forståelse for at Kredittilsynet vil kreve at institusjoner som tar i bruk internratingmetoder skal gjennomføre utrullingen av disse innenfor en viss tidsperiode. Den tilsynsmessige begrunnelsen er å unngå at institusjoner spekulerer i rask og systematisk overføring av de eksponeringer som gir lavere kapitalkrav til internrating, mens de som gir høyere kapitalkrav holdes igjen på gammel beregningsmetode i lang tid. En hovedregel som fastsetter en tidsfrist på 3 år, men som åpner for unntak i godt begrunnede tilfeller, virker i så måte rimelig. Vi støtter de vurderinger Kredittilsynet gjør i notatet med hensyn til unntakstilfeller. Vi støtter også Kredittilsynets vurdering om at det i regelverket ikke bør fastsettes krav til minimumsandeler av porteføljen på internrating eller minstekrav til årlig progresjon innenfor implementeringsperioden. Innføring av slike minstekrav vil ikke være nødvendig av ut fra tilsynsmessige hensyn og vil kunne være svært kostnadsdrivende for institusjonene. De tilsynsmessige hensynene kan ivaretas gjennom søknadsprosessen og gjennom pilar 2 i det nye regelverket.
To spørsmål hvor FNH mener det er viktig at Kredittilsynet vurderer nærmere sine foreløpige konklusjoner, gjelder spørsmålene om bruk av flere internratingmetoder samtidig og trinnvis overgang til den avanserte internratingmetoden.
Bruk av flere internratingmetoder samtidig
Institusjoner som har som målsetning å benytte avansert internrating, men som av praktiske årsaker har valgt å ta i bruk den grunnleggende metoden først, skal etter Kredittilsynets foreløpige vurderinger i utgangspunktet først rulle ut den grunnleggende metoden for alle eksponeringsklasser, dvs. med unntak av de begrensede eksponeringene som eventuelt kan bli værende på standardmetoden. Først når dette er gjennomført vil den i utgangspunktet få tillatelse til å begynne å anvende egne estimater for de to siste risikoparameterne (LGD og EAD) på disse eksponeringsklassene. Kredittilsynet skriver i notatet at det vurderer å kunne gi unntak fra en slik regel.
FNH støtter ikke at det innføres en slik hovedregel. Det vil ikke være i samsvar med hvordan svenske myndigheter vil gjennomføre regelverket. Dersom en slik hovedregel likevel blir innført, må det innføres en relativt vid dispensasjonsordning. Det kan av praktiske årsaker ta lang tid å utvikle gode tidsserier og utsagnskraftige internratingmetoder for beregning av misligholdssannsynlighet (PD) for mindre eksponeringsklasser, f.eks. i datterselskaper, hvor man har begrenset med erfaringstallmateriale. Etter FNHs syn bør institusjoner som oppfyller vilkårene for bruk av den avanserte metoden for størstedelen av sin portefølje, men hvor det vil f.eks. kan ta to til tre år før vilkårene for estimering av misligholdssannsynlighet er oppfylt for enkelte mindre eksponeringsklasser, likevel kunne få tillatelse til å rulle ut avansert internrating, etter en nærmere tilsynsmessig vurdering. En slik unntaksbestemmelse bør fokusere på at den enkelte institusjon har gjennomført utrulling av den grunnleggende metoden for de vesentligste eksponeringsklassene og at den for øvrig oppfyller vilkårene for bruk av den avanserte metoden. Etter FNHs syn vil de tilsynsmessig hensynene kunne ivaretas på en god måte av Kredittilsynet, bl.a. på bakgrunn av den parallellrapportering som skal foretas, og gjennom de virkemidler som tilsynet vil ha knyttet til søknadsprosessen og knyttet til pilar 2 i det nye regelverket. Kredittilsynet vil således ha alle muligheter til å påse at institusjonene ikke benytter en slik åpning i regelverket til å holde mindre ansvarlig kapital enn det som er forsvarlig ut fra institusjonens risikoprofil. FNH vil for øvrig peke på at det vil være et begrenset antall institusjoner som dette spørsmålet vil bli aktuelt for, slik at det også på dette grunnlaget skulle være tilsynsmessig håndterbart.
Trinnvis overgang til avansert internrating
Kredittilsynet foreslår en hovedregel som innebærer at institusjoner ikke vil kunne foreta en trinnvis overgang til den avanserte internratingmetoden med en dimensjon av gangen. Etter vårt syn kan Kredittilsynets omtale i høringsnotatet forstås på to forskjellige måter: Enten som et generelt forbud mot å beregne kapitalkravet basert på avansert internrating for alle porteføljer, før den enkelte institusjon har godkjente metoder for beregning av tap gitt mislighold (LGD) og eksponering ved mislighold (EAD) for alle porteføljer hvor metoden skal benyttes. Alternativt kan det forstås som et forbud mot å gå over til bruk av avansert internrating for enkeltporteføljer, før man for den aktuelle portefølje har fått godkjent metoder for begge parameterne.
FNH er motstander av en hovedregel i samsvar med den første forståelsen. En slik hovedregel er ikke i samsvar med den praksis svenske myndigheter legger opp til ved gjennomføring av regelverket. Det bør i stedet legges opp til at institusjonene på en fleksibel måte kan rulle ut avansert metode over en tidsperiode, f.eks. tre år. Skulle en slik hovedregel likevel bli gjennomført i Norge, er det svært viktig med en vid dispensasjonsadgang. Vår forståelse av regelverket er at de tilsynsmessig fastsatte parameterne for LGD og EAD i gjennomsnitt vil representere mer konservative estimater enn institusjonens interne metoder vil tilsi. Institusjonene vil derfor ha incentiver til å utvikle de nødvendige metodene raskt. Likevel kan det av praktiske grunner ta tid å etablere tilstrekkelige tidsserier og gode interne metoder for mindre eksponeringsklasser, f.eks. dersom det interne datagrunnlaget for det aktuelle produktet er begrenset eller dataene er ustabile. På samme måte som for foregående spørsmål, vil det etter vårt syn være urimelig om institusjoner som oppfyller vilkårene for intern beregning av de aktuelle parameterne for den vesentligste delen av sin portefølje, ikke skal kunne anvende disse metodene kun fordi man venter på ferdigstillelse av de interne metodene for noen mindre eksponeringsklasser. Kredittilsynet vil gjennom godkjennelsesprosessen kunne forsikre seg om at de metoder som tas i bruk er pålitelige og kan påse at institusjonene ikke spekulerer i å operere med lavere minstekrav enn det som det er grunnlag for.
Den andre forståelsen av hovedreglen innebærer at utrulling av den avanserte metoden på de forskjellige eksponeringsklasser, betinger at institusjonen kan beregne både EAD og LGD for den enkelte eksponeringsklasse, før den avanserte metoden kan tas i bruk for eksponeringsklassen. Selv ved en slik forståelse vil det etter vårt syn være hensiktsmessig at regelverket inneholder en dispensasjonsregel.
FNH er overbevist om at en nærmere vurdering av hvordan man kan ivareta de tilsynsmessige hensynene, vil tilsi at den svenske tilnærmingen er forsvarlig i relasjon til begge de ovennevnte implementeringsspørsmålene. Hensynet til nordisk harmonisering på dette området vil kunne være av betydelig konkurransemessig betydning for norske institusjoner, da det i praksis vil medføre at utrullingen av den avanserte internratingmetoden vil ta betydelig lenger tid for institusjoner med norsk hovedkontor enn for konkurrerende institusjoner med hovedkontor i andre nordiske land.
5. Avslutning
FNHs øvrige merknader til høringsnotatet, samt noe supplerende informasjon til våre merknader i dette brev, er tatt inn i vedlegg 1.
Vi ønsker avslutningsvis å si at FNH er glad for at Kredittilsynet har lagt opp til å gjenoppta arbeidet i referansegruppen. Høringsnotatet inneholder tilsynets foreløpige syn på mange av de viktigste bestemmelsene i pilar 1 i det nye regelverket, men direktivutkastet inneholder også mange tekniske bestemmelser under pilar 1, som Kredittilsynet så langt ikke har kommentert nærmere. Dette gjelder bl.a. bestemmelsene knyttet til risikoavdekning (”credit risk mitigation”), herunder factoring- og leasingvirksomhet. I tillegg kommer bestemmelsene under pilar 2 og 3. Det vil være svært nyttig om Kredittilsynet relativt raskt kunne klargjøre om man på disse andre områdene vil legge direktivutkastet fullt og helt til grunn for sitt arbeid, eller om man vurderer norske bestemmelser som vil avvike fra direktivet. Hvis det sistnevnte er tilfelle vil det være viktig for institusjonenes forberedelser at Kredittilsynet angir på hvilke områder det kan være aktuelt. I tillegg bervi om at Kredittilsynet på et så tidlig tidspunkt som mulig, har en dialog med næringen om de områder hvor spesielle norske regler kan være aktuelle.
Vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Arne Skauge
Adm. direktør
Tor A. Hvidsten
Underdirektør
Vedlegg:
- Vedlegg 2: Tapshistorikk for lån med pant i boligeiendom og lån med pant i
næringseiendom (ettersendes)