Helse – og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 OSLO


01.11.2005
Vår ref: 2005/00453 –SPA/GRT
Deres ref: 200502967-/JC

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til departementets høringsnotat av 7. juli 2005.
Vi har forelagt høringsnotatet for våre medlemsselskaper, og utarbeidet våre merknader på bakgrunn av innspill fra disse.

Basert på de forutsetninger som ble lagt ved at myndighetene trakk grensen mellom offentlig og privat virksomhet på en slik måte at privat sektor ble for liten (og uforsikretansvaret for usikkert) til at markedet fant det mulig å tilby pasientskadeforsikring, har FNH ingen innvendinger mot forslaget om at alt overføres til NPE.

Når det gjelder overgangsregler, vil vi innledningsvis bemerke at ulike forsikringsselskap kan ha ulike avgrensningskriterier for virkeområdet for sine forsikringer (ulike skadeprinsipper).

Vi skal illustrere dette ved å peke på noen ulike prinsipper, uten at vi med det har omtalt hvilke som er anvendt i ulike forsikringsordninger / ansvarsforsikringer.
Ett prinsipp er skadeårsaksprinsippet (dvs. skade må være påført i forsikringstiden for å være omfattet av en forsikringen).
Et annet er konstateringsprinsippet (dvs. skade må være konstatert i forsikringstiden for å være omfattet, - eksempelvis gjelder et slikt prinsipp i yrkesskadeforsikring).
Et tredje kan være skadevirkningsprinsippet (dvs. den skadelige påvirkning må ha manifestert seg i en skadevirkning i forsikringstiden for å være omfattet).
Et fjerde kan det være kravsmeldingsprinsippet (claims made, dvs. erstatningskravet må være meldt i forsikringstiden for å være omfattet).
Dette nevnes for å gi et eksemplifiserende bilde av at det ikke vil være mulig å basere seg på at alle eksisterende ansvarsforsikringer har samme avgrensningskriterier og at overgangsordningen og en eventuell regress bli lik i alle konkrete skadetilfeller.

Det foreslås at skader som er voldt før loven trådte i kraft men meldt etter ikrafttreden, skal behandles av NPE etter de regler som gjaldt tidligere. Skadeforvoldelsen foreslås på side 52 i høringsnotatet som aktuelt skjæringstidspunkt. Dette vil kunne bli problematisk og skape overgangsproblemer i forhold til forsikringsavtaler som bygger på andre avgrensningskriterier som konstatering, skadevirkning eller krev fremsatt.

På denne bakgrunn bør departementet vurdere om ikke konstateringsprinsippet er mer hensiktsmessig enn skadevoldtprinsippet. Dette er antakelig også et enklere prinsipp å anvende ved at det kan være lettere å identifisere når en skade er konstatert enn forvoldt. Særlig vil det være tilfelle hvor en pasient har vært til behandling hos flere både private og offentlige instanser. Konstateringsprinsippet antas enklere å forholde seg til for skadelidte.

Det var dette prinsippet lovgiver fant mest hensiktsmessig i yrkesskadeforsikringsordningen.
Det synes helt klart at de ulike forsikringsselskapene – som kan ha ulike rettslige avgrensninger av sitt ansvar – ikke kan pålegges noe større ansvar ved overgangsregler i en ny pasientskadelovgivning.

Forsikringsselskapene ønsker selvfølgelig ikke å unndra seg ansvar etter gjeldende forsikringskontrakter alene av den grunn – elle i den anledning – at det innføres ny lovgivning. På den annen side kan man selvfølgelig heller ikke påta seg eller bli pålagt utvidet ansvar.

På en slik bakgrunn må et eventuelt regresskrav mot et forsikringsselskap (etter at NPE har behandlet en erstatningssak) være basert på en konkret vurdering av om dette selskaps vilkår pålegger selskapet noe ansvar i det enkelte skadetilfellet. I en slik regressak må selskapet stå fritt til å vurdere alle sidene ved spørsmål om sitt eget ansvar. Selskapet kan ikke være bundet av NPEs saksbehandling og vurderinger. I siste instans vil det være domstolene som tar stilling til et eventuelt ansvar i en slik regressak, herunder spørsmålet om fullt eller delt ansvar for de respektive partene i regressaken.

Departementet bemerker at en pasient – med de foreslåtte overgangsreglene – uansett vil være garantert et erstatningsoppgjør uavhengig av den aktuelle forsikringsavtalen.
Dette må på den foran nevnte bakgrunn forstås til at pasienten får erstatning fra NPE uavhengig av om NPE i en etterfølgende regressomgang får noe igjen fra et forsikringsselskap. NPEs behandlings- og erstatningsplikt med tilhørende erstatningsoppgjør kan ikke påføre forsikringsselskapet større rettslige forpliktelser enn det som følger av de respektive ulike forsikringsavtalene.

Dette fører derfor til at det endelige ansvaret i noen tilfeller vil kunne forbli hos NPE selv om skaden er voldt før lovens ikrafttreden. Eksempelvis vil det kunne bli situasjonen dersom det aktuelle forsikringsselskapet dekker etter såkalte ”claims made-vilkår”, da dette selskap bare vil være ansvarlig dersom kravet er fremmet i forsikringstiden.

Dersom skadelidte i en overgangsfase har en skade som er dekket av forsikringen kan vedkommende velge å fremme sitt krav overfor det aktuelle forsikringsselskapet. Selskapet kan selvsagt henvise til NPE, men kan neppe nekte å behandle kravet. I disse tilfeller vil det kunne bli spørsmål om eventuell regress mot NPE.

Videre vil vi bemerke at lovens rekkevidde når det gjelder utenlandsk helsepersonell som kommer til Norge for midlertidig å yte tjeneste her, bør avklares og presiseres entydig. Vi ber om at departementet avklarer og bekrefter plikten til deltakelse i den nye ordningen for slike tjenesteytere.
Vi legger til grunn at denne gruppen klart bør omfattes av ordningen.

Det er ikke mulig for FNH å ta stilling til hvordan de enkelte forsikringsselskapene vil opptre i konkurransen. Sett i lys av at de ikke fant det forretningsmessig forsvarlig å selge pasientskadeforsikring slik regelverket ble utformet, er det imidlertid grunn til å anta at forsikringsselskapene fortsatt vil vurdere situasjonen tilsvarende, og dermed ikke kunne tegne forsikring og ta på seg det ansvaret for en så smal gruppe tjenesteytere. Dersom denne gruppen helsetjenesteytere ikke skulle omfattes av den nye foreslåtte ordningen vil de da kunne stå uten dekning.

Vi vil også bemerke at tre skadetyper vil falle utenfor ordningen. Det gjelder fritidspåførte skader, skader under kr 5.000 og oppreisningskrav. Vi har ingen merknader til dette, men viser til at departementet kan synes å legge til grunn at disse situasjoner kan dekkes ved frivillig forsikring. Vi tviler imidlertid på om det vil være mulig å finne slik forsikring i markedet.

Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Skadepolitisk avdeling


Øyvind Flatner
Avd.direktør