Justis- og politidepartementet
0030 OSLO
200411692 22. november 2005 2004/00594 FNH 15. august 2005
200400116 Sparebankforeningen
Det vises til Vergemålsutvalgets innstilling sendt på høring ved Justisdepartementets brev av 22. november 2004.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen avgir med dette felles høringsuttalelse om vergemålslovutkastet. Den felles uttalelsen omhandler likevel ikke lovutkastet kapittel 7 om forvalting av midler for personer under vergemål, der de to foreninger vil avgi særskilt uttalelse hver for seg.
Generelt
Vergemålsutvalget har ved NOU 2004: 16 Vergemål avlevert en omfattende og grundig utredning om mindreårige og voksne med behov for vergemål samt forslag til ny lov om vergemål. Dette er et område der mange vanskelige rettslige problemstillinger kan oppstå, samtidig som hele befolkningen på et tidspunkt i livet omfattes av loven. Hertil kommer at samfunns- og velstandsutviklingen raskt medfører endringer i barn og unges bruks- og adferdsmønster. Det har blant annet skapt en del problemstillinger at en lov fra 1927 regulerer ”dagliglivet” til dagens ungdom som på en helt annen måte enn tidligere er aktive og ønsker å foreta disposisjoner som reguleres av loven.
I det vesentlige er FNH og Sparebankforeningen tilfreds med det foreliggende lovforslaget kapittel 1-6 og 8-11 (kapittel 7 er som nevnt over gjenstand for særskilte uttalelser). I vår gjennomgang har vi imidlertid oppdaget noen uklarheter og forhold der det er muligheter for forbedringer. Dessuten tror vi nevnte samfunnsutvikling på en annen måte enn tidligere nødvendiggjør bruk av finansielle tjenester for disponering av midler som ikke forvaltes av overformynderiet, først og fremst kontoholds- og betalingstjenester. At mindreårige ned til 13 år med den største selvfølgelighet i dag bruker betalingskort, nettbank og mobiltelefonen for betalingsoverføringer, viser vel også at det vil kunne oppstå problemstillinger som bør underkastes en mer gjennomgripende regulering i egne bestemmelser.
Vi vil i omtalen av de enkelte paragrafer nedenfor komme nærmere inn på de forhold vi har antydet over.
Kapittel 1
Til utkastet § 1-2: Vi støtter utvalgsflertallets forslag om at et begrenset antall definisjoner eller ordforklaringer innledningsvis vil være nyttige, ikke minst fordi loven i stor grad også skal leses av ikke-jurister.
Kapittel 2
Generelt om kapittel 2: Utkastet §§ 2-4 til 2-7 gjelder vergens kompetanse i forhold til mindreårige. Etter vår vurdering burde disse bestemmelsene av pedagogiske hensyn heller vært plassert i lovutkastet kapittel 6. Kapittel 6 omhandler vergens oppgaver og gir en del fellesregler om kompetanse/oppgaver både for verger for mindreårige og for de som er satt under vergemål. Vi viser i denne sammenheng også til at overskriften til § 6-2 er ”Vergens kompetanse”.
For øvrig mener vi det systematisk sett vil være naturlig å endre på rekkefølgen av paragrafene i kapittel 2, slik at loven først omtaler hva den mindreårige kan eller ikke kan gjøre på egen hånd før man beskriver hvordan ”hjelperen”/vergen skal bistå.
Til utkastet § 2-4: Det slås fast at vergen handler på den mindreåriges vegne i ”økonomiske forhold”. I merknadene til paragrafen legges visse føringer hva som legges i begrepet ”økonomiske forhold”. Blant annet vises til at begrepet ikke må tolkes for snevert og at blant annet arbeidsavtaler omfattes. Paragraf 2-8 som langt på vei omhandler ”motsatsen”, nemlig hva den mindreårige ikke kan gjøre på egen hånd, bruker derimot begrepet ”bindende avtaler eller på annen måte råde over sine midler”. Vi antar det ville være hensiktsmessig med bedre samsvar i begrepsbruk i §§ 2-4 og 2-8.
I merknadene til § 2-4 omtales også hvem som skal motta kontoinformasjon for kontoer opprettet i mindreåriges navn. Vi tolker merknadene slik at for såkalte fri rådighetsmidler (se lovutkastet § 2-10) er det primært den mindreårige selv som skal ha kontoutskrifter fra banken. Dette må gjelde selv om kontoen (med fri rådighetsmidler) er over det beløp Vergemålstilsynet kan fastsette etter utkastet § 6-13. Merknadene må videre forstås slik at bankenes taushetsplikt ikke er til hinder for at bankene på forespørsel gir kontoinformasjon om fri rådighetsmidler til både verge og overformynderi. (Om fri rådighetsmidler kan overstige det beløp Vergemålstilsynet kan fastsette etter utkastet § 6-13, se våre kommentarer til § 2-10.)
Når det gjelder ”ordinære” midler tilhørende mindreårige (altså ikke fri rådighetsmidler), forstår vi merknadene slik at for kontoer med saldo under det beløp Vergemålstilsynet fastsetter etter utkastet § 6-13, skal kontoutskrifter sendes verge. Bankenes taushetsplikt vil likevel ikke være til hinder for at bankene på forespørsel gir kontoinformasjon til både den mindreårige selv eller til overformynderiet.
For kontoer med saldo over det beløp Vergemålstilsynet fastsetter, skal kontoutskrifter (for ikke fri rådighetsmidler) sendes overformynderiet, men bankenes taushetsplikt vil heller ikke her være til hinder for at bankene på forespørsel gir kontoinformasjon til både den mindreårige selv eller til verge.
Til utkastet § 2-5: I første ledd foreslås en regel om at overformynderiet skal treffe avgjørelse i saker der to verger ikke blir enige. Vi støtter dette forslaget.
Før vi kommenterer tredje og fjerde ledd vil vi bemerke at det trolig må ha skjedd en glipp når man skrev merknadene til utkastet § 2-5. Merknadene synes å vise til lovutkastet § 2-5 tredje og fjerde ledd, mens vi finner igjen det merknadene omtaler i lovutkastets fjerde og femte ledd. Dessuten synes merknadene å omtale en bestemmelse i annet ledd siste punktum som vi ikke kan kjenne igjen i lovutkastet.
I tredje og fjerde ledd foreslås særlige regler om vergens åpning og disponering av konto med en mindreårigs midler (altså ikke fri rådighetsmidler). Forslaget er et forsøk på å avhjelpe en del av de problemstillinger som Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen tok opp i eget brev til Vergemålsutvalget. Blant annet søkes å avhjelpe situasjoner der to verger av forskjellige grunner ikke blir enige, alternativt der den ene vergen må anses som mer eller mindre uskikket til å delta i slike avgjørelser.
Når det gjelder lovsystematikk, peker vi på at åpning og disponering av bankkonto er en svært praktisk situasjon samtidig som det her lett kan dukke opp til dels kompliserte juridiske spørsmål. Etter vår mening ville det derfor vært på sin plass med en egen paragraf som kan gi en ganske uttømmende regulering av kontoåpning og kontodisponering. Vi anbefaler at man i en slik ”samleparagraf” blant annet sier noe om åpning av konto for fri rådighetsmidler. I hvilken grad den mindreårige på egen hånd kan åpne slik konto, drøftes for eksempel nærmere i merknadene til lovutkastet § 2-10. Videre bør finansavtalelovens omtale av ”normal” disponering av konto med ”ikke-fri rådighetsmidler” antagelig flyttes over i en slik ”samleparagraf”.
Utkastet til § 2-5 tredje ledd baseres for øvrig på et prinsipp som også kommer til uttrykk i utkastet § 2-6 første ledd, om at en verge alene er legitimert til å foreta visse disposisjoner med mindre den annen verge har meddelt at dette ikke kan skje. Vi oppfatter lovforslaget slik at den ene vergens meddelelse om at den andre verge ikke alene kan foreta kontoåpning, skal gis på forhånd. For at en slik avskjæringsmulighet skal være effektiv, må slik meddelelse nødvendigvis skje til flere banker – det finnes nærmere 150 banker med virksomhet i Norge. Dette er neppe praktisk mulig. Vi antar derfor at regelen i tredje ledd i praksis innebærer at en verge i praksis i de fleste tilfeller alene vil kunne åpne konto for den mindreårige.
For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi oppfatter at bestemmelsen i utkastet tredje ledd bare omfatter å åpne konto (”inngå kontoavtale”) og sette inn midler, men ikke å ta ut midler fra kontoen. Det kan imidlertid oppstå usikkerhet om det å ta ut midler omfattes eller ikke, blant annet fordi den etterfølgende bestemmelse, utkastet til § 2-5 fjerde ledd som er en særregel om disponering av mindreåriges bankkonto, kan oppfattes som et unntak fra tredje ledd. Det beste ville her vært om hovedregelen om vergers disponering, se finansavtaleloven § 25 (3), sto umiddelbart i tilknytning til § 2-5 fjerde ledd. Se også foran der vårt uttalte ønske er at det blir laget en ”samleparagraf” som mer uttømmende regulerer kontoåpning og kontodisponering med mindreåriges midler.
I fjerde ledd foreslås det at overformynderiet kan bestemme at kontoer kan disponeres av én verge alene i tilfelle vergene ikke bor sammen. Vi slutter oss til det materielle innholdet i forslaget, som vi tror kan løse mange konflikter.
Der en konto åpnes av en av vergene i medhold av forslagene som nevnt foran, forutsetter vi at hvitvaskingslovens bestemmelser om legitimasjonskontroll vil være oppfylt ved fremleggelse av legitimasjon for den verge som har rett til å åpne konto – i tillegg til legitimasjonen for den mindreårige som kontohaver.
I merknadene til så vel utkastet § 2-5 som utkast til endring i finansavtaleloven § 25 (3), står at begrepet å ”disponere” konto også omfatter bruk av kontoen til innskudd. Dette er neppe dekkende. Innskudd på en konto kan normalt gjøres av ”hvem som helst”, for eksempel ved bruk av en betalingstjeneste for overføring av midler fra en konto til en annen. Også innskudd på en bestemt konto med kontanter ved fremmøte i banken må kunne skje av ”hvem som helst”, forutsatt selvsagt at hvitvaskingslovgivningens legitimasjonskontrollregler følges.
Til utkastet § 2-6: Regelen i første ledd legger til grunn samme prinsipp som i utkastet § 2-5 tredje ledd, der en verge alene i visse situasjoner er legitimert til å disponere med mindre den annen verge har meddelt at dette ikke kan skje. Vi antar at en slik legitimasjonspresumpsjon i en del situasjoner er fornuftig, samtidig som vi – på samme måte som ovenfor er bemerket i forhold til utkastet § 2-5 tredje ledd – ikke regner med at en verge kan klare å gi underretning til alle potensielle tredjemenn dersom vergen ikke ønsker at den annen alene skal kunne foreta visse disposisjoner.
Det kan være noe uklart om å ”motta og kvittere for beløp” også kan omfatte uttak fra en mindreårigs bankkonto. Uttrykket isolert vil kunne oppfattes som å omfatte uttak fra konto, men på grunn av eksistensen av utkastet § 2-5 tredje ledd og finansavtaleloven § 25 må det vel antas at dette ikke har vært meningen. Vi går derimot ut fra at forslaget innebærer at en verge alene kan møte opp i banken og heve og kvittere for en advisert giro (”Giro Utbetaling”) adressert til den mindreårige. Vi er derimot mer usikre på om regelen i § 2-6 første ledd kan oppfattes som hjemmel for at en verge alene kan heve innestående på et aksjefond i den mindreåriges navn. Hvis så er tilfelle, reiser vi spørsmål om man i lovforslaget er konsekvent når det i lovutkastet er en forutsetning at uttak fra bankkonto krever medvirkning fra begge verger.
Vi beklager i denne sammenheng at den praksis som Bankklagenemnda fulgte før finansavtaleloven, om at én av vergene ble ansett som legitimert til å disponere mindre beløp fra bankkonto, jfr blant annet bankklagenemndssak BKN 88008, ble avviklet gjennom vedtakelse av finansavtaleloven § 25. Vi anbefaler at man vurderer om en slik legitimasjonsregel for ”mindre beløp” bør innføres.
Språklig sett anbefaler vi ellers at ordet ”vedkommende” i annet ledd siste setning skiftes ut med ”én verge”.
Til utkastet § 2-8: Det går ikke særlig klart fram av lovutkastet hva slags ”avtaler” bestemmelsen forbyr den mindreårige å inngå. Av ordlyden i forslaget kan det synes som at det er avtaler om den mindreåriges ”midler”. Av merknadene forstår vi at dette er en for snever forståelse, all den tid avtalebegrepet også omfatter blant annet å inngå arbeidsavtaler. Derimot forutsetter vi at for eksempel mindreårige (etter en viss alder) fortsatt vil kunne inngå avtaler som for eksempel innebærer samtykke etter personopplysningsloven til registrering av personopplysninger, at mindreårige kan inngå avtaler i egenskap av fullmektiger for andre og så videre. Vi viser her også til hva vi har sagt foran under overskriften ”Til utkastet §§ 2-4 til 2-7” om vergens kompetanse.
Til utkastet § 2-10: Vi forutsetter at såkalte fri rådighetsmidler som den mindreårige selv kan råde over etter § 2-10 ikke skal forvaltes av overformynderiet selv om midlene overstiger det beløp som etter § 6-13 er fastsatt av Vergemålstilsynet til forvaltning av overformynderiet.
I utkastet § 6-15 annet ledd annet punktum forslås en ”videreføring” av dagens ordning med at studielån fra Lånekassen utbetales vergen som så kan la den mindreårige helt eller delvis få midlene til egen rådighet. Utkastet § 6-15 omtaler derimot ikke stipenddelen av støtten fra Lånekassen. Det må for denne delen være grunn til å anta at stipenddelen er midler ”noen annen” har gitt den mindreårige til fri rådighet.
Vi slutter oss til utvalgets merknader i forbindelse med utkastet § 2-10 der det antas at den mindreårige på egen hånd kan inngå kontoavtale om fri rådighetsmidler. Vi tror imidlertid det ville vært hensiktsmessig om dette også framgikk av selve lovteksten. Som antydet i merknadene til lovutkastet tror vi likevel at bankene ved kontoåpning vanligvis uansett vil be minst en av vergene om å bekrefte at det virkelig dreier seg om fri rådighetsmidler.
Vi er derimot ikke enig når det i merknadene til samme paragraf står at avtale om betalingskortmedfører forpliktelser ut over den rene disponering av midler, og derfor krever samtykke fra verge (begge verger der det er to). For det første kan vi ikke se at avtale om betalingskort uten kredittelement innebærer at den mindreårige pålegges avtalemessige ”merforpliktelser” ut over det som likevel følger av finansavtaleloven §§ 35 til 37 sammenholdt med skadeserstatningslovens bestemmelser om mindreåriges ansvar. Dette vil være tilsvarende med situasjoner der den mindreårige også disponerer kontoen ved andre betalingsinstrumenter enn kort, for eksempel nettbank. Også her vil den mindreårige kunne pådra seg ansvar etter finansavtaleloven § 34 og skadeserstatningsloven. Overtrekk av konto vil også kunne skje i vinnings hensikt uten bruk av betalingskort eller andre betalingsinstrumenter – uten at vi ønsker å gi detaljer om dette her. Vi mener således at det juridisk sett ikke er mer nødvendig å kreve at begge vergene må møte ved avtale om betalingskort (uten kredittelement) på brukskonto for den mindreårige enn for andre betalingstjenester. Betalingskort for mindreårige benyttes kun til å disponere fri rådighetsmidler på en innskudds-/brukskonto med den mindreårige som kontohaver. Ved bruk av et betalingskort som er utstedt til mindreårige vil det alltid være online kontakt mellom kortterminal og konto for å kontrollere at det er tilstrekkelige midler innestående på kontoen. Vi vil også fraråde at det lages en slik regel som omtalt i merknadene da det vil oppfattes som unødvendig tungvint om begge verger skal delta avtaleinngåelsen for betalingskort uten kredittelement. Vi ser få farer ved ikke å kreve to verger i slike tilfeller. Bankene vil dessuten normalt kreve at en av vergene skal møte sammen med den mindreårige ved inngåelse av avtale om mer ”avanserte” instrumenter, blant annet fordi man ønsker også å informere vergen om sikkerhetsprosedyrer, mulige misbrukssituasjoner og så videre.
I merknadene til lovutkastet gis for øvrig noen synspunkter på konto tilhørende ungdomsforeninger, klasseparekasser, elevbedrifter og så videre. Merknadene må forstås slik at de mindreårige deltakerne/styremedlemmene ikke kan pådra seg ansvar i tilfelle overtrekk av konto og at ”[b]anken må inngå avtale med en myndig person og eventuelt sikre seg en garanti fra vedkommende”. Her synes vi at utvalget har hatt så sterk fokus på overtrekksproblematikken at merknadene ikke klargjør særlig godt hvorvidt ungdomsforeningen/klasseparekassen/elevbedriften rettslig sett kan inngå avtale om bankkonto uten medvirkning fra en myndig. Dette spørsmål er for så vidt klargjort for eksempel til Lovavdelingens uttalelse av 4. mai 2005 om barn og unges deltakelse i styrer i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. I uttalelsen klargjøres at mindreårige kan velges som styremedlemmer i foreninger og at et slikt styre kan pådra laget/foreningen forpliktelser. Også i brev fra Justisdepartementet av 10. januar 2000 fremgår klart at de mindreårige ikke kan pådra seg generell erstatningsforpliktelser, samtidig som man fremholder at de mindreårige kan opptre som fullmektiger for organisasjonen. Det kunne i denne sammenheng også være nyttig å fått avklart hvorvidt også lag/foreninger som utelukkende er stiftet av og består av mindreårige personer kan være en fullverdig juridisk person og velge et styre som fullt ut kan pådra laget/foreningen forpliktelser og så videre. Spørsmålet er ikke minst interessant i sammenheng med de mange elevbedriftene som etableres i norske skoler.
Til utkastet § 2-11: Det kan være noe uklart hvor langt en bestemmelse som gir mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning, vil rekke i forhold til å inngå avtaler med og foreta disposisjoner overfor banker. I merknadene til paragrafen uttales at man ikke mener å gjøre endringer i forhold til tidligere praksis. Åpning av bankkonto og å inngå avtaler om betalingsformidling er imidlertid på en helt annen måte enn tidligere blitt en nødvendig del av dagliglivet, slik at henvisning til tidligere praksis her gir liten veiledning. Vi mener de beste grunner taler for at mindreårige med egen husholdning fritt må kunne opprette og disponere bankkonto – i hvert fall så lenge beløpet ikke overstiger det beløp som Vergemålstilsynet fastsetter etter utkastet § 6-13.
Vi går videre i mot at avtale om leie av husrom ikke omfattes hva en mindreårig med egen husholdning skal kunne gjøre, og støtter således mindretallet i dette spørsmålet. I tilfelle den mindreårige med egen husholdning får anledning til å inngå avtale om leie av husrom, minner vi om at det også vil være nødvendig at den mindreårige på egen hånd kan inngå avtale om depositumskonto.
Til utkastet § 2-12: Vi er usikre på om utkastet til å drive næringsvirksomhet kun gjelder virksomhet organisert som enkeltpersonsforetak eller om det også omfatter for eksempel ansvarlig selskap eller aksjeselskap. Vi forutsetter at den mindreårige i slike tilfeller kan åpne bankkonto. Derimot forstår vi bestemmelsen slik at den mindreårige til tross for tillatelsen til å drive næringsvirksomhet ikke uten overformynderiets samtykke kan stifte gjeld eller ta opp lån, jfr forslagets henvisning til kapittel 6 (se § 6-15).
Til utkastet § 2-13: Dersom en avtale som den mindreårige ikke lovlig kunne inngått blir godkjent i etterkant, legger vi til grunn at alle forpliktelsene for den mindreårige gjelder fra det tidspunkt avtalen ble inngått – og ikke fra tidspunktet for når avtalen ble godkjent. For å unngå senere tvil anbefaler vi at dette fremgår direkte av lovteksten.
Til utkastet § 2-14: Det må være klart at selv om ordlyden i lovforslaget bare gjelder ”utgyldig avtale etter 2-13” (vår utheving), må tilsvarende konsekvens også gjelde situasjoner der den mindreårige uberettiget har rådet over sine midler – for eksempel ved uberettiget uttak av bankkonto (et uttak fra bankkonto vil ofte ikke være naturlig å kalle for ”avtale”), jfr utkastet § 2-8.
Vi peker for ordens skyld også på at det i § 2-14 benyttes begrepet ”ugyldig avtale etter § 2-13”, mens det i utkastet § 2-13 omtales avtale ”som ikke er bindende”. Vi går ut ifra at det ikke skal være noen realitetsforskjell mellom ”ugyldig” og ”ikke bindende”, og anbefaler at man i loven benytter samme begrep.
Det er ikke helt klart hva regelen om tilbakelevering i tilfelle ugyldig avtale/disposisjon vil bety i forhold til en mindreårig som uberettiget disponerer over sin bankkonto. Her har den mindreårige alene fått gjort uttak fra sin konto der vergene elleroverformynderiet skulle ha vært involvert. Slike saker kommer gjerne opp ved at vergene klager til Bankklagenemnda. Hvis nemnda konstaterer at uttaket var uberettiget, pålegges gjerne banken å ”fylle opp” kontoen igjen. Etter utkastets første ledd første punktum skulle da banken kunne kreve at den mindreårige tilbakeleverer det uttatte beløp til banken. Dersom den mindreårige har brukt opp pengene følger det derimot av tredje punktum at tilbakeleveringsplikten bare gjelder så langt midlene er kommet den mindreårige til nytte. Å vurdere når midlene har kommet den mindreårige til nytte er ofte vanskelig. I en slik situasjon er det dessuten nærliggende å anta at den mindreårige har vært klar over at han/hun tok ut penger som han/hun ikke hadde rett til å disponere over, og så kreve erstatning av vedkommende i samsvar med skadeserstatningsloven § 1-1. I en slik sammenheng vil det også være mulig å rette krav mot den mindreåriges foreldre etter skadeserstatningsloven § 1-2. Vi antar at utkastets annet punktum ikke vil innebære noen begrensninger i muligheten til å kreve erstatning av barnet/foreldrene etter skadeserstatningsloven.
I merknadene (s 112 annen spalte) vises til dansk rett der den mindreårige er erstatningsansvarlig ved straffbare forhold, men Vergemålsutvalget fant ikke å ville foreslå en slik regel. Vi vil anbefale en slik regel vurderes også i norsk rett, ikke minst på bakgrunn av den stadig økende vinningskriminalitet blant barn og unge, og der ofrene også ofte er barn og unge.
Utkastets bestemmelse om tilbakelevering av det mottatte i tilfelle ugyldig avtale – så langt ikke det finnes unntak/”lempingsbestemmelser”, vil selvfølgelig også komme til anvendelse på lån og kreditter som feilaktig gis mindreårige.
Kapittel 3
Generelt: I lovforslaget legges det opp til at den som settes under vergemål normalt ikke skal fratas sin rettslige handleevne. Generelt må det være riktig at vergemålet ikke går lenger enn nødvendig. Dette vil i så fall være i samsvar med den alminnelige oppfatning som begrunner at man i dag svært ofte bruker hjelpevergeinstituttet, fordi man ikke skal ta ”verdigheten” fra en ”gammel hedersmann” ved å umyndiggjøre vedkommende på hans siste dager.
Bankene har imidlertid enkelte negative erfaringer med den dobbeltkompetansen man har fått ved oppnevnelse av hjelpeverge etter eksisterende regler. Ikke sjelden oppleves det at den som det er oppnevnt hjelpeverge for (klienten/pasienten) er så vidt oppegående at vedkommende også foretar disposisjoner over en bankkonto som ikke harmonerer med de disposisjoner som hjelpevergen har gjort. For eksempel kan klienten/pasienten forsøke å ”unndra” midler fra hjelpevergens disponering ved å overføre innestående på konto fra en bank til en annen. For å avverge uheldige episoder ber også noen hjelpeverger om at kontoer merkes med at kontoen ikke skal disponeres av klienten/pasienten. Noen banker har også som normalrutine at kun hjelpeverge skal være disponent.
Til utkastet §§ 3-2 og 3-3: Som nevnt foran slutter vi oss til at vergemålets omfang og/eller fratakelsen av rettslig handleevne skal ikke strekkes lenger enn strengt nødvendig. Samtidig åpner dette for at det kan bli stor grad av individuelle variasjoner for avgjørelsene. Her er det imidlertid viktig at de individuelle variasjonene ikke umuliggjør en entydig registrering av dem, for eksempel på kundens bankkonto.
Dersom det ved beslutning om vergemål er ønskelig at kun oppnevnt verge skal kunne disponere en bankkonto, er vi usikre på om slik beslutning kan treffes i medhold av utkastet § 3-2 annet ledd om omfanget av vergemålet, eller om man må ty til lovutkastet § 3-3 annet ledd om delvis fratakelse av rettslig handleevne. Delvis fritakelse av rettslig handleevne hører etter lovutkastet under tingretten og vil derfor være atskillig mer omstendelig enn bare opprettelse av vergemål og vedtak om omfang av vergemålet.
Til utkastet § 3-4: Etter utkast til ny bestemmelse om samvergemål vil handlinger som er utført alene enten av vergen eller den som er satt under vergemål, være ugyldige. Det vil være uheldig dersom for eksempel en kontohaver kan påberope seg et nylig opprettet samvergemål som grunnlag for å påstå at et uttak som kontohaver har gjennomført alene er ugyldig. Det er ved samvergemål svært viktig at det blir gitt informasjon til ”alle” om opprettelse av slikt samvergemål. Etter det vi kan se, vil samvergemålet ikke bli kunngjort på annen måte enn ved registrering etter utkastet § 4-13. Vi ser for oss at det i tilfelle ugyldig avtale på grunn av samvergemål lett kan tenkes å bli reist erstatningskrav mot vergen og/eller den som er satt under samvergemål fra den som føler seg ”narret”.
Vi ser ikke helt behovet for ordningen med slikt samvergemål. På bakgrunn av de problemer som er beskrevet over stiller vi oss svært skeptiske til ordningen med samvergemål. Vi vil derfor ikke støtte at ordningen med samvergemål innføres.
Til utkast til endring av finansavtaleloven § 25 (3): Foreningene støtter forslaget om at en giver får mulighet til å treffe bestemmelse om at bare en av vergene skal disponere de gitte midler, også der gavepengene settes på bankkonto. Ved henvisningen til lovutkastet § 9-1 kan det synes som at en slik beslutning skal måtte treffes i den form som er angitt i utkastet § 9-1 (skriftlig og bevitnet erklæring). Vi synes dette er unødvendig tungvint, og omtaler dette i merknadene til utkastet § 9-1.
Vi legger videre merke til at Vergemålsutvalget i merknadene til utkastet § 2-5 omtaler endringsforslaget til finansavtaleloven § 25 og her uttaler at der giver er den ene vergen, skal giver (den ene vergen) også kunne bestemme at midlene skal kunne disponeres av vedkommende verge alene. Generelt er det ingen heldig regel at giver selv skal kunne disponere en gavekonto, da det her lett kan oppstå usikkerhet om gaven er fullbyrdet eller ikke. Ut fra de behov vi ser den ene vergen kan ha i en del situasjoner, ser vi imidlertid behovet for at den ene vergen har mulighet til selv å sette seg inn som disponent for en gave, og støtter merknadene på dette punkt.
Kapittel 4
Til utkastet § 4-13: Vi gjør oppmerksom på at denne bestemmelsen i NOUens kapittel 19 har en rekke skrivefeil, og vår kommentar gjelder utkastet som er gjengitt i kapittel 8 på side 172 (selv om det også er skrivefeil her).
Det foreslås særskilt registrering eller tinglysing i noen angitte registre om at handleevnen er fratatt. Fordi handlinger i strid med rettslig handleevne innebærer ugyldighet er det svært viktig at der er mulig for potensielle avtaleparter med videre å bli kjent med fratakelse av rettslig handleevne, herunder samvergemål. Samtidig har vi forståelse for at det ikke finnes egnede måter å gjøre dette ”systematisk” kjent for de som har behov for opplysningene, og at bekjentgjørelsen av dette vil måte bli noe ”tilfeldig”.
En registrering/tinglysing som foreslått vil normalt frata tredjemann den gode tro i forhold til disposisjoner relatert til det enkelte register, fra og med registrerings-/tinglysingstidspunktet. Hva som menes med utkastets henvisningen til ”de tinglysingsrettslige regler” burde vært utdypet i loven, i det minste i omtalt nærmere i merknadene til utkastet.
Etter utkastets tredje avsnitt oppnår den tredjeperson som var i aktsom god tro før registreringen og således inngått avtaler om eiendeler registrert i grunnbok eller andre realregistre, en slags ”beskyttelse” selv om avtalen er gjort med en som er fratatt den rettslige handleevne, se utkastets oppregning i nr 2. Vi antar – igjen er det få holdepunkter i merknadene – at denne ”beskyttelse” har sin bakgrunn i grunnbokens negative troverdighet. Vi savner imidlertid en nærmere begrunnelse for at den som har handlet med fast eiendom i aktsom god tro skal være så vidt godt beskyttet mot vergemålet som ugyldighetsgrunn før tinglysingen har skjedd, mens andre som har handlet med den umyndige ikke har noen slik ”beskyttelse”.
Sett på bakgrunn av at utkastet inneholder viktige bestemmelser om konsekvensen av vergemål, kan reises spørsmål om (deler av) bestemmelsen heller burde stått i kapittel 3.
Kapittel 6
Til utkastet § 6-1:
Bestemmelsen gjelder både oppnevnte og fødte verger, men det virker unaturlig å snakke om ”mandat” når det gjelder fødte verger.
Til utkastet § 6-2: Det vises til beskrivelsen foran (våre generelle kommentarer til utkastets kapittel 3) av mulige problemer der det er ”dobbeltkompetanse” med hensyn til handleevne både for vergen og den som er satt under vergemål. I utkastet § 6-2 presiseres at den som er under vergemål, men ikke fratatt rettslig handleevne, kan kalle tilbake disposisjoner truffet av verge. Dette vil for eksempel innebære at vedkommende kan tilbakekalle fullmakter til å disponere konto eller tilbakekalle konkrete oppdrag om transaksjoner – så langt transaksjonen ikke er gjennomført. En slik vid adgang til tilbakekall kan i praksis muligens innebære en uthuling av vergemålet og med konsekvens at man ser det som nødvendig å måtte frata vedkommende rettslig handleevne. Vi reiser derfor spørsmål om et mulig alternativ kan være at vergen og den vergetrengende får anledning til ”ugjenkallelig” – i hvert fall for en tid – til å avtale seg i mellom at vergen skal ha ”eksklusiv” handleevne i visse saker. For eksempel slik at den vergetrengende inngår en avtale med banken om at kun vergen skal disponere bestemte kontoer og/eller at klienten bare skal kunne disponere bestemte kontoer og/eller disponere kontoen(e) innenfor bestemte beløp. Vi viser også til våre kommentarer til utkastet § 3-2 om et vedtak om vergemålets omfang kan inneholde bestemmelser om vergens eksklusive rett til å disponere bankkonto.
Til utkastet § 6-3: Bestemmelsen stiller krav til at den som er satt under vergemål så vidt mulig skal høres før vergen treffer avgjørelser av større betydning. Vergen kan i utgangspunktet ikke handle mot vedkommendes vilje. Av merknadene til bestemmelsen fremgår at en avtale kan bli ugyldig fordi tredjemann ikke var i aktsom god tro med hensyn til at vergen handlet i strid med den vergetrengendes standpunkt. Vi forutsetter at det her ikke ligger noen streng kontrollplikt for tredjemann. I så fall kan man lett få den situasjon at tredjemann vil kreve at både vergen og den vergetrengende disponerer sammen.
Til utkastet § 6-5: Etter første ledd klargjøres at det er vergen som har (hoved)ansvar for å sende midler som skal forvaltes av overformynderiet til dette. Vi er usikre på om det er bevisst at vergen ikke skal ha ansvar for å sende midler som nevnt i utkastet § 6-12 til overformynderiet.
Når utkastet annet ledd omtaler at den som ikke er fratatt handleevnen kan kreve å ha fortsatt rådighet over ”midlene”, går vi ut fra at omtalen gjelder de midlene som ”normalt” skulle vært sendt til overformynderiet fordi de overstiger det beløp som fastsettes av overformynderiet etter utkastet § 6-17. Dette kunne vært klarere formulert i lovteksten.
Vi tror det normale vil bli at den som ikke er fratatt handleevnen vil kreve fortsatt rådighet i samsvar med utkastets annet ledd. Vi anbefaler derfor at man heller gjør det til ”deklaratorisk” hovedregel; det vil si at midler som tilhører en som er satt under vergemål uten å fratas rettslig handleevne, ikke skal sendes overformynderiet, med mindre vergen og(/eller?) den vergetrengende ønsker det.
Til utkastet § 6-6: I utkastet er det et særlig unntak fra plikten til å sende midler til overformynderiet og om regnskapsplikt der den som er satt under vergemål er gift. Vi antar at tilsvarende særregel bør gjelde for samboere – i hvert fall for samboerforhold som har vart noen tid, jfr også utkastet § 5-3 som sidestiller samboere med ektefeller når det gjelder å bli oppnevnt som verge.
I annet ledd er det foreslått en særregel for salg av fast eiendom, stiftelse av gjeld og krav om eller frafall av odelsrett. Videre gjelder et generelt krav om overformynderiets samtykke for en del transaksjoner i utkastet § 6-14. Vi registrerer at formuleringene for hva som krever samtykke er forskjellig i §§ 6-6 og 6-14, uten at det er klart om det er meningen at det skal være realitetsforskjell. For eksempel er det uklart om begrepet ”avhende …rettigheter i fast eiendom” i utkastet § 6-6 også omfatter pantsetting av fast eiendom. Vi tror det ville vært lovteknisk heldigere om man for eksempel i utkastet § 6-6 gjorde en henvisning til hvilke av de oppregnede situasjoner i § 6-14 som krever samtykke fra overformynderiet der ektefelle var verge.
Til utkastet § 6-8: Utkastet tredje ledd annet punktum gir en tilsynelatende hjemmel for at vergen kan inngå avtale med banken om en bestemt angitt betalingstjeneste, benevnt som ”kontantkort”, for å disponere en konto. Slik konkret angivelse av mulige betalingstjenester frarådes. For det første finnes det ingen generell betalingstjeneste som kan kalles kontantkort (menes med dette et kort som kun kan brukes for å ta ut penger i minibank?). Dernest forutsetter vi at den konkrete angivelsen av ”kontantkort” vel ikke er ment å hindre vergen i å ta ut penger kontant i skranken. Vi peker videre på at vergen regelmessig vil kunne ha bruk for andre betalingstjenester, blant annet adgang til å betale regninger ved bruk av nettbank (eller giro eller brevgiro eller …).
Det er ellers grunn til å nevne at utkastet kun omtaler vergens disposisjoner. På bakgrunn av at vi har forstått det slik at også den som er satt under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne, også skal kunne disponere kontoen, jfr vår omtale foran av dobbeltkompetanse under kommentarene til kapittel 3 generelt og § 6-2, blir da bestemmelsen noe forvirrende. Der den vergetrengende som ikke er fratatt rettslig handleevne har krevd å ha fortsatt rådighet over alle sine midler etter utkastet § 6-5 annet ledd, vil dessuten disse midlene ordlydsmessig også fall inn under begrepet ”penger som ikke skal forvaltes av overformynderiet…”, jfr utkastet § 6-8 tredje ledd.
Vi anbefaler at tredje ledd annet punktum strykes, eventuelt at bestemmelsen blir gjort generell med hensyn til at vergen (og den som er under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne) kan inngå avtale med banken om bruk av alle alminnelige (manuelle eller elektroniske) betalingsinstrumenter knyttet til en konto.
Til utkastet § 6-10: Også denne bestemmelsen er noe vanskelig å få tak på. Den er generell i formen og regulerer således både i) mindreårige, ii) de som er satt under vergemål, men beholder sin rettslige handleevne og iii) de som er fratatt sin rettslige handleevne. For mindreårige (altså punk i foran) vil det være utkastet § 2-10 som er den aktuelle bestemmelsen som regulerer forholdet. (Vi går ut ifra at det er dette som menes når det i forarbeidene til utkastet står at en mindreårigs midler som kommer fra foreldrene vil falle utenfor vergemålslovgivningen.) For vergetrengende (punkt ii) som har beholdt sin rettslige handleevne vil vel ikke bestemmelsen få noen betydning, da disse i utgangspunktet skal kunne råde over alle sine midler. Derved blir det kun de som er fratatt rettslig handleevne (punkt iii over) som egentlig reguleres av bestemmelsen. Det virker i så fall forvirrende at bestemmelsen er helt generelt formulert.
Til utkastet § 6-12: Utkastet gjelder en del verdier, for eksempel livspoliser og selskapsandeler, som skal forvaltes av overformynderiet, men likevel utenfor fellesforvaltningen. Slik utkastet er formulert er vi usikre på om bestemmelsen naturlig hører hjemme i kapittel 6 der kapitteloverskriften er vergens oppgaver mv.
Til utkastet § 6-13: Utkastet gir hjemmel for Vergemålstilsynet til å gi forskrift om beløpsgrense for midler som skal forvaltes av overformynderiet. Av utvalgets lovmerknader fremgår at overformynderiet kan unnlate å ta midler til forvaltning i det enkelte tilfelle, for eksempel ved arv av et større beløp umiddelbart før nådd myndighetsalder. Vi anbefaler at en slik kompetanse for overformynderiet lovfestes.
Fra banknæringens side regner vi med at vi på vanlig måte vil få på høring regler om beløpsmessig grense for overformynderiets forvaltning. Vi regner med at grensen, blant annet på bakgrunn av den alminnelige velstandsutvikling, vil bli satt vesentlig høyere enn dagens grense på kr 75 000,-.
Til utkastet § 6-14: Det regnes her opp en del situasjoner der vergen må innhente overformynderiets samtykke. Dette er for så vidt logisk der det er snakk om avhendig eller å bringe noe til opphør. I oppregningen er det imidlertid to tilfelle av ”erverv” som kan gjøres med overformynderiets samtykke; erverv av fast eiendom (bokstav a) og av livsforsikring, livrente og føderåd (bokstav h). Der erverv skjer ved gave er også disse tilfellene greie. Erverv kan imidlertid også skje ved betaling med den umyndiges midler. Leser man i en slik situasjon de nevnte to ervervsbestemmelser antitetisk, kan man oppfatte bestemmelsene slik at andre ting kan erverves uten samtykke fra overformynderiet; altså at vergen uten overformynderiets samtykke kan bruke den umyndiges midler til å kjøpe for eksempel andeler i aksjefond. Dette stemmer imidlertid dårlig med bestemmelsen i utkastet § 6-8 om at penger som vergen har hånd om for den umyndige skal stå på bankkonto. Bestemmelsen bør omformuleres slik at den ikke skaper usikkerhet omkring dette.
Til utkastet § 6-15: Bestemmelsen omtaler generelt alle som er under vergemål, men den vil – også slik lovkommentaren sier – ikke gjelde der den som er under vergemål har sin rettslige handleevne i behold. Dette bør presiseres i lovteksten.
Vi hilser velkommen muligheten for at overformynderiet i særlige tilfeller kan samtykke til at den som er uten rettslig handleevne stille kausjon (herunder realkausjon).
I utkastet § 6-15 annet ledd annet punktum forslås en ”videreføring” av dagens ordning med at studielån fra Lånekassen utbetales vergen som så kan la den mindreårige helt eller delvis få midlene til egen rådighet. Som nevnt under vår kommentar til utkastet § 2-10 er lovutkastet taus om stipenddelen av støtten fra Lånekassen.
Kapittel 7
Spørsmålet om hvordan midler for personer under vergemål skal forvaltes, vil naturligvis henge nært sammen med hvilke grensebeløp som gjelder for når overformynderiet skal forvalte midlene. De to foreninger er enige om at dagens grense på kr 75 000,- for når overformynderiet skal forvalte midler for personer under vergemål bør økes vesentlig. De to foreninger har imidlertid for øvrig noe ulikt syn på spørsmålet om hvordan midlene bør forvaltes, og har derfor valgt å avgi separate høringsuttalelser hver for seg om dette.
Til utkastet § 7-3: Vi går ut ifra at utkastet omtaler midler som giver eller arvelater bestemmer – i samsvar med lovutkastet § 9-1 – ikke skal forvaltes av overformynderiet.Vi anbefaler at man i § 7-3 henviser til og benytter samme formulering som i § 9-1.
Kapittel 8
Til utkastet § 8-1: Foreningene støtter forslaget om omorganisering av overformynderiene og etablering av Vergemålstilsynet. Vergemålsinstituttet vil styrkes ved at det folkevalgte innslag opphører på et så vidt komplekst rettsområde til fordel for sterkere faglig kompetanse. Vi tror også det vil være fordeler med et statlig og noe mer sentralisert ”eierskap”, så vel ut fra økonomiske som til rettssikkerhets- og likhetsmessige aspekter.
Til utkastet § 8-2: Foreningene slutter seg til utvalgets forslag til overformynderiets geografiske område. Vi håper forslaget vil ivareta brukernes behov for lokalbaserte vergemålstjenester og bidra til å oppgradere overformynderiene til å bli mer effektive og kompetente enn situasjonen er i dag.
Til utkastet § 8-3: Vi støtter tiltaket for å styrke kompetansen hos overformynderiene. Kompleksitet i sakstypen som behandles her gjør det nødvendig med juridisk kompetanse.
Til utkastet § 8-5: Det er positivt at det opprettes et sentralt overordnet klage- og tilsynsorgan for samtlige av landets overformynderier. Det vil kunne gi en enhetlig og kvalitativt bedre oppfølging av overformynderiene samtidig som det styrker rettssikkerheten.
Til utkastet § 8-6 – 8-8: I utkastet gis anvisning på sammensetning og oppnevning av Vergemålstilsynets styre. Det er i utkastets §§ 8-7 og 8-8 redegjort for styrets myndighetsområde i forhold til Kongen. Det fremgår her blant annet at Vergemålstilsynet styre er ”øverste ansvarlige administrative og faglige organ for vergemålstjenesten” og har ansvar for vergemålstjenestens organisering og funksjon etter lovens formål. Kongen skal ikke ha instruksjonsmyndighet ved avgjørelser i enkeltsaker.
Ut fra det som er sagt i §§ 8-7 og 8-8 om Vergemålstilsynets uavhengige stilling, vil det etter foreningenes oppfatning være mer i tråd med lovens intensjon om uavhengighet, at vergemålstilsynets leder utnevnes av Vergemålstilsynets styre i stedet for av Kongen. Ikke minst hensett til at styret er gitt ansvar for organisering, bør styret gis kompetanse til selv å tilsette organets leder for de foreslåtte 6 år. Når leder skal ha rapporteringsansvar overfor sitt styre må styret også kunne ha kompetanse til å vurdere leders oppfølging av sitt eget ansvarsområde, eventuelt vurdere konsekvenser dersom slik oppfølging er mangelfull eller uteblir. Dersom Kongen blir ansettelsesmyndighet for leder, vil en slik lederevaluering fra styrets side kunne bli heller meningsløs og organets politiske uavhengighet bli betydelig svekket. Foreningene forslår derfor at utkastet endres slik at Vergemålstilsynets leder utnevnes av Vergemålstilsynets styre og ikke av Kongen.
Vi er kjent med at andre statlige tilsyn, for eksempel Kredittilsynet, har et utnevningssystem for styre og leder som det lovutkastet beskriver. Man kan imidlertid ikke trekke paralleller til styret for Kredittilsynet da dette er gitt et annet mandat. Kredittilsynet har heller ikke endelig avgjørelsesmyndighet i klagesaker slik at uavhengighetsaspektet således ikke er det samme.
Foreningene støtter de krav som i utkastet § 8-6 annet ledd angir at man bør kreve av kompetanse for Vergemålstilsynet.
Kapittel 9
Til utkastet § 9-1: Foreningene støtter forslaget om å videreføre dagens ordning med at en giver eller arvelater kan sette som betingelse at gaven/arven skal forvaltes eller brukes på en måte som avviker fra vergemålslovens regler.
Vi tror videre at det vil være fornuftig med noe klarere krav til notoritet omkring en gave med denne type betingelser enn hva som er tilfelle etter dagens regler i medhold av vergemålsloven § 89. Vi er imidlertid meget skeptisk til de overordentlige strenge formkrav som foreslås lovutkastet; nemlig at givers beslutning må være skriftlig, datert og undertegnet av to vitner. Det bør være tilstrekkelig med en skriftlig erklæring fra giver om dette. Vi forutsetter at en slik disposisjon også kan gjøres ved bruk av elektroniske medier.
Til utkastet § 9-3: Vi legger til grunn for vår kommentar det lovforslaget som er inntatt i høringsbrevet av 22. november 2004 fra Justisdepartementet. Her foreslås at overformynderiet kan forvalte legatmidler og andre midler det ikke har plikt til å forvalte. Av merknadene til utkastet fremgår at mindretallet mente at slike oppdrag burde overlates til banker eller andre spesialiserte foretak med konsesjon etter verdipapirhandelloven. Foreningene støtter mindretallets syn.
Til utkastet § 9-6: Her forslås en lovfesting av ulovfestet rett om at en rettslig disposisjon ikke er bindende dersom disposisjonen har sammenheng med sinnslidelser mv. Generelt støtter vi at slike regler formaliseres i lov.
Til utkastet § 9-7: Det foreslås at en rekke institusjoner, blant annet finansinstitusjoner, pålegges meldeplikt til overformynderiet om umyndiges erverv av eiendeler. Bestemmelsen er svært ”altomfattende” og det oppstår mange uavklarte spørsmål omkring en slik meldeplikt. Vi forutsetter at meldeplikten ikke inntrer uten at Kongen gir nærmere regler på grunnlag av forskriftshjemmelen i tredje ledd.
Slik meldeplikt vil sannsynligvis kreve omfattende systemendringer hos de meldepliktige, og løpende meldinger vil påføre de meldepliktige en del kostnader. Det bør være anledning til å kreve slike kostnader dekket, enten av overformynderiet eller ved direkte belastning av den umyndiges midler.
I denne sammenheng peker vi på det generelle arbeidet som skjer i departementene for å begrense næringslivets rapporteringsbyrder, ikke minst med fokus på dobbeltrapporteringer. Bankene rapporterer allerede i dag saldo og renter til skattemyndighetene, og det bør være enkelt for skattemyndighetene å gjøre en ”kjøring” for å finne om personer med fødselsnummer tilhørende mindreårige eller som er fratatt rettslig handleevne, har midler som overstiger eventuelle fastsatte grenseverdier.
Det virker ellers noe underlig at meldeplikten for banker forslås å inntre ved ”erverv” av midler. Banker kan bare varsle når innestående på konto overstiger en bestemt grense, uansett enten dette skyldes at vedkommende mottar midler (for eksempel arv eller gave), om det er tillegg av årets rente som medfører at beløpsgrensen brytes eller om det skyldes omdisponering av den umyndiges midler. Det synes videre merkelig dersom det er ”ervervet” som skal meldes og ikke totale innestående.
Utkastet § 9-7 annet ledd omhandler blant annet bankenes opplysningsplikt overfor verge og overformynderi i forhold til en person satt under vergemål etter § 3-1 (vergemål for voksne) eller en som er begjært satt under vergemål, jfr § 4-1.
Fordi bankene ofte ikke vil kjenne til at en person er satt under vergemål eller om dette er begjært, må det vel være slik at en slik opplysningsplikt er betinget av et pålegg om det og eventuelt en tilstrekkelig dokumentasjon for at forutsetningene for opplysningsplikten er til stede. Vi ber om at dette kommer klarere fram av utkastets ordlyd.
Kapittel 10
Til utkastet § 10-1: Foreningene stiller seg generelt positive til opprettelsen av fremtidsfullmakter, som vi antar vil kunne være et reelt alternativ til å bli satt under vergemål. Samtidig peker vi på faren for at enkelte skal bli satt under press for å avgi slike fremtidsfullmakter, ikke minst på bakgrunn av at det er fullmektigen som langt på vei skal vurdere når fullmakten trer i kraft, jfr utkastet § 10-8.
Til utkastet § 10-2: Etter ordlyden kan fullmakten omfatte både økonomiske og personlige forhold. Av utvalgets merknader til bestemmelsen fremgår at fullmakten kan defineres til å gjelde nærmere spesifiserte områder. Denne presiseringen bør inntas i lovteksten.
Til utkastet § 10-3: Foreningene støtter utvalgets syn om formkrav til framtidsfullmakt. Det samme gjelder forslaget om at det ikke skal stilles krav om samtykke fra fullmektigen og at fullmakten ikke behøver å registreres.
Til ukastet § 10-4: Forslagets annet ledd om at det ”bør” fremlegges en legeerklæring om fullmaktsgiver helsetilstand tror vi vil bli oppfattet unødvendig brysom og derfor ofte ikke etterlevd. Vi peker her også på at det ikke er noen slik ”bør-regel” for testament. En ”bør-regel” som ikke følges vil ofte kunne skape stor usikkerhet. Vi foreslår at annet ledd strykes.
Til utkastet § 10-5: Adgangen til å tilbakekalle en fullmakt følger av generell avtalerett, men etter vår oppfatning kan det likevel reises spørsmål om ikke denne adgangen bør reguleres utrykkelig i lovteksten. Dette gjelder ikke minst fordi det lett kan tenkes situasjoner der fullmakten ønskes trukket tilbake etter at den er (påstått) trådt i kraft.
Til utkastet §§ 10-7 og 10-8: I følge utkastet § 10-8 er det fullmektigen som skal vurdere om fullmaktsgiveren er i en slik tilstand at fullmakten trer i kraft. Dette er for så vidt fornuftig på bakgrunn at fullmektigen etter alminnelig fullmaktslære har et objektivt ansvar for at han har fornøden fullmakt. Vi regner imidlertid med at en rekke tredjemenn, for eksempel banker – ikke minst av frykt for kritikk fra sin kunde; fullmaktsgiveren – vil ønske en ”mer objektiv” vurdering av om vilkårene for at fullmakten er trådt i kraft. Vi tror derfor at banker svært ofte, og kanskje som hovedregel, vil be om at fullmektigen kan legge fram en legeattest for at vilkårene er oppfylt.
Med vennlig hilsen