Fiskeri- og kystdepartementet Postboks 8118 Dep.
Nåværende reguleringer på dette felt er utilfredsstillende, og FNH og Sparebankforeningen ser derfor svært positivt på at departementet har utarbeidet et forslag til ny lov om akvakultur som vil erstatte oppdrettsloven og havbeiteloven. Vi gir vår tilslutning til målsettingene bak lovforslaget, som er å fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og næringsutviklingen på kysten. I den forbindelse støtter vi at det nå innføres virkemidler som legger til rette for en mer direkte bedriftsøkonomisk tilpasning, bl.a. gjennom lovfestet rett til å overføre akvakulturtillatelser og mulighet for å pantsette disse.
Departementet fremholder at hovedbegrunnelsen for overføringsretten og pantsettelsesadgangen er å sikre økt investeringsvilje på egenkapitalsiden samt bedret kredittverdighet som vil lette tilgangen på lånekapital. Sparebankforeningen og FNH slutter seg til dette, idet vi viser til at oppdrettsnæringen i dag kjennetegnes av svært lav egenfinansiering.
Det er mot denne bakgrunn viktig at det ikke innføres nye ordninger og bestemmelser som underminerer målsettingene vedrørende selskapenes kapitaltilgang. Vi er følgelig i tvil om deler av departementets argumentasjon for så vidt gjelder reglene om finansiering i forbindelse med oppryddingsplikten i lovutkastets § 12.
Uansett hvilken løsning en velger for finansiering/sikring av en slik oppryddingsplikt (avgiftsordning, bankgaranti, legalpant, etc.) vil den kunne virke dempende på finansieringsviljen til akvakulturnæringen. Dette tilsier varsomhet.
Sparebankforeningen og FNH er særlig skeptiske til at akvakulturnæringen pålegges en ny avgift for finansiering av oppryddingsplikten jfr. lovutkastets § 12 tredje ledd. Akvakulturnæringen opererer i utpreget grad i et globalt marked, og en særkostnad gjennom en særavgift vil være konkurransevridende for virksomheter som allerede er hardt presset på lønnsomhet i forhold til utenlandske aktører.
Etter hva vi kan forstå vil oppryddingsplikten i § 12 kunne sikres ved at staten har 1. prioritets pant i tillatelsen, jfr. lovutkastet § 19 andre ledd. Dette bør etter vårt syn være tilstrekkelig. For å hindre negative utslag i forhold til selskapenes kapitaltilgang mener vi dessuten at legalpantet må beløpsbegrenses. Dette vil sikre långiver forutsigbarhet for sitt låneengasjement.
Det vises for øvrig til utfyllende merknader til §§ 12 og 19 under.
Til § 4 – Akvakulturtillatelse
Vi legger til grunn at bestemmelsen kun gjelder ved nytildeling, evt. ved retildeling av tillatelser som er levert inn eller er oppgitt av innehaveren av tillatelsen, eller som er inndratt av myndighetene.
I andre tilfeller hvor en eksisterende tillatelse overdras ny innehaver, går vi ut fra at det er bestemmelsen i lovutkastet § 18 om fri omsetning som gjelder. Dette må også være tilfellet ved overdragelse ved tvangssalg, fra konkursbo til tredjemann eller panthaver, ved abandonering og lignende.
Vi stiller i denne forbindelse spørsmål ved departementets merknad i notatet s. 31 nest siste avsnitt der det bl.a. heter: ”… Det vil derfor være en naturlig følge at overdragelses- og pantsettelsesadgangen også følges av en realisasjonsadgang som er basert på de eksisterende tvangsfullbyrdelsesregler på samme måte som andre pantsatte formuesgoder, men hvor
myndighetenes endelige samtykke er en betingelse for overdragelse av tillatelsen(vår kursivering)”.Vi forutsetter at det klares opp i dette, og at det er den frie overdragelsesrett
som gjelder også i disse tilfelle noe som vil være i tråd med departementets egen bemerkning i avsnittet før det siterte: ”For slike tilfelle [overdragelse satt i verk av panthaver] vil meldeplikten ved overføring være forvaltningens redskap for å stoppe overdragelser eller pantsettelser til fordel for personer som ikke oppfyller de nødvendige vilkår. Vi stusser imidlertid her over passusen”eller pantsettelser til fordel for personer som ikke oppfyller de nødvendige vilkår”. Vi har ikke notert at det skal være spesielle vilkår for å være panthaver i tillatelser, og legger til grunn at heller ikke departementet har ment dette og at referansen til ”pantsettelse” som sitert derfor beror på en ren inkurie.
Til § 6 – Gjennomføring av tildeling
Departementet ber spesielt om høringsinstansenes synspunkter på auksjon som tildelingsmåte. Vi støtter dette. Et auksjonsprinsipp vil gi en refleksjon av reell markedspris, og slik sett også synliggjøre verdien av pantet.
Til § 7 – Markedstilpasning av produksjonen
Vi gir vår støtte til at loven hjemler mulighet for markedstilpasning av produksjonen.
Til § 12 – Oppryddingsplikt
Vi har ikke kommentarer til forslaget om at loven skal inneholde bestemmelser om oppryddingsplikt. Imidlertid har vi bemerkninger til forslagene om finansiering og evt. sikring av en slik plikt.
(i) Nye kostnader vil virke konkurransesvekkende/-vridende og produksjonsdrivende
Vi tar til etterretning at departementet i lovutkastet ønsker å innføre ordninger som sikrer at miljøhensyn ivaretas ved opphør av en virksomhet. Vi vil imidlertid påpeke den risiko som er tilstede for at kostnader som pålegges akvakulturnæringen i denne hensende vil virke konkurransemessig negativt for norsk oppdrettsnæring. Sparebankforeningen og FNH er særlig skeptiske til at akvakulturnæringen pålegges en ny avgift for finansiering av oppryddingsplikten jfr. lovutkastets § 12 tredje ledd. Akvakulturnæringen opererer i utpreget grad i et globalt marked, og en særkostnad gjennom en særavgift vil være konkurransevridende for virksomheter som allerede er hardt presset på lønnsomhet i forhold til utenlandske aktører. Det må også forventes at en enhver påplusning på kostnadskalkylen for det enkelte oppdrettsanlegg vil virke som et press i retning av økt produksjon, selv om en eventuell kostnad her må forventes å bli gjort produksjonsavhengig. Dette vil gjelde uavhengig av hvilken form for finansiering som legges til grunn for en slik oppryddingsplikt.
I kommentarene på s. 65 i høringsnotatet vises det til at en sikkerhet for opprydding kan bestå i bankgaranti. Vi vil gjøre oppmerksom på at slik garanti vil kunne virke kostnadsøkende, konkurransevridende og finansieringsbegrensende, ettersom en slik garanti nødvendigvis vil måtte tære på den relevante aktørs totale sikkerhetsgrunnlag for finansiering. En slik bankgaranti må uansett være beløpsbegrenset, jfr. omtale av legalpant under.
Etter hva vi kan forstå vil oppryddingsplikten i § 12 kunne sikres ved at staten har 1. prioritets pant i tillatelsen, jfr. lovutkastets § 19 andre ledd. Sett fra panthavers ståsted vil det da være helt avgjørende at legalpantet beløpsbegrenses, f.eks. til et aggregert grunnbeløp på kr 250.000 med et tillegg pr. tillatelse utover én tillatelse på f.eks. kr 100.000. En ubegrenset legalpanterett for staten vil kunne ha en betydelig negativ kreditteffekt. En beløpsbegrensing i tråd med vårt forslag over vil imidlertid rette på noe av dette ved at banken da får forutsigbarhet for låneengasjementet. Det vises for øvrig til våre merknader til lovutkastets § 19. Man skal dessuten bære i minnet at denne legalpanterett kommer i tillegg til boets 5 % legalpanterett i henhold til pantelovens kap. 6, som er vedtatt, og som vil virke ytterligere finansieringsbegrensende.
Dersom man velger å holde fast ved avgiftsplikten, bør denne arrangeres ved at det skjer en innbetaling til et felles fond, der avgiftsplikten opphører når fondets kapital når et bestemt nivå. Evt. bruk av fondet vil innebære at den brukte del må fylles opp på ny. Det felles fond kan f.eks. ha et tak på 10 mill. kr.
(ii) Stillingen til panthaver og bo som driver ren avvikling og realisasjon
Bestemmelsen omfatter etter sin ordlyd ”Den som driver akvakulturvirksomhet” (vår kursivering) – med andre ord at denne har plikt til å foreta opprydding i området når virksomheten helt eller delvis måtte opphøre.
Vi er kritiske dersom departementet legger til grunn at et konkursbo eller en panthaver som slakter ut en fiskebeholdning for salg etter hvert som denne blir slaktemoden, herunder utøver nødvendig foring og pass i denne perioden, ”driver akvakulturvirksomhet ” i § 12’s forstand. Dersom dette utløser oppryddingsplikt, vil dette fort kunne bli en så stor økonomisk byrde at boets/panthavers verdier blir vesentlig redusert eller til og med uinteressante. Dette vil igjen kunne virke vesentlig inn på næringens finansieringsmulighet. Synspunktet er i prinsippet uavhengig av den panterett i tillatelser som nå innføres i henhold til lovforslagets § 19. Dette ville innebære at panthaver henimot uvegerlig får et oppryddingsansvar, bortsett fra i tilfelle der panthaver velger å frafalle sin interesse i pantet, noe som både vil kunne virke sterkt begrensende på kredittilgangen til næringen, og dessuten kunne innebære samfunnsmessig uønskede løsninger med akvatiske organismer og tekniske anlegg som det ikke blir tatt hånd om. I tillegg kommer at en slik posisjon for panthaver vil være en nyskapning, som finansnæringen finner uakseptabel.
Det er for øvrig grunn til å nevne at anlegg som måtte bli rammet av konkurs antakelig forholdsvis sjelden vil stå overfor en oppryddingsplikt i det disse i de aller fleste tilfeller vil bli solgt som ”going concern” til ny eier og ”driver”.
Hvis departementet velger å fastholde forslaget om sikkerhetsstillelse, må det gis utfyllende bestemmelser om dette, så vel med hensyn til kriterier for krav, type sikkerhet og omfang, slik at det skapes en tilstrekkelig forutsigbarhet både for næringen og de involverte finansaktører. Forutsigbarheten ivaretas ved at det settes et absolutt tak for oppryddingskostnadens størrelse, enten den sikres ved avgift, bankgaranti eller som legalpant etter § 19. Dette vil også bidra til likebehandling av næringens utøvere.
Til § 16 – Forholdet til andre bruksinteresser ved lokaliteten
Ut fra forarbeidene til bestemmelsen synes det rimelig klart at forholdet til f.eks. panthavere ikke reguleres av bestemmelsen. For å unngå misforståelser og unødige tvister, bør det likevel etter vårt syn presiseres i forarbeidene at bestemmelsen ikke er ment å regulere rettigheter som panthavere, konkursbo og lignende har til å disponere over organismene omfattet av akvakulturtillatelsen.
Til § 17 – Registrering av akvakulturtillatelser
Under henvisning til panteloven § 1-1 (4) vil vi anta at det nye registeret vil være et ”realregister”. Dette bør for ordens skyld presiseres i forarbeidene. Dette har bl.a. betydning for hvilke regler for tvangsrealisering som får anvendelse, og om prosedyren ved bobestyrers salg i henhold til konkursloven § 117 a.
Det vil for øvrig være ønskelig om eventuelle særlige vilkår og tidsbegrensninger for tillatelsen fremgår av registeret. Vi viser her bl.a. til vurderinger i høringsnotatet øverst s. 73
som kan innebære at en tillatelse får redusert verdi grunnet avtaler/vilkår avtalt i forholdet mellom myndighetene og innehaver av tillatelsen. Vi viser for øvrig til merknadene om registerets nærmere innhold s. 32-33 som går langt i retning av at registeret skal inneholde all relevant informasjon.
Til § 18 – Overføring av akvakulturtillatelser
Vi er enige i bestemmelsen, og den er en nødvendig forutsetning for at pantsettelsesadgangen i forslagets § 19 skal få den forutsatte effekt. Vi viser imidlertid her til vår merknad til utkastet § 4 foran.
Vi legger til grunn at tillatelsen overføres uendret, dvs. at forvaltningen ikke kan endre tillatelsen eller stille andre eller nye krav som følge av selve overføringen eller den nye innehaver. Denne forståelsen synes også forutsetningsvis å fremgå av forarbeidene til bestemmelsen. Dette bør presiseres i bestemmelsen eller i forarbeidene.
En overføring må være betinget av at panthavere i tillatelsen gir sitt skriftlige forhåndssamtykke til slik overføring. Dette burde være enkelt å oppnå ved at det ikke kan skje overføring i akvakulturregisteret uten at det fremlegges slike tillatelser (som bør være på særskilt standard skjema). Ved tvangssalg av tillatelsen må namsrettens stadfestelse av salget kunne virke på samme måte. Tilsvarende må gjelde ved kjennelse etter konkursloven § 117 a) tredje ledd.
Til § 19 – Pantsettelse av akvakulturtillatelser
Vi er svært tilfreds med at departementet nå har tatt initiativ til å gjøre akvakulturtillatelser pantsettbare. Gitt at en del av våre andre kommentarer hensyntas, vil det gjennom dette skapes et bedre kredittgrunnlag for næringen, større forutsigbarhet og enklere strukturer og raskere insolvensbehandling. Forslaget bør også innebære at man for virksomheter hvor dette etter alminnelige aksepterte vurderinger er naturlig og nødvendig, vil få insolvensbehandling etter de gjeldende regler. På den måten unngås uønskede avarter som hindrer naturlig og nødvendig omstrukturering i næringen.
Det bør for ordens skyld tydeliggjøres i forarbeidene at panteretten gjelder de lokaliteter som er knyttet til tillatelsen til enhver tid.
Som nevnt i tilknytning til § 12 ovenfor, stiller vi imidlertid spørsmål ved om det er formålstjenlig å innføre en generell1. prioritets legalpanterett for Staten ”for krav som knytter seg til tillatelsen etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov”. En ubegrenset legalpant for staten vil kunne ha en betydelig negativ kreditteffekt. Det er vår klare mening at det i bestemmelsen må presiseres at denne retten kun skal omfatte særlig spesifiserte krav, og da krav som er av begrenset omfang. Statens legalpanterett må da i tilfelle beløpsbegrenses, f.eks. til et aggregert grunnbeløp på kr 250.000 med et tillegg pr. tillatelse utover én tillatelse på f.eks. kr 100.000. Det bør også klargjøres om det gjelder tidsbegrensning for legalpantet, jfr. panteloven kap. 6.
Til § 23 (Pålegg om tvangsmulkt),§ 24 (Iverksetting),§ 25 (Formell advarsel) og § 26 (Overtredelsesgebyr)
Felles for alle disse bestemmelsene er at panthaver i den aktuelle tillatelse bør få varsel samtidig med at henvendelse om det aktuelle forhold går til innehaveren av tillatelsen. Vi tror at dette, i tillegg til å gjøre panthaversitusjonen mer oversiktlig og forutsigbar, også vil kunne bidra til å effektivisere virkningen av myndighetenes bruk av de nevnte bestemmelser. Panthaver vil da normalt ta kontakt med pantsetter for å forsøke å få til en retting av de berørte forhold, og vil også kunne ha sanksjoner i den aktuelle lånedokumentasjon.
Til § 27 – Tilbaketrekking
Vi kan ikke se at bestemmelsen inneholder noen plikt for forvaltningen til å forhåndsvarsle innehaveren av tillatelsen om at tillatelsen vil bli trukket tilbake (dersom ikke de aktuelle forhold blir rettet).
Selv om vi antar at det er nærmest utenkelig at en akvakulturtillatelse blir trukket tilbake uten varsel med frist for retting, bør dette eksplisitt sies i bestemmelsen. Kopi av slikt varsel bør også gå til panthaver, jfr. våre synspunkter nevnt ovenfor.
Avsluttende merknader
Som nevnt innledningsvis ser vi positivt på at det nå foreslås overførings- og pantsettelsesadgang for akvakulturtillatelser. Forslaget innebærer således et vesentlig bidrag til rettslige rammevilkår for mer trygg og forutsigbar finansiering av akvakulturnæringen. Vi har imidlertid som det fremgår enkelte sterke innvendinger mot lovforslaget. Disse må hensyntas på en adekvat måte for at den nye loven skal få tilsiktet gunstig effekt i forhold til finansieringsproblematikken. Vi håper departementet kan følge opp loven med en proposisjon for behandling i vårsesjonen 2005.
Med vennlig hilsen
for FINANSNÆRINGENS for SPAREBANKFORENINGEN
HOVEDORGANISASJON I NORGE
Sverre Dyrhaug Olav Breck
Direktør Avd. direktør