Justisdepartementet
Lovavdelingen
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO

                                                              Deres ref: 200703927 EP HCH/ANO
                                                              Vår ref:
                                                              Sparebankfor: 200700087 SLL/-
                                                              FNH: 2007/00436 TMO

                                                              Oslo, 12. oktober 2007

Vi viser til departementets brev 4. juli 2007, der Banklovkommisjonens utredning nr. 17

NOU 2007: 5 Frarådingsplikt i kredittkjøp ble sendt på høring.

Sparebankforeningen i Norge og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) avgir herved felles høringsuttalelse.

1. Hovedinnhold i høringsuttalelsen

• Innen kredittkjøpslovens område antar vi at det vil bli mindre rom for fraråding enn etter finansavtaleloven, og færre kunder som vil velge å avstå fra kreditten etter at fraråding er gitt
• Vi støtter innføring av frarådningsplikt i kredittkjøpsloven – det bør ikke være ulike regler for forbrukerkreditt avhengig av hvilken lov som regulerer kreditten
• Vår støtte forutsetter at frarådningsplikten utformes likt og at lovgiver legger til rette for ensartet praksis
• Innholdet i frarådningsplikten bør være den samme, nemlig at den utløses dersom kunden alvorlig bør overveie å avstå fra kreditt(kjøpet)
• Frarådningsplikt bør kun utløses i forbindelse med inngåelse av avtale om kreditt, ikke i forbindelse med senere trekk (kontokjøp)
• Vi er enige i at frarådningsplikten primært bør ligge på kredittyter, men at også selger etter omstendighetene bør være omfattet av frarådningsplikten i den grad selger medvirker til etableringen av kredittforholdet

2. Bør det innføres en frarådingsplikt i kredittkjøpsloven

Som kjent var banknæringen skeptisk til innføring av en regel om frarådingsplikt under arbeidet med finansavtaleloven, både innen Banklovkommisjonen og i høringsrunden. Vårt grunnsyn her er uendret. Vi har ingen tall eller estimater over hvilken effekt mottatt fraråding har på kunden, dvs i hvilken grad kunden deretter avstår fra å ta opp lånet. Likevel erkjenner vi at finansavtalelovens frarådingsregler ved utlån og kausjon har fungert rimelig bra i praksis, i den forstand at de ikke har vært vesentlig konfliktskapende eller på en urimelig måte flyttet ansvaret for kundens økonomiske planlegging og prioriteringer over fra kunden til banken.

Innen finansavtalelovens område er det relativt få lånesøknader som utløser fraråding. Vurdering av kundens betalingsevne er alltid det sentrale ved kredittvurderingen. Framstår betalingsevnen som tvilsom, vil kunden normalt få avslag på lånesøknaden. Det er bare hvor kunden likevel kan tilby svært god sikkerhet, at det kan være aktuelt likevel å yte kreditten. Typeeksemplet er hvor unge kunder med beskjeden inntekt og store studielån søker om boliglån opp mot kjøpesummen, og hvor foreldrene med god økonomi tilbyr realkausjon i egen bolig. Da vil boliglånet gjerne bli innvilget, med fraråding til kundene og orientering om frarådingen til realkausjonistene.

Kreditt etter kredittkjøpsloven vil så godt som alltid enten være blancolån eller sikret bare ved salgspant. Vi antar at kredittyters svar på lånesøknaden da nesten uten unntak vil bli enten ja eller nei. Når det som nevnt ikke foreligger tilleggssikkerhet, kan vi vanskelig se nevneverdig rom for mellomvarianten innvilgelse med fraråding. Vi antar etter dette at frarådning etter kredittkjøpsloven ikke vil få særlig utbredelse i praksis.

En svært vanlig form for kredittkjøp er de såkalte lånekjøpene, krkjl § 3 nr 1 bokstav b, der kreditten ytes av kredittyter til låntaker etter en underliggende avtale mellom selger og kredittyter. Selgeren vil gjerne være kredittyters agent, dvs ordner lånet for kunden. Når kunden har bestemt seg for varen, tar ekspeditøren umiddelbart kontakt med kredittyter for å få ja eller nei, mens kunden venter ved disken. Tenker en seg at kredittyter svarer: ”Ja, men med fraråding”, og ekspeditøren deretter formidler dette både muntlig og skriftlig (ved en trykt standardorientering) til kunden, antar vi at dette vil ha svært liten effekt på kunden: Kunden signerer lånedokumentasjonen, tar med seg varen og går. – Forskjellen mellom fraråding i en slik situasjon og fraråding etter finansavtaleloven, består primært i at kunden i den førstnevnte situasjonen ofte vil ha svært kort tid til å vurdere frarådingen, og at det vil være tale om mindre beløp med mindre effekt på kundens økonomi.

Tross disse motforestillingene kan vi støtte forslaget om å innføre regler om frarådingsplikt også i kredittkjøpsloven. Hvor det ikke foreligger klare hensyn i mot, bør en prinsipielt ha samme regler for forbrukerkreditt uavhengig av om kreditten reguleres av finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven.

3. For hvilke kredittavtaler bør frarådingsplikten gjelde

Vi er enig med Banklovkommisjonen i at behovet for frarådingsplikt kan variere mellom de ulike former for kredittkjøp, om enn en variasjon på et lavere nivå enn det som synes å være kommisjonens utgangspunkt. Om behovet for fraråding er lite eller ikke-eksisterende for én type kredittkjøp, vil det bare føre til at det aldri blir gitt fraråding her. Da må rettstekniske hensyn være viktigere. Vi støtter derfor forslaget om en generell frarådingsplikt ved inngåelse av avtale om kredittkjøp i kredittkjøpsloven. Dette vil være et bidrag til like bestemmelser i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven.

Banklovkommisjonen uttaler i kapittel 5.3.1 side 55 annen spalte at: ”Banklovkommisjonen legger til grunn at en frarådningsplikt vil være særlig aktuell i forhold til inngåelse av kontokredittavtaler, men det antas også at frarådningsplikten etter omstendighetene vil kunne være aktuell i tilknytning til det enkelte kontokjøp.” Innføring av en frarådningsplikt ved kontokjøp, dvs. ved benyttelse av allerede innvilget kreditt, kan vi ikke uten videre slutte oss til. Vi vil med dette gi uttrykk for skepsis til en slik utvidelse av frarådningsplikten. Vi antar at bestemmelsen vil få liten betydning i praksis, men at den vil kunne utløse betydelig usikkerhet om praktiseringen. Juridisk kan det stilles spørsmål ved hvilken selvstendig

betydning en slik bestemmelse vil få ved siden av de alminnelige mangelsinnsigelsene som etter kredittkjøpsloven § 8 kan gjøres gjeldende ikke bare mot selger, men også overfor kredittyter.

Så vidt vi forstår kredittkjøpslovens anvendelsesområde dekker denne primært inngåelsen av kredittavtaler, og ikke tilfeller av senere suksessive trekk. Vi kan ikke se at Banklov-kommisjonen i tilstrekkelig grad har utredet hvordan praktisering av en slik utvidet frarådningsplikt i tilfelle skal skje. En kredittkortavtale innvilges etter presumptivt grundige vurderinger, der frarådningsplikten eventuelt utløses allerede før kreditten innvilges og utbetales. Senere står låntaker fritt til å benytte kreditten innenfor den avtalte ramme. Slik forslaget nå foreligger, er det knyttet betydelig usikkerhet til rekkevidde, konsekvenser og praktisering. Et slikt forslag til brudd med gjeldende rett utløser i tilfelle behov for nærmere utredning, både i forhold til kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Det fremgår av mandatet at det skal foreslås en frarådningsplikt etter mønster fra finansavtaleloven § 47. Vi kan etter dette ikke se at Banklovkommisjonens forslag om å pålegge selger frarådningsplikt i forbindelse med kundens utnyttelse av allerede innvilgende trekkfasiliteter kan sies å svare til frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47.

Etter utkastet pålegges selger meget vanskelige vurderinger som kan få tilfeldige utslag knyttet til om det i det hele tatt benyttes et kredittkort og hvem som er debitor mv. Det virker noe tilfeldig om frarådningsplikt utløses avhengig av om kunden i elektronikkbutikken trekker opp et debetkort eller et kredittkort til å betale vaskemaskinen med. Til dette kommer at for selgeren i kassen vil det normalt være vanskelig å se forskjell på de ulike korttypene, og for kjøper kan det fremstå som tilfeldig om vedkommende først tar ut kontanter til å betale med, eller velger å trekke på kredittkortet i en operasjon. En frarådningsplikt knyttet til betalingsmåte som for selger fremstår som helt uvedkommende vil raskt kunne fortone seg som en teoretisk øvelse som neppe fremmer forståelsen eller respekten for lover, regler og forbrukervern. Den stadig økende utbredelsen av automatiserte tjenester i minibanker, på flytoget, på internett og andre steder der låntaker ikke konfronteres med selgere som kan fraråde bruken av kredittkortet, gjør at muligheten for å innføre en frarådningsplikt i slike situasjoner blir stadig mindre praktisk. Frarådningsplikten slik vi kjenner den i dag er basert på en vurdering av individuelle forhold i nær tilknytning til inngåelsen av kredittavtalen, og lar seg vanskelig forene med den økende tendensen til bruk i tilknytning til automatiserte tjenester. Det vil etter dette kunne fortone seg noe tilfeldig om graden av automatisering skal bli avgjørende for om frarådningsplikt utløses eller ikke ved bruk av kredittkort.

Det avgjørende i forhold til selgers lojalitetsplikt bør være om produktet står i

forhold til kjøpers formål og behov, og dette er forhold som reguleres av annen lovgivning uavhengig av om det benyttes et kredittkort eller ikke. I slike tilfeller vil uansett de alminnelige mangelsinnsigelsene komme til anvendelse. Selgeres lojalitetsplikt bør ikke avhenge av, eller graderes etter, valg av betalingsmåte. Dersom det anses å være behov for effektivisering av frarådningsplikten generelt, som et redskap for å unngå at kunden inngår kjøp som ikke samsvarer med vedkommendes formål, så bør dette primært løses gjennom endringer i tilknytning til de alminnelige bestemmelser i forbrukerkjøpsloven, for eksempel § 15 annet ledd bokstav c jf. § 16 første ledd bokstav a.

Vi har vanskelig for å se hva som oppnås ved å knytte frarådningsplikten til kontokjøp, og mener uansett at ulempene og tilfeldighetene i tilknytning til praktiseringen på ingen måte kan

forsvare innføringen av en slik bestemmelse. Vi mener etter dette at frarådningsplikten utelukkende bør knyttes til inngåelsen av kredittavtalen.

4. Hvem bør være underlagt en frarådingsplikt

Utgangspunktet må være at det er den som søker kreditt som selv har hovedansvaret for å vurdere egen økonomiske situasjon nå og i fremtiden. Sparebankforeningen og FNH er enig med Banklovkommisjonen i at hovedprinsippet må være at den som inngår avtale om å yte kreditt til forbruker i tillegg skal pålegges en frarådningsplikt. Det primære innholdet i en frarådingsplikt er vurderingen av kredittens konsekvenser for kundens økonomi. Her er det i all hovedsak kredittyterne som har kompetansen, samt rasjonelle rutiner for kontroller. Vi er derfor enige i at frarådingsplikten normalt skal ligge på kredittyter. Vi er også enig i at vurderingstemaet ikke bare er kjøpers økonomiske evne, men også andre forhold på lån-takerens side. Her ser vi ikke bort i fra at en selger med kundekontakt og lokalkunnskap kan være et verdifullt supplement og således bør pålegges en selvstendig frarådningsplikt. I slike situasjoner kan selgeren også tenkes å være den nærmeste til å fraråde. Ett eksempel kan være i helt spesielle tilfeller som sykelig massekjøp eller lignende som nevnt av Banklov-kommisjonen. Og selv med hensyn til vurderingen av kundens økonomi kan det være at selgeren er den som har best oversikt – den lokale TV-forhandleren vet at hjørnestens-bedriften i det lille tettstedet er i ferd med å lukke dørene og at kundens økonomi sannsynligvis vil bli klart dårligere. Vi mener etter dette at selger bør omfattes av frarådnings-plikten i den utstrekning selger på en eller annen måte medvirker til etableringen av kreditten, ved for eksempel å motta søknaden om kreditt eller ved på annen måte å formidle kontakt mellom kjøper og kredittyter.

Det fremgår av utkastet til lovtekst § 5 nytt annet ledd at selger skal pålegges en frarådnings-plikt i tilknytning til det enkelte kontokjøp. Dette mener vi vil være å gå for langt. Også kredittyter vil i tilfelle kunne hefte for selgers manglende frarådning ved bruk av kredittkort. Det vises til bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 8, der det heter at ved forbrukerkredittkjøp kan kjøper overfor annen kredittyter enn selger gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren. Det vises for øvrig til vår begrunnelse ovenfor under punkt 4 om hvilke kredittavtaler frarådningsplikten etter vårt skjønn bør omfatte.

Vi mener etter dette at også selger bør underlegges en frarådningsplikt, men kun i den utstrekning selger medvirker ved inngåelsen av kredittavtalen. Vi slutter oss etter dette til Justisdepartementets alternative formulering av frarådningsplikten slik det fremgår i høringsbrevet 4. juli 2007 side 4. Som i finansavtaleloven kan det kanskje være hensikts-messig av brukerhensyn at frarådningsplikten fremgår av en egen paragraf, som foreslått i departementets andre alternativ på side 4. Se likevel vårt forslag til endring som omtalt nedenfor under punkt 5.

5. Innholdet i en frarådingsplikt

Banklovkommisjonen foreslår at dersom kredittyteren eller selgeren må anta at forbrukeren ”bør overveie å avstå fra kredittkjøpet”, skal forbrukeren underrettes skriftlig om dette. Den tilsvarende formulering i finansavtaleloven er at låntakeren ”alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet”. Begrunnelsen for forskjellen er at det ved kreditt etter kredittkjøpsloven som regel er tale om mindre kredittbeløp som sjelden vil være ødeleggende for kundens økonomi isolert sett.

Formuleringene i henholdsvis finansavtaleloven og i Banklovkommisjonens utkast, regulerer to ulike forhold. Det ene er vilkårene for at frarådingsplikt utløses. Det andre er innholdet i den skriftlige frarådingen.

Vi er i tvil om Banklovkommisjonens forslag her er et heldig grep, i begge relasjoner. For det første stiller vi spørsmålstegn ved behovet for å etablere en så lav terskel for å utløse plikt til frarådning. Konsekvensen av at de fleste kjøp etter kredittkjøpsloven er små beløp av mindre betydning for kundens personlige økonomi, bør etter vårt skjønn naturlig være færre frarådninger, ikke en innskjerpet frarådningsplikt. For det andre mener vi at terskelen for frarådingsplikt uansett bør være den samme etter de to lovene. Fraråding etter kredittkjøps-loven vil sjelden baseres på den aktuelle kreditten alene, det er summen av kredittbeløpet og eksisterende akkumulert gjeld som bringer kunden over i en risikosituasjon.

For bankene spesielt vil hovedtyngden av kreditt til forbrukere være regulert av finansavtaleloven, men de yter også en del kreditt etter kredittkjøpsloven. Det er svært uhensiktsmessig, og vil skape usikkerhet og dårlig etterlevelse, dersom terskelen for fraråding er helt forskjellig i de to situasjonene.

Når fraråding først gis, bør kundens overveielser være like alvorlige, hva enten frarådingen gis etter kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven. Innholdet i den skriftlige frarådingen bør derfor i prinsippet være lik.

Etter vårt skjønn bør en derfor ha samme ordlyd på dette punktet i kredittkjøpsloven som i finansavtaleloven. Det vil også samsvare best med intensjonene om å etablere felles rettslige standarder mellom finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Det er mulig dette vil lede til noe færre frarådninger enn etter Banklovkommisjonens utkast, men det viktigste her må være å søke å oppnå en ensartet og praktikabel standard.

6. Virkninger av brudd på frarådingsplikten

Vi er i og for seg enig med departementet i at det etter forholdene kan være lite rimelig å la en unnlatt fraråding fra kredittyters side når en selvstendig kredittavtale inngås, gå ut over selgeren ved at kunden gis rett til heving av kjøpsavtalen. Men etter vårt skjønn er disse hensynene vel ivaretatt ved den skjønnsmessige formulering av sanksjonen: ”(F)orbrukerens forpliktelser (kan) lempes for så vidt dette finnes rimelig”. Som framholdt av Banklov-kommisjonen må det her foretas en konkret vurdering. Og i det eksemplet departementet nevner, vil de nærliggende sanksjoner referere seg bare til kredittavtalen, i form av eventuell reduksjon eller bortfall av restfordring, rentereduksjon, forlengelse av løpetid mv.

                                        Med vennlig hilsen

Sparebankforeningen i Norge                         Finansnæringens Hovedorganisasjon
                                                                                            
      Arne Hyttnes                                                         Arne Skauge
      Adm. direktør                                                        Adm. direktør