Fiskeri- og kystdepartementet
Postboks 8118 Dep
0032 OSLO
Oslo, 5. mars 2007
Vår ref:
Sparebankfor: 2004 00122 SLL/-
FNH: 2007/00062/RF
Vi viser til departementets høringsutsendelse 23.01.2007.
Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) avgir herved felles høringsuttalelse.
1. Om forskriftsutkastet
De ulike reaksjonsformene ved overtredelse av akvakulturloven er angitt i selve loven, i kapittel VII: Pålegg om tiltak, tvangsmulkt, iverksetting av tiltak for den ansvarliges regning, overtredelsesgebyr og straff. Det som foreligger til høring nå er bare de utfyllende reglene om slike reaksjoner, i medhold av lovens forskriftshjemmel.
Etter vårt skjønn er utkastet til forskrift hensiktsmessig og dekkende, ut fra forskriftens formål.
Vi tar ikke stilling til de foreslåtte maksimalgrenser for dagmulkt i utkastet § 5 eller for overtredelsesgebyr i §§ 10 og 11. Vi legger til grunn at næringsorganisasjonene knyttet direkte til akvakultur og sjømat er nærmest til å vurdere og kommentere disse.
For så vidt gjelder kommentaren i høringsnotatet pkt 4 s 3 om forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og forbudet mot dobbeltstraff, antar vi at de fleste akvakulturtillatelser er gitt til selskaper og ikke til fysiske personer. En er således utenfor virkeområdet til EMK. Vi antar likevel at det både er hensiktsmessig og rimelig å ha samme begrensninger på reaksjoner overfor selskaper som overfor fysiske personer.
2. Om varsling av panthaver
Vi benytter anledningen til å kommentere også et annet spørsmål knyttet til reaksjoner i tilknytning til akvakulturtillatelser.
Av forskrift 28.12.2005 nr 1706 om akvakulturregisteret framgår det av § 15 at ”overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelse (ikke har) betydning for myndighetenes bruk av virkemidler etter akvakulturloven”. En bank som har ytet lån mot sikkerhet i en akvakultur- tillatelse, risikerer altså at pantet senere blir sterkt redusert i verdi eller bortfaller dersom tillatelsen senere endres eller bortfaller i medhold av bestemmelsene i akvakulturloven kapittel II.
Det er i og for seg en risiko som bankene må akseptere og ta høyde for i sin kredittvurdering av næringen generelt og av den enkelte kunde. Det er imidlertid viktig at reglene og myndighetenes rutiner er slik at bankene ikke påføres unødig tap ved slik endring og bortfall av tillatelser.
I vår felles høringsuttalelse 14.12.2005 til departementet om forslag til forskrift om akva-kulturregisteret, uttalte vi om dette:
”Panthavernes stilling
Det kan også reises spørsmål om det skal være begrensninger i det offentliges handlefrihet av hensyn til panthaverne, eventuelt at panthaverne får en mulighet til å gå inn å aksjonere for å rette opp situasjonen. Skal panthaverne varsles eller gis rettigheter som part etter forvaltnings-loven? Kan det tenkes at panthavere gis muligheter til en eller annen form for intervensjon – for eksempel for å hindre at det oppstår legalpantekrav eller for å redusere omfanget av disse? De to foreningene mener at disse spørsmål må avklares.
Det er de to foreningenes oppfatning at eksisterende panthavere bør varsles ved viktige enkeltvedtak knyttet til den aktuelle tillatelsen. Det vises her til den varslingsplikt som i lovs form er pålagt departementet ved tilbakekall eller oppgivelse av tillatelser i henhold til petroleumsloven. Panthaverne har samme behov for informasjon når det gjelder varsel om vedtak om tilbaketrekking av akvakulturtillatelse samt vedtak om tvangsmulkt/gebyr, jf nedenfor.”
Vi ber pånytt om at det innføres en slik varslingsplikt overfor panthaverne ved endring og bortfall av tillatelser. Det gjelder både forhåndsvarsel, slik at banken eventuelt kan intervenere og bidra til å rette opp det forholdet som tilsynsmyndigheten reagerer på, og varsel om endelig vedtak slik at banken kan ta sine forholdsregler med hensyn til sikring av kreditten.
Et tilsvarende problem oppstår ved økonomiske sanksjoner på overtredelser. Det framgår av akvakulturloven § 20 fjerde ledd at staten har legalpant foran alle andre heftelser i tillatelsen for krav på tvangsmulkt etter § 28, krav på dekning av utgifter til iverksetting etter § 29 og overtredelsesgebyr etter § 30. Etter akvakulturregisterforskriften § 7 er denne legalpanteretten begrenset oppad til 5 millioner kroner.
Dette kan være en meget følbar faktisk begrensning på bankenes mulighet til å få dekket sitt utestående ved tvangsinndrivelse av pantet. Også her er det viktig med tidlig varsling, for å unngå unødig tap. Vi uttalte om dette i samme høringsuttalelse:
”Varsling
De to foreningene mener dessuten at uavhengig av hva som registreres må panthavere i akvakulturtillatelser i et hvert tilfelle bli umiddelbart varslet om vedtak som fattes vedrørende legalpant i tillatelsen. Som departementet skriver i merknadene til forskriftsforslaget § 5 er dette enkeltvedtak av særlig betydning, og dette vil etter vårt syn gjelde alle vedtak vedrørende legalpantekrav. Det at det er fattet et vedtak om legalpant er i seg selv svært viktige opplysninger for panthaver. Enkeltvedtak berører således også panthaverne, jf prinsippet om at underretning om enkeltvedtak skal sendes de avgjørelsen retter seg mot.
Vi mener ovennevnte er svært viktig for at akvakulturvirksomhet skal sikres nødvendig tilgang på finansiering og til riktige betingelser. Vi har også vanskelig for å se at våre forslag vil være særlig tyngende for forvaltningen. Vi viser igjen til at et av formålene med å gjøre tillatelsene omsettelige og pantsettbare er å sikre tilgang til finansiering.”
Vi minner herved også om denne siden av spørsmålet om varsling av panthaverne.
Med vennlig hilsen
For SPAREBANKFORENINGEN For FINANSNÆRINGENS
I NORGE HOVEDORGANISASJON
Sven L’Abée-Lund Rune Fjørtoft
Ass. direktør Fagsjef