Kredittilsynet
Postboks 100 Bryn
0611  OSLO

 

Dato:         01.09.2006

Vår ref:     2006/00430 – FJA/AJH
Deres ref:  06/6210 

 

 

Vi viser til Deres brev av 07.07.06 vedrørende høring om ovennevnte.

 

 

Kredittilsynet opplyser at formålet med den nye forskriften og det nye rundskrivet er å sikre at kundene gis fyllestgjørende informasjon ved markedsføring og salg av sammensatte produkter. Bakgrunnen for initiativet er at næringens praksis på dette området har påkalt atskillig negativ oppmerksomhet både på myndighetssiden og i enkelte medier.

 

FNH er selvsagt kjent med mye av den kritikk som har fremkommet, og som representerer en belastning for de enkelte finansinstitusjoner og for næringen. Finansnæringen er generelt avhengig av tillit, både når det gjelder produktene og markedsføringen av disse.

 

Krav til god og relevant produktinformasjon, samt kvalitet i rådgivning og formidling, er helt sentralt for aktørenes opptreden i markedet. Tilsvarende vil krav til dokumentasjon av utført rådgivning bidra både til å sikre rådgivningens innhold og sikre at en i ettertid kan bruke dokumentasjonen for å avklare hvordan salg og formidling ble gjennomført, for eksempel ved eventuelle reklamasjoner.

 

De målsettinger som ligger bak de nye forskriftene og rundskrivet kan vi således i det vesentlige slutte oss til. - For øvrig er våre hovedsynspunkter:

 

 

Forskriftsutkastet kommer til anvendelse på finansinstitusjoner, med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven. Rundskrivet del I om informasjonskrav ved salg av sammensatte produkter gjelder etter forslaget for verdipapirforetak og tilbydere av omsettelige verdipapirer som omfattes av verdipapirhandelloven kapittel 5, og som ikke vil omfattes av det nevnte forskriftsutkastet. Det har bl.a. som konsekvens at såkalte ”frittstående verdipapirforetak” ikke reguleres av forskriften. Vi oppfatter det slik at denne todelingen er en midlertidig ordning: Når det foreligger lovhjemmel for å regulere frittstående verdipapirforetak, vil forskriften også komme til anvendelse på disse.

 

Ikke desto mindre vil det i utgangspunktet legges opp til en forskjellsbehandling av verdipapirforetak som del av en bank, og andre verdipapirforetak, når disse driver den samme virksomheten, her salg av sammensatte produkter. En regulering i form av forskrift er en « hardere » regulering enn ved rundskriv. Vi ser det som uheldig dersom forslaget blir satt ut i livet og vi får en slik forskjellsbehandling. Ryddighet og likebehandling tilsier at man i alle fall bør vente med å regulere dette området til myndighetene har sikret seg en slik lovhjemmel som de ønsker.

 

Hertil kommer at gjennomføringen også bør sees i sammenheng med gjennomføringen av Markets in Financial Instruments Directive (MiFID) i norsk rett. Det går vi nærmere inn på lengre nede i uttalelsen.Det er altså et sentralt hensyn å likebehandle ulike aktører i markedet og sørge for at finansinstitusjoner og frittstående verdipapirforetak blir underlagt den samme reguleringen, hva angår salg og markedsføring av sammensatte produkter.

 

En slik likebehandling er nødvendig for å sikre like konkurransevilkår og for å sikre at investorer møter den samme forbrukerbeskyttelse hva enten de henvender seg til en finansinstitusjon eller til en annen aktør i markedet.

 

Tilsynet hevder i brev 22.06.06 til Finansdepartementet at mottak og formidling av ordre av sammensatte produkter krever konsesjon, se pkt 3.1 i brevet. Begrunnelsen for dette standpunktet er at disse produktene inneholder et derivatelement.

 

Vi kan ikke slutte oss til at dette gir uttrykk for gjeldende rett.

 

Vi mener at et såkalt sammensatt produkt er å betrakte som et omsettelig verdipapir eller som et bankinnskudd, der renteelementet er avhengig av utviklingen i en nærmere angitt indeks eller andre nærmere definerte markedsvariabler. Ved å investere i et slikt produkt får ikke investor hånd om et derivat som han kan disponere selvstendig over f.eks. ved å overdra eller selge det. Følgelig er vi av den oppfatning at verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 som unntar fra konsesjonsplikt formidling av ordre i omsettelige verdipapirer, kommer til anvendelse.

 

Uavhengig av hva som måtte være den riktige rettslige forståelsen av hva et sammensatt produkt er, må det være på det rene at foretak som ikke har konsesjon som verdipapirforetak, banker, bankfilialer, rådgivningsbedrifter og forsikringsselskaper, over en ganske lang tidsperiode har vært med på å distribuere disse produktene, uten at tilsynsmyndighetene synes å ha reagert.

 

Finansinstitusjoner og andre har bygd opp sitt distribusjonsapparat i tillit til at dette er en korrekt oppfatning av den nevnte bestemmelsen i verdipapirhandelloven, og at det altså ikke er nødvendig å søke om tillatelse som verdipapirforetak for disse mellommannsbedriftene.

 

På denne bakgrunn mener vi at det er urimelig at tilsynet presenterer forslagene sine som presiseringer av allerede gjeldende rett. Vi mener at utspillet fra tilsynet må ses på som en ny regulering, og behandles som sådan. Dersom tilsynet fastholder denne fremgangsmåten, vil det bety at berørte selskaper og konserner vil kunne bli utsatt for offentlig kritikk på sviktende grunnlag. Vi mener bestemt at det i tilfelle må gjøres nødvendige regelendringer, og som først kan tre i kraft etter en viss tid slik at institusjonene kan gjøre nødvendige omstillinger, i samsvar med det som gjelder ellers på forvaltningsområdet.

 

Forslaget vil også kunne ramme finanskonsern ulikt, alt etter hvordan man har valgt å organisere seg, samt hvorvidt de har sin hovedforankring i en forretningsbank eller et forsikringsselskap. Konsesjonskravet vil treffe ulikt avhengig om det er et produkt som tilbys av en bank med filialnett, en bank uten filialnett eller et verdipapirforetak. En banks filialer kan som en del av banken fritt distribuere bankens egne produkter. En bank uten filialer og verdipapirforetak vil i så fall bli stående uten anledning til å benytte sine etablerte distribusjonskanaler. Det er trolig utilsiktet at Kredittilsynets anvendelse av unntaket rammer aktørene i markedet for sammensatte produkter så ulikt. Det kan neppe legges generelt til grunn at en banks filialnett innehar større kompetanse om de aktuelle produktene enn frittstående distributører.

 

Myndighetene gjennomførte like før sommeren en høring av NOU 2006: 3 Om markeder for finansielle instrumenter – gjennomføring av MiFID og transparencydirektivet. Etter utredningens forslag til ny lov om verdipapirhandel, foreslås i § 2-1 første ledd nr 5 investeringsrådgivning som en ny konsesjonsbelagt investeringstjeneste. I tillegg foreslås det ovennevnte formidlingsunntaket tatt bort. Etter tidsplanen skal MiFID være gjennomført i lovverket ved utgangen av januar 2007, mens de berørte institusjonene vil måtte ta i bruk det nye regelverket ved utgangen av oktober 2007.

 

Næringen har deltatt aktivt i det forberedende arbeid for gjennomføring av EU-direktivet og er vel innforstått med at vi vil få en ny og generell regulering med skjerpede krav til finansiell rådgivning. Berørte aktører forbereder seg på de nye kravene og er innstilt på å søke om de nødvendige konsesjoner for å drive sin virksomhet, dersom de da ikke heller foretrekker å opptre som tilknyttede agenter. Det kan virke som myndighetene med dette utspillet foregriper en del av det som kommer med MiFID. Dette er etter vår oppfatning både uheldig og unødvendig.

 

I løpet av neste år vil det måtte være på plass et regelverk som på en mer gjennomtenkt og gjennomarbeidet måte, og på et grunnlag som omfatter finansiell rådgivning knyttet til finansielle instrumenter i sin alminnelighet, sikrer et fullstedig regelverk på dette området. Da vil vi også samtidig sikre oss at vi beveger oss i takt med resten av Europa, slik at det heller ikke oppstår konkurransevridninger. Av denne grunn vil vi tilrå at myndighetene gjennomfører de påtenkte tiltakene som en del av den generelle revisjonen av verdipapirhandellovgivningen.

 

I NOU 2006: 3 introduseres formelt sett en ny aktør i verdipapirmarkedet, nemlig tilknyttede agenter, som kan utføre særskilt angitte investeringstjenester (herunder ordreformidling) på ett verdipapirforetaks vegne uten at denne agenten selv har konsesjon. Det vises i denne forbindelse til forslag til ny lov om verdipapirhandel § 10-20. Slik formidling omfatter også derivater, jf samme forslag § 2-2 (1) nr 5.

 

Utvalget viser i sin vurdering i punkt 2.9.3 til at slik virksomhet vil være regulert i særskilte avtaler med verdipapirforetaket som sikrer konkret oppfølging av selskapene – hvilket nettopp er sammenfallende med dagens situasjon for formidling av IO og BMA. Konkret stiller banker allerede i dag særskilte krav til kompetanse, økonomi, ledelse mv i aktuelt selskap før avtale inngås. Helt sentralt i denne sammenheng er også at bankene som innehaver av konsesjonen er ansvarlig for eventuelle feil og eller mangler knyttet til selskapets opptreden og derfor har et særlig behov for en slik oppfølging og kontroll. Dette innebærer at bankene selv behandler eventuelle reklamasjoner på saker som er formidlet av vedkommende selskap. Ved uoverensstemmelse fra selskapets side vil også aktuell avtale med selskapet kunne bli avsluttet.

 

I tillegg til den ressursbruk som vil ligge i det enkelte selskap i forbindelse med konsesjonsbehandlingen må også Kredittilsynet avsette betydelige ressurser til slik behandling. For det enkelte selskap vil kravet om konsesjon etter dagens regler for formidling av sammensatte produkter faktisk kunne innebære problemer med å opprettholde virksomheten.

 

Med innføring av nye bestemmelser om produktinformasjon og til gjennomføring og dokumentasjon av rådgivning samt foretakets ansvar for det frittstående selskaps opptreden i markedet, er det vanskelig å se hvorfor slike produkter ikke fortsatt skal kunne formidles uten konsesjon. Gode grunner tilsier at spørsmålet om klassifisering av produktene og betydningen av derivatelementer bør avklares i forbindelse med den videre behandling av NOU 2006:3. Dette også slik at en sikrer at behandlingen av sammensatte produkter i Norge blir sammenfallende med det øvrige Europa.

 

Det er etter vår oppfatning et hovedhensyn å sørge for at norske tilbydere av slike produkter ikke blir « utsatt for » strengere informasjonskrav enn utenlandske tilbydere inn i det norske markedet. Vi forstår det slik at myndighetene også legger opp til at det skal gjelde samme krav for utenlandske som for norske tilbydere, jf særlig det som skrives om dette i vedlegg 2 Revidert rundskriv, del I. Vi vil likevel ikke unnlate å påpeke at det har vært gitt uttrykk for tvil om en slik regulering som her foreslås, vil stå seg overfor norske EØS-forpliktelser. Vi sikter da spesielt til at prospektreglene i verdipapirhandelloven kapittel 5 med tilhørende forskrift i form av en kommisjonsforordning, representerer fullharmoniseringsregler, slik at det ikke kan fastsettes avvikende regler verken i form av fradrag eller tillegg.

 

Vi kjenner for vår del ikke til at andre land har lagt opp til eller legger opp til en tilsvarende detaljert produktregulering som den foreslåtte, og vi frykter at andre vil oppfatte dette som « fremmedelementer ». Det vil være uheldig dersom det skulle oppstå tvister om hvorvidt norsk regelverk er i samsvar med EØS-avtalen. På denne bakgrunn ber vi om at myndighetene gjør nødvendige undersøkelser for å sikre seg at regelverket er i harmoni med prospektregelverket. Dette kan bl.a. gjøres i tilknytning til norske myndigheters deltakelse i arbeidet innenfor CESR som bl.a. nettopp har som siktemål å sørge for en regelutvikling og en regelanvendelse på tvers av Europa som gir størst mulig grad av rettsenhet og like konkurransevilkår for aktørene i markedet.

 

Vi vil også mene at en regulering som tar sikte på å forbedre informasjonen til investorer i verdipapirer, herunder forbrukerinvestorer, bør ha sitt ankerfeste i regelverket for prospekter som har som siktemål å gi investorene et best mulig grunnlag for sine beslutninger, jf verdipapirhandelloven § 5-13 der dette formålet er uttrykkelig nevnt og der det er gitt nødvendige forskriftshjemler. En rådgiver vil i sitt arbeid overfor sine kunder nødvendigvis måtte forlite seg på den informasjonen som gis i prospektene. Rådgiveren vil normalt ikke være i stand til å overprøve den informasjonen som gis i prospektene, men har mer en oppgave å kaste lys over og forklare viktige opplysningselementer i prospektene, særlig da overfor forbrukerkunder.  

 

FNH er kritisk til at forskriften fastsettes på et tidspunkt der den som følge av angivelig manglende hjemmelsgrunnlag bare kommer til anvendelse på finansinstitusjoner, og ikke ”frittstående” verdipapirforetak. Hjemler for forskriftsregulering i forhold til de sistnevnte anses ikke å foreligge.

FNH noterer seg i den forbindelse at reglene om opplysningsplikt og avtalegrunnlag vedrørende bankinnskudd i finansavtl §§ 15 og 16 (jfr. §§ 75 flg.) vel også kommer til anvendelse på bankinnskudd med indeksavkastning, og at det i § 16 også finnes hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift. Vi viser også til hva som er nevnt ovenfor om vphl § 5-13 som hjemmelsgrunnlag for å gi forskriften anvendelse på obligasjoner med indeksavkastning. Vi er klar over at reguleringshjemlene eventuelt ligger hos ulike departementer. For å sikre lik regulering av henholdsvis bankinnskudd og obligasjoner antar vi imidlertid at hjemlene (for så vidt gjelder de strukturerte produktene) eventuelt ville kunne delegeres og samles hos Kredittilsynet.

 

Uten å ta nærmere stilling til dette, vil FNH tilrå at man igjen ser på om man kan anvende eksisterende hjemler for å regulere henholdsvis bankinnskudd og obligasjoner, før man går inn på en ”skrittvis regulering” som foreslått – og også før man tar skritt for etablering av nye hjemler som supplerer eksisterende.

 

Andre ledd krever at informasjonen ”skal gis skriftlig før avtale (…) inngås”. Noe av informasjonen som kreves vil åpenbart ikke være tilgjengelig på dette tidspunkt, jf bl.a. § 4, siste ledd. Videre er det for informasjon om lånefinansiering, jf § 8, mest hensiktsmessig å gi dette tilpasset den enkelte kunde. Vi registrerer at Kredittilsynet i oppdatert rundskriv del I anbefaler informasjonen gitt samlet, med unntak av forannevnte informasjon (som tilsvarende gis i rundskrivets punkt 2 C og punkt 6). Vi antar at tilsvarende anbefaling gjelder for både verdipapirforetak og finansinstitusjoner (som omfattes av del II av rundskrivet) og at dette bør presiseres.

 

Slik forskriftsutkastet er utformet, vil dette gjelde for enhver avtale om sammensatte produkter, uavhengig av avtaleparter. Vi mener det bør vurderes å begrense virkeområdet til å gjelde kun
ikke-profesjonelle kunder. Banker inngår også avtaler om sammensatte produkter der investorer, hovedsakelig institusjonelle eller andre profesjonelle investorer, plasserer større beløp i et ”skreddersydd” produkt. Vi mener da at vi i slike tilfeller bør kunne avtale å fravike deler av disse kravene.

 

FNH er enig i at det behov for en egen bestemmelse om definisjoner. Vår gjennomgang har vist at det også er flere begreper som med fordel kan defineres, noe vi kommer tilbake til nedenfor. Videre har man i forskriftsutkastet benyttet varierende begreper, der vi antar at man mener det samme. Eksempler på dette er ”Totale kostnader” og ”totalkostnader”, ”forventet avkastning” og ”sannsynlig avkastning”, ”begrensinger på avkastningen” og ”avkastningsbegrensninger”, samt ”faktisk rente p.a.” og ”obligasjons-/innskuddsrenten”.

 

Det kan se ut til at tilleggskostnadene i forskriften § 5 ikke er innbefattet i ”totale kostnader” slik at betegnelsen av den grunn kan virke villedende.

 

Kredittilsynet har i forskriftsutkastet § 3 angitt at det skal ”opplyses om” en rekke forhold, uten å angi hvordan dette skal gjøres. Flere av punktene kan tenkes opplyst om på forskjellige måter, som tekstbeskrivelser, grafiske illustrasjoner og/eller kvantifisering. Vi antar at den enkelte finansinstitusjon selv må gjøre en skjønnsmessig vurdering av hva som gir den beste kundeinformasjonen.

 

§ 3 b) krever at det skal opplyses om” den forventede prosentvise fordelingen av det innbetalte beløpet i produktets forskjellige deler” blant annet ”totale kostnader”, mens § 4 første ledd blant annet krever ”estimerte totalkostnader i prosent av innbetalt beløp”. Vi antar at det dreier seg om det samme kravet, og at det bør være tilstrekkelig å stille kravet én gang. Vi vil også bemerke at det fremstår som umulig å oppgi hva som faktisk benyttes til innskudd, før avtale om salg av sammensatte produkter inngås, slik som det er forutsatt i § 1 andre ledd.

 

I bestemmelsen er begrepet ”tegningsinnbydelse” brukt. For produkter som har karakter av innskudd, slik som BMA, vil informasjonskravene inntas i kontoavtalen, jf Finansavtaleloven §§ 15 og 16. Etter gjennomføringen av prospektdirektivet, benytter man for sammensatte produkter i form av obligasjoner med indeksavkastning begrepene ”prospekt” eller ”verdipapirdokument”, jf Verdipapirhandelloven § 5-14. Begrepet ”tegningsinnbydelse” synes således ikke å være i samsvar med gjeldende terminologi.

 

Første ledd stiller også andre krav. Vi har merknader til noen av disse, som angitt nedenfor:

 

- ”estimert øvre og nedre grense for pris på produktet”.
Det er vanlig i bransjen å oppgi ”kalkulert markedspris” samt ”verdien av innskuddet kunden gir banken” som hhv forventet pris på derivatene og forventet verdi av ”nullkupongobligasjonen” på det tidspunkt brosjyrene lages. Vi tviler på om et intervall for disse størrelsene vil være lettere å forstå for kundene, og mener derfor det er bedre om ”øvre og nedre grense” tas ut av forskriftsteksten. Videre fremgår det verken her eller i definisjonen av ”pris” i § 2 om dette skal angis i kroner eller prosent. Vi mener det mest konsistente vil være å angi dette i prosent p.a.

 

- ”faktisk rente p.a.”
Begrepet ”faktisk rente p.a.” kan med fordel gis en klar definisjon i § 2, slik at det ikke er tvil om hva som menes. Vi antar at man med ”faktisk rente p.a.” mener den lavest mulige avkastning kunden vil motta dersom indeksutviklingen ikke gir ”tilleggsavkastning”, angitt som prosent av ”innbetalt beløp”.

 

- ”differansen mellom obligasjons-/innskuddsrenten og foretakets faktiske innlånsrente for lån med tilsvarende løpetid”
Det er uklart hva som menes med dette. Vi antar at man med ”obligasjons-/innskuddsrenten” mener det samme som ”faktisk rente p.a.” som nevnt foran. Vi anbefaler i så fall, som nevnt, at begrepet defineres og anvendes konsistent. Vi antar at Kredittilsynet med ”faktisk innlånsrente” mener den renten foretaket funder seg på i kapitalmarkedene. I så fall er dette et overraskende valg, siden dette er en rente som tilbys helt andre aktører enn den typiske kjøper av BMA og IO.

 

Det er videre verken påkrevd eller vanlig at renten på ordinære bankkontoer eller obligasjoner sammenlignes med fundingkostnadene, og vi kan ikke se noen grunn til å kreve dette særskilt for sammensatte produkter. Videre vil det forhold at enkelte institusjoner kan funde seg billigere enn andre, neppe være relevant for kjøper av en BMA, særlig fordi BMA er garantert av Bankenes sikringsfond med inntil 2 millioner kroner.

 

Vi mener her at det for en BMA vil være vesentlig mer informativt for kunder dersom informasjonskravet rettes mot å oppgi differansen mellom ”faktisk rente p.a.” og renten på ”ordinær innskuddskonto” eller statsobligasjoner med samme beløp og bindingstid. Av disse to alternativene antar vi at statsobligasjoner vil gi det mest objektive grunnlaget for å sammenligne ulike sammensatte produkter. Til dette kommer at man normalt har lagt til grunn at foretakets finansierings- eller fundingkostnad av konkurransemessige hensyn er å betrakte som en forretningshemmelighet.

 

Tredje ledd krever opplysninger om ”endelig” pris og kostnader når dette kan fastsettes, med konkretisering av avvik fra estimatet gitt foran. Vi gjør oppmerksom på at slik informasjon ikke kan fastsettes umiddelbart etter utløp av tegningstiden, men først etter innbetalings-/startdato. Kredittilsynet uttaler at formålet med forskriften er ”å gi kunder informasjon ved salg av sammensatte produkter”, slik at de kan sammenligne produktene med andre sparealternativer. Vi kan ikke se hvordan informasjonen som kreves i § 4, tredje ledd, vil bidra til dette siden en bindende avtale om investering da allerede er inngått.

 

Avvik mellom de estimatene som oppgis i brosjyrer og ”endelig” pris og kostnader vil skyldes svingninger i finansmarkedene, da særlig mhp renter og volatilitet. Slike svingninger kan innebære at ”pris” og ”totale kostnader” kan bli både høyere og lavere enn estimert. Tilsvarende vil også tilretteleggers fortjeneste svinge og kan endog bli negativ. Brosjyren for et sammensatt produkt lages gjerne 1-2 uker før tegnings-/kontoåpningsperioden starter, og ca 2 måneder før innbetalings-/startdato da endelig pris blir kjent.

 

Gjennom å fastsette vilkårene når brosjyren lages, tar banken risikoen for endringer i de aktuelle parametere i perioden frem til startdato. Denne risikoen går begge veier, men det vil i praksis lett kunne bli slik at det vekker oppmerksomhet kun i de tilfellene at priser og kostnader beveger seg slik at det resulterer i en høyere ”godtgjørelse” for utsteder. En praktisk måte å løse ovennevnte problem på kan være å la kunden ta risikoen for slike svingninger, f eks ved at man fastsetter endelig avkastningsfaktor først ved startdato, mens brosjyren kun inneholder en indikasjon. Pris og kostnader vil med justerbar avkastningsfaktor kunne holdes noenlunde konstant. Usikkerhet rundt avkastningsfaktor vil imidlertid gjøre det vanskeligere å fastsette og kommunisere andre deler av den informasjonen som kreves i forskriftsutkastet.

 

Tilrettelegger vil, blant annet for å kunne redusere effekten av svingninger som nevnt foran, kunne inngå flere derivatkontrakter på ulike tidspunkter fra tegningsperioden starter og frem til startdato. I så fall er det et spørsmål hvilken pris som skal benyttes som ”endelig”, f eks volumveid gjennomsnitt eller siste pris. Videre vil det kunne tenkes at institusjonen velger å ta risikoen på egen bok, gjennom en ”intern forretning”. Siden prisingen av slike ”interne forretninger” er påvirket av subjektivt skjønn, vil dette skjønnet da kunne påvirkes av ovennevnte problemstillinger.

 

Vi nærer også en viss bekymring for at det vil kunne oppfattes som avtalebrudd dersom den endelige prisen på derivatet som følge av markedsutviklingen ligger utenfor den estimerte øvre grense. For å unngå en slik situasjon vil produktutstedere måtte angi et så vidt romslig estimat for øvre og nedre grense, at det kan være grunn til å stille spørsmål ved informasjonsverdien for kunden.

 

På bakgrunn av ovennevnte anmoder vi om at Kredittilsynet fjerner kravet om at slik informasjon som angitt i § 4 tredje ledd, skal gis kundene. Vi har forståelse for at myndighetene ser behov for å kontrollere at de estimater som oppgis er rimelige, men dette mener vi bør gjøres på andre måter enn gjennom å offentliggjøre slike endringer. Vi antar at Kredittilsynet allerede i dag har de nødvendige hjemler til å kreve slik informasjon fremlagt, f eks ved stedlig tilsyn.

 

For å etterleve forskriftsutkastets § 6, første ledd, kan det være relevant å angi både (a) oversikt over indeksen(e)s faktiske historiske utvikling og (b) oversikt som viser hvilken avkastning, målt som effektiv rente p.a., produktet ville gitt basert på historiske tall og vilkårene for produktet. Med tanke på (b) er det etter vår oppfatning selvsagt at alle vilkår for produktet inkluderes, med hensyn til gjennomsnittsberegning, valuta osv. For (a) er imidlertid ikke dette like naturlig. Vi foreslår at første setning i § 6 justeres, f eks til følgende ordlyd: ”Det skal gis en oversikt over hvilken historisk avkastning produktet ville gitt, basert på faktisk utvikling for benyttede indekser eller andre definerte markedsvariable de siste 5 årene, samt de faktiske vilkårene for produktet.”

 

Ellers finner vi det positivt at oversikten over den historiske avkastningen for produktets indeks/markedsvariabel er redusert fra 10 til 5 år.

 

Fjerde, femte, og sjette ledd byr på store utfordringer mhp valg av metode og bruk av skjønn. Vi viser spesielt til vedlagte notat ”Utfordringer ved kvantifisering av sannsynlig avkastning” utarbeidet av DnB NOR, som en faglig begrunnet illustrasjon av disse utfordringene.

 

Fjerde ledd krever at effekten av avkastningsbegrensninger skal ”illustreres, med eksempler på positive og negative bevegelser” Vi antar at institusjonene her vil kunne benytte seg av skjønn med hensyn til hvordan man mest hensiktsmessig illustrerer dette. For å unngå tvil foreslår vi imidlertid at ”avkastningsbegrensninger” defineres i § 2. En mulig definisjon kan være ”enhver egenskap ved produktet som medfører at produktets avkastning vil kunne bli lavere enn den prosentvise økning i indeksen(e) eller andre definerte markedsvariable i produktets løpetid.”

 

Femte ledd krever, hvis aktuelt, angivelse av høyeste og laveste mulige avkastning, samt sannsynligheten for å oppnå disse. Et ”gulv” for avkastningen, dvs lavest mulig avkastning, er typisk for slike produkter, mens det mer unntaksvis settes et absolutt tak. Sannsynligheten for ”laveste mulige avkastning” kan kvantifiseres, men dette byr på vesentlige utfordringer mht metodevalg og skjønn. Alternative metoder kan gi til dels svært ulike resultater, jf vedlagte notat. Den høyest mulige avkastningen vil for de fleste produkter være svært vanskelig å angi. Det fremstår også som usikkert hvordan dette estimatet skal beregnes (basert på historiske tall eller prognoser?), samt hvordan estimatet skal grunngis.

 

Sjette ledd krever et ”intervall for sannsynlig avkastning”. Sannsynlighetsfordelingen til et produkt er svært avhengig av valg av modell og estimering av parametere. To institusjoner kan tilby samme produkt, men benytte hver sin modell for å beregne sannsynlig avkastning og konfidensintervall for denne, og dermed gi svært forskjellige svar på dette punktet. Vedlagte notat illustrerer på et faglig grunnlag dette poenget for to relativt enkle produkter med kun én underliggende. I praksis har en rekke produkter flere underliggende, gjerne flere aktivaklasser, og ofte en mer komplisert avkastningsprofil. Dette gjør at modellvalg og parameterestimering blir enda mer avgjørende for sannsynlighetsfordelingen.

 

Vi antar at motivene bak krav om sannsynlig avkastning særlig er omfanget av lånefinansiering, som problematiseres i Kredittilsynets brev til departementet. Tilsynets grunnholdning synes å være at det ved lånefinansiering ”kreves avkastning det er svært lite sannsynlig at produktet oppnår”. Vi er naturligvis enig i at det er uheldig dersom kundene kjøper slike produkter basert på urealistiske forventninger til hvilken avkastning produktet kan gi. Vi antar at det allerede på bakgrunn av eksisterende lovgivning (f eks finansavtaleloven, verdipapirhandelloven og markedsføringsloven) er en plikt til å bidra til at kundene har realistiske forventninger før investeringsbeslutning tas, gjennom rådgivning både gjennom brosjyremateriell og direkte rådgivning i distribusjonskanalene.

 

Vi har likevel forståelse for at Kredittilsynet ønsker at brosjyrene skal gi informasjon som gir kunden mest mulig konkrete og realistiske avkastningsforventninger. Vi er imidlertid i tvil om kravene i sin nåværende form vil gjøre det enklere for våre kunder å velge mellom ulike leverandører, mellom sammensatte produkter og alternative produkter, eller mellom ulike sammensatte produkter. Dette skyldes for det første den usikkerhet slike estimater generelt vil være beheftet med. Videre øker forvirringen ytterligere av at de ulike tilbyderne kan ha valgt forskjellige modeller og konfidensintervaller, samt at tilsvarende informasjon ikke er påkrevd for alternative spareprodukter med usikker avkastning.

 

I den senere tid er det, spesielt i mediene, blitt fremhevet at sammensatte produkter generelt ikke gir like stort potensial for avkastning som for eksempel plassering i aksjefond. Dette er vi generelt enig i. Samtidig er det etter vårt skjønn viktig å fremheve forskjellen i risiko for de to investeringsalternativene. Det er nettopp kombinasjonen av at kundene får tilbake et garantert beløp ved bindingstidens utløp og mulighetene for god avkastning som har gjort at så mange kunder har valgt slike produkter, både i Norge og andre land.

 

Som et alternativ til å kreve estimater for ”sannsynlig avkastning”, mener vi det ville være enklere for kunden å forstå utvidet informasjon om den historiske avkastning, f eks med angivelse av høyeste og laveste oppnådde avkastning i relevante perioder basert på tilstrekkelig historikk. Slik historikk kan videre suppleres med vurderinger av utsiktene for de aktuelle markeder, samt en påminnelse om at historisk avkastning ikke gir noen garanti for fremtidig utvikling. FNH vil sterkt tilrå at man vurderer et slikt alternativ.

 

Bestemmelsen synes i stor grad å være knyttet til produkter som består av et innskudd, for eksempel BMA, hvor det ikke foreligger noe annenhåndsmarked.

 

For produkter som består av en obligasjonsdel, og hvor innløsning før forfallstidspunktet ikke skjer gjennom ”avbrudd”, men gjennom salg i annenhåndsmarkedet, fremstår kravet etter bestemmelsens andre punktum vanskelig å etterkomme, ettersom det beløpet kunden vil få tilbake, vil være avhengig av markedskursen på salgstidspunktet.

 

Bestemmelsen bør begrenses til å gjelde bankinnskudd.

 

Etter bestemmelsen litra b skal man spesifisere effektiv rente p.a. på innbetalt beløp når det tas hensyn til at bare det garanterte beløpet tilbakebetales.

 

Ved lånefinansiering med sikkerhet i det sammensatte produktet, vil lånebeløpet ikke være større enn det garanterte beløpet som vil bli tilbakebetalt ved forfall. Etter vår oppfatning fremstår det som noe uklart hvordan den effektive renten p.a. skal beregnes, under hensyntaken til at bare det garanterte beløpet tilbakebetales.

 

Kredittilsynet bør gi mer utfyllende merknader til denne bestemmelsen, herunder presisere hva som skiller informasjonen etter litra b) fra litra a).

 

Gjennom opplysningene om ”Totale kostnader” etter forskriftsutkastet § 4 skal kunden ha opplysninger om foretakets fortjeneste ved salg/formidling av sammensatte produkter. I den grad den enkelte selger selv har fordeler/insentiver, blir denne tatt ut gjennom de kostnader/den fortjeneste som det her er redegjort for.

 

En plikt til å oppgi slike opplysninger for sammensatte produkter, mens tilsvarende plikt ikke gjelder for andre produkter, tilsier etter vår oppfatning at man ikke innfører en slik bestemmelse nå.

 

Kredittilsynet angir at anbefalingene i rundskrivets Del II er tatt med som følge av undersøkelser som viser at rådgivningen ved salg av disse produkter i mange tilfeller er et større problem enn det skriftlige informasjonsmateriellet. Samtidig angis at Kredittilsynet vil vurdere behovet for retningslinjer for rådgivning mer generelt og i denne forbindelse også vil innhente informasjon om hvordan ”land med mer utviklede finansmarkeder har valgt å regulere dette”.

Vi tar til etterretning at Kredittilsynet mener at det foreligger særskilte grunner for å gi regler for sammensatte produkter uten at en har vurdert hvordan andre finansmarkeder opererer. Vi registrerer også at de aktuelle retningslinjer gir relativt detaljerte bestemmelser om rådgivningen og for dokumentasjonen av slik rådgivning.

 

Det er etter vår oppfatning et tankekors at andre investeringsalternativer ikke er underlagt tilsvarende krav. Egen forskrift og retningslinjer for sammensatte produkter vil kunne medføre at sammensatte produkter ikke blir anbefalt fra rådgiver, selv om produktet som sådan burde være et godt alternativ for kunden ut fra dennes situasjon. Så lenge retningslinjene omhandler forhold av betydning for kundens valg av investeringsalternativ sammenlignet med andre investeringsalternativer og/ eller er viktige for at kunden skal kunne vurdere det aktuelle sammensatte produkt, er det ikke problematisk å slutte seg til dette. Dersom dette ikke er tilfelle, bør forslaget etter vår vurdering justeres.

 

Retningslinjene for rådgivning og dokumentasjon av rådgivning burde etter vår oppfatning hatt et produktnøytralt utgangspunkt. Dette vil også måtte være utgangspunkt for de retningslinjer med handlingsregler for rådgivningsvirksomheten som forutsettes etablert i det enkelte foretak. Når FNH i stor grad kan slutte seg til de retningslinjer som er trukket opp i rundskrivet for gjennomføring av rådgivningen og dokumentasjonen av denne skyldes dette at rundskrivets retningslinjer også kan anvendes på andre produkter. I dette ligger også at rådgivers eventuelle anbefaling av et sammensatt produkt forutsettes basert på en individuell gjennomgang av kunden og dennes situasjon.

 

Vi slutter oss til rundskrivets anbefaling mht retningslinjer for rådgivningssituasjonen og at denne skal beskrives i form av handlingsregler og at det skal foreligge rutiner for oppfølging og kontroll av rådgivningsvirksomheten. Dette omfatter også nødvendigheten av kompetansekrav til den enkelte medarbeider. Når dette er sagt, er det ingen tvil om at den enkelte kundes behov for individuell rådgivning vil variere betydelig.

 

Formålet med rådgivningen av den enkelte kunde er å sikre at kundens valg av investeringsalternativ er i samsvar med kundens situasjon og ikke minst at kunden har et bevisst forhold til sitt valg. Det kan heller ikke for sammensatte produkter gjelde et absolutt krav om at kunden må gjennomgå individuell rådgivning. Dette gjelder spesielt for kunder med erfaring og kunnskap om finansielle investeringer. Det samme vil også kunne gjelde for kunder som ikke har slik bakgrunn, men som likevel ikke ønsker individuell rådgivning.

 

For eksempel vil dette kunne være tilfelle når en kunde selv har gjennomgått aktuell brosjyre og har bestemt seg for å ta ut en liten andel av innestående på sparekonto og på egen hånd har skrevet under kontoavtale for BMA som leveres i en av bankens filialer. I andre situasjoner vil dette rimeligvis kunne være helt annerledes. Det må derfor utvises et konkret skjønn i hvert enkelt tilfelle. Vi ber Kredittilsynet vurdere om ikke ovenstående betraktninger bør reflekteres i rundskrivet.

 

Det er også i denne sammenheng naturlig å peke på sammenhengen med den skriftlige produktinformasjon som foretakene utarbeider for det enkelte produkt, jf rundskrivets Del I og forslaget til ny forskrift. Som begrunnelse for retningslinjene for rådgivning angis at rådgivningen som gis ved salg av sammensatte produkter, er et større problem enn den skriftlige produktinformasjon.

 

Vi mener klart at den muntlige informasjonen som gis om det aktuelle produktet, må baseres på den skriftlige produktinformasjonen. Det vil derfor være et sentralt moment å sikre seg at denne skriftlige informasjonen brukes – og dette bør etter vår oppfatning derfor også presiseres i retningslinjene. Tilsvarende har en i angivelse av behovet for regulering av sammensatte produkter vektlagt lånefinansiering. Det ville således også vært naturlig at retningslinjene hadde behandlet dette.

 

Innledningsvis – i første avsnitt - bør det tas med en presisering hvor en angir at behovet for og omfanget av rådgivningen må vurderes i det enkelte tilfelle, avhengig av kundens situasjon; dennes økonomi, livssituasjon, alder, investeringens størrelse lånefinansiering osv. Ved eventuell lånefinansiering bør rådgiveren særskilt gjennomgå krav til verdistigning i de aktuelle markeder for at investeringen skal lønne seg. Gjennomgangen forutsettes knyttet til aktuell produktinformasjon. Det vises her til at Kredittilsynet særskilt har begrunnet behov for ytterligere regulering av sammensatte produkter med bruken av lånefinansiering.

 

Retningslinjene angir at ”institusjonens og selgers egeninteresse i å selge produktet, herunder insentivstruktur” bør opplyses om, jf forslag til ny forskrift § 9 bokstav b. Som angitt i våre kommentarer til forskriften, er det etter vår oppfatning ikke behov for en slik bestemmelse. Dette som følge av at foretakets fortjeneste er gitt i den skriftlige dokumentasjon av produktene.

 

Vi stiller også spørsmål ved om hvorfor det skal være en særskilt plikt til å informere om insentivstruktur for sammensatte produkter uten at samme retningslinjer skal gjelde for andre plasseringsalternativer. Dette kan skape inntrykk av det er knyttet større fortjeneste for selskapet og belønning av den enkelte medarbeider ved salg av disse produktene. Dette er ikke faglig begrunnet.

 

Det angis særskilt i retningslinjene at foretaket skal informere kunden om at dersom kunden velger å ikke gi opplysninger om seg selv, kan dette få betydning for rådgivningen. Dette er vi enige i. Samtidig er det som angitt ovenfor ikke slik, at kunden nødvendigvis må ha individuell veiledning for å kunne investere i et sammensatt produkt.

 

I siste avsnitt om kundens behov for å få tilstrekkelig tid til å vurdere produktet før investeringsbeslutningen tas, bør en kunne ta inn en henvisning til produktinformasjonen, for eksempel slik;

 

"Kunden bør gis tilstrekkelig tid til selv å vurdere produktet, herunder den produktinformasjon som er utarbeidet om produktet før kunden tar sin investeringsbeslutning og bindende avtale inngås. Kunden skal særskilt gjøres oppmerksom på kundens ansvar for egen investeringsbeslutning, og at kunden derfor selv må oppfordres til å gjøre sine egne vurderinger av eventuelle råd og anbefalinger som er gitt, og om disse er i samsvar med egne vurderinger."

 

Det bør innledningsvis angis at dokumentasjonen og omfanget av denne vil være avhengig av omfanget av utført individuell rådgivning.

 

1. Opplysninger om den som står for rådgivningen

Opplysninger om foretaket, hvilke produkter foretaket tilbyr samt opplysninger om personen som har gitt råd bør ligge tilgjengelig i dokumentasjonen når kunden inngår avtale om kjøp av sammensatte produkter.

 

Hva som ligger i forutsetninger for rådgivningen fremstår som uklart. Dette punktet bør etter vår mening kunne gå ut, idet det dekkes av pkt 3 Opplysninger om rådgivningssituasjonen, og kommentarene til dette punktet.

 

2. Opplysninger om kunden
Opplysningene om kunden slik disse er angitt, er alle relevante som grunnlag for oppfølging/rådgivning av den enkelte kunde. Enkelte av opplysningene er direkte knyttet det enkelte rådgivningstilfellet. Dette gjelder for eksempel formål med plasseringen. Også "risikovilje og plasseringshorisont" er forhold som bør gjennomgås i den enkelte rådgivningssituasjon. Opplysninger om økonomiske forhold og andre forhold er svært vidt formulert og behovet må vurderes konkret.

 

Kravet om regelmessig oppdatering dersom "kundeforholdet vedvarer" er neppe nødvendig.

 

Konkret vil slik oppdatering naturlig bli gjennomført i forbindelse med det enkelte rådgivningstilfellet/annen kontakt med kunden. Retningslinjer om oppdatering av kundeforholdet er heller ikke en naturlig del av en dokumentasjon knyttet til salg av et sammensatt produkter. Dette tilsier at aktuelle opplysninger bør gjennomgås og oppdateres i forbindelse med kundens eventuelle nye investeringer i sammensatt produkter. Det vises her også til at sammensatte produkter har relativt sette lang løpetid (normalt i intervallet 2- 6 år), hvilket heller ikke tilsier regelmessig oppdatering. 

 

3. Opplysninger om rådgivningssituasjonen
I praksis har som nevnt mye av kritikken mot sammensatte produkter vært knyttet til bruk av lånefinansiering av slike investeringer. Dette bør derfor også trolig reflekteres i dette punktet, slik vi har angitt innledningsvis. I tillegg til gjennomgang av dokumentasjon med krav til faktisk stigning i markedet for at investeringen skal bli lønnsom med lånefinansiering, bør kundens situasjon gjennomgås. Dette omfatter spesielt kundens økonomiske forhold (eksisterende lån og inntekt), likviditet mv.

 

Vi mener dette med fordel kan presiseres i retningslinjene. Det bør i tillegg  opplyses om rådgiveren har anbefalt andre produkter enn kundens valg. Konkret bør dokumentasjon av fraråding knyttes til kundens valg, ikke generelt til plasseringer som sådan. Dersom rådgiver har frarådet lånefinansiering, skal dette angis. Dokumentasjon er særlig viktig dersom kundens valg er knyttet til særskilte forhold.

 

Også andre forhold tilsier særskilt aktsomhet i rådgivningen. Som et eksempel kan nevnes en kunde i høy alder som plasserer sparepenger i produkt med lang løpetid og kundens valg er motivert av forholdet til arvingene. Etter vår vurdering er det imidlertid neppe behov for mer detaljerte retningslinjer. Det enkelte foretak må selv vurdere behovet og omfanget av dokumentasjonen basert på kundens situasjon, størrelsen på investeringen osv.

 

4. Gjennomføring av dokumentasjon
Krav om at dokumentasjonen er lett å gjenfinne og identifisere er naturlige krav.

For å sikre gjennomføring, bør aktuelle maler for dokumentasjon oppdateres i forhold til aktuelle retningslinjer. Dette bør ikke innebære noen større utfordring. Enkel gjenfinning forutsetter imidlertid også gode systemløsninger. Dette krever tilpasning i eksisterende løsninger og gir behov for en overgangsperiode før slike systemløsninger kan være på plass. Vi legger til grunn at Kredittilsynet i sin tilsynspraksis vil akseptere dette.

 

5. Utlevering av dokumentasjon til kunden
Det angis at dokumentasjon bør utleveres til kunden i forbindelse med første rådgivningstilfelle og at utlevering skal skje uten unødig forsinkelse.

 

Retningslinjene forutsetter at det utarbeides relativt omfattende dokumentasjon. For at slik dokumentasjon skal kunne utleveres i første møte, må denne produseres i møtet. En slik dokumentasjon vil lett kunne bli vel "skjematisk". Omfanget at dokumentasjon vil som også nevnt ovenfor, variere ut fra kundens situasjon, om det er særskilte forhold knytte til aktuell rådgivning som bør dokumenteres osv.

 

Det vil utvilsomt være en fordel både for kunden og foretaket at dokumentasjon kan utleveres. Samtidig må aktuelle rutiner, også spørsmålet om utlevering av dokumentasjon, løses på en praktisk måte. Dette tilsier at man endrer formuleringen her til at dokumentasjonen må utleveres senest før avtale inngås.

 

 

Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon

 

 

Arne Skauge                                                                 Stein Sjølie
Adm.direktør                                                                 Direktør

Les mer
 
Notat fra DnBNOR: “Utfordringer ved kvantifisering av sannsynlig avkastning”