Justisdepartementet,
Lovavdelingen
Postboks 8005 Dep
0030  OSLO

 

Dato: 09.08.2006

Deres ref: 200508712 EP TKE/KVM
Vår ref:
Spbf: 2002 00132  SLL/-
FNH: 2006/00374  DR/-

 

 

 

Vi viser til Lovavdelingens brev 07.06.2006. Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har følgende kommentarer til forslaget.

 

Sparebankforeningen og FNH deler fullt ut det som synes å være departementets utgangspunkt, at bankene skal gi forsvarlig veiledning ved markedsføring av lån, og at forbrukerne skal gis fullgod informasjon før avtaler inngås. Dette har vi lojalt fulgt opp i vårt arbeid som næringsorganisasjoner, i relasjon både til finansavtaleloven og til markedsføringsloven.

 

En må imidlertid ha klart for seg de ulike stadier i prosessen. Én ting er markedsføring – her må opplysningene nødvendigvis være generelle og lite detaljerte. Men en kunde inngår aldri en låneavtale på basis av opplysninger i markedsføring alene. Ut fra kundens kontakt med banken, hvor lånebehovet blir nærmere spesifisert med lånebeløp, løpetid, annuitet eller serielån, fastrente eller flytende rente, antall terminer pr år, og ikke minst: Hvilken sikkerhet kunden har mulighet til å stille, får kunden et spesifisert lånetilbud. Her stiller finansavtale-loven § 46 opp meget detaljerte krav om hvilke opplysninger kunden skal ha. Og dette detaljeringsnivået er klart i overkant, særlig med hensyn til kravet i bokstav c) om at tilbakebetalingsplanen skal være spesifisert i fire beløp for hver termin, for samtlige terminer gjennom hele lånets løpetid. Vi viser for så vidt til vårt fellesbrev 10.06.2002 til Lovavdelingen og Lovavdelingens svar 26.09.2003. Vi lar dette spørsmålet ligge i denne omgang, vi er enige i hovedlinjen i bestemmelsen om at kunden må få fullgode opplysninger på dette stadiet i avtaleinngåelses-prosessen, og at han må få informasjonen i så god tid at han kan bruke den tid han ønsker på å sette seg inn i den før avtalen inngås.

 

Det er hverken nødvendig, mulig eller hensiktsmessig med en slik detaljeringsgrad ved markedsføring. Markedsføring skal fortelle kunden om produktet og leverandøren, og fange kundens interesse. Det sentrale kravet må være at markedsføringen ikke er villedende, og at den gir forsvarlig veiledning, jf markedsføringsloven §§ 2 og 3. I markedsføring av lån har en spesifisert dette til at dersom det ved markedsføringen opplyses noe om kredittvilkår, skal det samtidig opplyses om den effektive renten (finvirkshl § 2-12 tredje ledd, jf også låneforskriften § 5). 

 

Disse sistnevnte bestemmelsene har gode grunner for seg - opplysningene om kredittvilkårene vil være ufullstendige om opplysning om den effektive renten manglet. Vi går ikke inn på om dette pålegget i dag også vil utløses ved så rudimentære opplysninger om kredittvilkår som "Kjøp nå – betal i 2007”, Lån kr 200.000 uten sikkerhet e l. Dersom det bare var denne type markedsføring en nå ville (inn)skjerpe kravene til, ville vi hatt en viss forståelse for det.

 

På den annen side må finansinstitusjonene ha adgang til helt generell markedsføring, for å vise at de er i markedet, uten at dette skal utløse spesielle krav om opplysning om effektiv rente. Vi tenker her på påskrifter på kontoutskrift av typen ”Skal du bytte bil? Billånet ordner du i A sparebank!" eller f.eks et banner over boligannonser på nettet ”Boliglånet får du hos B Bank”. Vi kan ikke se at dette skaper spesielle forventninger hos forbrukerne om kostnader ved lånet. 

 

Etter vårt skjønn er det forslåtte kravet ikke bare unødvendig, men også svært uhensiktsmessig. De typer ”bannerannonser” vi har nevnt over er helt generelle, uten angivelse av lånebeløp, løpetid, sikkerhet mv. Effektiv rente må derfor basere seg på ett eller flere angitte eksempler. Man kan f eks se for seg en fotnote på banneret på internett:

 

”Låner du f eks 1,5 millioner kroner over 20 år, innenfor 60 % av lånetakst, med månedlige terminer, og er totalkunde hos oss, vil effektiv rente bli x,x %”.

 

Denne type detaljert informasjon er svært lite hensiktsmessig ved bannerannonser på nettet. Den er også lite veiledende for de kunder som ikke passer inn i eksemplet, fordi de skal låne et helt annet beløp eller fordi de ikke kan stille sikkerhet innenfor 60 % mv.

 

Gjeldende forskrift er som kjent en videreføring av tidligere forskrift 17.09.98 nr 892 som ble gitt i medhold av finansieringsvirksomhetsloven. Bankforeningen understreket i høringsuttalelse 09.04.97 til Finansdepartementets forslag, at en for omfattende opplysningsplikt på dette punkt vil hindre praktisk markedsføring av finansprodukter og hemme en effektiv konkurranse til skade for kundene, i tillegg til å umuliggjøre markedsføring i ”nye” reklamemedier. Og videre: I mange tilfeller er hensikten med markedsføringen å profilere kredittyter, ikke et bestemt kredittprodukt.

 

Vi minner også om at etter høringsutsendelsen, men før 1998-forskriften ble gitt, vurderte Markedsrådet rekkevidden av opplysningsplikten (sak 1/1997 FO – Gjensidige Bank).

 

Markedsrådet fant enstemmig at annonser av typen ”Billån og billånbevis på dagen” ikke kunne sies å inneholde kredittvilkår, og derfor ikke utløste plikt til å opplyse effektiv rente etter daværende forskrift 01.06.1990 nr 437. Og Markedsrådet tilføyde:

 

” … De hensyn som generelt tilsier en streng håndhevelse av bestemmelsene om opplysningsplikt gjør seg, etter Markedsrådets oppfatning, bare gjeldende i begrenset grad når markedsføring av lånefinansiering gis et så vidt generelt og intetsigende innhold som her.”

 

Det var derfor på svært godt faktisk grunnlag at departementet i forskriften 17.09.1998 nr 892 holdt fast ved at det bare skulle være plikt til å opplyse effektiv rente ved markedsføring ”hvor det gis opplysninger om lånevilkår som angir rentesats eller andre tall som gjelder lånekostnadene”, nå videreført i låneforskriften § 5. Vi kan ikke se at det foreligger noen grunn for departementet til nå å gå bort fra de vurderinger departementet gjorde i 1998 – med støtte i enstemmige vurderinger fra Markedsrådet - og i 2000. 

Som påpekt i Lovavdelingens høringsnotat er den foreslåtte endringen i motstrid med Art 4 i utkastet til nytt forbrukerkredittdirektiv, som er et totalharmoniseringsdirektiv og derved ikke gir medlemsstatene adgang til å ha andre og strengere krav. Vi noterer oss at Lovavdelingen mener at det er uheldig at direktivforslaget begrenser det nasjonale handlingsrommet på dette punktet. At det nasjonale handlingsrommet begrenses er imidlertid en sentral side ved denne tette europeiske integrasjonen, og vi kan ikke se at nettopp det foreliggende spørsmålet er det mest bekymringsfulle eksempel. Av samme grunn tillater vi oss til å tvile på om departementet vil lykkes i å få til noen endring her, så sent i arbeidet med det nye direktivet.

 

Uansett hva man måtte mene om dette, er det på det rene at det i hvert fall er en nærliggende mulighet/risiko for at direktivutkastet art 4 blir vedtatt som foreslått. Om låneforskriften endres nå, i samsvar med departementets forslag, vil endringen deretter måtte reverseres igjen. Det er i seg selv uheldig. Vi kan ikke se at det forhold at effektiv rente ikke oppgis i generell markedsføring uten kredittvilkår, er et problem av så stor betydning – om overhodet noen – at det tilsier et slikt ett skritt fram – ett skritt tilbake-opplegg. Da må det være vesentlig bedre å vente rundt ett år, da vi regner med at forbrukerkredittdirektivets innhold vil være klart.

 

Departementet foreslår å innføre det nye kravet ved en endring i låneavtaleforskriften, dvs med hjemmel i finavtl § 48 sjette ledd.

 

Etter vårt beste skjønn gir imidlertid § 48 sjette ledd ikke hjemmel til å gi nærmere regler om markedsføring som ikke inneholder kredittvilkår. Paragrafen hjemler bare nærmere bestemmelser om ”gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46”. Og markedsføring er prinsipielt noe annet, det er det innledende stadiet, mens § 46 kommer inn når behov og ønsker er klarlagt og kunden mottar et konkret lånetilbud.

 

Det var også Banklovkommisjonens utgangspunkt at finansavtaleloven ikke skulle gi regler om markedsføring, jf NOU 1994:19 s 49 venstre spalte:

 

”Kommisjonen har vurdert om særregler for markedsføring av finansavtaler burde inntas i lovutkastet her, men er kommet til at slike regler hører mer naturlig hjemme i institusjons-lovgivningen. Dette er også tilfelle i dag.”

 

Sitatet viser to ting: For det første at en ikke tok sikte på å gi (eller hjemle) regler om markedsføring, og for det andre at Banklovkommisjonen åpenbart sondret mellom markedsføring og opplysningsplikt forut for en konkret avtale – finansavtaleloven er jo full av bestemmelser av sistnevnte type. 

 

Nå inneholder jo låneforskriften allerede i dag regler om markedsføring. I høringsuttalelse 22.12.1999 til Lovavdelingen, om låneforskriften, påpekte Sparebankforeningen den manglende hjemmelen i kommentaren til utkastet § 5. Men da var det ingen grunn til å sette saken på spissen – utkastet § 5 ga ikke i vår sammenheng nevneverdig andre regler enn det som allerede fulgte av finvirkshl § 2-12. Hjemmelsspørsmålet kommer i en helt annen stilling når det nå foreslås regler om markedsføring som ikke inneholder kredittvilkår

 

Etter vårt skjønn er Lovavdelingens forslag unødvendig og uhensiktsmessig, det er en nærliggende risiko for at forskriftsendringen må reverseres i løpet av kort tid, og forskriftsutkastet mangler nødvendig lovhjemmel. Hver for seg tilsier det at forslaget ikke bør gjennomføres. 

 

Med vennlig hilsen

 

Sven L’Abée-Lund              

Ass. direktør                            

 

For Finansnæringens Hovedorganisasjon

 

Dagny Raa
Kontorsjef