”Et forsikringsselskap skal sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning. Et forsikringsselskap skal for å sikre oppfyllelse av dets forsikringsforpliktelser sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning.”

• Finansmarkedene har blitt ytterligere utviklet. Det har bl.a. blitt kommet til nye plasseringsinstrumenter, f.eks. ulike typer spesialfond og kredittderivater mv.. Nye markedsplasser er etablert og etablerte markedsplasser er videreutviklet. Likviditeten er bedret, og informasjonstilgangen fra markedene har økt.
  

• Det har skjedd en betydelig videreutvikling av kapitalforvaltningsfaget. Bl.a. har metoder for risikoanalyse og porteføljestyring blitt videreutviklet. Gode datasystemer for risikostyring og kontroll har også blitt lettere tilgjengelig som følge av den teknologiske utviklingen.

• Det har parallelt skjedd en betydelig utvikling av forvaltnings­­kompetansen i forsikringsnæringen. Det er funnet mer hensiktsmessige måter å organisere forvaltningsvirksomheten på. Det har skjedd en styrkning av risikostyring og – kontrollfunksjoner, bl.a. muliggjort av nye systemtekniske løsninger. Selskapene har vokst og det har skjedd en konsolidering i næringen, slik at man generelt har fått større enheter med mer interne ressurser på alle områder.

• Konkurranse­situasjonen i næringen har endret seg betydelig, med en langt sterkere konkurranse fra utenlandske aktører som opererer under et annet regelverk for kapitalforvaltning, og hvor dette kan benyttes for å skape konkurransemessige fordeler i markedet.

• På tilsynssiden har kompetansen og ressursene hos Kredittilsynet innenfor kapitalforvaltningsområdet blitt styrket i den aktuelle perioden. I tillegg er det grunn til å trekke frem et økt internasjonalt samarbeid med utveksling av informasjon om beste tilsynspraksis på området, sammen med utviklingen her til lands av et mer risikobasert tilsyn med forsikringsselskapene.

• Det er FNHs klare syn at regelverket for kapitalforvaltningen bør utformes slik at forsikrings­selskapets styre på en mest mulig klar og entydig måte gjøres ansvarlig for innretning av og kontroll med selskapets kapitalforvaltning. Detaljerte plasseringsbegrensinger fra myndighetshold vil kunne oppfattes som uttrykk for grenser for hva som anses forsvarlig, i hvert fall i selskaper hvor styrene har begrenset kompetanse på kapitalforvaltningsområdet. En myndighetsregulering basert på detaljerte begrensninger, slik man langt på vei har i dag, medfører fare for at oppmerksomheten i styret og evt. ledelse trekkes bort fra vektlegging av forsvarligheten i forvaltningen og mer i retning av kontroll med at de detaljerte plasseringsbegrensningene i regelverket er oppfylt.
  

• Erfaringene til næringen er at et myndighetsregelverk for kapitalforvaltning hvor detaljerte plasseringsbegrensinger dominerer fremfor et mer prinsippbasert regelverk som vektlegger samlet risiko, per definisjon ikke vil være tilpasset dynamikken i finansmarkedene og variasjonen i selskapenes virksomhet. Hva som er forsvarlig kapitalforvaltning i et selskap, avhenger, slik det for så vidt fremgår av forsikringsloven § 6-6 første ledd, av langt flere faktorer enn en statisk fordeling av pensjons- og forsikringsmidler på ulike aktivaklasser.
  

• De norske virksomhetene som vil være underlagt forsikringsloven § 6-6, domineres i dag av store virksomheter med betydelige interne ressurser, høy kompetanse, gode kontrollmiljøer og sterkt fokus på forholdet mellom risiko og avkastning i den samlede virksomheten og i de ulike produktområdene.
  

• De store norske forsikringsselskapene er utsatt for økende internasjonal konkurranse på sine produktområder fra selskaper som er etablert i EØS-land. Pr 01.10.2006 hadde Kredittilsynet mottatt melding om grenseoverskridende virksomhet fra 95 livsforsikringsforetak fra EU og 12 livselskap hadde foretatt filialetablering i Norge. Kapitalforvaltningsreglene har den senere tid vært et særskilt konkurranseparameter i forhold til utenlandske selskap som operer i det norske markedet. Årsaken er at reguleringen av kapitalforvaltningen tilligger hjemlandets kontroll i henhold til EUs livsforsikringsdirektiv artikkel 10 (2). Etter det vi kjenner til er det ingen andre EØS-land med virksomheter som konkurrerer aktivt i det norske markedet, som har kvantitative begrensninger i sitt regelverk ut over det som følger av fellesskapslovgivningen fra EU. Dette gir en vanskelig konkurransesituasjon for norske virksomheter i og med at unødige begrensninger i det norske kapitalforvaltningsregelverket reduserer norske forsikringsselskapers konkurransekraft, noe som over tid vil undergrave lønnsomheten og dermed også soliditeten i næringen.
  

• Like konkurransevilkår med utenlandske foretak er også viktig for norske forsikringsselskap som ønsker å selge forsikringsprodukter i utlandet via filial eller grenseoverskridende virksomhet. Det norske kapitalforvaltningsregelverket kommer til anvendelse på tjenester som tilbys gjennom filial eller direkte grenseoverskridende, og har derfor også en direkte konkurransemessig betydning for virksomhet rettet mot utenlandske markeder. Det vil være uheldig om norske virksomheter må gå veien om etablering av et datterselskap i utlandet for å kunne konkurrere på like vilkår i andre EØS-land.

• Innretningen av Kredittilsynets forslag samsvarer godt med det FNH har oppfattet som beste praksis innen moderne regulering av forsikringsselskapers kapitalforvaltning.
  

• Fjerning av kvantitative grenser har også betydning for selskapenes forberedelser til det nye reguleringsregimet under Solvency II, jf. at det ikke vil bli stilt denne type kvantitative krav under dette fremtidige regelverket. Som vil kommer nærmere tilbake til nedenfor vil en oppmykning være ønsket for at selskapene skal kunne foreta hensiktsmessige tilpasninger i kapitalforvaltningen i forkant av innføringen av Solvency II ut fra hensynet til risikoreduksjon.
  
  

• En oppmykning av plasseringsbegrensningene som i dag gjelder for midlene som skal dekke de forsikringsmessige avsetningene (kollektivporteføljen under den nye forsikringsloven) i tråd med Kredittilsynets forslag, er en forutsetning for å anvende Kredittilsynets modell for regulering av særskilte investeringsporteføljer innen livsforsikring. Forslaget bygger på at samme aktivaposter som er foreslått gjeldende for kollektivporteføljen også benyttes for slike særskilte investeringsporteføljer. Dette er FNH positiv til. Når det gjelder spredningskravet for investeringsporteføljene, viser vi til merknadene nedenfor under pkt. 2.6.

”Kredittilsynet foreslår opphevelse av de kvantitative plasseringsbegrensningene for aksjer på 35 prosent og obligasjoner på 30 prosent. Finansdepartementet er enig at de generelle forsvarlighetskravene om at kapitalforvaltningen må ta hensyn selskapets forsikringsforpliktelser, risiko, avkastning og likviditet gjelder til enhver tid for forvaltningen. Finansdepartementet vurderer det slik at i tillegg til generelle forsvarlighetskrav kan være behov for noen absolutte maksimumsgrenser. Dette for å sikre det operasjonell tilsynet og den operasjonell kontrollen i det enkelte foretak. Uavhengig av spørsmålet om maksimumsgrenser, er det viktig å understreke at selskapene selv har ansvar for risikonivå og risikoprofil i porteføljen, og disse må stå i et klart rimelig forhold til selskapets soliditet. Finansdepartementet imøteser høringsinstansenes innspill og eventuelle forslag til kvantitative regler. ”

”Av gjeldende rett følger det at investeringer som nevnt i § 6 nr. 14 samlet ikke kan utgjøre mer enn 5 prosent av forsikringsselskapets forsikringstekniske avsetninger.  Kredittilsynet foreslår at non-ucits fond tas ut av ”sekkeposten” i dagens forskrift i § 6 nr. 14 og at det åpnes for at investeringer i non-ucits fond (herunder spesialfond) samlet kan utgjøre maksimalt ti prosent og at andeler i ett slikt fond kan utgjøre maksimalt 1 prosent av de forsikringsselskapets forsikringstekniske avsetninger. Kredittilsynet skriver i høringsbrevet at dette er en betydelig lemping av regelverket. Kredittilsynet ber høringsinstansene ta særskilt stilling til nivået på begrensningen.

• Nasjonale fond opprettet i medhold av verdipapirfondloven (vpfl.), dvs. fond som har enkelte unntak fra plasseringsbegrensingene nedfelt vpfl. (som gjennomfører i UCITS-direktivet),
  

• Nasjonale fond fra andre EØS-land

• Tradisjonelle verdipapirfond fra land utenfor EØS-området, f.eks. Sveits, USA, Canada, Australia, Japan
  
  

• ”Hedgefond” og fond-i-fond av hedgefond med ulike investeringsstrategier og
  investeringsområder
  

• Fond som har som strategi å gå inn som aktive eiere i private bedrifter som ikke er notert på regulert marked, ofte benevnt ”private equity fond”.

"Spesialfond er en uensartet gruppe verdipapirfond. En del av disse verdipapirfondene er ikke åpne for innløsning mer enn noen ganger i året og har verdivurdering bare noen ganger i året. Finansdepartementet vurderer det slik at det derfor kan bli vanskelig for forsikrings­selskapet å løpende kontrollere om de er innenfor grensen på 1 prosent og dersom de overstiger grensen kan det være umulig for forsikringsselskapet å innløse andelene på grunnen av at det er begrensninger når det gjelder innløsningstidspunkt. Finansdepartementet imøteser høringsinstansenes kommentarer og forslag til eventuelle innstramninger i forhold til Kredittilsynets forslag. ”

”Etter dagens derivatforskrift kan derivater anvendes dersom de gjør det mulig å forvalte selskapets eiendeler og forpliktelser mer effektivt ”uten at risikoen økes merkbart”. I forslaget fra Kredittilsynet er dagens krav foreslått fjernet. Finansdepartementet vurderer å beholde kravet om at risikoen ikke kan økes merkbart. Høringsinstansene bes om å vurdere om det kan innføres reguleringer på alternative måter. Finansdepartementet ber også høringsinstansene vurdere et annet ord for effektivisering av forvaltningen. ”

For å redusere mismatch mellom lang løpetid på forpliktelsene og langt kortere løpetid på aktivaene, kan et alternativ til obligasjoner med lang durasjon være en kombinasjon av obligasjon med flytende rente og en rentebytteavtale, hvor flytende rente byttes mot rente med lang rentebinding. En slik kombinasjon av en obligasjon og rentebytteavtale vil med et ensidig fokus på aktivarisiko kunne ses på som risikoøkende, ettersom renterisikoen (markedsrisikoen) øker ved bruk av rentebytteavtalen. Ut fra et en samlet risikovurdering av aktiva- og passivarisiko vil bruken av de aktuelle rentebytteavtaler medføre en hensiktsmessig risikoreduksjon.

”Det som er sagt foran viser at kapitalforvaltningen i seg selv ikke er ”annen virksomhet enn forsikring” men en vesentlig del av og forutsetning for selskapenes primære virksomhet. Det er i forhold til de ulike måter selskapenes midler kan plasseres på, at man må vurdere hva som rammes av forbudet mot ”annen virksomhet”.

Utvalget mener at grensen ikke må trekkes så snevert at den forhindrer en kapitalforvaltning som er fornuftig ut i fra de forsikringsoppgaver selskapene skal løse.”

”Kredittilsynet foreslår at dagens bestemmelse i derivatforskriften § 5 som stiller krav om at utstedelse av kjøpsopsjon og salg på termin bare kan finne sted når selskapet eier eller har tilgang på derivatets underliggende fjernes. Kredittilsynet mener at det generelle kravet om at derivater bare kan benyttes til sikring og effektivisering og kravet til omsettelighet er tilstrekkelig. Finansdepartementet vurderer å videreføre dagenes krav. Høringsinstansenes synspunkter imøteses. ”

”Ved forvaltning av forsikringstakernes midler er det viktig å sikre at forsikringstakerne blir tilført en korrekt avkastning. Finansdepartementet vil etter høringsrunden vurdere å foreta en vurdering av hvordan Kredittilsynets forslag vil påvirke selskapenes mulighet til å foreta en forsvarlig verdivurdering av forvaltningskapitalen i forhold til gjeldende regelverk. Finansdepartementet imøteser høringsinstansens kommentarer når det gjelder konsekvenser av Kredittilsynets forslag i forhold til verdivurdering. ”

Finansdepartementet skriver i høringsbrevet:

”Finansdepartementet imøteser høringsinstansenes kommentarer til Kredittilsynets forslag om å endre krav til investeringsportefølje i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og kapitalforvaltningsforskriften. ”

• Fast eiendom, jf. § 3-5 første ledd
  
  Spredningskravet for eiendom vil, dersom spredningsreglene i § 3-5 legges til grunn slik; et forsikringsselskap kan ikke ha eiendommer (eller flere eiendommer som ligger tilstrekkelig tett sammen) i en investeringsportefølje som utgjør mer enn 10 % av de forsikringsmessige avsetningene i den særlige investeringsportefølje. FNH mener dette er urimelig.

Kredittilsynets vurderinger i høringsnotatet knyttet til innføring av et spredningskrav også mot fast eiendom tilknyttet investeringsporteføljer er svært begrenset. For eiendom vil en lett komme i strid med spredningskravet i § 3-5 relatert til den særlige investeringsvalgporteføljen, dersom en bruker samme tankegang som for verdipapirfond der spredningskravet ligger på selve fondet.

Dersom et selskap ønsker å etablere en særskilt investeringsportefølje bestående av eiendom, vil henvisningen i § 5-2, jf. § 3-5, medføre at den særskilte investeringsportefølje må tilknyttes minst 10 eiendommer der hver eiendom ikke har en større verdi enn 10 % av verdien i den særskilte investeringsporteføljen.

Et slikt spredningskrav er vanskelig å gjennomføre, særlig for mindre selskaper. Også for større selskaper kan imidlertid et spredningskrav mot fast eiendom være problematisk; for eksempel dersom selskapet ønsker å etablere en særskilt investeringsportefølje bestående av eiendommer innenfor et eller flere definerte segmenter. Følgende eksempler kan nevnes:

• Ved etablering av en særskilt investeringsportefølje bestående av segmenteiendommer som for eksempel kjøpesenter og hoteller vil det være svært vanskelig å oppnå et spredningskrav med minst 10 eiendommer tilknyttet den særskilte investeringsportefølje.

• Ved etablering av særskilte investeringsporteføljer med en geografisk sammensetning, for eksempel utenlandske eiendommer, eller geografisk plassering i særlige deler av Norge, f eks Østlandet vil en lett komme i konflikt med spredningskravet.

Det er nærliggende å legge til grunn at forsikringsselskap innen kort tid ønsker å benytte modeller der en deler opp eiendommene i spesialiserte investeringsfond – for eksempel en investeringsportefølje med bare hoteller. Selskapene vil da fort komme i strid med spredningskravet, så lenge verdien vurderes i forhold til verdien i den særlige investeringsportefølje.

FNH mener det også for eiendom bør være unntak for spredningskravet, slik som EU- direktivene for livsforsikring anbefaler medlemslandene.

• Non-UCITS fond, jf. § 3-3 tredje ledd og § 3-4 tredje ledd

FNH mener det ikke kan legges tilsvarende begrensninger på hvor stor andel som kan investeres i non-UCITS fond i en særskilt investeringsportefølje som for kollektivporteføljen. Etter dagens kapitalforvaltningsforskrift § 15 andre ledd, kan selskapene tilby non-UCITS fond i kontrakter med investeringsvalg. Vi kan ikke se at det er spesielle grunner til å endre dette, og antar at innstramningen er en ikke tilsiktet følge av Kredittilsynets forslag. Vi mener særlig at hensynet til konkurranse fra utenlandske aktører er viktig i denne forbindelse ettersom utenlandske aktører fritt kan tilby non-UCITS fond for investeringsvalgsprodukter.

Som det fremgår av avsnitt 2.1 over er det en rekke ulike typer fond som defineres innenfor begrepet non-UCITS fond. Under kategorien non-UCITS-fond faller bl.a. nasjonale fond hvor man eksempelvis kan ha fått unntak fra bestemmelsene om spredning slik at man kan plassere midler iht. sammensetningen av hovedindeksen på Oslo Børs (OSEBX). Fondene er godkjent av Kredittilsynet for salg og markedsføring i Norge. Slike aksjefond benyttes i dag som en sentral byggekloss av selskapene, blant annet innenfor innskuddspensjonsprodukter, og for et av våre medlemsselskaper utgjør et enkelt nasjonalt fond bestående av norske aksjer inntil 16 % i porteføljen. Vi kan ikke se vektige grunner for at denne praksisen ikke kan fortsette.

Det vises for øvrig til at det i avsnitt 6.2 (side 38) i bakgrunnsnotatet fra Kredittilsynet heter at fond som er tillatt markedsført i Norge skal kunne benyttes i en investeringsvalgsportefølje. Dette skulle i tillegg til UCITS-fond omfatte også norske nasjonale fond og utenlandske nasjonale fond som har fått tillatelse til markedsføring i Norge. Det er ikke inntatt i forskriftsteksten at det er like muligheter til å investere i de omtalte nasjonale fondene som i UCITS-fond.

Plasseringsbegrensningene som er foreslått vil frata kundene gode og hensiktsmessige investeringsalternativer, og er således meget uheldige.

• Valuta, jf. § 3-3 fjerde ledd

Det kan etter FNHs oppfatning ikke stilles krav om at kunder innenfor investeringsporteføljer skal valutasikre porteføljen på samme måte som et selskap må innenfor kollektivporteføljen.

Det vises for øvrig til synspunktet nevnt over om at det må være tillatt med de samme investeringer i særskilte investeringsporteføljer som i verdipapirfond etter forslagets § 5-2 andre ledd nr. 1 og 2.

”Omsettelige aksjer, eierandeler, andeler i verdipapirfond, fordringer og liknende finansielle instrumenter som kan realiseres på kort sikt. Vilkåret om realisering på kort sikt gjelder ikke der utsteder er norsk finansinstitusjon, kredittinstitusjon etablert i EØS-stat eller forsikringsselskap etablert i EØS-området.”