Fiskeri- og kystdepartementet
Postboks 8118 Dep.
0032 OSLO

Deres brev: 05.07.2006
Vår ref.:    2006/00423/RF (FNH)
               200400122-8/SLL (Spbf) 
Dato:        05.09.2006
    
   

 

Det vises til departementets brev 05.07.06 med forslag til forskrift om endring av forskrift om tillatelser til akvakultur av laks, ørret og regnbueørret i Finnmark (laksetildelingsforskriften). Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) avgir med dette felles høringsuttalelse.

 

Som finansierer av oppdrettsvirksomhet er bankene opptatt av at aktørene har gode rammevilkår med en nødvendig grad av fleksibilitet for oppdretterne til å tilpasse virksomheten slik at den gir best mulig lønnsomhet. Innledningsvis vil vi si at vår vurdering er at forslaget til regelverk som her fremmes for utlysing av konsesjoner i Finnmark ikke bidrar til en slik fleksibilitet. Under vil vi kommentere de ulike forslagene mer spesifikt.

 

 

Tillatelsene til akvakultur av laks og ørret i Finnmark har vært utlyst tre ganger tidligere til en forhåndsfastsatt pris på 4 millioner kroner per tillatelse uten at dette har resultert i tildelinger. Det kan således synes som om markedet har vurdert prisen som for høy. Sparebankforeningen og FNH er prinsipielt enig i at det kan tas vederlag for slike tillatelser. Tillatelsenes reelle verdi er begrenset av markedsaktørenes betalingsvillighet. Markedsaktørene må nødvendigvis foreta en vurdering av verdien ut fra næringens fremtidsutsikter hva gjelder rammebetingelser, konkurranseforhold og prisutvikling. Vi gir således vår støtte til at tillatelsene utlyses etter auksjonsprinsippet.

 

Vi støtter videre departementets forslag om at søknadsgebyr bortfaller for de som ikke får tilsagn. Det er også vårt syn at avgitte bud ikke skal være unntatt offentlighet for å anskueliggjøre reell markedsverdi for tillatelsene.

 

 

I forslaget legges det opp til at søkere som vil delta i budrunde må dokumentere økonomisk evne (et minimumsbeløp) til oppstart. Vi har ingen merknader til departementets forslag til minimumsbeløp eller at dette skal dokumenteres.

Departementet krever at dokumentasjon av minimumsbeløp skal bekreftes av revisor eller bank. En bank vil ut fra forretningsmessige vurderinger og i samarbeid med kunden kunne gi forhåndstilsagn på et gitt kredittbeløp ut fra aktørens planlagte bud og økonomiske evne for øvrig. Vi antar at det er en slik bekreftelse fra bank departementet sikter til når det kreves dokumentasjon på oppstartskapital. Vi vil imidlertid understreke at det kan oppstå forhold eller ny informasjon i prosessen, hos kunde eller for øvrig, som gjør at bank likevel ikke finner å kunne yte kreditt. En bekreftelse fra bank må nødvendigvis inneholde slike forbehold.

I forslag til forskrift foreslås det at vederlaget for tillatelser skal betales innen 1 uke etter at tilsagnet er mottatt av søker. Det normale vil nok være at søker har hele finansieringen i orden før tilsagnet er gitt. En frist på 1 uke kan imidlertid synes kort, fordi det nødvendigvis vil medføre en del arbeid i banken før utbetaling av lån kan finne sted. Dette gjelder blant annet bankens etablering av sikkerheter mv. Det kan her blant annet være forhold hos tredjepart, for eksempel tinglysningsmyndigheter, som gjør at tidsperspektivet på 1 uke synes svært knapt.

For at bank skal kunne foreta en forsvarlig behandling må vi derfor be om at fristen for betaling av vederlag utvides til 3 uker.

 

 

I forslag til forskrift foreslås det at tillatelsene bindes til etableringskommunen i 10 år. Det foreslås videre å detaljregulere hvor mange tillatelser som skal gå til de og de kommunene i Finnmark.

Vi tar til etterretning at departementet her legger distriktsmessige hensyn til grunn, men vil påpeke at dette vil kunne føre til en suboptimal tilpassning og struktur med lavere lønnsomhet samlet sett. Etter vårt syn er også 10 års binding til etableringskommunen alt for lang tid. Laksenæringen har vist seg å være svært syklisk med store krav til effektivitet og omstillingsevne. I et 10 års perspektiv vil oppdrettsnæringen normalt gå igjennom 1 til 2 perioder med lave priser og dårlig lønnsomhet.

 

Vi er redd for at kommunebindingen vil medføre at mindre lønnsomme tillatelser vil legges brakk i slike perioder og at det vil være fare for at disse blir inndratt på grunn av passivitet. At inndratte tillatelser skal utdeles på ny til andre kommuner i samme region vil derfor være lite hensiktsmessig bruk av ressurser, sammenlignet med en situasjon hvor en bedrift kan flytte tillatelsen til områder hvor det kan være bedre grunnlag for lønnsom og mer rasjonell drift. Vi vil også bemerke at dess flere føringer som legges i utlysningen dess mindre attraktive blir de, samtidig som de kan bli vanskeligere å finansiere. Vi vil derfor foreslå at bindingstiden reduseres til for eksempel 5 år.

Videre mener vi kortere bindingstid bør kombineres med en mer fleksibel bestemmelse som gir adgang til å ha noen lokaliteter knyttet til tillatelsen utenfor kommunegrensen. Departementet foreslår to alternativer. Sparebankforeningen og FNH mener første alternativet er å foretrekke, det vil si at minimum to lokaliteter knyttet til tillatelsen til enhver tid ligger i etableringskommunen. Dette bidrar til å øke fleksibiliteten og dermed muligheter for en mer optimal tilpassning av produksjon og drift samlet sett.

Forskriften åpner for at Fiskeridirektoratet kan dispensere fra kommunebindingen i særlige tilfeller. I kommentarene til forskriften heter det at denne bestemmelsen skal tolkes strengt. Av samme grunner som nevnt over mener vi departementet i forarbeidene bør signalisere en mer lempelig praktisering av bestemmelsen.
 
Øvre tak på antall tillatelser

 

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det skal settes et øvre tall på antall tillatelser. Det fremkommer i høringsnotatet at hensynet til fordeling av tillatelsene på flere aktører kan tilsi at et slikt tak innføres.

 

Et tak på antall tillatelser vil gjøre de mindre attraktive. I praksis vil det utelukke kvalifiserte søkere, noe som er uheldig. Å sikre en jevn fordeling på flere aktører og kommuner vil etter vår vurdering ikke bidra til å sikre at tillatelsene drives lønnsomt, snarere tvert i mot. Det har vist seg at det er få aktører i Finnmark som har vist gjennomgående gode resultater over en lang periode. Det har også vist seg vanskelig å drive oppdrett av laks i enkelte områder, og det er grunn til å tro at en jevn fordeling medfører at man igjen tildeler tillatelser i områder som er mindre egnet til oppdrett sammenlignet med andre områder. Et tak på tillatelser vil vi derfor gå i mot.

 

 

Oppdrettsbransjen er en viktig kundegruppe for de banker som har valgt å satse på denne næringen. Bransjen har vært preget av læring og feiling, oppturer og nedturer. Det samme kan sies om bankenes lærekurve i forhold til bransjen. De fleste banker som har engasjert seg i oppdrett har til tider måttet ta betydelige tap. Utsiktene i dag er imidlertid gode og bankene ser oppdrettsbransjen som en interessant samarbeidspartner. Som kredittgivere må banker tenke langsiktig. Det er gode tider i dag, men vi vet av erfaring at prisene svinger betydelig.

Endringer i rammevilkår som påvirker lønnsomheten i oppdrettsbransjen negativt, øker også risikoen for bankene. Økt risiko må nødvendigvis gjenspeiles i lånevilkårene. Det er Sparebankforeningen og FNHs syn at forslagene for tildeling av konsesjoner i Finnmark som fremmes her i unødig grad legger begrensinger på den enkelte aktørs muligheter til fleksibilitet og omstillingsmuligheter. Dess flere føringer som legges på søkerne og tillatelsene, dess mindre finansierbare vil de også være.

Med vennlig hilsen

 

for SPAREBANKFORENINGEN                          for FINANSNÆRINGENS
I NORGE                                                   HOVEDORGANISASJON

 

Kalle Seip                                                   Rune Fjørtoft
Ass. direktør                                               Fagsjef