I Dagens Næringsliv 29. mai skriver førsteamanuensis Egil Matsen og professor Ragnar Torvik fra NTNU at ”Bytteordningen gir så langt bankene anslagsvis 2,5 til 3 milliarder kroner i subsidier.”  Her har de forvekslet pengepolitikk med statsstøtte.

Realiteten er nemlig at den såkalte bytteordningen der staten for en periode gir fra seg statsobligasjoner i bytte mot obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) fra bankene, er et pengepolitisk virkemiddel som myndighetene benytter til å tilføre likviditet til markedet. At tiltaket gjøres med Finansdepartementets motpart og ikke Norges Bank, slik det tradisjonelt gjøres i pengepolitikken, betyr ikke at dette er noen form for subsidiering.

Ordningen kan like gjerne ses på som lån mot sikkerhet, dvs. at bankene har stilt OMFer som sikkerhet for lån, i dette tilfellet ikke fra Norges Bank, men fra Statskassen. Lånene legges ut i form av auksjon i markedet der alle banker kan by, og med en nedre grense som sikrer staten en viss minsteavkastning. Hensikten med ordningen er å tilføre så mye ekstra likviditet i markedet at pengemarkedsrenten går ned. Dette vil tradisjonelt være hensikten også om Norges Bank tilfører likviditet i markedet.

Om Norges Bank og Finansdepartementet på denne måte, med ulike virkemidler, og til dels store volumer, sørger for å få en kraftig rentenedgang i markedet, innebærer det ikke noen subsidiering av banknæringen. Rentevirkningen går ganske fort over til bankenes kunder, hvilket betyr at lånetakerne, ikke minst boliglånstakerne, får en vesentlig lavere rente på sine banklån. Samtidig får bankenes innskytere og långivere vesentlig lavere avkastning på sine plasseringer. Dette er en tilsiktet økonomisk virkning fra de pengepolitiske myndigheters side og medfører altså en vesentlig inntektsoverføring fra de som har innskudd, til de som har lån i bankene.

Pengepolitikk har aldri vært sett på som statsstøtte i noe land, og Finansdepartementet har da heller ikke meldt tiltaket som et støttetiltak inn for europeiske konkurransemyndigheter (ESA).

Ettersom staten ikke har tapt noe på de verdipapirene den har tatt som sikkerhet for lån til bankene, har staten så langt bare hatt fortjeneste på ordningen. I følge Finansdepartementet er risikoen for at ordningen skal medføre tap for staten regnet som liten. Finansdepartementets direkte fortjeneste på ordningen er forskjellen mellom renten på statslån og den renten som bankene betaler for å benytte ordningen. Statens fortjeneste skal være minst 0,4 prosentpoeng, og hittil har den vært på 0,5, ifølge sentralbanksjefen.

For ordens skyld minner jeg leserne om at finanskrisen ikke er skapt av norske banker. Det er en krise i de internasjonale bankmarkeder, som har sitt opphav bl.a. i lokale forhold i USA, men som også har rammet vårt hjemlige, relativt åpne marked. Den sterke økningen i pengemarkedsrenten og den vanskelige likviditetssituasjonen i fjor høst var en direkte konsekvens av den internasjonale krisen. De pengepolitiske myndighetenes tiltak i Norge var en hensiktsmessig reaksjon på denne kisen. Antagelig vil staten også tjene på ordningen.