Etter gjeldende regler vil utbetalinger som overstiger kr 75.000 bli utbetalt til overformynderiet som forvalter dem til barnet fyller 18 år. Her blir det oppmykning av reglene.

Departementet vurderte også modernisering av reglene for forvaltning av finansielle eiendeler. Her valgte departementet en forsiktig linje og ønsket ikke å åpne for privat fondsforvaltning slik FNH og Verdipapirfondenes Forening tok til orde for. I stedet foreslås det Folketrygdfondet skal overta forvaltningen. Se ytterligere omtale lenger ned i artikkelen.

En annen endring er at oppgavene som de kommunale overformynderiene har i dag skal overføres til fylkesmennene.

Omtalen i proposisjonen

I proposisjonen skriver departementet følgende om barneforsikringer:

8.4 Særlig om forvaltning av utbetalinger av barneforsikringer

I den senere tid har det vært oppmerksomhet om spørsmålet om overføring til overformynderiets forvaltning av utbetalinger etter barneforsikringer. Departementet finner derfor grunn til å kommentere dette spørsmålet særskilt.

Barneforsikringene som i dag tilbys i markedet, er sammensatte og består av ulike elementer. Hva som dekkes under forsikringen, og med hvilke beløp, varierer. Det er stadig flere som tegner barneforsikring. Ved utgangen av 2008 var det om lag 443 000 barn som var dekket av en barneforsikring. Dette innebærer at om lag 40 prosent av alle barn i Norge er dekket av en slik forsikring. Omlag 3000 var behandlingsforsikringer, mens resten var mer tradisjonelle barneforsikringer.

Departementet forstår det slik at det varierer fra tilbyder til tilbyder om det er barnet eller dets foresatte som er begunstiget etter den konkrete barneforsikringen. Det vil følge av forsikringsselskapenes opplysningsplikt at det må klargjøres for kunden hvem som er begunstiget etter de ulike forsikringene. Uten god informasjon fra forsikringsselskapene kan det, særlig ved sammensatte forsikringer, fremstå som uklart hvem som er begunstiget etter de enkelte forsikringspostene.

Forsikringsposter som gjelder ombygging av bolig og andre tilpasninger, dekning av behandlingsutgifter osv. kan sies å være ment for å lette familiens økonomi og å muliggjøre tilpasninger som letter familiens praktiske hverdag. Det er ikke naturlig at slike midler overføres til forvaltning av vergemålsmyndigheten. Andre poster er klart nok ment å sikre barnets økonomi. Dette gjelder erstatning for (arbeids)uførhet. Ettersom slik erstatning først kommer til utbetaling etter fylte 18 år, vil spørsmålet om overføring til fylkesmannens forvaltning ikke oppstå.

Annerledes kan det stille seg ved forsikringsutbetalinger som følge av medisinsk invaliditet som følge av ulykke eller nærmere angitte sykdomstilstander. For disse postene vil forsikringsbeløpet i de fleste tilfeller overstige terskelen for når fylkesmannens forvaltningsplikt inntrer. Praksis i dag synes også å være at forsikringsselskapene utbetaler eventuelle forsikringsbeløp direkte til det overformynderiet som barnet sogner til.

Departementet har inntrykk av at det er for disse postene at det kan være delte meninger blant folk flest om hvorvidt eller i hvilken grad slike midler bør overføres til vergemålsmyndighetens forvaltning.

Departementet kan ikke se at formålet med reglene om vergemålsmyndighetens forvaltning av vergetrengendes midler svikter i disse tilfellene. Men konkrete omstendigheter kan tilsi at overføring til fylkesmannen ikke bør skje for hele eller deler av beløpet - eller for at et overført beløp utbetales når et behov oppstår.

Departementet foreslår en bestemmelse som på generelt grunnlag åpner for at forvaltning av fylkesmannen kan unnlates selv om vilkårene for dette ellers foreligger, jf. § 49 første ledd annet punktum. Denne bestemmelsen vil kunne anvendes også i de tilfellene av utbetalinger etter barneforsikringer som er drøftet foran. Videre følger det av departementets lovforslag i § 37 tredje ledd at fylkesmannen kan samtykke til å bruke av den mindreåriges kapital på nærmere vilkår.

Forvaltning av finansielle eiendeler

Departementet vurderte også modernisering av reglene for forvaltning av finansielle eiendeler. Her valgte departementet en forsiktig linje og ønsket ikke å åpne for privat fondsforvaltning slik FNH og Verdipapirfondenes Forening tok til orde for.

I kapittel 8 heter det bl.a:

”Departementet går inn for en sentralisert forvaltning av vergetrengendes midler, slik utvalget har foreslått. Begrunnelsen for dette er hensynet til at vergetrengende bør være garantert lik avkastning uansett hvilket distrikt man hører under.

Departementet har vurdert både flertallets og mindretallets forslag til forvaltningsmodell, men går ikke for noen av de foreslåtte modellene nå.
Departementet foreslår ikke å følge opp utvalgsflertallets forslag om privat fondsforvaltning. Mange av høringsinstansene er som nevnt negative til denne løsningen. I dagens situasjon, med en global finanskrise som bidrar til stor usikkerhet og uro i finansmarkedene, er trygghet og tillit viktige verdier når man skal vurdere hvordan vergetrengendes midler skal forvaltes.

Departementet mener at en offentlig forvaltning av vergetrengendes finansielle eiendeler er den løsningen som gir størst trygghet. En slik løsning gir best mulighet for kontroll og dermed reduksjon av risiko. Departementet antar at en løsning hvor midlene forvaltes som fellesmasse av et offentlig organ, kan gi en god løsning. På denne måten vil man antakelig kunne legge til grunn at det over tid oppnås noe større avkastning enn ved innskudd i bank, samtidig som risikoen holdes på et akseptabelt nivå og kostnadene ved forvaltningen holdes nede.

I en slik modell kan det synes hensiktsmessig at Folketrygdfondet står som forvalter av midlene, slik utvalgets mindretall foreslår. Folketrygdfondet er en kompetent forvalter med nødvendig legitimitet hos allmennheten. I tillegg til at fondet har nødvendig finansfaglig kompetanse, har det erfaring med å forvalte båndlagte midler. Departementet legger til grunn at en slik løsning vil oppfattes som tryggere enn en løsning med privat fondsforvaltning.

Et ytterligere argument for å velge Folketrygdfondet som forvalter er at det er grunn til å tro at forvaltningskostnadene vil være lavere enn om man benytter privat fondsforvaltning. Dessuten vil det være kostnadseffektivt å benytte en eksisterende forvalter. (…)”