Norsk finansnæring støtter opp om det omfattende reformarbeidet som nå pågår internasjonalt.

Unio-lederen gjør i sin beskrivelse av finanskrisens årsaker og virkning ikke noe unntak for Norge, selv om den passer svært dårlig på finanskrisen her til lands.

• Her hjemme var det ikke svikt i reguleringer og tilsyn.
• Risikotagningen i norske banker var ikke overdrevet.
• Det har kun vært moderat økning i tapene i kjølvannet av finanskrisen.

Førstelinjeforsvaret for solide banker og finansiell stabilitet er at bankene gjennomfører gode kredittvurderinger. Dette er ingen selvfølge. Subprimekrisen i USA oppsto fordi det ble gitt lån til personer som ikke skulle hatt lån.

I Norge hadde vi ikke en soliditetskrise som følge av store tap og lavt kapitaliserte institusjoner, men en likviditetskrise. Likviditetskrisen var en følge av at Norge, paradoksalt nok, er veldig avhengig av lån i utlandet. Dette henger sammen med at norske sparemidler i det alt vesentlige plasseres i utlandet. Investeringsbehovet i Norge må derfor dekkes med lån som bankene og kredittforetakene finansierer ved opplåning i utlandet.

En konsekvens av dette er også at de norske verdipapirmarkedene er dårlig utviklet. En betydelig risiko ved å være avhengig av finansiering fra utlandet, er at tilgangen raskt kan falle bort ved finansuro ute. Vi er overrasket over at Finanskriseutvalget ikke er mer opptatt av denne problemstillingen. FNO foreslår derfor at det etableres et nytt offentlig utvalg for å utrede tiltak for å styrke de norske lånemarkedene.

I vårt høringssvar til Finanskriseutvalgets utredning er et av hovedbudskapene at det er behov for bedre regulering av og tilsyn med finansnæringen internasjonalt og bedre løsninger for enhetlig krisehåndtering. Norge må her følge opp de regulatoriske endringer som det blir enighet om internasjonalt. Også internasjonalt er en opptatt av å finne en fornuftig løsning, som bidrar til å styrke finansiell stabilitet uten at det går på bekostning av økonomisk vekst og nye arbeidsplasser.

Det norsk finansnæring faktisk «vegrer seg» mot, er norske særregler som gir norske kredittinstitusjoner høyere kostnader enn deres utenlandske konkurrenter. Det norske bankmarkedet er preget av høy markedsandel for utenlandske aktører. Det at det finnes ulike typer banker (lokale, regionale, nasjonale og internasjonale) er en styrke i krisetider, fordi ikke alle reagerer likt eller forfølger de samme strategier. En forutsetning for å bevare dette mangfoldet er at virksomhetene opererer under samme konkurransevilkår. Offentlig regulering er det viktigste elementet i så måte.